mandag 9. juni 2008

Helene Uri: Honningtunger



Dette er ikke mine venninnner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner...

Forutsigbar og kjedelig. Det lønner seg å være snill, og de slemme får sin straff. Og selv om damevennskap ofte er intrikate og ambivalente: hvor der de tingene som gjør at vi tross alt holder ut med hverandre, år etter år?

Dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner...

.

5 kommentarer:

  1. Akkurat det tenkte jeg også. Hva er det slags venninner voksne folk skal forestille å ha?

    Fryktelig klisjefult fremstilt.

    SvarSlett
  2. ... jeg blir fortsatt irritert når jeg tenker på den boka, rein nød gjorde at jeg leste den ferdig: hyttetur, stengt butikk, ingen andre uleste bøker i nærheten ... Alle fordommer man måtte ha om damevennskap blir i alle fall bekrefta i boka! Alle fordommer man måtte ha om Helene Uri blir også bekrefta.

    Og nå kjenner jeg at jeg ikke bare er irritert, jeg er sur også. Da klarte i alle fall boka å bevege meg.

    SvarSlett
  3. :-) Jeg er så enig , så enig. Dette er virkelig ikke en bok å bruke tid på - og i hvert fall ikke noe å gi som venninnegave.
    Jeg syntes det er litt pinlig å ha den i bokhyllen, så jeg har satt den bort.. får meg ikke til å kaste bøker

    SvarSlett
  4. Jeg har etterhvert lært meg å kaste bøker - ikke ofte, men jeg gjør det. Jeg fant ut at jeg ikke akkurat trengte å være et museum for bøker, men terskelen for å kaste noe er høy - så Uri er her fortsatt, jeg har ikke en gang satt boka bort. Den står der og irriterer meg hver gang jeg får øye på den, og egentlig kjennes det litt godt ut - jeg maner på en måte mye annen irritasjon inn i den boka, mens jeg mumler for meg selv at dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner....

    SvarSlett
  5. Synes at dette er en bra bok, men halloen , tenk å ha noen slike venner ;o

    SvarSlett