Mark Haddon: Noe til besvær

.


Da jeg var lærer opplevde jeg ganske ofte at enkelte av elevene mine kom tilbake med veldig tynne bøker når de ble sendt til skolebiblioteket for å låne en "ranselbok". Boka kunne godt være lista som en av de ti dårligste bøkene som noen gang var utgitt, det spilte ingen rolle, bare den var tynn. Dessverre var de elevene som valgte bok ut fra sidetall ofte de samme som burde lest noe skikkelig bra, for kanskje å møte på boka i sitt liv.

Men dette skal ikke handle om sidetall og lesestimulering (som forøvrig er et fryktelig ord som ikke stimulerer meg til noe som helst, i alle fall). Jeg kom bare til å tenke på noen av elevene mine da jeg sto foran bokhylla og ikke visste hva jeg skulle lese.

Jeg sto foran bokhylla, foran alle de uleste romanene, og ante ikke hva jeg skulle ta tak i. Jeg valgte Mark Haddons "Noe til besvær". Jeg valgte ikke på grunn av sidetall, det er 473 sider i boka, men jeg valgte den fordi den har korte kapitler.... I boka er det 144 kapitler, og jeg tenkte at det var bra for meg akkurat nå, siden jeg har mye å gjøre og egentlig ikke så god tid til å lese.
Og den var bra for meg, boka med de korte kapitlene.

I første kapittel møter vi George. Han står i et prøverom og prøver en dress, han skal i begravelse, og mens han står i prøverommet oppdager han en flekk på hoften, er sikker på at han har kreft og derfor må ta livet av seg. Etterhvert møter vi kona hans, som har et forhold til en av Georges tidligere kollegaer, datteren hans som skal gifte seg med en mann ingen i familien liker, den homofile sønnen og hans kompliserte forhold.

Selv om dette høres ut som noe tatt rett ut av en såpeserie på TV, er det en morsom bok med en handling som fungerer godt. Og selv om det er morsomt, er det ikke bare det, vi følge med George når angsten overtar livet hans, vi håper det ordner seg for sønnen, og vi håper at familien etterhvert vil like datterens kommende mann.

Fra bokomslaget sakser vi:
George Hall har førtidspensjonert seg i en alder av 57 år for å nyte livet. Men så annonserer datteren Katie brått at hun skal gifte seg med kjæresten Ray. Familien er skeptisk. Moren Jean er ergerlig over at all planleggingen bryllupet fører med seg kommer i veien for sidespranget hennes med en av Georges tidligere kolleger. Broren Jamie får problemer når han lar være å invitere elskeren Tony i bryllupet. Og midt i dette kaoset oppdager George en mørk flekk på låret og blir sikker på at han har kreft.

I denne atmosfæren av Georges' stigende panikk, Jeans lykksalige sidesprang, Katie og Rays uavklarte forhandlinger, og Jamies selvbedrag, skyter handlingen fart med hysterisk morsomme scener og høyt tempo.

Men her er også intenst smertefulle øyeblikk når George ikke kan tøyle fortvilelsen og redselen. Kjærlighet, samliv og familie står i fare, konfrontert med redselen for ensomhet, galskap og død. "Noe til besvær" er en klassisk komedie der alt må gå i stykker før alt kan bli bra. Haddon viser med dette at suksessen med "Den merkelige hendelsen med hunden den natten" ikke var et engangsfenomen

Siden jeg har lest mye ekkel krim den siste tiden, var det befriende deilig å lese denne boka, selv om det var på grensa til veldig kvalmt da George i all sin galskap prøvde seg som amatørkirurg på seg selv....

Dette er en underholdende bok, som hele tiden skifter synsvinkel mellom de ulike familiemedlemmene, og her er det språklige morsomheter, mangel på kommunikasjon, misforståelser, gamle familiemønstre....
Det er en god bok å slappe av med, og en gang i tida blir det nok en søt og morsom film ut av den, også.

Mark Haddon hjemmeside er forøvrig vel verdt et besøk.
.

Michael Connelly: Siste skanse

.


Den store ungen min var hjemme på snarvisitt og la igjen reiseboka si, kriminalromanen "Siste skanse", skrevet av Michael Connelly. Jeg er nesten helt sikker på at jeg har lest noe av denne forfatteren før, av flere grunner.

En grunn er at jeg sluker krim i perioder, en annen grunn er at 10 av hans bøker er utgitt på Gyldendal, og noen av titlene får noe til å demre, uten at jeg helt vet hva, videre er jeg helt sikker på at jeg har støtt på Harry Bosch tidligere. Jeg klarer bare ikke å huske hva det er jeg burde huske, og jeg finner ingen av bøkene i bokhylla mi.

Nå trenger ikke det å bety noe annet enn at den store ungen har tatt med seg bøkene for å ha dem som reisebøker når hun drar tilbake til studentbyen sin etter å ha vært på besøk i foreldrehjemmet, sånt skjer, og at jeg ikke klarer å gjengi plottet i en kriminalroman bare ved å se tittelen betyr ikke at boka er dårlig, det betyr derimot at jeg er dårlig til å huske titler.

Harry Bosch er politimann som vender tilbake til jobben i Los Angelespolitiet etter å ha vært pensjonist i to (eller var det tre?) år. Han plasseres på avdelingen for uoppklarte drap, og teamet som består av Bosch og partneren Kiz Rider får treff i en sak fra 1988. En ung, sort jente ble myrdet, og nye metoder for å fastsette DNA setter saken i gang igjen, og det viser seg at den etterforskningen som tilsynelatende var grundig, har både store etterforskningsmessige mangler og pirker bort i rasisme korrupsjon i egen etat.

Det er godt driv i boka, og særlig synes jeg forfatteren er dyktig i beskrivelsen av offerets foreldre og hvordan det har gått med dem - det er en vinkling vi ikke møter for ofte i krim. I tillegg tenker jeg at det er en genistrek av en forfatter som har pensjonert helten sin å la ham komme tilbake for å jobbe med "Cold case" saker, det får Bosch sin tilbakekomst til å virke mer troverdig enn om han plutselig bare vendte tilbake til sin gamle stilling.

Jeg skal på jakt i bokhylla mi enda en gang for å se om Conelly har gjemt seg, for dette er leseverdig krim.
.

Ljudmila Ulitskaja: Medea og hennes barn

.

Da jeg pakket opp denne boka julaften, ble jeg ikke fra meg av entusiasme og glede. Ikke at jeg hadde negative forventninger til den, jeg hadde ingen forventninger i det hele tatt, bortsett fra at jeg husket svakt at Medea i mytologien ikke var en veldig sympatisk kvinne, akkurat, og at navnet Medea i sammenheng med barn hørtes grufullt ut. Nå finnes det riktignok ikke bare en versjon av Medea-myten, hun framstår også som atskillig mer fredelig enn den barbariske barnemordersken.

Det er en fredelig og samlende Medea vi møter i den russiske samtidsromanen "Medea og hennes barn". Hun har ingen egne barn, Medea, den siste renrasede grekeren i slekten, men hun har mange slektninger, spredet i hele Sovjetunionen, og de tilbringer sommeren hos henne på Krim. Sommeren som skildres i boka er plassert en eller annen gang på 1970-tallet.

Samtidig som en konkret sommer blir beskrevet, ser vi Medea og hennes slekts historie i tilbakeblikk, hele 1900-tallet er skildret, sett med Medeas øyne møter vi slektinger og henne selv gjennom sorg og glede, revolusjon og krig. Boka hopper mellom fortid og nåtid, og særlig er det kvinnene i slekta som er dominerende i boka.

I 1916 døde Medeas foreldre, og hun fikk ansvaret for fem mindre søsken, 16 år gammel. Etterhvert gifter hun seg, men får ingen egne barn, og hun blir enke mange år før bokas sommerhistorie utspiller seg. De personene vi møter klarest denne sommeren, får vi også følge etter at ferien er over.

Kjærlighet, erotikk, død, lengsel: dette er en slektshistorie, dette er russisk. Og som i mye tradisjonell russisk litteratur er det mange personer å forholde seg til, særlig siden alle har et kjælenavn i tillegg til døpenavnet. Men heldigvis, det er et navnekart foran i boka, og det brukte jeg flittig.

Forfatteren Ulitskaja regnes som en viktig nålevende russisk forfatter, og hun har mottatt mange priser i inn- og utland.

