Richard Ford: Sportsjournalisten

.

Jeg skulle lese mye i sommer. Jeg hadde merket meg mange bøker som har stått lenge i bokhylla uten å bli rørt av menneskehender. Sånn gikk det ikke. Jeg har lest lite og sakte, men jeg har i alle fall lest en bok som har stått mange år i bokhylla, "Sportsjournalisten" av Richard Ford.

Sakset fra baksida: Frank Bascombe har vendt en lovende forfatterkarriere ryggen for å arbeide som journalist i en avis i New York. Hans spesialitet er dyptgående portrettintervjuer med idrettsstjerner, og han trives med jobben sin. Men da sønnen Ralph dør og ekteskapet går i stykker, tvinges Bascombe til å ta fatt i beretningen om sitt eget liv; om valg og tap, om nærhet og avstand. Han må begynne å lete etter noe som kan få livet hans til å henge sammen.

Jeg leste sakte, sakte. Og jeg hadde lange avbrekk. Litt for lange for en så ukonsentrert leser som jeg har blitt. Men det var ingen katastrofe - dette er en bok som handler om hverdager, og hverdagene kan godt være lange, med avbrekk, uten at det gjør noe. Frank Bascombe strever med alle de "vanlige" tingene - jobb, kjæreste, venner, tidligere kone. Her er det ikke mye drama - akkurat som i livet selv foregår det meste uten at resten av verden oppdager det - bare de involverte opplever sorg og savn, verden stopper ikke opp, den går videre, med nye hverdager.

Og jeg tenker at det er godt at det står flere bøker om Frank Bascombe i hylla mi, og venter på flere sakte sommere, når det er greit å lese sakte, sakte om hverdagen.
.

Om lesing, om å mangle ord, og om å bli voksen. Johan Harstad: Hässelby

 .

Det er ikke det at jeg ikke leser lenger. For det gjør jeg. Jeg leser. Jeg er riktignok en annen type leser enn før. Jeg leser færre romaner, jeg leser i kortere perioder av gangen, jeg er mer utålmodig. Jeg pleide å være en sluker, det er jeg ikke lenger.

En norsklærervenn sier at jeg er sånn som hun tenker seg at de som er unge i dag er: utålmodig, og vil koble teksten opp mot andre ting. Det er bare det at jeg er voksen, og jeg trodde at lesermønsteret mitt skulle være det samme hele livet, at jeg skulle være trofast mot boka, den av papir, den man kan sitte med i fanget, under et teppe, og aldri, aldri kjede seg, fordi man eier en bokhylle.

Det er ikke det at jeg ikke leser, for det gjør jeg. Jeg leser faglitteratur, og mye, mye på nett. Jeg leser bare ikke like mange romaner lenger, men jeg gjør det også. Bare ikke så lenge av gangen.

Før mente jeg noe om alt jeg leste, også. Det gjør jeg heller ikke lenger. Jeg pleide å være norsklærer, da skal mene noe hele tida, kanskje det er derfor det er litt vanskelig å mene noe alltid, jeg har ikke norsklærerspråket inne lenger, jeg er rusten.

Men jeg leser. Det gjør jeg. Bare mye saktere enn før.

Jeg har lest Johan Harstads "Hässelby". Og jeg klarer ikke å si noe om den. Selv om jeg likte den, nesten hele. Selv om jeg leste fortere enn jeg har gjort på lenge. Det er en stund siden jeg leste den, men jeg har ikke klart å si noe om den, og jeg tror ikke jeg kan det nå heller. Selv om jeg likte den. Godt. Nesten hele.

Jeg har alltid tenkt at Albert Åberg var på alder med ungene mine, sikkert fordi jeg har lest bøkene om Albert for dem. I 1985, da min eldste datter ble født, var Albert Åberg på Interrail i Europa. Det kunne jeg også vært, om det ikke var for at jeg var kjempegravid akkurat den sommeren. Albert Åberg, som jeg forestilte meg var på alder med datteren min, er født i 1965, akkurat som meg.
Vi hørte på den samme musikken, vokste opp med de samme tingene rundt oss. Og plutselig en dag var vi voksne, både Albert Åberg og jeg. Kanskje det er derfor det er vanskelig å finne ord. Kanskje fordi Milla og Victor kunne vært mine venner. Kanske fordi man plutselig en dag er voksen og jobber på Clahs Ohlsson. Eller i skolen. Eller på biblioteket.

Og jeg tenker på skulderputene og Margareth Tatcher. Og jeg husker bildene fra søppelstreiken i Paris, og jeg tenker at der var han, Albert Åberg. Jeg pleier å si at jeg ikke likte 80-tallet, men da jeg satt med denne boka i fanget, under et teppe, var det nesten som om jeg likte det litt likevel, men ikke håret, absolutt ikke håret.

Jeg likte "Hässelby". Jeg synes Harstad skriver godt. Jeg likte absolutt mesteparten av boka - slutten likte jeg ikke like godt . Mulig at undergangen eller demonteringen blir for absurd. Men deler av boka er knakende god. Og selv om jeg ikke sier noe særlig om boka, fordi jeg ikke får det til, betyr jo ikke det at andre ikke har sagt noe. Dagsavisens anmeldelse var i sin tid med på å få meg til å få lyst til å lese boka. Og den er verdt å lese, altså, selv om jeg som sagt ikke liker slutten. Det er forresten ikke uvanlig at jeg ikke liker slutten...

Og så lurer jeg litt for meg selv: hvor ble det av farmor? Jeg tenker at hun døde brått og uventa, og etterlot far og sønn Åberg alene igjen. Og jeg tenker at om hun hadde levd lenger, ville det kanskje gått litt bedre for Albert, farmor som sa at det var fint at det ikke var jul hele tida, og at det var godt å kjede seg litt innimellom, for da ble det morsommere senere. De hadde trengt en sånn dame lenger i livet sitt, de to Åbergene, for ikke å synke ned i tungsinn uten at noen dro dem opp.

Plutselig en dag er man voksen, det går av seg selv, uten at man vet helt hvordan det skjer. Noe tar slutt. Noe annet begynner. Det skjedde med Albert og det skjedde meg. Og jeg tenker på det å vokse opp, og får lyst til å høre på Lars Winnerbäck...
 .

Arto Paasilinna: Harens år

.

Det var baksideteksten som lokket meg til å lese denne boka, det og at jeg nylig har oppdaget Paasilinnas forfatterskap:

"Vatanen og hans fotograf er ute på oppdrag ett eller annet sted i Finlands dype skoger. Plutselig hopper en liten hare ut i veien foran bilen. Vatanen går ut av bilen for å se hvordan det har gått. Han finner haren, som merkelig nok bare er lettere skadet og i samme øyeblikk tar han den store avgjørelsen om å vende ryggen til hele sitt borgerlige liv. Fotografen gir snart opp å vente. Vatanen og haren vandrer rett inn i ødemarken.


Dette er opptakten til et fullstendig sinnsykt eventyr, som bl.a. innbefatter en overarbeidet bulldozerfører som går amok, en skogbrann, en blodtørstig bjørn - og Hannikainen, som har brukt år av sitt liv på å bevise at den finske president Kekkonen i virkeligheten ble erstattet av en dobbeltgjenger i 1968.


Harens år er en beretning om hvordan en liten har kan forandre et helt livsløp.".



Det er riktig at historien er sinnsyk og urealistisk. Likevel tror jeg på hvert eneste ord mens jeg leser, jeg blir fanga i selskapet med Vatanen og haren. Jeg kan nesten kjenne det lille harehjertet banke av skrekk når den møter farer, og jeg kan nesten føle den mye pelsen under fingertuppene mine når jeg blar om til neste side.

