onsdag 25. juni 2008

Om matblogging og fiskeavfall

.



Av og til blir jeg forundret over hvor stor del av livet til folk man kan få innblikk i ved å lese blogger. Yndlingsbloggeren min gjennom tidene pleide å oppdatere bloggen sin mange ganger om dagen, med bilder av maten hun spiste, katten sin, en hundebæsj i veikanten, de nye klærne hun kjøpte, og så videre, og så videre.

Jeg ble veldig fascinert av dette - alt hun tenkte, følte og opplevde sto det om i bloggen, enten hun var sur på eksen og hans nye kjæreste, hun var bekymret over kattens helse, eller at hun gledet seg til å ha sex med sin nye kjæreste. Lenge trodde jeg det var en tulleblogg, og at ingen i virkeligheten ville utlevere seg selv på den måten. Da jeg forsto at hun fantes i virkeligheten, fulgte jeg enda mer fascinert med, og merket at jeg nok har sterkere kikkertendenser enn jeg har lyst til å være ved.

Det er de færreste som utleverer seg så totalt som denne bloggeren gjorde, med bilder av seg selv i ulike positurer flere ganger om dagen. Men av en eller annen grunn snubler jeg stadig vekk over blogger der folk legger ut bilder av maten sin - og vi snakker ikke om brødskiver med brunost. Det er de lekreste kaker; frokostbord dekket til én med blomster, rutete duk og høye smørbrød; det er salater som ser ut som kunstverk. Datteren min påstår at det er damer som alltid er sultne fordi de slanker seg som står bak de sidene, og det er mulig. Det jeg lurer på, er hvordan i all verden de får kakene sine så pene - mine synker ofte litt sammen i midten, eller er litt brente i kantene.

Om jeg skulle begynne å fotografere maten jeg lager, måtte jeg vært garantert anonymitet og - og dersom jeg noen gang skal la meg avbilde sammen med noe jeg har kokt på kjøkkenet, skal jeg ha pose over hode. Jeg er ikke særlig god til å lage pen mat. God mat kan jeg lage, som f.eks stekt makrell med nypoteter, agurksalat og rømme. Og bildet av fiskeavfallet er ikke så verst , det heller...
.

torsdag 19. juni 2008

Markus Zusak: Boktyven



Den største ungen min sa: "Dette er den beste godtriste boka jeg noengang har lest". Vi hadde kjøpt boka begge to, fordi den var pen å se på. Omslaget er pent, skriften er pen. Det grafiske i sideoppsettet er pent, det også. Og altså; godtristheten man aner av bare å kikke i boka, og får bekreftet når man leser.

Døden er fortelleren i boka. Og boka handler om Liesel, jenta som bor i fosterhjem hos Hans og Rosa Huberman fordi det er krig, og hennes foreldre er kommunister og dermed forfulgt. Den handler om Hans med trekkspillet, som er en anstedig mann, og Rosa, med de biske ordene, som er en anstendig kvinne. Og den handler om det å ha en mann med hår som fjær skjult i kjelleren.

***NOEN KNUSTE TALL***
I 1933 ga 90 prosent av tyskerne sin urokkelige
støtte til Adolf Hitler.
Det betyr at ti prosent ikke gjorde det.
Hans Hubermann tilhørte disse ti prosentene.
Det var en grunn til det.
(side 63)

Hans Hubermann som spiller trekkspill og trøster om natta og lærer noen å lese. Og vi møter en gutt som maler seg med kull i ansiktet fordi han vil løpe som Jesse Owens. Og som står i den iskalde vannet for å redde en bok, uten et eneste lite kyss i belønning. Og hele tida; Døden, Døden.

***NOEN FAKTA OM STALINGRAD***
1. I 1942 og tidlig i 1943 sto himmelen som et bleket
laken over denne byen hver morgen.
2. Hele dagen, mens jeg bar sjeler over det, sprutet det blod
på dette lakenet, helt til det var fullt og ble trukket
mot jorden.
3. Om kvelden ble det vridd og bleket igjen,
slik at det var klart til å brukes neste morgen.
4. Og dette var så lenge kampene bare fant sted om dagen.
(side 106)

Det handler om å skjære ut sider av "Mein Kampf", male dem hvite og å lage en ny bok oppå. Og om å være redd. Og sulten. Og om hvordan anstendigheten av og til blir borte, og mennesker ikke ser på hverandre som mennesker mer, men at noen alltid gjør det likevel, og heldigvis. Og det handler om det uforståelige i at noen kan bombe et sted som heter Himmelgaten. Og det handler om å si farvel uten å vite at det er det man gjør. Og det handler om vennskap og kjærlighet. Hadde det ikke gjort det hadde ikke boka vært godtrist, bare trist.