Jorid Mathiassen skriver godt om denne boka i "Bok og samfunn", der vi blant annet kan lese dette:

"Jeg får raskt en godhet for Medea, og blir sittende å tenke på hvorvidt hun er lykkelig eller ulykkelig. Forfatteren kommer meg til unnsetning:

- Medea ville aldri finne på å spørre seg selv om hun er lykkelig. I vår tid blir lykke sett på som noe helt nødvendig, noe som lar seg gripe - men som dermed også lar seg miste. For Medea innebærer lykke å oppfylle sin bestemmelse. Hun har forsonet seg med livet, hun lever i fred med seg selv og verden omkring seg. For henne er det lykke, sier Ljudmila Ulitskaja, som er i Oslo i forbindelse med lanseringen av den norske oversettelsen. Hun er en av Russlands betydeligste nålevende forfattere, og romanene hennes er oversatt til en rekke språk."

Jeg likte Medea. Jeg likte betrakningene hennes. Og jeg likte å lese en slektsroman. Og selv om dette er en moderne bok, er den tradisjonell i den forstand at jeg kom til å huske på en del av de gamle russiske klassikerne jeg slet meg gjennom med stor glede i slutten av tenåra. Og jeg tenker at jeg vil ta dem fram igjen. Og jeg tenker at det i seg selv gjør "Medea og hennes barn" til en god bok" - alle bøker som får leseren til å ville ha mer, har noe godt ved seg.

.

Om skrivesperre, Stieg Larsson, valg og gresskar

.

Det er skrivesperre på i Pindias Roterom for tida. Det er ikke det at jeg ikke mener ting - jeg mener mange, mange ting, men jeg orker hverken å systematisere tankene, eller ta følgene om jeg skulle mene noe som er litt for mye....

Jeg mener for eksempel mye om den debatten som går på Dagbladets sider om Jan Guillous kritikk av Stieg Larsson, og som en av de få som ikke har likt Larssons bøker, blir jeg forundra over alt engasjementet dette skaper, og hvor dårlig gjort mange mener det er å kritisere en som er død. Selv vil jeg forresten helst få all kritikk etter jeg er død, for å slippe å forholde meg til det. En annen ting som ofte sies i den debatten, er at når så mange liker bøkene, må de jo være bra.... Ja, det må de. De må være bra for noe, for eksempel å skape leselyst og engasjement, men det er ikke gitt at de vil bli stående igjen som stor litteratur av den grunn.... Men, dette skal ikke jeg skrive noe om. Jeg har meningsvegring og skrivesperre.

Jeg kunne mene noe om valg, som f.eks. kan jeg mene at jeg er innmari glad for at valget i USA snart er over, og jeg kunne ment noe om Norge og Jensen og Solberg som framstår som to sure og furtne kjerringer, og jeg tenker at særlig Siv Jensen minner om den sure dama i borettslaget som minner alle andre om at de ikke har vaska trappa, og at det er de andres skyld at hun ikke får til det hun vil. Og jeg tenker at jo surere og mer pripne de damene framstår, jo bedre er det for meg og alle andre som ikke stemmer på dem.... Men egentlig orker jeg ikke å mene noe om det.

Jeg orker ikke å mene noe om bøkene jeg leser heller, selv om "Pasjonsfrukt" var en nydelig roman jeg hadde tenkt å anbefale flere å lese, som f.eks kommer inn på at det er mange grunner til å elske noen. Eller den søte, lille boka "Bare Henry". Kanskje jeg mener noe en annen dag, men ikke nå.

Jeg har skrivesperre. Jeg har aller mest lyst til å skjære ut et skummelt gresskar, og ta det med ut i verden for å skremme unger. Bare skremme litt, ikke sånn at de blir traumatiserte for livet, men litt redde, akkurat sånn at man kjenner at det er godt etterpå når man ikke er redd lenger, og ting faller på plass igjen. Sånn at man orker å kjenne noe. Mene noe. Og la skrivesperren gå over.
.

Markus Zusak: Boktyven

Den største ungen min sa: "Dette er den beste godtriste boka jeg noengang har lest". Vi hadde kjøpt boka begge to, fordi den var pen å se på. Omslaget er pent, skriften er pen. Det grafiske i sideoppsettet er pent, det også. Og altså; godtristheten man aner av bare å kikke i boka, og får bekreftet når man leser.

Døden er fortelleren i boka. Og boka handler om Liesel, jenta som bor i fosterhjem hos Hans og Rosa Huberman fordi det er krig, og hennes foreldre er kommunister og dermed forfulgt. Den handler om Hans med trekkspillet, som er en anstedig mann, og Rosa, med de biske ordene, som er en anstendig kvinne. Og den handler om det å ha en mann med hår som fjær skjult i kjelleren.

