Knausgård: Min kamp 2

.
Og jeg tenker at jeg er Linda, og ligger på sofaen og ser rotet vokse, og klarer ikke, klarer ikke, å ta tak i det.

Og plutselig ser jeg inn i hodet til mannen min, selv om ordene er en annens.

Og jeg ser de vekslende følelsene til barna, og nei, det har ikke bare med kjønn å gjøre, selv om mange damer later som om det har det.

Og fortsatt er jeg Knausgård og Linda, og noen ganger er jeg barnet også, og jeg tenker at jo, dette må være universelle følelser, må det ikke?
.

Knausgård: Min kamp 1

.

- Jeg visste ikke at jeg er gift med Knausgård, tenker jeg noen sider ut i boka.

Så leser jeg litt til, og det går opp for meg at jeg er Knausgård.

Når jeg leser om hendelsene når faren dør, tenker jeg at Knausgård er broren min, bare at faren min ikke har dødd enda, og jeg håper samboeren hans holder ut, så jeg slipper å rydde.

Og det er dette som driver meg videre, det at jeg kjenner igjen meg selv og andre så godt, så godt.

Så tenker jeg at enten klarer Knausgård å fange noe universelt, eller så er jeg mer skadd enn jeg tror. Og om det siste er det sanne, er det innmari godt at noen har et språk på det.
.