Om skrivesperre, Stieg Larsson, valg og gresskar

.

Det er skrivesperre på i Pindias Roterom for tida. Det er ikke det at jeg ikke mener ting - jeg mener mange, mange ting, men jeg orker hverken å systematisere tankene, eller ta følgene om jeg skulle mene noe som er litt for mye....

Jeg mener for eksempel mye om den debatten som går på Dagbladets sider om Jan Guillous kritikk av Stieg Larsson, og som en av de få som ikke har likt Larssons bøker, blir jeg forundra over alt engasjementet dette skaper, og hvor dårlig gjort mange mener det er å kritisere en som er død. Selv vil jeg forresten helst få all kritikk etter jeg er død, for å slippe å forholde meg til det. En annen ting som ofte sies i den debatten, er at når så mange liker bøkene, må de jo være bra.... Ja, det må de. De må være bra for noe, for eksempel å skape leselyst og engasjement, men det er ikke gitt at de vil bli stående igjen som stor litteratur av den grunn.... Men, dette skal ikke jeg skrive noe om. Jeg har meningsvegring og skrivesperre.

Jeg kunne mene noe om valg, som f.eks. kan jeg mene at jeg er innmari glad for at valget i USA snart er over, og jeg kunne ment noe om Norge og Jensen og Solberg som framstår som to sure og furtne kjerringer, og jeg tenker at særlig Siv Jensen minner om den sure dama i borettslaget som minner alle andre om at de ikke har vaska trappa, og at det er de andres skyld at hun ikke får til det hun vil. Og jeg tenker at jo surere og mer pripne de damene framstår, jo bedre er det for meg og alle andre som ikke stemmer på dem.... Men egentlig orker jeg ikke å mene noe om det.

Jeg orker ikke å mene noe om bøkene jeg leser heller, selv om "Pasjonsfrukt" var en nydelig roman jeg hadde tenkt å anbefale flere å lese, som f.eks kommer inn på at det er mange grunner til å elske noen. Eller den søte, lille boka "Bare Henry". Kanskje jeg mener noe en annen dag, men ikke nå.

Jeg har skrivesperre. Jeg har aller mest lyst til å skjære ut et skummelt gresskar, og ta det med ut i verden for å skremme unger. Bare skremme litt, ikke sånn at de blir traumatiserte for livet, men litt redde, akkurat sånn at man kjenner at det er godt etterpå når man ikke er redd lenger, og ting faller på plass igjen. Sånn at man orker å kjenne noe. Mene noe. Og la skrivesperren gå over.
.

Om matblogging og fiskeavfall

.



Av og til blir jeg forundret over hvor stor del av livet til folk man kan få innblikk i ved å lese blogger. Yndlingsbloggeren min gjennom tidene pleide å oppdatere bloggen sin mange ganger om dagen, med bilder av maten hun spiste, katten sin, en hundebæsj i veikanten, de nye klærne hun kjøpte, og så videre, og så videre.

Jeg ble veldig fascinert av dette - alt hun tenkte, følte og opplevde sto det om i bloggen, enten hun var sur på eksen og hans nye kjæreste, hun var bekymret over kattens helse, eller at hun gledet seg til å ha sex med sin nye kjæreste. Lenge trodde jeg det var en tulleblogg, og at ingen i virkeligheten ville utlevere seg selv på den måten. Da jeg forsto at hun fantes i virkeligheten, fulgte jeg enda mer fascinert med, og merket at jeg nok har sterkere kikkertendenser enn jeg har lyst til å være ved.

Det er de færreste som utleverer seg så totalt som denne bloggeren gjorde, med bilder av seg selv i ulike positurer flere ganger om dagen. Men av en eller annen grunn snubler jeg stadig vekk over blogger der folk legger ut bilder av maten sin - og vi snakker ikke om brødskiver med brunost. Det er de lekreste kaker; frokostbord dekket til én med blomster, rutete duk og høye smørbrød; det er salater som ser ut som kunstverk. Datteren min påstår at det er damer som alltid er sultne fordi de slanker seg som står bak de sidene, og det er mulig. Det jeg lurer på, er hvordan i all verden de får kakene sine så pene - mine synker ofte litt sammen i midten, eller er litt brente i kantene.

Om jeg skulle begynne å fotografere maten jeg lager, måtte jeg vært garantert anonymitet og - og dersom jeg noen gang skal la meg avbilde sammen med noe jeg har kokt på kjøkkenet, skal jeg ha pose over hode. Jeg er ikke særlig god til å lage pen mat. God mat kan jeg lage, som f.eks stekt makrell med nypoteter, agurksalat og rømme. Og bildet av fiskeavfallet er ikke så verst , det heller...
.

