søndag 19. februar 2012

Sofi Oksanen: Stalins kyr

.



Jeg vet ikke hvorfor jeg har utsatt å lese Oksanen så lenge. Det har i alle fall ikke vært noe bevisst valg, jeg er slettes ingen systematisk og bevisst leser for tida. Nå har imidlertid også jeg stiftet bekjentskap med henne.

Av latskap sakser jeg fra forlaget Oktobers side:
I finsk-estiske Sofi Oksanens oppsiktsvekkende debutroman portretteres tre kvinners liv: Sofia, Katariina og Anna – mormor, mor og datter. Anna vokser opp i Finland og lærer tidlig å benekte sin estiske bakgrunn, for Katariina vil beskytte datteren mot horestempelet estiske kvinner har fått. Men båndet til Estland er sterkt for begge – Katariinas hjemland der hennes mor bor, og Annas sted for de deiligste dufter og smaker.
Familiens fortellinger bæres videre. De handler om brutalitet, svik og nød under 2. verdesnkrig og i Sibirs fangeleire, og senere om sovjettidens varemangel og overvåkingssamfunn.
Anna tar den estiske historien inn, som hun tar inn det vestlige varesamfunnet og skjønnhetsdyrkelsen. I all hemmelighet utvikler hun en ekstrem spiseforstyrrelse, og tror hun har full kontroll.
Stalins kyr er en stor fortelling om hvordan historiske erfaringer krysser generasjoner, landegrenser og samfunnsformer.

Ja,  fortellingene er sterke. Jeg leser om kvinner og kvinners valg, om svik og kontroll. Om kontrollen fra samfunnet, og kontrollen over kroppen, gjennom en spiseforstyrrelse.
Jeg leser om et samfunn i endring, og liker hvordan enkeltpersoner blir bærere av historien, siden historie tross alt befinner seg i fagkretsen min, synes jeg det er deilig å lese når historien blir knyttet til folk. Jeg liker at individer settes inn i en historisk sammenheng, hvis ikke kan de lett bli borte.

Kommer skammen med spiseforstyrrelsen, eller er spiseforstyrrelsen en del av skammen? Sånne ting lurer jeg på, og jeg tenker at følelsen av skam kan overta oss, enten vi prøver å sulte oss til kontroll, eller forsvinne på annen måte. Jeg tenker at vi som først har en skam, ofte får flere. Skam gjør at vi sliter med å være sikre på hva det noermale er, vi som en gang, av en eller annen grunn, har blitt påført taushet, har noe felles, uansett skammens årsak.

Jeg leste sakte, sakte. Selv om jeg ville lese fort, gikk det ikke. Og jeg tenker at skam tar fra oss språket, og skam kan vi ikke bite/spise i oss. Og derfor er det så befriende deilig å lese det, når noen setter ord på det ordløse. Og kanskje vi sitter igjen med en tanke om at når skam ofte er noe som forsvinner når den får ord på seg....
.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar