Arto Paasilinna: Harens år

.

Det var baksideteksten som lokket meg til å lese denne boka, det og at jeg nylig har oppdaget Paasilinnas forfatterskap:

"Vatanen og hans fotograf er ute på oppdrag ett eller annet sted i Finlands dype skoger. Plutselig hopper en liten hare ut i veien foran bilen. Vatanen går ut av bilen for å se hvordan det har gått. Han finner haren, som merkelig nok bare er lettere skadet og i samme øyeblikk tar han den store avgjørelsen om å vende ryggen til hele sitt borgerlige liv. Fotografen gir snart opp å vente. Vatanen og haren vandrer rett inn i ødemarken.


Dette er opptakten til et fullstendig sinnsykt eventyr, som bl.a. innbefatter en overarbeidet bulldozerfører som går amok, en skogbrann, en blodtørstig bjørn - og Hannikainen, som har brukt år av sitt liv på å bevise at den finske president Kekkonen i virkeligheten ble erstattet av en dobbeltgjenger i 1968.


Harens år er en beretning om hvordan en liten har kan forandre et helt livsløp.".



Det er riktig at historien er sinnsyk og urealistisk. Likevel tror jeg på hvert eneste ord mens jeg leser, jeg blir fanga i selskapet med Vatanen og haren. Jeg kan nesten kjenne det lille harehjertet banke av skrekk når den møter farer, og jeg kan nesten føle den mye pelsen under fingertuppene mine når jeg blar om til neste side.

Paasilinna klarer å fange meg. Han fanger meg som bare enkelte latin-amerikanske forfattere pleide å gjøre, han får meg til å tro på noe som helt sikkert ikke er sant, han får meg til å oppleve det jeg leser som noe som har skjedd i virkeligheten. Her er det fyll og spetakkel, humor og glede. Det er mange morsomme episoder, det er for eksempel fornøyelig lesning når Vatanen jager den russiske bjørnen tilbake til Sovjetunionen, kanskje særlig fordi av oss som har levd en stund, og som vet at boka egentlig kom ut i 1975.

Jeg pleide å være en leser. Jeg pleide alltid å ha en bok med meg, i tilfelle jeg fikk fem ledige minutter. På et tidspunkt sluttet jeg å være en lidenskaplig leser, fra å være en storeser har jeg blitt en dårlig leser. Jeg lar meg avlede, jeg er opptatt av ting rundt meg, jeg blir fanga i nettet.

"Harens år" får meg til å være en leser igjen, i alle fall for den korte stunda det tar å lese denne boka. Den korte stunda jeg elsket hvert eneste minutt av, og som får meg til å ville gå på jakt etter andre perler i bohylla. Den fikk meg til å huske hva bøkene kan gjøre med meg. Den ga meg det beste en bok kan gi: lysten til å lese mer. Og jeg tenker at alle burde møte en hare en gang i livet....
.

Arto Paasilinna: Den elskelige giftblandersken

.



"Er det virkelig mulig å skrive så morsomt? Så frekt, så politisk ukorrekt, så på tvers av all redelighet?"

aftonbladet.se

Linnea er en snill enke på 78 år som bor på et fredelig lite torp på landet. Hun kunne levd sine pensjonistår i ro og mak, hadde det ikke vært for hennes kriminelle nevø Kauko. Sammen med sine to kamerater gjør han livet surt for henne med sine stadige trusler og pengetyverier. Til slutt får Linnea nok og rømmer til Helsinki.

I sin fortvilelse steller hun i stand en giftsprøyte som hun kan bruke til å begå selvmord med, hvis Kauko klarer å spore henne opp. Men skjebnen vil det annerledes og ruller i gang en snøball av elleville forviklinger og lattervekkende burleske situasjoner.

Arto Paasilinnas nye roman er et fyrverkeri av en bok, med herlig svart humor og fengslende fortellekunst. (hentet fra bokklubben.no)

Årets første leseropplevelse viste seg å bli denne boka. Det var mitt aller første møte med denne forfatteren, men ikke det siste. Nå er jeg kanskje noe treg, siden "alle" har lest Paasilinna, men sett i sammenheng med at det tok omtrent 30 år fra debuten til forfatteren ble oversatt til norsk, er jeg rene lynet. Denne boka kom ut i Finland i 1988, så det tok bare 20 år til den kom på det norske markedet.

Absurd, morsom, burlesk. Oberstinnen og enkefruen som plutselig blir morder er et fornøyelig bekjentskap. Og at det er en liten bok som kan leses i et jafs, er bare deilig om man som meg trenger å sitte en dag under et teppe uten " fornuftige" sysler som forstyrrer.

Jeg liker forresten at det er en gammel dame som er hovedpersonen, en gammel dame med bein i nesa, og, som når hun endelig får nok, tør å ta tak i sin egen umulige situasjon. Jeg liker at hun orner opp med disse unge mennene som føler seg misforstått av samfunnet, og som benytter en hver anleding til å ta seg til rette, og til å klage over det urettferdige i samfunnet. Jeg begynner å tenke at det er for få gamle damer i litteraturen, vi trenger å se dem, og for oss som har planer om å bli riktige gamle damer selv en gang, er det fint når de får hovedroller, og ikke bare er demente plagsomme tanter i en og annen bisetning.

OK - jeg er treg, men nå har jeg i alle fall lest den. Jeg burde ha gjort det før, det er lenge siden jeg merket meg Leselamas anbefaling, men siden jeg ventet på noe godt, fikk jeg i alle fall en deilig vinterdag med bok, te og teppe.
.

Diane Setterfield: Den trettende fortellingen

.


Glatt bestselger, sier Dagbladet. En grov fornærmelse, sier Aftenposten. Jeg likte den likevel, jeg, romanen "Den trettende fortellingen". OK, den er ingen nobelprisvinner, men det er de fleste bøker heller ikke.

Når jeg leser anmeldelser av bøker jeg har lest, tenker jeg ofte at det er noe jeg ikke har skjønt, og at jeg burde skamme meg over min enkle smak når det gjelder litteratur. Og så tenker jeg videre at jeg slettes ikke har en enkel smak når det gjelder litteratur, jeg har en variert smak, og det er mange grunner til at jeg leser. Og så tenker jeg at man oppfatter en bok forskjellig ut fra hvilken rolle man har; det å være lystleser, norsklærer, anmelder, korrekturleser, osv., osv., alle rollene gir oss ulike opplevelser.

Noen ganger leser jeg for å lære noe. Det påvirker selvfølgelig valg av bok. Noen ganger leser jeg for å få et gjensyn med klassikere, eller for å oppdage klassikere. Noen ganger leser jeg for å bli kjent med nye forfattere. Da anstrenger jeg meg litt ekstra for å være en hyggelig leser, og gi dem en ekstra sjanse selv om de første kapitlene er kjedelige. Noen ganger leser jeg til og med en bok jeg har lest før, det er når jeg må vite hva jeg får og absolutt ikke vil bli overraska.

