Mat, mat, mat - over hele linja....

Noe av det som gjør det deilig at juleferien tar slutt, er at alle matgreiene som følger med også tar slutt. Joda, jeg liker julemat, det blir bare så innmari mye av det, hele tida.

Det å handle inn til jul er ofte voldsomt - man fyller opp fryseboks og kjøleskap med gode ting, men det kan bli for mye av det gode - i alle fall blir jeg matlei etterhvert. Det er hyggelig å ha god tid til både å lage mat og til å spise den, men når både frokost, lunch og middag blir langvarig og tidkrevende kommer man til et punkt der man lengter etter noe kjapt og enkelt - pasta med løk og olivenolje, eller tomatsuppe - helst noe uten kjøtt.

Denne jula begynte jeg etterhvert å fotografere maten - ned i grytene, nede i søpla, på komposten. Jeg stoppa der - det ble ikke fotografert i do. Og jeg fikk etterhvert en del fine bilder - av eggeskall, kalkunskrog, gamle mandariner. Og kjøtt i flere varianter. Dette er bildet av noe som skal bli en kyllinggryte, selv om det mer ser ut som om kannibalene skal kose seg med det som kan minne om en tå.

Og gryta var god den, selv om det akkurat nå er litt ekkelt å tenke på at jeg har spist det som er på dette bildet. Gjestene spiste også med god appetitt - det som her i huset heretter bare heter "tågryte"....

Starten på et leseår

Den første boka jeg har lest i år er Karin Alvtegens kriminalroman "Skuld". Boka ble først utgitt i 1998, og er Alvtegens debutroman. Egentlig hadde jeg planer om å starte året med å lese noe av den dårlige samvittigheten som står i bokhyllene mine, men siden jeg tilbrakte nyttårshelga i Sverige, og hadde glemt boka mi, ble det altså "Skuld" - rett og slett fordi den fantes i matbutikken der jeg handlet.

Dette er en enkel kriminalroman, og jeg blir ikke veldig engasjert av verken hovedpersonen Peter Brolin eller historien som fortelles. Men det er noe her likevel, språket flyter godt, og enkelte ganger er beskrivelsen av hovedpersonen som sliter med panikkangst og lavt selvbilde veldig bra. Og så synes jeg det er befriende deilig med en kriminalroman uten en politihelt - det er for mange politihelter i verden etter min mening.

Bok nummer to og tre i år blir nok også Alvtegen, siden jeg rasket med meg både "Saknad" og "Skam" fra ICA. Og siden jeg kjøpte dem på fjorårets siste dag, ødelegger de ikke mitt ønske om å kjøpe færre bøker, og lese flere av de som allerede finnes i bokhylla mi, i 2008...

Om egg og andre knuste ting...

Noen ganger må man knuse egg, for eksempel når man skal lage omelett. Eller karamellpudding. Jeg har laget karamellpudding, og knust tolv egg. Alle likte karamellpuddingen. Krangelen som kom etterpå likte vi ikke fullt så godt. Noen gikk i sinne, og det kjennes ut som om det var mer enn tolv egg som knuste da.

Tom Waits synger julen inn

Stort sett plages jeg av julemusikk, synes det er slitsomt å høre "Jingle Bells" enten jeg er i klesbutikk eller matbutikk. Jeg synes det er slitsomt å høre "Jingle Bells" alle steder. Men av og til møter man på en sang med jul i seg som er verdt å høre på. De sangene blir selvfølgelig aldri spilt i butikker - det er sangene som heller får deg til å kjøpe mindre enn mer.
En sånn sang er "Christmas Card From A Hooker In Minneapolis" med Tom Waits. Få kan skrive tekster om virkelige mennesker i den virkelige verdenen som han - det er trist, det er sårt, uten at det et eneste sekund blir nedlatende og fordømmende. Denne versjonen av "Christmas Card...." starter og slutter med "Silent Night", og er vel verdt å bruke fem minutter på i disse førjulstider. Teksten kan du forøvrig finne her.

Verden er hvit og vakker

Jeg er ikke så veldig glad i vinter. Vinteren er en årstid jeg helst vil se på inne fra huset mitt. Jeg liker ikke å fryse, jeg liker ikke at det er glatt når jeg er ute og går, jeg liker ikke å flytte rundt på snøen. Men plutselig ble verden hvit og vakker uten at jeg må flytte på snøen. Det var så vakkert der ute i dag at jeg, som strengt tatt ikke trengte å gå ut, måtte ta med kameraet ut. Hele min lille verden er hvit.

