Alice Sebold: Alle mine kjære

.


"Namnet mitt var Salmon, som fisken. Fornamn: Susie. Eg var fjorten då eg blei myrda den 6. desember 1973. Mordaren var ein mann frå nabolaget."

Sånn starter boka. På vei hjem fra skolen møter Susie en mann fra nabolaget som voldtar og dreper henne, for så å partere liket og dumpe det i et gjørmehull. Susie er fortelleren, og hun forteller historien fra himmelen. Himmelen hennes er ikke det kristne paradiset mange forestiller seg, men et sted som formes ut fra Susies drømmer og forestillinger, og etter-døden tilstanden er derfor ikke lik for alle. Hun har et liv med venninner og dagligdagse hendelser, og sorg, sorg over å være skilt fra familien sin på jorda. Hun er tilstede, usynlig, som blafring i gardinene eller et vindpust over panna, men hun kan aldri fortelle hva som egentlig skjedde.

Vi følger etterforskninga, og så det videre livet. Vi ser familien i oppløsning, vi ser hvordan det går med søsken og venner, og vi følger morderen.

Temaet er trist, og boka er selvfølgelig trist og vemodig, men den er ikke uutholdelig nitrist som man kanskje skulle tro. Dette er ei bok som er lett å lese, jeg likte den godt, selv om den kunne vært strammere og kortere. Da jeg leste denne boka, tenkte jeg at om jeg fortsatt hadde vært norsklærer, ville jeg anbefalt den til 10. klasse elevene mine - jeg tror de både ville likt den, og glemt at de leste nynorsk.
.