onsdag 30. april 2008

Støtte til semikolonet


Semikolon, dette merkelige tegnet, et komma med et punktum på toppen. Og det er nettopp det det ser ut til å være: en blanding mellom komma og punktum.

Visstnok er dette et veldig enkelt tegn å bruke, det brukes enten for å lage et opphold mellom to helsetninger, og understreker nær sammenheng mellom innholdet i setningene, eller det brukes til å skille mellom ledd i sammensatte oppregninger.

OK, jeg synes kanskje ikke det er det enkleste tegnet å bruke. Men siden jeg har lest at semikolonet står i fare for å forsvinne, skal jeg lære meg reglene og gjøre mitt for å bevare dette rare tegnet.

Og mens jeg holder på å lære reglene, og det tar sikkert tid, skal jeg bruke det likevel. Ofte, og sikkert feil. Som for eksempel når jeg ikke kan bestemme meg for å bruke punktum eller komma; da skal jeg ta fram semikolonet. Fordi det fortjener det.

mandag 28. april 2008

KUK


Noen ganger treffer få ord innmari godt. Dette bildet er fra Klassekampen, det er mange år gammelt, men fortsatt talende.

søndag 27. april 2008

På loppemarked

Det er mange år siden jeg var på loppemarked. Jeg pleide å like det godt; å snoke rundt for å se om jeg kunne finne noen små skatter, rare bøker eller et og annet møbel jeg trengte. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å gå på loppemarked, mulig fordi jeg ikke trengte flere møbler, bokhyllene var fulle, og de små skattene jeg hadde tatt med inn i huset tok mer plass enn jeg ville at de skulle ta.

Men i dag var jeg på loppemarked igjen. Mest fordi jeg er på jakt etter en gammel fuglebok, en sånn med tegnede illustrasjoner, litt blasse, men likevel tydelige. Jeg vet akkurat hvordan den fugleboka ser ut, eller omtrent, da, for jeg har aldri sett en sånn fuglebok i virkeligheten. Jeg er bare nesten helt sikker på at den må finnes i virkeligheten - den burde i alle fall finnes i virkeligheten, og hvis den gjør det, skal jeg finne den.

I alle fall, jeg var på loppemarked. Og jeg lette etter en fuglebok. Jeg fant den ikke - jeg fant andre, nyere fuglebøker, men ingen jeg ville ha. Der jeg gikk rundt bokbordene, følte jeg meg litt som en kikker. Her lå bøkene som om de akkurat var tatt ut av noens bokhylle, og det var de sikkert også. Bøker ingen var interessert i da gamle tante Agathe døde, for eksempel. Den kristne sangboka, og Jalna-serien. Og bøkene til han som var så interessert i russisk historie, han er sikkert også død, det er få som skiller seg av med en sånn samling uten at de må.

Haugen med bøker som egentlig tilhører biblioteket, de kommer kanskje fra en som lever. Det er nok lettere å levere gamle synder til et loppemarked enn å møte en streng bibliotekar med bøyet hode. Og ja, det jobber en streng bibliotekar her jeg bor. Og av en eller annen grunn er hun alltid i skranken når man kommer med forseine innleveringer.

Jeg fant ingen fuglebok. Men jeg fant mange historier jeg kan dikte litt på. Og så fant jeg en bok jeg ikke visste at fantes: Anthony Burgess har skrevet boka "Til sengs", en kombinasjon av bilde og tekst om sengens historie. Den gleder jeg meg til.

Og jeg fant en engel som akkurat ikke passet inn i den boksen der jeg skal sette henne, når hun bare dukker opp.

torsdag 24. april 2008

Langt inne i skogen

Av og til bør man stoppe opp for å lese et dikt eller to. De fleste av oss leser alt for få dikt, enda så mye godt man finner i poesien. Egentlig er det litt rart - alle har tid til å lese dikt en gang i blant, siden de er korte og greie å komme gjennom.