Vanligvis tenker jeg at lufta er gjennomsiktig, om jeg ikke ser ned på en stor by og ser at lufta ligger der som et grått teppe. I dag var ikke lufta verken grå eller gjennomsiktig - den var hvit. Og når jeg pustet, kom det hvit røyk ut av meg - hele tiden mens jeg var ute kunne jeg både føle og se at jeg var levende. Og det tenker jeg er lurt av å til - å se at vi lever.

Jul på lavt nivå....

Jeg har verken vaska gølvet eller børi ved. Jeg har ikke satt opp fuggelband, heller, men det har jeg planer om å gjøre i morgen. Inne hos meg er det ikke en eneste juleduk, nisse, eller annet som kan minne om jul. Jo, det henger en dompap i filt i et vindu, men det er en helårsdompap sønnen i huset sydde for flere år siden.
Jeg har planer om å lage jul. Jeg har kjøpt! pepperkakedeig, julesåpa ligger ved vasken, og det gaveinnkjøpene begynner å nærme seg ferdig. Det er bare total mangel på juleutseende i huset mitt. Jeg tenker at jeg skal dra fram noen nisser og andre julegreier, og rydde litt ekstra. I alle fall rydde litt. Og vaske. Hvor mye må man egentlig vaske til jul? Eller, hvor lite kan man vaske og fortsatt være med i juleklubben? Inntrykket er at det finnes mennesker der ute i verden som gjør så mye juleforberedelser at de er helt utslitte når jula kommer. Jeg er sliten nok uten alle forberedelsene, og tenker at jeg orker ikke å bli kjeftesliten eller sovesliten - jeg vil ha så mye overskudd igjen at jeg klarer å nyte ferien som snart kommer, uten at jeg besvimer av trøtthet etter ribba.
Og jeg tenker at jul på lavt nivå fungerte i fjor, og jeg tror det kommer til å fungere i år igjen. Litt godteri, lange frokoster, en og annen pysjamasdag, og litt, bare litt, julepynt, og vi blir fornøyde her i huset. Og gevinsten med jul på lavt nivå, er at når alle rydder nisser inn i skap og skuffer i begynnelsen av januar, kan vi ta det helt med ro - det tar ikke mer enn en halv time å rydde bort vår lille jul...

Valg 2007: pest eller kolera

Vanligvis er Pindia en dame som er mer enn gjennomsnittlig interessert i politikk, og som mener at man har et ansvar for å følge med på det som skjer, og at det å stemme ved valg både er en viktig rettighet og en borgerplikt. I år er Pindia drittlei, og vet knapt hva som er valgets hovesaker. Hun skynder seg å skifte kanal om hun ser mer enn en politiker av gangen i TV-ruta, hun orker ikke å lese avisenes valgstoff, hun har rett og slett fått en eller annen form for valgallergi.
Hvorfor det er sånn? Ikke godt å vite. Etter mange år som velger er det vanskelig å tro på politikere, etter valget fortsetter det meste som før. Pindia er mer opptatt av å se hvordan politikerne har stemt i kommunestyret de siste fire åra, enn å høre alle løftene om gull og grønne skoger, kanskje særlig er hun lei av løftene om grønne skoger, når hun samtidig ser at det stadig bli mindre av dem. I lokalmiljøet er ikke forskjellen på politikerne i praksis så veldig stor, og Pindia føler at det hun kan velge mellom, er pest eller kolera. Strengt tatt har ikke Pindia lyst på noen av delene....
Pindia er lei av valg. Lei av politikere. Og lei seg for at hun ikke klarer å engasjere seg mer. Pindia pleide å synes at politikk var viktig, og hun pleide å bruke mye av tida si på å jobbe med politikk. Pindia tenker at hun kanskje skal engasjere seg litt igjen, lokalt, etter dette valget, en stund etter. Kanskje.
Men foreløpig irriterer Pindia seg over valgkampen. Og hun er ikke helt sikker på hvilket parti som skal få hennes stemme. Kanskje et parti som verken deler ut tyggegummi, drops, capser eller roser. Som ikke maser når man går forbi på gata. Som ikke skriver meningsløse leserinnlegg om ting som bare er viktige i valgår. Som ikke utsetter seg for senebetennelse fordi de klapper på hodene til små barn og gamle damer. Og som ikke fyller Pindias postkasse med papiravfall. Hvis det partiet finnes, da....