Ofte leser jeg for ikke å kjede meg. Jeg har lyst til å sitte i sofaen min under et teppe med ei bok og la tida gå. Da står ikke jeg foran bokhylla og lurer på hvilken bok jeg kan lære mest av, og hvilken forfatter som har de mest spissfindige språklige virkemidlene. "Hvilken fortelling skal få tida til å gå sammen med meg", tenker jeg da. En sånn bok var "Den trettende fortelling".

Det var datteren min som kom med den. Hun hadde lest den, og var i gang med å lese engelske klassikere, det fikk hun lyst til da hun leste den boka. Jeg liker å lese bøker som får folk jeg kjenner til å lese andre bøker, det er norsklæreren i meg som ikke helt har sluppet taket. Derfor leste jeg den.

Og jeg likte den. Selv om den ikke kommer til å komme i nærheten av Nobelprisen. Jeg liker bøker som handler om bøker: om å lese dem, skrive dem og elske dem. OK, historien er tynn av og til, men jeg lar meg fascinere av begge hovedpersonene, Vida Winther og Margaret Lea. Og ja, jeg irriterer meg over slutten, det ble litt for lettvint, litt som når elevene mine plutselig puttet et nytt element inn i stilen sin for å kunne avslutte. Men likevel: mesteparten av tiden var jeg nysgjerrig og lot meg underholde. Og det er godt å være nysgjerrig selv om man er voksen, og det er ingen skam å la seg underholde, heller, selv om avisenes anmeldere nesten fikk meg til å skamme meg litt....

Egentlig hadde jeg tenkt å si litt om hva boka handla om, også. Men det var før jeg skrev meg bort. Så jeg anbefaler heller å se på Bokkildens presentasjon av boka - der er både omtale, baksideteksten, utdrag fra boka og leseromtaler.
.

100 bøker...

.
I bloggen "Nikola's book blog" fant jeg en liste over 100 bøker. BBC mener at de fleste bare vil ha lest 6 av bøkene på denne lista. Det var nok til å pirre min nysgjerrighet - her er lista, med mine kryss for hvilke av bøkene jeg har lest.

Jeg er ikke like god til å telle som til å lese, så det er mye mulig at jeg tar feil når jeg tror jeg har lest 60 av bøkene på denne lista. Men ikke så veldig feil, jeg har i alle fall lest over halvparten, noe som nok skyldes at jeg slukte klassikere i min ungdom.

1 Pride and Prejudice - Jane Austen (x)

2 The Lord of the Rings - JRR Tolkien (x)

3 Jane Eyre - Charlotte Bronte (x)

4 Harry Potter series - JK Rowling (x)

5 To Kill a Mockingbird - Harper Lee (x)

6 The Bible (x)

7 Wuthering Heights - Emily Bronte (x)

8 Nineteen Eighty Four - George Orwell (x)

9 His Dark Materials - Philip Pullman ()

10 Great Expectations - Charles Dickens (x)

11 Little Women - Louisa M Alcott ()

12 Tess of the D’Urbervilles - Thomas Hardy ()

13 Catch 22 - Joseph Heller ()

14 Complete Works of Shakespeare ()

15 Rebecca - Daphne Du Maurier(x)

16 The Hobbit - JRR Tolkien (x)

17 Birdsong - Sebastian Faulk ()

18 Catcher in the Rye - JD Salinger ()

19 The Time Traveler’s Wife - Audrey Niffenegger ()

20 Middlemarch - George Eliot ()

21 Gone With The Wind - Margaret Mitchell (x)

22 The Great Gatsby - F Scott Fitzgerald (x)

23 Bleak House - Charles Dickens (x)

24 War and Peace - Leo Tolstoy (x)

25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy - Douglas Adams ()

26 Brideshead Revisited - Evelyn Waugh ()

27 Crime and Punishment - Fyodor Dostoyevsky (x)

28 Grapes of Wrath - John Steinbeck (x)

29 Alice in Wonderland - Lewis Carroll (x)

30 The Wind in the Willows - Kenneth Grahame (x)

31 Anna Karenina - Leo Tolstoy (x)

32 David Copperfield - Charles Dickens (x)

33 Chronicles of Narnia - CS Lewis (x)

34 Emma-Jane Austen ()

35 Persuasion - Jane Austen ()

36 The Lion, The Witch and The Wardrobe - CS Lewis (x)

37 The Kite Runner - Khaled Hossein ()

38 Captain Corelli’s Mandolin - Louis De Bernieres (x)

39 Memoirs of a Geisha - Arthur Golden ()

40 Winnie the Pooh - AA Milne (x)

41 Animal Farm - George Orwell (x)

42 The Da Vinci Code - Dan Brown (x)

43 One Hundred Years of Solitude - Gabriel Garcia Marquez (x)

44 A Prayer for Owen Meaney - John Irving (x)

45 The Woman in White - Wilkie Collins ()

46 Anne of Green Gables - LM Montgomery (x)

47 Far From The Madding Crowd - Thomas Hardy ()

48 The Handmaid’s Tale - Margaret Atwood (x)

49 Lord of the Flies - William Golding (x)

50 Atonement - Ian McEwan (x)

51 Life of Pi - Yann Martel (x)

52 Dune - Frank Herbert ()

53 Cold Comfort Farm ()

54 Sense and Sensibility - Jane Austen (x)

55 A Suitable Boy - Vikram Seth ()

56 The Shadow of the Wind - Carlos Ruiz Zafon (x)

57 A Tale Of Two Cities - Charles Dickens ()

58 Brave New World - Aldous Huxley (x)

59 The Curious Incident of the Dog in the Night - Mark Haddon (x)

60 Love In The Time Of Cholera - Gabriel Garcia Marquez (x)

61 Of Mice and Men - John Steinbeck ()

62 Lolita - Vladimir Nabokov (x)

63 The Secret History - Donna Tartt (x)

64 The Lovely Bones - Alice Sebold (x)

65 Count of Monte Cristo - Alexandre Dumas (x)

66 On The Road - Jack Kerouac ()

67 Jude the Obscure - Thomas Hardy ()

68 Bridget Jones’s Diary - Helen Fielding (x)

69 Midnight’s Children - Salman Rushdie ()

70 Moby Dick - Herman Melville (x)

71 Oliver Twist - Charles Dickens (x)

72 Dracula - Bram Stoker ()

73 The Secret Garden - Frances Hodgson Burnett (x)

74 Notes From A Small Island - Bill Bryson ()

75 Ulysses - James Joyce ()

76 The Inferno – Dante ()

77 Swallows and Amazons - Arthur Ransome ()

78 Germinal - Emile Zola ()

79 Vanity Fair - William Makepeace Thackeray ()

80 Possession - AS Byatt ()

81 A Christmas Carol - Charles Dickens (x)

82 Cloud Atlas - David Mitchell ()

83 The Color Purple - Alice Walker (x)

84 The Remains of the Day - Kazuo Ishiguro (x)

85 Madame Bovary - Gustave Flaubert (x)

86 A Fine Balance - Rohinton Mistry ()

87 Charlotte’s Web - EB White ()

88 The Five People You Meet In Heaven - Mitch Albom ()

89 Adventures of Sherlock Holmes - Sir Arthur Conan Doyle (x)

90 The Faraway Tree Collection - Enid Blyton ()

91 Heart of Darkness - Joseph Conrad (x)

92 The Little Prince - Antoine De Saint-Exupery (x)

93 The Wasp Factory - Iain Banks ()

94 Watership Down - Richard Adams (x)

95 A Confederacy of Dunces - John Kennedy Toole (x)

96 A Town Like Alice - Nevil Shute (x)

97 The Three Musketeers - Alexandre Dumas (x)

98 Hamlet - William Shakespeare (x)

99 Charlie and the Chocolate Factory - Roald Dahl (x)

100 Les Miserables - Victor Hugo ()

Om jeg nå skal rote fram de uleste bøkene fra denne lista, er nok noe tvilsomt. Køen over uleste bøker i dette huset vokser fort nok helt uten hjelp fra lister. Samtidig må jeg innrømme at det å bli påminnet flere av disse bøkene nok kan komme til å friste meg til nylesing.
.

Lise Gundersen: Datter av Elvis

.


Den har stått i hylla mi lenge, denne boka. I flere år, faktisk. Jeg husker at jeg kjøpte den - den var så tiltalende å se på - formatet, forsida, baksida. Den var god å ta i, og det lukta godt i bokhandelen den dagen. Den kom hjem, boka "Datter av Elvis", og har stått der siden, ulest. Helt til nå. Det er vanskelig å si hvorfor jeg ikke har lest denne boka før, mulig at jeg trodde det var en ungdomsroman (som er et fryktelig ord som burde avskaffes fort, fort), den ser litt sånn ut, og siden det å jobbe med ungdom og lesing pleide å være noe jeg gjorde for penger, var det ikke så veldig fristende. (Jo, jeg elsket å jobbe med ungdom og lesing, men trengte å lese ting for bare min egen del også)

Baksideteksten er sånn:
«Det er jeg som er Lisa Marie. Jeg er oppkalt etter Elvis Presleys datter. Vi er ikke tvillinger, vi deler bare øyeblikk. Vi er født i samme minutt, dag, måned, år. Et mirakel av sammentreff, skal dere høre, siden faren min og Elvis er like gamle. De er født samme dag, pappa noen timer seinere enn Elvis Aron. Pappa har alltid følt presley-synkroniseringa brennsterkt. Det gjør ikke hans datter. Det gjør neppe dattera til Elvis heller. Min navnesøster og jeg har ikke kontakt. Men jeg tror faren min hadde kontakt med Elvis.»

"Datter av Elvis" er ingen ungdomsroman. Det er en oppvekstroman. Boka starter med at en overblid og aktiv mor vil sette igang hele familien med et oppussingsprosjekt. Ganske fort ser vi at her er det mye som ikke lar seg pusse opp: vi møter en kjernefamilie i oppløsning. Hovedfokus er på Mie, og de rundt henne.

Det er mange historier her, og mange temaer blir tatt opp. Vold, alkoholmisbruk, incest, skilsmisse, prostitusjon, relasjoner mellom familiemedlemmer, følelse av å ikke strekke til, skyld og skam. Forfatteren har stoff nok til mange bøker, men putter alle delene inn mellom de samme permene. Ved å blafre ulike anmeldelser av boka, ser jeg at mange mener at dette er en svakhet. Vel, for meg fungerte det godt - det fragmentariske, sprangene mellom temaer, det er sånn livet er, og dysfunksjonelle familier er ikke dysfunkjonelle av en grunn alene - livet er springende og fragmentarisk.

Her er raske scenskift og fortellerglede. Det jeg likte minst, var kanskje at jeg noen steder synes ordvalget bar preg av hastverk. Ikke at fortellerstemmen enkelte steder framsto som umoden, vi snakker tross alt om oppvekst, men kanskje at forfatteren gjorde det av og til. Vel og merke når det kommer til valg av ord. Ikke ellers. (Og nei, denne gangen hadde jeg ikke klistrelapper ved siden av meg da jeg leste, så jeg har ingen eksempler i farta, men jeg husker følelsen av irritasjon når jeg opplevde at språket ikke stemte).

Siden denne boka kom ut i 2004, finnes den sikkert ikke i bokhandelen. På biblioteket, derimot, er den sikkert. Den er ikke tung å bære med seg hjem, heller.

.

Michael Connelly: Siste skanse

.


Den store ungen min var hjemme på snarvisitt og la igjen reiseboka si, kriminalromanen "Siste skanse", skrevet av Michael Connelly. Jeg er nesten helt sikker på at jeg har lest noe av denne forfatteren før, av flere grunner.

En grunn er at jeg sluker krim i perioder, en annen grunn er at 10 av hans bøker er utgitt på Gyldendal, og noen av titlene får noe til å demre, uten at jeg helt vet hva, videre er jeg helt sikker på at jeg har støtt på Harry Bosch tidligere. Jeg klarer bare ikke å huske hva det er jeg burde huske, og jeg finner ingen av bøkene i bokhylla mi.

Nå trenger ikke det å bety noe annet enn at den store ungen har tatt med seg bøkene for å ha dem som reisebøker når hun drar tilbake til studentbyen sin etter å ha vært på besøk i foreldrehjemmet, sånt skjer, og at jeg ikke klarer å gjengi plottet i en kriminalroman bare ved å se tittelen betyr ikke at boka er dårlig, det betyr derimot at jeg er dårlig til å huske titler.

Harry Bosch er politimann som vender tilbake til jobben i Los Angelespolitiet etter å ha vært pensjonist i to (eller var det tre?) år. Han plasseres på avdelingen for uoppklarte drap, og teamet som består av Bosch og partneren Kiz Rider får treff i en sak fra 1988. En ung, sort jente ble myrdet, og nye metoder for å fastsette DNA setter saken i gang igjen, og det viser seg at den etterforskningen som tilsynelatende var grundig, har både store etterforskningsmessige mangler og pirker bort i rasisme korrupsjon i egen etat.

Det er godt driv i boka, og særlig synes jeg forfatteren er dyktig i beskrivelsen av offerets foreldre og hvordan det har gått med dem - det er en vinkling vi ikke møter for ofte i krim. I tillegg tenker jeg at det er en genistrek av en forfatter som har pensjonert helten sin å la ham komme tilbake for å jobbe med "Cold case" saker, det får Bosch sin tilbakekomst til å virke mer troverdig enn om han plutselig bare vendte tilbake til sin gamle stilling.