Jeg leser alt for få dikt. En gang bodde jeg et sted jeg hadde bokhylle på do, da leste jeg mange dikt, jeg hadde en meter lyrikk å velge i flere ganger om dagen.

I dag møtte jeg igjen et dikt jeg ikke har sett på mange år, "Langt inne i skogen" av Arild Nyquist. Og fortsatt får dette diktet meg til å tenke at vi bør oppsøke hverandres skoger av og til, og at fremmedfrykt er en farlig frykt når du tror at jeg er stor og stygg og sterk og vil slå deg, og jeg tror at du er stor og stygg og sterk og vil slå meg.

Og jeg tenker at man trenger ikke å lese lyrikk på do, det går an å gjøre det andre steder også, så nå ligger det en liten stabel lyrikkbøker på et trappetrinn og ser kanskje litt rotete ut. Men jeg vet at de ligger der for at jeg skal ta en liten lesepause på trinn nummer tre.

Langt inne i skogen

Hallo, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Gjemmer du deg, langt, langt der inne i skogen og ikke
vil komme ut?
Kom ut da vel, du skom gjemmer deg langt,
langt inne i skogen og ikke vil komme
ut. Jeg vil så gjerne hilse på deg, og bli
kjent med deg, og snakke med deg - og så kan du
hilse på meg, og snakke med meg, og bli
kjent med meg du også.
Jeg syns det er dumt at du gjemmer deg langt der
inne i skogen og ikke kan se meg, og at jeg står
her ute på veien og ikke kan se deg - for hvis vi
ikke kan se hverandre, og snakke med
hverandre, tenker vi kanskje stygge tanker
om hverandre - du tror at jeg er en tyv, og jeg
tror at du er en tyv, og du tror at jeg er
stor og stygg og sterk og vil slå deg, og jeg tror
at du er stor og stygg og sterk og vil
slå meg, og du tenker at jeg spytter på
deg, og jeg tenker at du spytter på meg - og slik
står vi langt, langt fra hverandre og tenker
dumme
stygge
ting om hverandre. Derfor roper jeg på
deg nå, jeg roper så høyt jeg
bare kan: Kom ut av skogen da!
Kom ut og hils på meg da!
... Vil du ikke sier du?
Tør du ikke sier du?
Vil du at jeg skal komme inn til deg i stedet?
Ja, da kommer jeg da.
Nå kommer jeg ...

- Arild Nyquist

torsdag 17. april 2008

Cormac McCarthy: Et Guds barn


I bokhylla mi fant jeg en liten perle, en liten bok jeg hadde glemt at jeg hadde. Cormac McCarthy er en forfatter som har fått mye oppmerksomhet for boka "No country for old men", men han har skrevet bøker i 40 år, og blir av mange, blant annet av litteraturkritikeren Harold Bloom, regnet som en av de store amerikanske samtidsforfatterne.

"Et Guds barn" er en liten bok, bare 150 sider. På de 150 sidene møter vi Lester Ballard, hovedpersonen som lever et omstreiferliv utenfor samfunnet etter at gården hans ble solgt på tvangsauksjon. Han er en kikker, som, når han er i kontakt med andre, stort sett kommer i konflikt med dem.

Boka kom ut i 1973, og ble møtt med forargelse fordi den også handler om nekrofili, og visstnok skal boka være basert på en virkelig mordsak i Tenessee. Menneskelig fornedrelse, uhygge, kvalme. En merkelig og ekkel liten bok, som nok ikke egner seg for de som ønsker seg en lykkelig slutt.

Som sagt, jeg synes dette er en perle av en bok, det er et driv både i språk og handling som gjør at jeg etterhvert har tenkt å kaste meg over flere bøker av denne forfatteren. Og så synes jeg at det å skrive en så god roman på bare 150 sider er en litterær prestasjon det står respekt av - verden består av mange unødvendige gjentakelser og lange ord.

Forfatteren gir nesten aldri intervjuer, og hadde sitt aller første (og i følge ham selv også det siste) TV-intervju i 2007, da han lot seg intervjue av Oprah Winfrey. Blant annet sier han: - James Joyce er en god referanse for tegnsetting. Hvis du skriver godt, behøver du ikke tegnsetting, sier den 73 år gamle forfatteren i intervjuet.

Og sånne uttalelser er en gammel norsklærer litt svak for....

lørdag 12. april 2008

Om katteblogging og annen blogging

Noen ganger er det kjedelig å bo på landet, men på mange måter tror jeg det er bedre enn å bo midt i Bloggeby. OK - folk stikker kanskje ikke like ofte innom deg om du bor på landet, og man kan av og til føle seg isolert og aleine. Likevel, de som kommer, pleier å være vennlige og hyggelige, og selv om de ikke alltid er enig med meg, er de stort sett høflige.

På landet har vi strikketøy, barn og katter - og vi blogger gjerne om alle de nevnte tingene. Det bor nok barn i bloggebyen også, de er bare ikke så synlige, men katter tror jeg ikke det bor i Bloggeby, mulig at det finnes en og annen innekatt, men innekatter er også usynlige, som barn. Og det er nok ikke greit å være verken katt eller katteeier i byen, siden katteblogging er et begrep som av og til uttales med overbærenhet, av og til med forakt.

Jeg skulle ønske det var flere katter i bloggebyen. Katter er gode å klappe på, og personlig tror jeg at man blir snillere av det, hvis man for eksempel klapper på katten sin og tenker seg litt om når man egentlig har lyst til å klage på at naboen bråker eller tar for stor plass på fellesarealene. Man kan jo si fra til naboen likevel, på en litt mer ordentlig måte enn impulsene sa i utgangspunktet, etter at man har klappet litt på katten.

Som sagt, jeg skulle ønske det var flere katter i Bloggeby. Og snille katteeiere som passet godt på, sånn at ingen katter ble overkjørt, verken deres egne eller andres.

torsdag 10. april 2008

Luke Rhinehart: Terningmannen



Jeg prøver fortsatt å leve opp til nyttårsforsettet mitt om ikke å kjøpe bøker, men å plukke de fra husests bokhylle. OK, i den setninga sa jeg vel at jeg har sprukket, men bare litt, jeg måtte bare ha en bok da jeg skulle ta toget og den eneste boka jeg hadde med meg var "Terningmannen".

Terningmannen handler om psykiateren Luke Rhinehaert som lever et kjedelig og trygt liv med kone, barn og jobb. Han er lei av det kjedelige, forutsigbare livet, og en dag bestemmer han seg for å la terningene bestemme. Og etterhvert gjør han dette fullt og helt, på alle livets områder; hjemme, på jobb, i det sosiale livet.

Diskusjonene i boka om hva som gjør oss til de vi er, er interessante, og selvfølgelig oppstår det mange morsomme og absurde situasjoner i hovedpersonens liv (og i andres) når terningene skal bestemme absolutt alt.

På tross av dette, det som til tider er hysterisk morsomt og de interessante diskusjonene, klarte ikke denne boka å fange meg. Jeg har lest mye krim den siste tida på grunn av dette, og nyttårsforsettet mitt røyk på Narvesen på jernbanestasjonen, rett og slett for å slippe å lese videre i Terningmannen.

Og det er litt vanskelig å forklare hvorfor, for jeg har kost meg og ledd de 420 sidene jeg har lest. Det vil si, fra ca side 350 begynte jeg med sideprosjekter, lettvint, og ikke nødvendigvis så veldig god, krim. Innimellom har jeg lest i Terningmannen, uten å bli grepet på noe vis, jeg opplevde at denne boka var for lang, det var ikke noe nytt lenger, bare variasjoner av det samme.

Så altså - jeg sluttet. Ikke helt av meg selv - jeg lot faktisk terningene bestemme. Jeg tok to terninger og bestemte at dersom jeg slo to like skulle jeg legge boka til side. Jeg slo to seksere. Og sluttet på kapittel 75. Heldigvis.