Levi Henriksen: Dagen skal komme med blå vind

.

I et tidligere liv hadde jeg ikke likt denne boka. Da hadde jeg tenkt at den hadde for mye. At en død forlovede, som i tillegg var gravid, en niese som blir hentet av barnevernet, en blind mor, stormer som endrer livene til folk, torpedoer, og en litt puslete (men for all del, ikke bare puslete)  hovedperson ville minnet for mye om hendelsene i en skolestil skrevet av en dramatisk femtenåring,  og de har jeg lest mange av. Før var jeg opptatt av underliggende temaer, og å plassere tekst inn i en sammenheng. I tida, i det politiske. Før var jeg opptatt av å diskutere det som bare ble antydet, og jeg ville tenkt at Levi Henriksen antyder for lite.

I et tidligere liv ville jeg kanskje gjort det. Da jeg var en annen leser, og trodde verden var noe som hendte i hodet. I livet jeg lever nå, midt i livet, tenker jeg at jo, sånn kan det være. Livet er mange ting, folk er mange ting, og visst går det an å skrive en roman om det å få grep om livet sitt etter å ha mista en kjæreste og bare det, men i den virkelige verden har de som mister kjærestene sine en niese som blir hentet av barnevernet, og mora er kanskje blind, og den neste som får deg til å få tro på livet og kjærligheten, kommer kanskje fra Latvia. I det virkelige livet finnes torpedoer på motorsykler, selv om mora di er blind, og familien er full av hemmeligheter.

Jeg liker folka jeg møter i denne boka. Jeg liker hvordan de får være seg sjøl. Men aller mest liker jeg beskrivelsene av stedet, og personene som en del av lokalmiljøet.
Jeg har aldri sett et bedehus fra innsida, her jeg bor er det ikke mange bedehus. Men jeg har kjørt forbi mange, på vei til andre steder. Og jeg tenker at klart bedehuset er sentralt i bygda. Klart det, når lokalskolen er lagt ned og ungene kjører buss til byen, når nærbutikken ikke finnes mer, da er det bare bedehuset og bensinstasjonen igjen. Klart både Gud og bil er viktig da.

Jeg kunne skrevet om handlingen i boka, om Mikael som prøver å skaffe penger, men ikke får det til, ikke en gang kriminell klarer han helt å være. Det kunne jeg skrevet om, men omtaler og anmeldelser finnes det nok av, skrevet av sånne som kan mye om hvordan de skal skrives.

Så derfor gjør jeg ikke det. Jeg nøyer meg med å si at denne boka gjorde meg godt å lese. Jeg møtte folk skildret av en som vil dem vel, og jeg håper det går dem vel.

Og av og til er det sånn at et lite avsnitt er nok til å gjøre en bok verdt å lese, og da blir jeg glad, når et sånt avsnitt finnes. Jeg fant det på side151, der Kristine ser på bildet av Ine:

- Er det henne? sa hun og løftet ramma opp.
Mikale nikket, og Kristine studerte ansiktet til Ine nøye.
De Høye kinnbeina, de latinske ansiktstrekkende, øynene som i liket med hans egne nesten virket like mye svarte som brune. Alt dette han ikke trengte å se noe bilde for å huske. Hadde Ine vært en himmelretning, ville hun vært sør, mens alt i Kristine var nodvendt.
- Er det lenge siden det skjedde? spurte hun.
Mikael tok bildet ut av henda hennes og la det med glasset ned på nattbordet.
- Bare hvis du måler det i år, sa han.

.