En anmeldelse av boka finnes her. Jeg skal ikke si så mye mer. Bare at om jeg hadde jobbet som lærer i tiende klasse nå, vet jeg hvilken bok jeg ville lest høyt. Og at noen ganger går 540 sider fort og sakte på en gang. Og at det at Døden opptrer som forteller, er i seg selv grunn nok til å lese en bok. Og at den store ungen min har rett i at dette er en veldig, veldig, god godtrist bok. Og jeg skal avslutte med Dødens oppsummering av hva boka handler om:

"Det er faktisk en ganske liten historie, som blan annet handler om:

* En jente
* Noen ord
* En mann som spiller trekkspill
* Noen fanatiske tyskere
* En jødisk slåsskjempe
* Og en god del tyverier

Jeg så boktyven tre ganger."
side 11
.

mandag 9. juni 2008

Helene Uri: Honningtunger



Dette er ikke mine venninnner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner...

Forutsigbar og kjedelig. Det lønner seg å være snill, og de slemme får sin straff. Og selv om damevennskap ofte er intrikate og ambivalente: hvor der de tingene som gjør at vi tross alt holder ut med hverandre, år etter år?

Dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner...

.

torsdag 5. juni 2008

Auberginer i rumpa og kresne søstre



Jeg elsker auberginer. For det første synes jeg de er flotte å se på, gode å ta på, og de smaker godt. Søsteren min er ikke glad i auberginer i det hele tatt - ingenting i verden kan få henne til å ta på en aubergine, langt mindre å putte den i munnen. Hun grøsser når hun går forbi auberginene i matbutikken, og selv om hun ser en annen vei, vet hun at de finnes.

Avskyen hennes kommer ikke av at hun en gang forspiste seg på auberginer. Den kommer av at hun en gang jobbet på et fotolaboratorium.

Noen ganger kan man lure på om folk som sender bildene sine til fremkalling tror at de havner i en konvolutt helt uberørt av menneskehender. Til de som lever i den villfarelsen: det er ikke sant! Mange mennesker ser bildene dine, på store steder ruller de faktisk på et stort, stort bånd hele tiden, sånn at eventuelle feil kan oppdages.

Jeg tror at mannen som sendte bilder av seg selv med en aubergine i rumpa enten ikke visste at noen så bildene hans, eller at han nettopp ville at noen skulle se bildene hans, om det så bare var den ukjente dama på bildefabrikken. Ja, de finnes også, de som ringer og sier at bildene ikke har kommet tilbake fra fremkalling, og beskriver med saftige detaljer hva som skulle ha vært på den bortkomne filmen. Og det er aldri fødseldagsselskapet til gamle tante Klara, hvis da ikke tante Klara tilfeldigvis liker lakk, lær og håndjern.

Men altså, auberginemannen ringte ikke, han sendte bare bilder av seg selv. Med auberginer i rumpa. Igjen og igjen. Som altså førte til at min søster ikke spiser auberginer, enda så godt det er.

Jeg, derimot, elsker auberginer. Med auberginer, tomat og løk kan man trylle. Akkurat nå står en gryte med lam og aubergine i min stekeovn og sprer lukt av noe godt i hele huset.

Og jeg tenker at auberginemannen neppe jobber i grønnsaksavdelingen på min lokale Meny-butikk, og jeg tenker at så innmari mange auberginemenn kan det vel umulig finnes der ute, i alle fall ikke som legger auberginen tilbake etter å ha lekt med den - da er i tilfelle det en helt annen historie, og den tror jeg ikke jeg har lyst til å høre....

Jeg ser i alle fall fram til å spise auberginene mine senere i dag, og som tilbehør skal jeg lage en salat, med agurker som forhåpentligvis ikke noen gang har vært i nærheten av en eneste agurkmann...

.