Til partiet med det misvisende navnet Fremskrittspartiet

Først av alt: jeg synes det er kjempefint at dere arrangerer klimakonferanser. Og selvfølgelig kan dere invitere akkurat hvem dere vil - det er deres arrangement, dere bestemmer, akkurat som når dere har bursdag - man må ikke invitere alle de andre jentene i klassen, selv om noen sier at det er dumt at noen står utafor og ser. Dere bestemmer over deres bursdag, og deres klimakonferanse.

Dere trenger ikke å være enige med FNs klimapanel, heller. Det er lov å mene akkurat hva man vil, enten det er klokt eller dumt.

Men altså: kan vi ikke for et lite øyeblikk glemme hvem som har skapt klimaendringene, og heller prøve å gjøre ting litt bedre, uavhengig om endringene er skapt av mennesker, Gud, eller av naturen selv. Det spiller på en måte liten rolle når vannet er møkkete, og det blir varmere og varmere.

Og, hvis vi klarer å reversere noe av den skumle utviklinga, og det om en stund viser seg at det er naturen selv som har ansvar for endringene, da kan dere jo heller bare triumfere og si: Hva var det vi sa.

Men før det, mens det fortsatt kanskje er mulig å stoppe noe av det skumle, kanskje vi skal prøve å være med på en menneskeskapt endring, til noe bedre? Og i den kampen er alle invitert, dere også.

I mellomtida synes jeg dere burde høre litt på en gammel låt av Dumdum Boys, like aktuell i dag enn da den kom for 20 år siden: det finnes fortsatt ikke piller mot møkkete vann - dessverre.

40 år siden massakren i My Lai

I dag er det 40 år siden 504 sivile, barn, kvinner og ubevæpna menn, ble drept av amerikanske soldater i landsbyen My Lai i Vietnam. Det som fant sted her i 1968, endret amerikanernes holdning til krigen, og blir regnet noe som innledet avslutningen på krigen, som var over i 1975.

Man skulle så gjerne ønske at verden var blitt et bedre sted, og at uskyldige ikke ble rammet av vold og overgrep, verken i krig eller fredstid. Det er viktig å huske historien, men det er like viktig å kikke rundt seg og se på den uretten som begås mot folk rundt om i verden i dag, og det er viktig å ta inn over seg at om vi definerer andre som motstandere og fiender, er de likevel virkelige mennesker med ekte blod.

Suburban Kids With Biblical Names

En gang sa en av ungene til meg: "Mamma, du hører bare på gamle menn som synger stygt". Nå er ikke jeg umiddelbart enig i det, men et snev av sannhet kan det nok ha vært i det - det kan ha vært midt i en langvarig Lou Reed periode, for eksempel. Men selv om man liker gamle menn som synger stygt, betyr ikke det at man må forkaste alt som er nytt.

OK - det var navnet som fikk meg til å høre på disse unge mennene fra Sverige. Når et band kaller seg noe sånt, må jeg bare ha dem i samlinga mi. Jeg har lurt på hva som fikk dem til å velge nettopp det navnet - og svaret fant jeg på Wikipedia, de har oppkalt seg selv etter en tekstlinje fra "People" av "Silver Jews".

Jeg har ting jeg er mer glad i i platesamlinga mi, men likevel: jeg synes dette er morsomt og sjarmerende, og det får meg til å smile litt, og til å gå litt fortere og gladere når jeg har det på mp3-spilleren og går tur - og det er jo noe, bare det.

Her er så underlig - Pindia på revy

Jeg har aldri i mitt liv hatt noe ønske om å gå på revy. Joda, jeg kan godt se den lokale russerevyen, både fordi jeg kjenner noen, og fordi jeg synes det er viktig å støtte opp om det lokale kulturlivet. Men ikke engang når det gjelder lokale revyer er jeg en trofast publikummer - jeg har vært på mange flere rockekonserter enn på forestillinger der det er meninga at man skal le når noen sier promp.

Men altså - nå har jeg vært på revy (Blunck/Schøyen: "Sammen igjen") , for aller første, og mest sannsynlig aller siste, gang. Jeg var med i egenskap av å være kone - en gutteklubb mannen min er medlem i hadde hotellopphold, revy og middag på programmet i helgen.

Jeg lærte mye. Jeg lærte at jeg virkelig ikke forstår revysjangeren - mye av tida brukte jeg på å se på andre publikummere og lure på hva som egentlig var så morsomt. Jeg ler til vanlig ganske mye, men jeg synes at mye av greia går ut på å le av fordommer - en stygg dame som sliter med å skaffe seg en mann, for eksempel, eller at noen sier promp. Jeg klarer bare ikke å synes at det er så veldig morsomt.

Selvfølgelig lo jeg også noen ganger. Jeg syntes blant annet at telefonbegravelsen var veldig morsom, og innslaget "Grace Kelly" var fint både tekstmessig og musikalsk. En annen gang var det bare meg i hele salen som lo, og så lo jeg når skuespillerne mista tråden i det de skulle si, og tydelig måtte improvisere.

Og så var det faktisk veldig morsomt å se på alle menneskene rundt meg, og lure på hva det var jeg ikke forsto - hvilke koder de kan som jeg ikke har anelse om hvordan man lærer seg.

Og menneskene som var rundt meg var glade og høylydte, og det så ut som om de fleste hadde det både morsomt og hyggelig.

En og annen så nok ut til å komme fra samme planet som meg - den planeten der noen heller står på scenen og spiller høy musikk.

Et øyeblikk var jeg fristet til å hviske: "Her er så underlig" til en dame som satt like bake meg. Jeg gjorde det ikke, så jeg lurer fortsatt på om hun ville hvisket tilbake: "Vi har visst havnet på feil klode".