***NOEN KNUSTE TALL***
I 1933 ga 90 prosent av tyskerne sin urokkelige
støtte til Adolf Hitler.
Det betyr at ti prosent ikke gjorde det.
Hans Hubermann tilhørte disse ti prosentene.
Det var en grunn til det.
(side 63)

Hans Hubermann som spiller trekkspill og trøster om natta og lærer noen å lese. Og vi møter en gutt som maler seg med kull i ansiktet fordi han vil løpe som Jesse Owens. Og som står i den iskalde vannet for å redde en bok, uten et eneste lite kyss i belønning. Og hele tida; Døden, Døden.

***NOEN FAKTA OM STALINGRAD***
1. I 1942 og tidlig i 1943 sto himmelen som et bleket
laken over denne byen hver morgen.
2. Hele dagen, mens jeg bar sjeler over det, sprutet det blod
på dette lakenet, helt til det var fullt og ble trukket
mot jorden.
3. Om kvelden ble det vridd og bleket igjen,
slik at det var klart til å brukes neste morgen.
4. Og dette var så lenge kampene bare fant sted om dagen.
(side 106)

Det handler om å skjære ut sider av "Mein Kampf", male dem hvite og å lage en ny bok oppå. Og om å være redd. Og sulten. Og om hvordan anstendigheten av og til blir borte, og mennesker ikke ser på hverandre som mennesker mer, men at noen alltid gjør det likevel, og heldigvis. Og det handler om det uforståelige i at noen kan bombe et sted som heter Himmelgaten. Og det handler om å si farvel uten å vite at det er det man gjør. Og det handler om vennskap og kjærlighet. Hadde det ikke gjort det hadde ikke boka vært godtrist, bare trist.

En anmeldelse av boka finnes her. Jeg skal ikke si så mye mer. Bare at om jeg hadde jobbet som lærer i tiende klasse nå, vet jeg hvilken bok jeg ville lest høyt. Og at noen ganger går 540 sider fort og sakte på en gang. Og at det at Døden opptrer som forteller, er i seg selv grunn nok til å lese en bok. Og at den store ungen min har rett i at dette er en veldig, veldig, god godtrist bok. Og jeg skal avslutte med Dødens oppsummering av hva boka handler om:

"Det er faktisk en ganske liten historie, som blan annet handler om:

* En jente
* Noen ord
* En mann som spiller trekkspill
* Noen fanatiske tyskere
* En jødisk slåsskjempe
* Og en god del tyverier

Jeg så boktyven tre ganger."
side 11
.

Her hviler Noldus, en fri nisse

Jeg har lest ferdig "Harry Potter og dødstalismanene", den siste boka om Harry Potter. Det vil si, egentlig er det en stund siden jeg leste den ferdig, siden jeg leste den på engelsk nesten i det øyeblikket den kom ut, jeg følte meg bare ikke helt ferdig før jeg også hadde lest den på norsk.

Jeg vet at mange synes at det å lese en bok på originalspråket gir en mer riktig forståelse av handlingen, det er jeg ikke umiddelbart enig i. For meg gir det en minst like god opplevelse å lese ei bok på mitt morsmål, det språket jeg behersker best, det språket som setter meg i stand til å få med meg små detaljer jeg kanskje ville mistet på et annet språk.

Og oversetteren av Harry Potter-bøkene, Thorstein Bugge Høverstad, har gjort en god jobb, synes jeg. Ja, jeg vet at mange synes det er dumt å oversette navn, men med tanke på at bøkene i utgangspunktet er for barn, synes jeg det er en god idé å fornorske også navnene.

Jeg er ikke så veldig glad i å putte bøker i aldersbåser, mange gode bøker mister lesere på grunn av det, og ingen vil vel si at Harry Potter er en barnebok, og bare det, dette er i høyeste grad crossover-litteratur. Litt morsomt er det at de som begynte å lese Harry Potter som ganske små mennesker, og som den gangen sikkert syntes det var ok med fornorskning, nå har blitt store ungdommer som fortsatt leser Harry Potter, og klager på oversettelsen.

I sin tid skrev jeg en oppgave om Harry Potter, om hvordan historien liker folkeviser og folkeeventyr, og hvordan historien kan plasseres inn i formler om eventyr. Det skal jeg ikke si noe om nå.

