London Calling

.



I dag fyller albumet "London Calling" 30 år, og i dag skal The Clash få lov til å dominere i min mp3-spiller. Jeg er svak for mange av sangene på den plata, men velger meg "Death or Glory" i dag.

Også tittelsporet er absolutt verdt å høre på. "London is drowning and I live by the river" - i dag skal jeg spille den høyt rett inn i øret.
De som ikke kan teksten utenat lenger, og vil friske opp hukommelsen, kan lese den her.
.

Tom Waits fyller seksti

.



Pindia-bloggen er i en slags dvale, men hever hodet over vannet og snapper etter luft i anledning av at Tom Waits fyller seksti, og hører på en av de vakreste og såreste kjærlighetssangene som noen gang er skrevet - "San Diego Serenade".
.

Lei av griseprat...

.


Jeg tenker at jeg kunne skrevet en bloggpost om demografiske kriseår, og jeg kunne skåret et billig poeng på å snakke om demografiske griseår. Eller jeg kunne sagt noe om det umoralske og usannsynlig egoistiske i at friske mennesker hamstrer influensamedisin til seg selv.

Og ja da, det er alvorlig når sykdom muterer og går fra dyr til mennesker. Og pandemier er skumle. Men jeg klarer bare ikke å ta det helt på alvor, og jeg er allerede nå lei av å lese om svineinfluensa.

Men jeg tenker at fuglene puster letta ut, og kvitrer litt gladere enn de gjorde i fjor, og at de flyr litt høyere og litt friere. Det kan jeg jo glede meg litt over....

I fjor gikk jeg rundt og nynna på "Foggel i dag". Nå går jeg rundt og nynner på "Færra te Mexico". Irriterende er det, både å måtte forholde seg til griseinfluensagreiene i media og sangen i hodet mitt.

Kommunist-jul: Så synger vi med, dere...

.



Det er ikke det at jeg ikke liker jul - jeg liker jul veldig godt. Jeg liker nisser og juletrær, og lys og lukten av røkelse. Jeg liker julemat og julegaver. Det er bare det at det lett blir litt mye. Når man kjenner ribbefettet ligge som en klump i magen, fuglen står ferdigstuffa i ovnen, Delfiakaka er påbegynt og marsipanen er spist opp, kjenner man at man er mett.

Etter å ha sett utallige Jesusbarn og engler på TV, og blitt fyllt opp med dårlig samvittighet av alle gode hensikters filmsnutter som erstatter reklame på TV disse hellige dagene, trengte jeg noe annet. Jeg trengte denne lille filmen, og jeg tenker at denne skal jeg nynne på ofte i dagene som kommer, enten jeg vil eller ikke - helt til jeg blir mett....
.

Let's dance to Joy Division, and celebrate the irony

Patti Smith er i Bergen, og ikke jeg ...

I dag skulle jeg vært i Bergen. I kveld skulle jeg vært på Patti Smith konsert. På rad to i Grieghallen skulle jeg sittet, og sett Patti Smith spytte på gulvet, og kanskje fått høre henne synge "Piss Factory".

Jeg så og hørte Patti Smith på Sentrum Scene i fjor. Det var en opplevelse, og jeg tenkte at det slettes ikke trenger å være trist å bli 60 år, og jeg tenkte at når jeg blir 60 vil jeg også spytte som Patti Smith, kanskje jeg klarer det, jeg har nesten 20 år å øve meg på.

Og jeg tenker at det er bra med sinte damer på 60, og at verden sikkert hadde vært et bedre sted hvis det fantes flere av dem.

I kveld sitter en annen på min plass, ved siden av den flotte datteren min, som helt sikkert kommer til å sende meg et glødende referat fra konserten. Og jeg kommer til å være litt trist for at jeg ikke var der, og veldig glad for at datteren min er der, og glad for at jeg har stor unge med god musikksmak.

Til partiet med det misvisende navnet Fremskrittspartiet

Først av alt: jeg synes det er kjempefint at dere arrangerer klimakonferanser. Og selvfølgelig kan dere invitere akkurat hvem dere vil - det er deres arrangement, dere bestemmer, akkurat som når dere har bursdag - man må ikke invitere alle de andre jentene i klassen, selv om noen sier at det er dumt at noen står utafor og ser. Dere bestemmer over deres bursdag, og deres klimakonferanse.

Dere trenger ikke å være enige med FNs klimapanel, heller. Det er lov å mene akkurat hva man vil, enten det er klokt eller dumt.

Men altså: kan vi ikke for et lite øyeblikk glemme hvem som har skapt klimaendringene, og heller prøve å gjøre ting litt bedre, uavhengig om endringene er skapt av mennesker, Gud, eller av naturen selv. Det spiller på en måte liten rolle når vannet er møkkete, og det blir varmere og varmere.