Jeg skal på jakt i bokhylla mi enda en gang for å se om Conelly har gjemt seg, for dette er leseverdig krim.
.

Ljudmila Ulitskaja: Medea og hennes barn

.

Da jeg pakket opp denne boka julaften, ble jeg ikke fra meg av entusiasme og glede. Ikke at jeg hadde negative forventninger til den, jeg hadde ingen forventninger i det hele tatt, bortsett fra at jeg husket svakt at Medea i mytologien ikke var en veldig sympatisk kvinne, akkurat, og at navnet Medea i sammenheng med barn hørtes grufullt ut. Nå finnes det riktignok ikke bare en versjon av Medea-myten, hun framstår også som atskillig mer fredelig enn den barbariske barnemordersken.

Det er en fredelig og samlende Medea vi møter i den russiske samtidsromanen "Medea og hennes barn". Hun har ingen egne barn, Medea, den siste renrasede grekeren i slekten, men hun har mange slektninger, spredet i hele Sovjetunionen, og de tilbringer sommeren hos henne på Krim. Sommeren som skildres i boka er plassert en eller annen gang på 1970-tallet.

Samtidig som en konkret sommer blir beskrevet, ser vi Medea og hennes slekts historie i tilbakeblikk, hele 1900-tallet er skildret, sett med Medeas øyne møter vi slektinger og henne selv gjennom sorg og glede, revolusjon og krig. Boka hopper mellom fortid og nåtid, og særlig er det kvinnene i slekta som er dominerende i boka.

I 1916 døde Medeas foreldre, og hun fikk ansvaret for fem mindre søsken, 16 år gammel. Etterhvert gifter hun seg, men får ingen egne barn, og hun blir enke mange år før bokas sommerhistorie utspiller seg. De personene vi møter klarest denne sommeren, får vi også følge etter at ferien er over.

Kjærlighet, erotikk, død, lengsel: dette er en slektshistorie, dette er russisk. Og som i mye tradisjonell russisk litteratur er det mange personer å forholde seg til, særlig siden alle har et kjælenavn i tillegg til døpenavnet. Men heldigvis, det er et navnekart foran i boka, og det brukte jeg flittig.

Forfatteren Ulitskaja regnes som en viktig nålevende russisk forfatter, og hun har mottatt mange priser i inn- og utland.

Jorid Mathiassen skriver godt om denne boka i "Bok og samfunn", der vi blant annet kan lese dette:

"Jeg får raskt en godhet for Medea, og blir sittende å tenke på hvorvidt hun er lykkelig eller ulykkelig. Forfatteren kommer meg til unnsetning:

- Medea ville aldri finne på å spørre seg selv om hun er lykkelig. I vår tid blir lykke sett på som noe helt nødvendig, noe som lar seg gripe - men som dermed også lar seg miste. For Medea innebærer lykke å oppfylle sin bestemmelse. Hun har forsonet seg med livet, hun lever i fred med seg selv og verden omkring seg. For henne er det lykke, sier Ljudmila Ulitskaja, som er i Oslo i forbindelse med lanseringen av den norske oversettelsen. Hun er en av Russlands betydeligste nålevende forfattere, og romanene hennes er oversatt til en rekke språk."

Jeg likte Medea. Jeg likte betrakningene hennes. Og jeg likte å lese en slektsroman. Og selv om dette er en moderne bok, er den tradisjonell i den forstand at jeg kom til å huske på en del av de gamle russiske klassikerne jeg slet meg gjennom med stor glede i slutten av tenåra. Og jeg tenker at jeg vil ta dem fram igjen. Og jeg tenker at det i seg selv gjør "Medea og hennes barn" til en god bok" - alle bøker som får leseren til å ville ha mer, har noe godt ved seg.

.

Jeg sprakk - i år igjen

.
OK - jeg visste det vel innerst inne, at jeg nok ikke kom til å klare å holde nyttårsforsettet mitt i år heller. Jeg visste det, men jeg trodde oppriktig at jeg ville klare meg lenger i år enn i fjor. Men jeg sprakk.

9. januar gikk jeg inn i en bokhandel og så "Fire-for-hundre-bordet", og jeg var solgt. Eller, noen av bøkene var solgt. Ikke bare det - jeg gikk rett til neste bokhandel, og forsynte meg av salget der også.

Tidligere har jeg sammenliknet det å slutte å kjøpe bøker med det å slutte å røyke, man tar ikke bare en røyk når man sprekker, man vil ha hele pakka. Aleine. Det er noen år siden jeg slutta å røyke, etter å ha røkt mye og lenge. Det var lettere enn jeg trodde, da det først gikk. Overraskende lett, faktisk, men jeg hadde noen mislykka forsøk bak meg.

Kanskje det er sånn med bokkjøpene også, at jeg må mislykkes noen ganger først. Nå tror jeg riktignok at det er mulig å kjøpe ei bok av og til uten å falle tilbake til gamle synder, om man bare først blir fri fra lasten og lysten til å eie alle bøker man synes er fine. Og jeg trøster meg med at det i alle fall er sunnere å sprekke på bokforsettet enn å begynne å røyke...
.

Chelsea Cain: Ondskapens hjerte

.

Det nye året starter med feber og krim - som vanlig. Ja, ikke feberen, altså, men krim. Jeg leser alltid krim i overgangen fra et år til et annet, og første januar er pysjamasdag med ullteppe og bok.

Årets første leseropplevelse ble "Ondskapens hjerte" av Chelsea Cain. Og på en pysjamasdag fungerer denne boka godt. Den vil ikke bli stående som stor litteratur, den vil nok heller ikke bli en krimklassiker, men om man skal sitte under et teppe med en kopp te og en massemorder, er den et godt valg.

Her er hvordan Aschehoug presenterer boka på baksidepermen:

«Er du redd?» spør Gretchen.
Han synes at han ser et glimt av noe i øynene hennes.
Medlidenhet? Så er det borte.
«Uansett hvordan du innbiller deg at dette vil bli,»
hvisker hun, «så kommer det til å bli verre.»

I ti år prøvde etterforsker Archie Sheridan og hans spesialgruppe å spore opp den mest aktive seriemorderen i det nordvestlige USAs historie. Så ble Archie lurt rett i en felle - han ble den vakre Gretchen Lowells siste offer. I ti dager torturerte hun ham på det grusomste både fysisk og psykisk. Så slapp hun ham fri og meldte seg for politiet. To år senere er en ny seriemorder på ferde i Portland. Archie, som fremdeles sliter etter Gretchens mishandling, kommer tilbake som leder for sin gamle spesialgruppe. Han ønsker at den unge journalisten Susan Ward skal følge ham i etterforskningen og skrive en artikkelserie om ham. Men jo mer Susan får vite om Archie, jo mer forstår hun at han skjuler noe. Hva skjedde egentlig de dagene han ble holdt fanget av Gretchen? Og kan han klare å stoppe den nye morderen som skaper frykt og uhygge i Portland?