Jeg skal heller ikke si noe om handlingen i boka, bortsett fra at jeg hygget meg gjennom den, og ble litt irritert av det siste kapitlet, siden jeg syntes det var unødvendig, helt til jeg tenkte over at voksne damer på over 40 ikke er målgruppa, og at barn har behov for en tryggere slutt enn det jeg har.

Jeg skal i grunnen ikke si så mye mer enn at kjennes godt at Voldemort ble bekjempet, og at det gode seirer av og til. Og selv om det er mye urettferdighet i trollmannsverdenen, og at det er et klassedelt samfunn der mye trenger å bli endret for at de ulike gruppene skal være likeverdige, er det ting som tydet på at det er en endring på gang.

Om facebook-gruppen "Here Lies Dobby, a Free Elf", med over 37 000 medlemmer, fører til at vi i menneskeverdenen også blir litt rausere mot hverandre og ulike grupper i vårt samfunn, vet jeg ikke, men man kan jo håpe. For hos oss også finnes det grupper som blir behandlet som husnisser, og om den frie nissen Noldus har fått noen av oss til å tenke over urettferdighet, har bøkene om Harry Potter vært med på å gi oss mer enn leseglede.

På loppemarked

Det er mange år siden jeg var på loppemarked. Jeg pleide å like det godt; å snoke rundt for å se om jeg kunne finne noen små skatter, rare bøker eller et og annet møbel jeg trengte. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å gå på loppemarked, mulig fordi jeg ikke trengte flere møbler, bokhyllene var fulle, og de små skattene jeg hadde tatt med inn i huset tok mer plass enn jeg ville at de skulle ta.

Men i dag var jeg på loppemarked igjen. Mest fordi jeg er på jakt etter en gammel fuglebok, en sånn med tegnede illustrasjoner, litt blasse, men likevel tydelige. Jeg vet akkurat hvordan den fugleboka ser ut, eller omtrent, da, for jeg har aldri sett en sånn fuglebok i virkeligheten. Jeg er bare nesten helt sikker på at den må finnes i virkeligheten - den burde i alle fall finnes i virkeligheten, og hvis den gjør det, skal jeg finne den.

I alle fall, jeg var på loppemarked. Og jeg lette etter en fuglebok. Jeg fant den ikke - jeg fant andre, nyere fuglebøker, men ingen jeg ville ha. Der jeg gikk rundt bokbordene, følte jeg meg litt som en kikker. Her lå bøkene som om de akkurat var tatt ut av noens bokhylle, og det var de sikkert også. Bøker ingen var interessert i da gamle tante Agathe døde, for eksempel. Den kristne sangboka, og Jalna-serien. Og bøkene til han som var så interessert i russisk historie, han er sikkert også død, det er få som skiller seg av med en sånn samling uten at de må.

Haugen med bøker som egentlig tilhører biblioteket, de kommer kanskje fra en som lever. Det er nok lettere å levere gamle synder til et loppemarked enn å møte en streng bibliotekar med bøyet hode. Og ja, det jobber en streng bibliotekar her jeg bor. Og av en eller annen grunn er hun alltid i skranken når man kommer med forseine innleveringer.

Jeg fant ingen fuglebok. Men jeg fant mange historier jeg kan dikte litt på. Og så fant jeg en bok jeg ikke visste at fantes: Anthony Burgess har skrevet boka "Til sengs", en kombinasjon av bilde og tekst om sengens historie. Den gleder jeg meg til.

Og jeg fant en engel som akkurat ikke passet inn i den boksen der jeg skal sette henne, når hun bare dukker opp.

Luke Rhinehart: Terningmannen

Jeg prøver fortsatt å leve opp til nyttårsforsettet mitt om ikke å kjøpe bøker, men å plukke de fra husests bokhylle. OK, i den setninga sa jeg vel at jeg har sprukket, men bare litt, jeg måtte bare ha en bok da jeg skulle ta toget og den eneste boka jeg hadde med meg var "Terningmannen".

Terningmannen handler om psykiateren Luke Rhinehaert som lever et kjedelig og trygt liv med kone, barn og jobb. Han er lei av det kjedelige, forutsigbare livet, og en dag bestemmer han seg for å la terningene bestemme. Og etterhvert gjør han dette fullt og helt, på alle livets områder; hjemme, på jobb, i det sosiale livet.

