Chelsea Cain: Ondskapens hjerte

.

Det nye året starter med feber og krim - som vanlig. Ja, ikke feberen, altså, men krim. Jeg leser alltid krim i overgangen fra et år til et annet, og første januar er pysjamasdag med ullteppe og bok.

Årets første leseropplevelse ble "Ondskapens hjerte" av Chelsea Cain. Og på en pysjamasdag fungerer denne boka godt. Den vil ikke bli stående som stor litteratur, den vil nok heller ikke bli en krimklassiker, men om man skal sitte under et teppe med en kopp te og en massemorder, er den et godt valg.

Her er hvordan Aschehoug presenterer boka på baksidepermen:

«Er du redd?» spør Gretchen.
Han synes at han ser et glimt av noe i øynene hennes.
Medlidenhet? Så er det borte.
«Uansett hvordan du innbiller deg at dette vil bli,»
hvisker hun, «så kommer det til å bli verre.»

I ti år prøvde etterforsker Archie Sheridan og hans spesialgruppe å spore opp den mest aktive seriemorderen i det nordvestlige USAs historie. Så ble Archie lurt rett i en felle - han ble den vakre Gretchen Lowells siste offer. I ti dager torturerte hun ham på det grusomste både fysisk og psykisk. Så slapp hun ham fri og meldte seg for politiet. To år senere er en ny seriemorder på ferde i Portland. Archie, som fremdeles sliter etter Gretchens mishandling, kommer tilbake som leder for sin gamle spesialgruppe. Han ønsker at den unge journalisten Susan Ward skal følge ham i etterforskningen og skrive en artikkelserie om ham. Men jo mer Susan får vite om Archie, jo mer forstår hun at han skjuler noe. Hva skjedde egentlig de dagene han ble holdt fanget av Gretchen? Og kan han klare å stoppe den nye morderen som skaper frykt og uhygge i Portland?

Dagsavisen hadde en anmeldelse av boka da den kom som jeg synes er bra. Og som anmelderen der også sier, er jeg enig i at fokuset på fortiden ble veldig viktig, men jeg tror likevel ikke jeg mener at det er en svakhet. For meg ble det interessant å få innblikk i en tidligere seriemordersak fra offersiden, samtidig som det selvfølgelig måtte løses en ny sak - det er jo en gang sånn at det var en kriminalroman jeg valgte å lese.

Ofte irriterer språket meg når jeg leser krim. Det gjorde det ikke denne gangen. Det tyder på at oversetteren, Torleif Sjøgren-Erichsen, har gjort en god jobb. Eller at jeg var ukritisk av feber.