Om katteblogging og annen blogging

Noen ganger er det kjedelig å bo på landet, men på mange måter tror jeg det er bedre enn å bo midt i Bloggeby. OK - folk stikker kanskje ikke like ofte innom deg om du bor på landet, og man kan av og til føle seg isolert og aleine. Likevel, de som kommer, pleier å være vennlige og hyggelige, og selv om de ikke alltid er enig med meg, er de stort sett høflige.

På landet har vi strikketøy, barn og katter - og vi blogger gjerne om alle de nevnte tingene. Det bor nok barn i bloggebyen også, de er bare ikke så synlige, men katter tror jeg ikke det bor i Bloggeby, mulig at det finnes en og annen innekatt, men innekatter er også usynlige, som barn. Og det er nok ikke greit å være verken katt eller katteeier i byen, siden katteblogging er et begrep som av og til uttales med overbærenhet, av og til med forakt.

Jeg skulle ønske det var flere katter i bloggebyen. Katter er gode å klappe på, og personlig tror jeg at man blir snillere av det, hvis man for eksempel klapper på katten sin og tenker seg litt om når man egentlig har lyst til å klage på at naboen bråker eller tar for stor plass på fellesarealene. Man kan jo si fra til naboen likevel, på en litt mer ordentlig måte enn impulsene sa i utgangspunktet, etter at man har klappet litt på katten.

Som sagt, jeg skulle ønske det var flere katter i Bloggeby. Og snille katteeiere som passet godt på, sånn at ingen katter ble overkjørt, verken deres egne eller andres.

Finnes Pindia i virkeligheten?

"Svaret er selvfølgelig nei. Pindia Pampistiko Pampibanon finnes ikke i virkeligheten. Navnet er hentet fra André Bjerckes dikt "Bedrøvet fugl", som handler om Pindia PP, som er trist fordi den ikke finnes, og aldri har vært i India eller Libanon. Siste verset i diktet er sånn:
"Men hvorfor nettopp Libanon?
Og hvorfor nettopp India?
Og kan vi ikke si, da mon,
at vi har laget Pindia- Pampistiko-Pampibanon?
Så får den sove godt i kveld
fordi den fins allikevel!"

Og det er nettopp det vi gjør nå - jeg skaper Pindia, sånn at hun finnes. Her. Men egentlig, i den virkelige verden finnes hun ikke. Akkurat som alle andre som lager seg en nettidentitet: vi finnes ikke i virkeligheten - hvem som helst kan ha laget oss, hvem som helst kan tolke oss. Ville hun vært mer virkelig om hun het Else Hansen, og det var hennes roterom vi fikk et innblikk i? Og i så fall, hvorfor? Og hva hvis Else Hansen hadde lagt ut bilder av et hus, en mann, en katt og noen barn - ville vi da tenkt at vi kjente henne bedre? Og om den vi utviklet et nettvennskap med viste seg å hete Espen, ikke Else, ville da alle tanker og ideer vi hadde utvekslet også vært "falske"? Sånne ting lurer Pindia på noen ganger. Andre ganger er hun opptatt av musikk, bøker, kunst. Hun kan bli indignert over ting hun leser i avisa. Eller likegyldig. Hvis hun da i det hele tatt finnes i virkeligheten...."

Dette innlegget over skrev jeg, forfatteren av Pindias roterom, 14. juni, den dagen min Pindia oppstod. Og fortsatt finnes ikke Pindia. Pindia er en rolle, riktignok med mine meninger og min stemme, men likevel, hun er ikke noe helt menneske, jeg velger hvilken Pindia som skal finnes på nettet.
Pindia er en klok dame, synes jeg. Men hun finnes ikke i virkeligheten. Akkurat som jeg, hun som skriver, ikke finnes helt i virkeligheten på den andre bloggen min, der jeg opererer med fullt navn. For der kan jeg bli lest av ungene mine, mannen min, vennene mine, arbeidskameratene mine, mora mi.... Hvordan kan man være helt ekte under sånne betingelser? Mulig at noen lykkes med det, jeg gjør det ikke. Og jeg tenker at kanskje kjæresten min, ungene mine og sjefen min ikke trenger å kjenne de samme siden av meg.
Og om jeg en dag får lyst til å bli mann i cyberspace, kommer jeg til å utføre kjønnskifte på flekken, helt uten operative inngrep. Og kanskje kommentarene mine kommer til å være like kloke, eller dumme, om jeg heter Pindia eller Pindus. Og kanskje det er greit at vi lurer hverandre litt, her vi sitter ved tastaturene våre. Og det er kan hende lurt av og til, å huske at vi egentlig ikke finnes i virkeligheten, og at vår sjølskapte virkelighet er gode råd slettes ikke dyre, og at gode råd er gode råd, okke som.
Og kanskje virkeligheten er oppskrytt - det kan jo være at kriveligheten er mye kriveligere, da...