Diskusjonene i boka om hva som gjør oss til de vi er, er interessante, og selvfølgelig oppstår det mange morsomme og absurde situasjoner i hovedpersonens liv (og i andres) når terningene skal bestemme absolutt alt.

På tross av dette, det som til tider er hysterisk morsomt og de interessante diskusjonene, klarte ikke denne boka å fange meg. Jeg har lest mye krim den siste tida på grunn av dette, og nyttårsforsettet mitt røyk på Narvesen på jernbanestasjonen, rett og slett for å slippe å lese videre i Terningmannen.

Og det er litt vanskelig å forklare hvorfor, for jeg har kost meg og ledd de 420 sidene jeg har lest. Det vil si, fra ca side 350 begynte jeg med sideprosjekter, lettvint, og ikke nødvendigvis så veldig god, krim. Innimellom har jeg lest i Terningmannen, uten å bli grepet på noe vis, jeg opplevde at denne boka var for lang, det var ikke noe nytt lenger, bare variasjoner av det samme.

Så altså - jeg sluttet. Ikke helt av meg selv - jeg lot faktisk terningene bestemme. Jeg tok to terninger og bestemte at dersom jeg slo to like skulle jeg legge boka til side. Jeg slo to seksere. Og sluttet på kapittel 75. Heldigvis.

Kongen på fyllinga

Den har stått i hylla mi i flere år, romanen "Kongen på fyllinga". Jeg har sett på den mange ganger, tatt den fram, og satt den tilbake igjen. Og tenkt at den sparer jeg, den passer ikke nå.

Eneste grunn til at jeg tok den fram nå, var at den stod rett foran meg og minnet meg om nyttårsforsettet om å lese fra bokhylla mi. Og da jeg stod med den i handa, huska jeg hva det var som gjorde at jeg kjøpte den i sin tid, nemlig Cathrine Krøgers anmeldelse i Dagbladet.

Og hennes anmeldelse er det som gjør at jeg ikke skal si noe om boka nå - hun sier det så bra - min oppfordring er å lese anmeldelsen, og å lese boka.

Forresten, i tillegg til tittelen "Kongen på fyllinga", har boka følgende undertittel: "Tiden er inne til å slakte gjøkalven og væpne de rettferdige". På engelsk heter boka "Lord of the Barnyard - Killing the fatted Calf and Arming the Aware in the Corn Belt".

Jeg er svak for sånne titler, og enda en gang viste det seg å være med rette.

Jeg utforsker min egen bokhylle...

Jeg leste tidligere i år om Knut Nærums nyttårsforsett i Dagbladet - nemlig det å ikke kjøpe bøker. Jeg pleier ikke å ha nyttårsforsetter, jeg pleide det før, for mange år siden, men erfaring har lært meg at jeg ikke passer til å gjøre noe bare fordi det er et nytt år. Som for eksempel det å slutte å røyke - jeg prøvde flere ganger å slutte 1. januar, uten hell. Jeg har vel aldri hatt så lyst på røyk som ved de anledningene, og gikk hver eneste gang på en kjempesprekk. Da jeg sluttet å røyke på alvor, valgte jeg å ikke markere datoen en gang, det var i februar en gang, og hadde jeg visst hvor lett det var å slutte, hadde jeg gjort det 20 år tidligere...

Men altså - bøker.... Jeg har nemlig et nyttårsforsett i år: jeg skal ikke kjøpe bøker, derfor var det litt morsomt å se at andre har akkurat den samme målsettingen. Jeg har ikke tenkt å låne så mange bøker heller - hylla mi er full av tidligere bokkjøp som av en eller annen grunn ikke har blitt lest. Noen er helt klart impulskjøp som nok trenger en annen leser enn meg, men det aner meg at det er perler der, som bare venter på at jeg skal finne dem.

En av perlene er "Waterland" av Graham Swift. Jeg skjønner hva som gjorde at jeg kjøpte den boka for mange år siden. På baksida står det: "Waterland er en krønike om to familier, hvis historie snor seg gjennom et overveldende stoff. Det er en roman om vann og luft, om elver og kanaler og sumpmark, om øl og ål, om grenseløs ensomhet og utholdende begjær. En sterk og overdådig roman der Historien og historiefortellingen står sentralt".