Dagsavisen hadde en anmeldelse av boka da den kom som jeg synes er bra. Og som anmelderen der også sier, er jeg enig i at fokuset på fortiden ble veldig viktig, men jeg tror likevel ikke jeg mener at det er en svakhet. For meg ble det interessant å få innblikk i en tidligere seriemordersak fra offersiden, samtidig som det selvfølgelig måtte løses en ny sak - det er jo en gang sånn at det var en kriminalroman jeg valgte å lese.

Ofte irriterer språket meg når jeg leser krim. Det gjorde det ikke denne gangen. Det tyder på at oversetteren, Torleif Sjøgren-Erichsen, har gjort en god jobb. Eller at jeg var ukritisk av feber.

Nyttårsforsett - i år igjen

.
I fjor hadde jeg et nyttårsforsett for første gang på mange år: jeg skulle ikke kjøpe bøker. Jeg skulle lese fra bokhylla mi, ta tak i alle bøkene som en gang kom inn i huset mitt fordi jeg hadde lyst til å lese dem, men som etter det bare ble stående og samle støv i ei hylle, eller for den saks skyld; i en stabel med andre uleste bøker.

Jeg likte det da jeg leste at Knut Nærum hadde det samme nyttårsforsettet som meg, det var en liten trøst å vite at flere enn meg ikke klarte å gå tomhendte ut av en bokhandel, og prøvde å gjøre noe med avhengigheten sin.

I Dagbladet har jeg lest at Knut Nærum sprakk i mai. I London. Og han kjøpte ikke bare en. Og jeg vet hvordan han hadde det, Knut Nærum. Jeg sprakk også. I mai. Og det var omtrent som å sprekke etter å ha sluttet å røyke - du vil ikke bare ha en, du vil ha hele 20-pakningen, med en gang.

Jeg sprakk ikke i London. Jeg sprakk på Østerås. Og dagen etter fortsatte jeg å sprekke. Jeg sprakk på Bekkestua, og jeg sprakk i Sandvika. Og akkurat som det å sprekke etter en røykeslutt - det kjennes bedre ut å gjøre det et sted jeg ikke kjenner noen, i en annen kommune enn min egen, der ingen ser skammen din.

Og siden jeg ikke rakk å lese fjorårets nyinnkjøpte, og fortsatt har mange gamle uleste bøker i bokhylla, har jeg det samme nyttårsforsettet i år igjen. Det vil si, nesten det samme nyttårsforsettet: Jeg skal klare meg bedre i år enn i fjor, og mitt nyttårsforsett er at jeg ikke skal kjøpe en eneste bok før juni. Minst.
.

Markus Zusak: Boktyven

Den største ungen min sa: "Dette er den beste godtriste boka jeg noengang har lest". Vi hadde kjøpt boka begge to, fordi den var pen å se på. Omslaget er pent, skriften er pen. Det grafiske i sideoppsettet er pent, det også. Og altså; godtristheten man aner av bare å kikke i boka, og får bekreftet når man leser.

Døden er fortelleren i boka. Og boka handler om Liesel, jenta som bor i fosterhjem hos Hans og Rosa Huberman fordi det er krig, og hennes foreldre er kommunister og dermed forfulgt. Den handler om Hans med trekkspillet, som er en anstedig mann, og Rosa, med de biske ordene, som er en anstendig kvinne. Og den handler om det å ha en mann med hår som fjær skjult i kjelleren.

***NOEN KNUSTE TALL***
I 1933 ga 90 prosent av tyskerne sin urokkelige
støtte til Adolf Hitler.
Det betyr at ti prosent ikke gjorde det.
Hans Hubermann tilhørte disse ti prosentene.
Det var en grunn til det.
(side 63)

Hans Hubermann som spiller trekkspill og trøster om natta og lærer noen å lese. Og vi møter en gutt som maler seg med kull i ansiktet fordi han vil løpe som Jesse Owens. Og som står i den iskalde vannet for å redde en bok, uten et eneste lite kyss i belønning. Og hele tida; Døden, Døden.

***NOEN FAKTA OM STALINGRAD***
1. I 1942 og tidlig i 1943 sto himmelen som et bleket
laken over denne byen hver morgen.
2. Hele dagen, mens jeg bar sjeler over det, sprutet det blod
på dette lakenet, helt til det var fullt og ble trukket
mot jorden.
3. Om kvelden ble det vridd og bleket igjen,
slik at det var klart til å brukes neste morgen.
4. Og dette var så lenge kampene bare fant sted om dagen.
(side 106)

Det handler om å skjære ut sider av "Mein Kampf", male dem hvite og å lage en ny bok oppå. Og om å være redd. Og sulten. Og om hvordan anstendigheten av og til blir borte, og mennesker ikke ser på hverandre som mennesker mer, men at noen alltid gjør det likevel, og heldigvis. Og det handler om det uforståelige i at noen kan bombe et sted som heter Himmelgaten. Og det handler om å si farvel uten å vite at det er det man gjør. Og det handler om vennskap og kjærlighet. Hadde det ikke gjort det hadde ikke boka vært godtrist, bare trist.

En anmeldelse av boka finnes her. Jeg skal ikke si så mye mer. Bare at om jeg hadde jobbet som lærer i tiende klasse nå, vet jeg hvilken bok jeg ville lest høyt. Og at noen ganger går 540 sider fort og sakte på en gang. Og at det at Døden opptrer som forteller, er i seg selv grunn nok til å lese en bok. Og at den store ungen min har rett i at dette er en veldig, veldig, god godtrist bok. Og jeg skal avslutte med Dødens oppsummering av hva boka handler om:

"Det er faktisk en ganske liten historie, som blan annet handler om:

* En jente
* Noen ord
* En mann som spiller trekkspill
* Noen fanatiske tyskere
* En jødisk slåsskjempe
* Og en god del tyverier

Jeg så boktyven tre ganger."
side 11
.

Hvorfor treet elsker øksen

Denne boka, skrevet av Jim Lewis, har stått i bokhylla mi lenge på vent, i flere år har den stått der. Flere ganger har jeg sett på den, før jeg har valgt meg en annen bok jeg heller ville lese. Jeg husker ikke helt hvordan den kom inn i huset, men jeg vet at jeg har kjøpt den selv. Jeg valgte den muligens på grunn av tittelen "Hvorfor treet elsker øksen", eller kanskje på grunn av det pene omslaget, eller kanskje det bare kjentes helt rett å ta den med seg hjem fra bokhandelen, det kan ha vært noe med lukten av ulest bok, tyngden i hånden, eller hvordan det kjentes å stryke over papiret.

Eller kanskje det var begynnelsen. Som er sånn:
"Kan du ikke bare begynne?
Jeg var syvogtyve år gammel og hadde kjørt meg bort. Jeg lå på en uopplyst riksvei i mørket en sommernatt. Det var ikke hit jeg hadde tenkt meg."