Og, hvis vi klarer å reversere noe av den skumle utviklinga, og det om en stund viser seg at det er naturen selv som har ansvar for endringene, da kan dere jo heller bare triumfere og si: Hva var det vi sa.

Men før det, mens det fortsatt kanskje er mulig å stoppe noe av det skumle, kanskje vi skal prøve å være med på en menneskeskapt endring, til noe bedre? Og i den kampen er alle invitert, dere også.

I mellomtida synes jeg dere burde høre litt på en gammel låt av Dumdum Boys, like aktuell i dag enn da den kom for 20 år siden: det finnes fortsatt ikke piller mot møkkete vann - dessverre.

Suburban Kids With Biblical Names

En gang sa en av ungene til meg: "Mamma, du hører bare på gamle menn som synger stygt". Nå er ikke jeg umiddelbart enig i det, men et snev av sannhet kan det nok ha vært i det - det kan ha vært midt i en langvarig Lou Reed periode, for eksempel. Men selv om man liker gamle menn som synger stygt, betyr ikke det at man må forkaste alt som er nytt.

OK - det var navnet som fikk meg til å høre på disse unge mennene fra Sverige. Når et band kaller seg noe sånt, må jeg bare ha dem i samlinga mi. Jeg har lurt på hva som fikk dem til å velge nettopp det navnet - og svaret fant jeg på Wikipedia, de har oppkalt seg selv etter en tekstlinje fra "People" av "Silver Jews".

Jeg har ting jeg er mer glad i i platesamlinga mi, men likevel: jeg synes dette er morsomt og sjarmerende, og det får meg til å smile litt, og til å gå litt fortere og gladere når jeg har det på mp3-spilleren og går tur - og det er jo noe, bare det.

Two Gallants

Two Gallants kom i fjor ut med et album med samme navn. Det er deres tredje album - jeg hørte litt av det da det kom, og løp i platebutikken og kjøpte det - og ga det bort i julegave til en jeg trodde ville like det.

Og det tror jeg fortsatt. Det er bare det at her i huset gir vi hverandre så mye musikk, at det hender at ting må vente lenge. Det betyr at han som fikk gaven ikke har hørt plata enda, men heldige meg som bor i samme hus har hørt mye på den. Og jeg liker den bedre og bedre.

Jeg vet ikke helt hva det er med denne San Fransisco duoen som appellerer til meg - to unge menn som spiller trommer og gitar, noen har kalt det bluesinspirert folk-punk, jeg er ikke så opptatt av å sjangerplassering, men det er passe lurvete for meg. Tekstene er passe melankolske. Albumet er vakkert å se på, og å ta på - papiret som er brukt for å lage omslaget er fint. Bandnavnet stammer fra ei novelle av James Joyce.

Jo, her er det flere faktorer som gjør at jeg tror at dette kan være begynnelsen på et vakkert vennskap...

Tom Waits synger julen inn

Stort sett plages jeg av julemusikk, synes det er slitsomt å høre "Jingle Bells" enten jeg er i klesbutikk eller matbutikk. Jeg synes det er slitsomt å høre "Jingle Bells" alle steder. Men av og til møter man på en sang med jul i seg som er verdt å høre på. De sangene blir selvfølgelig aldri spilt i butikker - det er sangene som heller får deg til å kjøpe mindre enn mer.
En sånn sang er "Christmas Card From A Hooker In Minneapolis" med Tom Waits. Få kan skrive tekster om virkelige mennesker i den virkelige verdenen som han - det er trist, det er sårt, uten at det et eneste sekund blir nedlatende og fordømmende. Denne versjonen av "Christmas Card...." starter og slutter med "Silent Night", og er vel verdt å bruke fem minutter på i disse førjulstider. Teksten kan du forøvrig finne her.

Ulyd i radioen

Pindia grøsser hver gang popgruppa med det misvisende navnet "The Kids" strømmer ut av en radio nær henne, og hun grøsser ikke fordi hun kjenner et blaff av vellyst. Hun hadde ikke sansen den gangen de var kids, og hun har det i hvert fall ikke nå. Selv om det er mye resirkulert musikk for tida, går det jo an å være litt sjølkritiske, kanskje, og tenke at ikke alt kan repeteres. Når gamle menn står på en scene og synger om norske jenter som gjør dem sprø, blir det rett og slett litt for mye gammel-gris-aktig for Pindia, det gjør henne ganske sprø, faktisk, og litt kvalm. Hun skjønner jo også at det er greit med kjappe penger, og at det å spille "Forelska i lærer'n" en sommer utrolig nok kan gi nettopp det, men likevel - det er noe med å innse at noe er over, og det å være kids tar definitivt slutt en gang.
Og - kjære Dag Ingebrigtsen, har du tenkt deg muligheten av at det kanskje ikke har noe å gjøre med at de ikke tør at damene ikke vil værra med deg hjem? Det kan jo bare være at de ikke er så desperate etter å få pule, og at de vet at de klarer seg bedre for egen hånd...