Paasilinna klarer å fange meg. Han fanger meg som bare enkelte latin-amerikanske forfattere pleide å gjøre, han får meg til å tro på noe som helt sikkert ikke er sant, han får meg til å oppleve det jeg leser som noe som har skjedd i virkeligheten. Her er det fyll og spetakkel, humor og glede. Det er mange morsomme episoder, det er for eksempel fornøyelig lesning når Vatanen jager den russiske bjørnen tilbake til Sovjetunionen, kanskje særlig fordi av oss som har levd en stund, og som vet at boka egentlig kom ut i 1975.

Jeg pleide å være en leser. Jeg pleide alltid å ha en bok med meg, i tilfelle jeg fikk fem ledige minutter. På et tidspunkt sluttet jeg å være en lidenskaplig leser, fra å være en storeser har jeg blitt en dårlig leser. Jeg lar meg avlede, jeg er opptatt av ting rundt meg, jeg blir fanga i nettet.

"Harens år" får meg til å være en leser igjen, i alle fall for den korte stunda det tar å lese denne boka. Den korte stunda jeg elsket hvert eneste minutt av, og som får meg til å ville gå på jakt etter andre perler i bohylla. Den fikk meg til å huske hva bøkene kan gjøre med meg. Den ga meg det beste en bok kan gi: lysten til å lese mer. Og jeg tenker at alle burde møte en hare en gang i livet....
.

Arto Paasilinna: Den elskelige giftblandersken

.



"Er det virkelig mulig å skrive så morsomt? Så frekt, så politisk ukorrekt, så på tvers av all redelighet?"

aftonbladet.se

Linnea er en snill enke på 78 år som bor på et fredelig lite torp på landet. Hun kunne levd sine pensjonistår i ro og mak, hadde det ikke vært for hennes kriminelle nevø Kauko. Sammen med sine to kamerater gjør han livet surt for henne med sine stadige trusler og pengetyverier. Til slutt får Linnea nok og rømmer til Helsinki.

I sin fortvilelse steller hun i stand en giftsprøyte som hun kan bruke til å begå selvmord med, hvis Kauko klarer å spore henne opp. Men skjebnen vil det annerledes og ruller i gang en snøball av elleville forviklinger og lattervekkende burleske situasjoner.

Arto Paasilinnas nye roman er et fyrverkeri av en bok, med herlig svart humor og fengslende fortellekunst. (hentet fra bokklubben.no)

Årets første leseropplevelse viste seg å bli denne boka. Det var mitt aller første møte med denne forfatteren, men ikke det siste. Nå er jeg kanskje noe treg, siden "alle" har lest Paasilinna, men sett i sammenheng med at det tok omtrent 30 år fra debuten til forfatteren ble oversatt til norsk, er jeg rene lynet. Denne boka kom ut i Finland i 1988, så det tok bare 20 år til den kom på det norske markedet.

Absurd, morsom, burlesk. Oberstinnen og enkefruen som plutselig blir morder er et fornøyelig bekjentskap. Og at det er en liten bok som kan leses i et jafs, er bare deilig om man som meg trenger å sitte en dag under et teppe uten " fornuftige" sysler som forstyrrer.

Jeg liker forresten at det er en gammel dame som er hovedpersonen, en gammel dame med bein i nesa, og, som når hun endelig får nok, tør å ta tak i sin egen umulige situasjon. Jeg liker at hun orner opp med disse unge mennene som føler seg misforstått av samfunnet, og som benytter en hver anleding til å ta seg til rette, og til å klage over det urettferdige i samfunnet. Jeg begynner å tenke at det er for få gamle damer i litteraturen, vi trenger å se dem, og for oss som har planer om å bli riktige gamle damer selv en gang, er det fint når de får hovedroller, og ikke bare er demente plagsomme tanter i en og annen bisetning.

OK - jeg er treg, men nå har jeg i alle fall lest den. Jeg burde ha gjort det før, det er lenge siden jeg merket meg Leselamas anbefaling, men siden jeg ventet på noe godt, fikk jeg i alle fall en deilig vinterdag med bok, te og teppe.
.