En sånn innledning kan få meg til å kjøpe en bok.

Det spiller ingen rolle heller, hvordan den kom inn i huset mitt. Den er her. Og hvis det finnes noe som heter fluktromaner, er dette en fluktroman. Ikke fordi leseren flykter fra virkeligheten, men fordi hovedpersonen i boka er på flukt.

Hun heter Caroline Harrison i begynnelsen av boka, og hun er på reise.
"Jeg hadde allerede vært alle andre steder: I tre år hadde jeg sett meg om etter et nytt sted å bo, jeg hadde prøvd byer slik noen kvinner prøver elskere, men hadde ikke funnet den riktige ennå. En by var for ren og en annen for stor; i den tredje likte jeg ikke været, det regnet aldri skikkelig der; i den fjerde likte jeg ikke menneskene, som alle var hvite kjemper, som gikk gatelangs med sløve uttrykk malt i ansiktet og kjøpte meningsløst juggel i smakløse butikker. Likevel prøvde jeg å få hvert sted til å passe: Jeg klippet håret og forandret spisevaner, jeg lærte meg dialekter; jeg prøvde å leve gjennom lokale diktere, lære litt om lokal historie og besøke berømte gravsteder. Jeg prøvde å lære hvordan jeg skulle ønske ting, hvor jeg skulle ønske dem, og hvem jeg skulle være.
Jeg het Caroline Harrison, men navnet betydde ingenting ennå. Jeg hadde båret med meg livet mitt fra by til by i en bøtte med hull i bunnen, og ingenting samlet seg der unntatt noen få centimeter sølevann".

Etter et sykehusopphold etter en bilulykke, slår hun seg ned i Sugartown, dit hun ikke skulle. Hun skaffer seg jobb og får en venninne, møter Billy, en vanskelig pasient på institusjonen hun jobber, og forandrer hele livet sitt igjen.

Etterhvert blir flukten hennes helt konkret, under en festival som ender i opptøyer, slår hun en politimann i hodet med et balltre, og hun vet at hun vil bli etterlyst. Samtidig dør hennes venninne, og Caroline stjeler hennes identitet, og flykter fra stedet. Med seg på flukten har hun en skoeske fra Billy, som hun skal overlevere etter Billys instruksjoner. Hun oppsøker sin egen fortid, og prøver å se tilbake og skille virkelighet fra fiksjon.

Da hun tilslutt kommer til et øde hus i skogen der det bor tre mystiske menn og en liten gutt, og der hun skal overlevere boksen fra Billy, oppstår tilsynelatende en gisselsituasjon og en merkelig samhandling mellom beboerne i huset.

Hele veien har jeg en følelse av at boka blir fortalt til noen jeg ikke vet hvem er - både på grunn av fortellerstemmen og på grunn av de små setningene i kursiv som kommer innimellom teksten, av og til som et spørsmål, - Hva gjorde du da du forlot byen?, av og til som en betrakting fra en annen: - Jeg ville ha vært veldig redd. Og det er noe av det jeg fikk vite noe om til slutt; denne usynlige andre.

Jeg likte boka, jeg elsker tittelen, og omslaget er både pent å se på og godt å ta på. Boka er for øvrig godt oversatt av Torgrim Eggen.

"Det er merkelig, og det får meg til å lure, men noen ganger, i hemmelige skoger, når ingen ser på, er det slik at øksen elsker treet; og enda merkeligere er det når treet begynner å elske øksen."

Her hviler Noldus, en fri nisse

Jeg har lest ferdig "Harry Potter og dødstalismanene", den siste boka om Harry Potter. Det vil si, egentlig er det en stund siden jeg leste den ferdig, siden jeg leste den på engelsk nesten i det øyeblikket den kom ut, jeg følte meg bare ikke helt ferdig før jeg også hadde lest den på norsk.

Jeg vet at mange synes at det å lese en bok på originalspråket gir en mer riktig forståelse av handlingen, det er jeg ikke umiddelbart enig i. For meg gir det en minst like god opplevelse å lese ei bok på mitt morsmål, det språket jeg behersker best, det språket som setter meg i stand til å få med meg små detaljer jeg kanskje ville mistet på et annet språk.

Og oversetteren av Harry Potter-bøkene, Thorstein Bugge Høverstad, har gjort en god jobb, synes jeg. Ja, jeg vet at mange synes det er dumt å oversette navn, men med tanke på at bøkene i utgangspunktet er for barn, synes jeg det er en god idé å fornorske også navnene.

Jeg er ikke så veldig glad i å putte bøker i aldersbåser, mange gode bøker mister lesere på grunn av det, og ingen vil vel si at Harry Potter er en barnebok, og bare det, dette er i høyeste grad crossover-litteratur. Litt morsomt er det at de som begynte å lese Harry Potter som ganske små mennesker, og som den gangen sikkert syntes det var ok med fornorskning, nå har blitt store ungdommer som fortsatt leser Harry Potter, og klager på oversettelsen.

I sin tid skrev jeg en oppgave om Harry Potter, om hvordan historien liker folkeviser og folkeeventyr, og hvordan historien kan plasseres inn i formler om eventyr. Det skal jeg ikke si noe om nå.

Jeg skal heller ikke si noe om handlingen i boka, bortsett fra at jeg hygget meg gjennom den, og ble litt irritert av det siste kapitlet, siden jeg syntes det var unødvendig, helt til jeg tenkte over at voksne damer på over 40 ikke er målgruppa, og at barn har behov for en tryggere slutt enn det jeg har.

Jeg skal i grunnen ikke si så mye mer enn at kjennes godt at Voldemort ble bekjempet, og at det gode seirer av og til. Og selv om det er mye urettferdighet i trollmannsverdenen, og at det er et klassedelt samfunn der mye trenger å bli endret for at de ulike gruppene skal være likeverdige, er det ting som tydet på at det er en endring på gang.

Om facebook-gruppen "Here Lies Dobby, a Free Elf", med over 37 000 medlemmer, fører til at vi i menneskeverdenen også blir litt rausere mot hverandre og ulike grupper i vårt samfunn, vet jeg ikke, men man kan jo håpe. For hos oss også finnes det grupper som blir behandlet som husnisser, og om den frie nissen Noldus har fått noen av oss til å tenke over urettferdighet, har bøkene om Harry Potter vært med på å gi oss mer enn leseglede.

På loppemarked

Det er mange år siden jeg var på loppemarked. Jeg pleide å like det godt; å snoke rundt for å se om jeg kunne finne noen små skatter, rare bøker eller et og annet møbel jeg trengte. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å gå på loppemarked, mulig fordi jeg ikke trengte flere møbler, bokhyllene var fulle, og de små skattene jeg hadde tatt med inn i huset tok mer plass enn jeg ville at de skulle ta.