Jeg-personen i boka er historielærer, vokst opp i en slusevokterfamilie. Vi møter familien hans, forfedrene hans, elevene hans. Her er det mange historier, og de viser seg å henge sammen. Det er en sammenheng både med liket de finner i slusa i 1943, når jeg personen er 16-år, og det at han blir tvunget til å trekke seg fra undervisningsjobben sin 40 år senere, etter at kona hans har stjålet en baby.

På samme tid er dette en kjærlighetshistorie, fortelling om et mord, en fortelling om ulike generasjoner og en slektshistorie.

Swift skriver godt. Her beskriver han slusevokterens reaksjon når de finner liket av en ung gutt: "Han sto med ansiktet mot oss på slepeveien. Og så snudde han seg med fullt overlegg for å se den andre veien et par sekunder. Jeg vet hva han gjorde. Han håpet på at alt dette ikke hendte. Han håpet at det ikke var sant at et dødt menneske en strålende vakker sommermorgen var kommet flytende mot sluseporten hans. Han håpet at det ville forsvinne hvis han vendte ryggen til det, tellet til ti; hvisket en skjult bønn. Men det gjorde ikke det".

Og ingenting forsvinner i denne fortellingen - vi ser hvordan handlinger i tidligere tider er med på å prege generasjoner framover. "Waterland", med denne historielæreren som etterhvert går over til å fortelle elevene sin egen historie, var et godt funn i min bokhylle. Og rent bortsett fra at jeg har lyst til å kjøpe flere av Swifts bøker, tror jeg at jeg har et nyttårsforsett som kan gi meg flere gleder i løpet av året....

I mørket. Om natta. Jeg leser Murakami.

Jeg er veldig glad i bøkene til Haruki Murakami. Jeg er glad i de parallelle historiene, de små hendelsene som griper inn i hverandre, det som skjer når mennesker møtes, eller ikke møtes, hvordan alle ting henger sammen med noe annet. Jeg liker at Murakami henviser til musikk i flere boktitler, som i den jeg akkurat har lest, "After Dark", som henter tittelen sin fra en jazzlåt.

Jeg liker at handlingen er konsentrert om en natt, med mange fortellinger, mennesker og møter. At romanen er på under 200 sider, gjør ikke noe det heller - alt trenger ikke å være så innmari stort, og dette er natta i konsentrert form. Jeg tenker at denne boka passer til musikk og bilder som beveger seg, og jeg føler meg som en tilskuer som følger andres historier på avstand, gjennom bildene og stemningene som blir skapt av forfatteren. Og for meg, som liker å glo på folk på kafé, og som med bare litt blygsel kikker inn vinduene til folk, fungerer det bra med filmmanusspråket.

Likevel er det noe som mangler her. Det er mulig at det er noe med språket og oversettelsen som ikke blir "murakamisk" nok for meg, og det kan hende jeg ikke klarer å yte boka rettferdighet fordi jeg liker flere av hans andre romaner så innmari godt (spesielt vil jeg anbefale "Trekkoppfuglen"). Altså - jeg synes ikke dette er en dårlig bok - absolutt ikke, men mer middelmådig enn jeg forventer av forfatteren.

"I speilet på toalettet inspiserrer Shirakawa ansiktet. Uten å fortrekke en ansiktsmuskel blir han stående en god stund og stirre strengt på seg selv, mens harn støtter hendene på vasken. Han holder pusten, avholder seg til og med fra å blunke. Han synes å bare på en forventning om at noe helt annet skal komme til syne. Det er som om han har satt seg fore å gjøre alle sine sanseinntrykk objektive, å nivellere bevisstheten, fryse all logikk og for et kort øyeblikk få tiden til å stå stille. Å få sin egen ekstistens til i størst mulig grad å smelte sammen med omgivelsene. Å framstå som et nøytralt stilleben. (-----------)

Etter at Shirakawa har forlatt toalettet , dveler blikket vårt der ute en stund til. Kameraet, blikket vårt, er fortsatt rettet mot det mørke speilet der Shirakawas speilbilde ennå er synlig. Der innefra stirrer Shirakawa - eller rettere sagt speilbildet hans - ut på oss. Uten å røre seg eller fortrekke en mine står han og stirrer rett framfor seg. Etter en kort stund slapper han liksom resignert av i kroppen, sukker tungt og ruller på hodet. Han legger hendene mot ansiktett og stryker seg flere ganger over kinnene. Det er som om han vil forsikre seg om at det fortsatt er av kjøtt og blod." Side 113/114.