Noe gammelt, noe nytt, noe lånt, noe blått...

Nei, Pindia planlegger ikke bryllup, hun kikker rundt i platesamlinga si. Den er stor og uoversiktlig, og veldig rotete. Hver gang Pindia skal rydde i musikken sin, finner hun noe hun bare må høre på, og ikke all musikk lar seg forene med rydding. Etterhvert lurer vel Pindia egentlig på om hun liker et snev av kaos, det er mulig å finne små overraskelser da. I alle fall, Pindia skal jobbe i dag, på arbeidsrommet sitt, og hun trenger musikk. Derfor altså; noe gammelt, noe nytt, noe lånt noe blått: 4 cd'er skal få være med ut i arbeidsrommet, og dette er kriteriene.


Det er mye gammelt i Pindias platesamling - ungene pleier å si at den er full av gamle menn som synger stygt. Og i dag skal Tom Waits være sammen med Pindia en stund. "I never saw the morning til I stayed up all night..." - vakre ord fra San Diego Serenade. Og siden Pindia har lyst til å høre akkurat den sangen, tar hun med "The Heart of Saturday Night" - albumet er fra 1974, og vakkert, vakkert....

Noe nytt, da velger Pindia "Arcade Fire" med albumet "Neon Bible". Pindia ble så glad i det forrige albumet, "Funeral", men dette siste har hun ikke blitt kjent med enda. Hun gleder seg, og håper hun får en ny venn.

Noe lånt, det var verre. Pindia låner ikke musikk. Men det eldste Pindiabarnet glemmer av og til cd'er når hun er hjemme på besøk, og det teller vel som lån? Pindia går for Sufjan Stevens "Illinoise".

Noe blått - her burde det vel egentlig være noe skikkelig sippe-blues, men det vil ikke Pindia i dag. Hun velger heller en blå plate, og tar "The Blue Mask" med Lou Reed. Hun gleder seg til å høre det albumet, det er lenge, lenge siden sist, og der finnes perler som "My House" og "Waves of Fear".

Om ikke Pindia får gjort så veldig mye nyttig på arbeidsrommet sitt i dag, får det ikke hjelpe - hun får i alle fall hørt god musikk....

Bare ei lita pipe i ny og ne....

Naboen min skråler og synger på Politimester Egil hele dagen - i dag våkna jeg til en stemme utafor vinduet som ropte: "Har du noe hasj?" gjentatte ganger. Det var tidlig, tidlig, med tanke på at Pindia har ferie og gjerne vil sove lenge. Men det er ferie på SFO, og den ikke så veldig sympatiske sjuåringen til naboen har ikke annet å finne på enn å synge i hagen min tidlig om morran. Min tenåringssønn endt opp med å rope til ungen at han fikk ordne hasjen sin sjøl, for her i nabolaget deler vi ikke med drittunger....

Pindia rydder i platesamlinga....

... og alle som rydder vet at det kan dukke opp perler. "Architecture in Helsinki" kom i 2005 med cd'en "In Case We Die". Gruppa kommer fra Australia, og er vel verdt å høre på - for de som skal på øyafestivalen er det mulig fredag 10. august. Jeg, som ikke skal på festival, må nøye meg med å høre den nyoppdaga cd'en, og glede meg til neste, "Places like this", som kommer nå i august. At jeg skaffa meg "In Case We Die" i sin tid, kom rett og slett av bandnavnet - jeg tenkte at når man kaller bandet sitt "Architecture in Helsinki", kvalifiserer det i seg selv til at jeg vil høre mer på det. Og jeg har ikke angret. Musikken er merkelig, akkurat som bandnavnet. Det er basuner og trommelyder, og litt cabaretaktig til tider. Jeg ble glad da jeg rydda i dag. Og slutta selvfølgelig med ryddinga, for å høre på cd'en min. For det kunne jeg ikke vente med. "In Case We Die".

Pindia var på konsert i går....

... og hørte, og ikke minst så, Patti Smith. Dama er 60 år, men har en energi og en sjarme som man sjelden ser maken til. Hvis jeg har 1/3 av den energien når jeg blir 60 kommer jeg til å være kjempefornøyd. Jeg likte godt at hun spilte Redondo Beach som låt nr. 2 - da visste jeg at jeg kom til å elske den konserten. Ellers kom perlene som på en snor - vanligvis liker jeg ikke at andre enn Lou Reed synger sanger av Lou Reed, men Patti Smith kan synge Perfect Day akkurat så mye hun bare vil.... Dama er bare helt rå - og sånn som hun kan spytte! Dette var en deilig opplevelse!