Men i dag var jeg på loppemarked igjen. Mest fordi jeg er på jakt etter en gammel fuglebok, en sånn med tegnede illustrasjoner, litt blasse, men likevel tydelige. Jeg vet akkurat hvordan den fugleboka ser ut, eller omtrent, da, for jeg har aldri sett en sånn fuglebok i virkeligheten. Jeg er bare nesten helt sikker på at den må finnes i virkeligheten - den burde i alle fall finnes i virkeligheten, og hvis den gjør det, skal jeg finne den.

I alle fall, jeg var på loppemarked. Og jeg lette etter en fuglebok. Jeg fant den ikke - jeg fant andre, nyere fuglebøker, men ingen jeg ville ha. Der jeg gikk rundt bokbordene, følte jeg meg litt som en kikker. Her lå bøkene som om de akkurat var tatt ut av noens bokhylle, og det var de sikkert også. Bøker ingen var interessert i da gamle tante Agathe døde, for eksempel. Den kristne sangboka, og Jalna-serien. Og bøkene til han som var så interessert i russisk historie, han er sikkert også død, det er få som skiller seg av med en sånn samling uten at de må.

Haugen med bøker som egentlig tilhører biblioteket, de kommer kanskje fra en som lever. Det er nok lettere å levere gamle synder til et loppemarked enn å møte en streng bibliotekar med bøyet hode. Og ja, det jobber en streng bibliotekar her jeg bor. Og av en eller annen grunn er hun alltid i skranken når man kommer med forseine innleveringer.

Jeg fant ingen fuglebok. Men jeg fant mange historier jeg kan dikte litt på. Og så fant jeg en bok jeg ikke visste at fantes: Anthony Burgess har skrevet boka "Til sengs", en kombinasjon av bilde og tekst om sengens historie. Den gleder jeg meg til.

Og jeg fant en engel som akkurat ikke passet inn i den boksen der jeg skal sette henne, når hun bare dukker opp.

Luke Rhinehart: Terningmannen

Jeg prøver fortsatt å leve opp til nyttårsforsettet mitt om ikke å kjøpe bøker, men å plukke de fra husests bokhylle. OK, i den setninga sa jeg vel at jeg har sprukket, men bare litt, jeg måtte bare ha en bok da jeg skulle ta toget og den eneste boka jeg hadde med meg var "Terningmannen".

Terningmannen handler om psykiateren Luke Rhinehaert som lever et kjedelig og trygt liv med kone, barn og jobb. Han er lei av det kjedelige, forutsigbare livet, og en dag bestemmer han seg for å la terningene bestemme. Og etterhvert gjør han dette fullt og helt, på alle livets områder; hjemme, på jobb, i det sosiale livet.

Diskusjonene i boka om hva som gjør oss til de vi er, er interessante, og selvfølgelig oppstår det mange morsomme og absurde situasjoner i hovedpersonens liv (og i andres) når terningene skal bestemme absolutt alt.

På tross av dette, det som til tider er hysterisk morsomt og de interessante diskusjonene, klarte ikke denne boka å fange meg. Jeg har lest mye krim den siste tida på grunn av dette, og nyttårsforsettet mitt røyk på Narvesen på jernbanestasjonen, rett og slett for å slippe å lese videre i Terningmannen.

Og det er litt vanskelig å forklare hvorfor, for jeg har kost meg og ledd de 420 sidene jeg har lest. Det vil si, fra ca side 350 begynte jeg med sideprosjekter, lettvint, og ikke nødvendigvis så veldig god, krim. Innimellom har jeg lest i Terningmannen, uten å bli grepet på noe vis, jeg opplevde at denne boka var for lang, det var ikke noe nytt lenger, bare variasjoner av det samme.

Så altså - jeg sluttet. Ikke helt av meg selv - jeg lot faktisk terningene bestemme. Jeg tok to terninger og bestemte at dersom jeg slo to like skulle jeg legge boka til side. Jeg slo to seksere. Og sluttet på kapittel 75. Heldigvis.

Kongen på fyllinga

Den har stått i hylla mi i flere år, romanen "Kongen på fyllinga". Jeg har sett på den mange ganger, tatt den fram, og satt den tilbake igjen. Og tenkt at den sparer jeg, den passer ikke nå.

Eneste grunn til at jeg tok den fram nå, var at den stod rett foran meg og minnet meg om nyttårsforsettet om å lese fra bokhylla mi. Og da jeg stod med den i handa, huska jeg hva det var som gjorde at jeg kjøpte den i sin tid, nemlig Cathrine Krøgers anmeldelse i Dagbladet.

Og hennes anmeldelse er det som gjør at jeg ikke skal si noe om boka nå - hun sier det så bra - min oppfordring er å lese anmeldelsen, og å lese boka.

Forresten, i tillegg til tittelen "Kongen på fyllinga", har boka følgende undertittel: "Tiden er inne til å slakte gjøkalven og væpne de rettferdige". På engelsk heter boka "Lord of the Barnyard - Killing the fatted Calf and Arming the Aware in the Corn Belt".

Jeg er svak for sånne titler, og enda en gang viste det seg å være med rette.

Kall som granit

Av ene eller annen grunn kjøper jeg ofte krim på svensk. En ting er at jeg leser svenske forfattere på svensk, men Stuart MacBride er vitterlig ikke svensk... Mulig det handler om at jeg ofte ser krimforfattere jeg ikke kjenner fra før når jeg er innom svenske bokhandlere, jeg vet ikke, og strengt tatt spiller det ingen rolle heller....

"Kall som granit" foregår i Aberdeen. Hovedpersonen, Logan McRae, (som forøvrig minner meg litt om Rankins John Rebus) jager en barnemorder, en pervers seriemorder. Boka er spennende, som en kriminalroman jo skal være, og de ubehagelige miljøene som beskrives, virker realistiske på meg.

Og for meg gjorde det å treffe på den kommunalt ansatte karakteren "Overkörd" - mannen som samler opp overkjørte dyr fra veien, og oppbevarer dem hjemme hos seg selv, det verdt å lese boka.

Men for de av oss som kjenner Rankin fra før, når ikke denne boka helt opp likevel - det blir for mye kopiering fra MacBrides side. Det er bare det at noen ganger gjør ikke det så mye - hvis man ikke er på jakt etter de helt store litterære opplevelsene, men vil ha en spennende leseropplevelse og få tida til å gå, er dette ei god bok likevel.

Jeg utforsker min egen bokhylle...

Jeg leste tidligere i år om Knut Nærums nyttårsforsett i Dagbladet - nemlig det å ikke kjøpe bøker. Jeg pleier ikke å ha nyttårsforsetter, jeg pleide det før, for mange år siden, men erfaring har lært meg at jeg ikke passer til å gjøre noe bare fordi det er et nytt år. Som for eksempel det å slutte å røyke - jeg prøvde flere ganger å slutte 1. januar, uten hell. Jeg har vel aldri hatt så lyst på røyk som ved de anledningene, og gikk hver eneste gang på en kjempesprekk. Da jeg sluttet å røyke på alvor, valgte jeg å ikke markere datoen en gang, det var i februar en gang, og hadde jeg visst hvor lett det var å slutte, hadde jeg gjort det 20 år tidligere...

Men altså - bøker.... Jeg har nemlig et nyttårsforsett i år: jeg skal ikke kjøpe bøker, derfor var det litt morsomt å se at andre har akkurat den samme målsettingen. Jeg har ikke tenkt å låne så mange bøker heller - hylla mi er full av tidligere bokkjøp som av en eller annen grunn ikke har blitt lest. Noen er helt klart impulskjøp som nok trenger en annen leser enn meg, men det aner meg at det er perler der, som bare venter på at jeg skal finne dem.

En av perlene er "Waterland" av Graham Swift. Jeg skjønner hva som gjorde at jeg kjøpte den boka for mange år siden. På baksida står det: "Waterland er en krønike om to familier, hvis historie snor seg gjennom et overveldende stoff. Det er en roman om vann og luft, om elver og kanaler og sumpmark, om øl og ål, om grenseløs ensomhet og utholdende begjær. En sterk og overdådig roman der Historien og historiefortellingen står sentralt".

Jeg-personen i boka er historielærer, vokst opp i en slusevokterfamilie. Vi møter familien hans, forfedrene hans, elevene hans. Her er det mange historier, og de viser seg å henge sammen. Det er en sammenheng både med liket de finner i slusa i 1943, når jeg personen er 16-år, og det at han blir tvunget til å trekke seg fra undervisningsjobben sin 40 år senere, etter at kona hans har stjålet en baby.

På samme tid er dette en kjærlighetshistorie, fortelling om et mord, en fortelling om ulike generasjoner og en slektshistorie.

Swift skriver godt. Her beskriver han slusevokterens reaksjon når de finner liket av en ung gutt: "Han sto med ansiktet mot oss på slepeveien. Og så snudde han seg med fullt overlegg for å se den andre veien et par sekunder. Jeg vet hva han gjorde. Han håpet på at alt dette ikke hendte. Han håpet at det ikke var sant at et dødt menneske en strålende vakker sommermorgen var kommet flytende mot sluseporten hans. Han håpet at det ville forsvinne hvis han vendte ryggen til det, tellet til ti; hvisket en skjult bønn. Men det gjorde ikke det".

Og ingenting forsvinner i denne fortellingen - vi ser hvordan handlinger i tidligere tider er med på å prege generasjoner framover. "Waterland", med denne historielæreren som etterhvert går over til å fortelle elevene sin egen historie, var et godt funn i min bokhylle. Og rent bortsett fra at jeg har lyst til å kjøpe flere av Swifts bøker, tror jeg at jeg har et nyttårsforsett som kan gi meg flere gleder i løpet av året....

I mørket. Om natta. Jeg leser Murakami.

Jeg er veldig glad i bøkene til Haruki Murakami. Jeg er glad i de parallelle historiene, de små hendelsene som griper inn i hverandre, det som skjer når mennesker møtes, eller ikke møtes, hvordan alle ting henger sammen med noe annet. Jeg liker at Murakami henviser til musikk i flere boktitler, som i den jeg akkurat har lest, "After Dark", som henter tittelen sin fra en jazzlåt.

Jeg liker at handlingen er konsentrert om en natt, med mange fortellinger, mennesker og møter. At romanen er på under 200 sider, gjør ikke noe det heller - alt trenger ikke å være så innmari stort, og dette er natta i konsentrert form. Jeg tenker at denne boka passer til musikk og bilder som beveger seg, og jeg føler meg som en tilskuer som følger andres historier på avstand, gjennom bildene og stemningene som blir skapt av forfatteren. Og for meg, som liker å glo på folk på kafé, og som med bare litt blygsel kikker inn vinduene til folk, fungerer det bra med filmmanusspråket.

Likevel er det noe som mangler her. Det er mulig at det er noe med språket og oversettelsen som ikke blir "murakamisk" nok for meg, og det kan hende jeg ikke klarer å yte boka rettferdighet fordi jeg liker flere av hans andre romaner så innmari godt (spesielt vil jeg anbefale "Trekkoppfuglen"). Altså - jeg synes ikke dette er en dårlig bok - absolutt ikke, men mer middelmådig enn jeg forventer av forfatteren.

"I speilet på toalettet inspiserrer Shirakawa ansiktet. Uten å fortrekke en ansiktsmuskel blir han stående en god stund og stirre strengt på seg selv, mens harn støtter hendene på vasken. Han holder pusten, avholder seg til og med fra å blunke. Han synes å bare på en forventning om at noe helt annet skal komme til syne. Det er som om han har satt seg fore å gjøre alle sine sanseinntrykk objektive, å nivellere bevisstheten, fryse all logikk og for et kort øyeblikk få tiden til å stå stille. Å få sin egen ekstistens til i størst mulig grad å smelte sammen med omgivelsene. Å framstå som et nøytralt stilleben. (-----------)

Etter at Shirakawa har forlatt toalettet , dveler blikket vårt der ute en stund til. Kameraet, blikket vårt, er fortsatt rettet mot det mørke speilet der Shirakawas speilbilde ennå er synlig. Der innefra stirrer Shirakawa - eller rettere sagt speilbildet hans - ut på oss. Uten å røre seg eller fortrekke en mine står han og stirrer rett framfor seg. Etter en kort stund slapper han liksom resignert av i kroppen, sukker tungt og ruller på hodet. Han legger hendene mot ansiktett og stryker seg flere ganger over kinnene. Det er som om han vil forsikre seg om at det fortsatt er av kjøtt og blod." Side 113/114.

Starten på et leseår

Den første boka jeg har lest i år er Karin Alvtegens kriminalroman "Skuld". Boka ble først utgitt i 1998, og er Alvtegens debutroman. Egentlig hadde jeg planer om å starte året med å lese noe av den dårlige samvittigheten som står i bokhyllene mine, men siden jeg tilbrakte nyttårshelga i Sverige, og hadde glemt boka mi, ble det altså "Skuld" - rett og slett fordi den fantes i matbutikken der jeg handlet.

Dette er en enkel kriminalroman, og jeg blir ikke veldig engasjert av verken hovedpersonen Peter Brolin eller historien som fortelles. Men det er noe her likevel, språket flyter godt, og enkelte ganger er beskrivelsen av hovedpersonen som sliter med panikkangst og lavt selvbilde veldig bra. Og så synes jeg det er befriende deilig med en kriminalroman uten en politihelt - det er for mange politihelter i verden etter min mening.

Bok nummer to og tre i år blir nok også Alvtegen, siden jeg rasket med meg både "Saknad" og "Skam" fra ICA. Og siden jeg kjøpte dem på fjorårets siste dag, ødelegger de ikke mitt ønske om å kjøpe færre bøker, og lese flere av de som allerede finnes i bokhylla mi, i 2008...