Harlan Coben: Livstegn og Harde slag

.
Jeg hadde bestemt meg for å bruke bloggen til å holde oversikt over det jeg leser i år. Og for et par uker siden, leste jeg "Livstegn" og "Harde slag" av Harlan Coben, og plutselig var det vanskelig å holde løftet til meg selv. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å si noe om de bøkene, og det har jeg fortsatt ikke.

Ikke fordi jeg synes de er dårlige, men fordi jeg rett før hadde lest Mo Hayder, og jeg synes det meste blekner i forhold til henne, og det er vanskelig å finne ord som yter Coben rettferdighet, uten at det høres kjedelig ut.

Og kjedelige er de ikke, disse to første bøkene med Bolitar som hovedperson. Eller, litt kjedelig er det at ramma er sportsverdenen, en verden jeg ikke forholder meg til til vanlig. Men da jeg lå på sofaen, under et teppe og var inne i en krimstim, var det helt greie bøker å lese.

Og ja, jeg kommer til å lese flere Bolitar-bøker. Men det er ikke sikkert jeg kommer til å si noe om dem heller...
.

Mo Hayder: Borte

.

Mo Hayder klarte det igjen, å få meg til å ville sitte i en stol og lese bok, heller enn å f.eks. gå ut i det fine været.

Det er ikke nødvendigvis en ulempe at det går opp for meg tidlig hvem gjerningsmannen er, som det gjør her. Mo Hayder klarer å holde meg fanget som leser, jeg liker å se saken bli nøstet opp. Hennes karakterer har sitt å bære på og spøkelser å slåss med, uansett om de befinner seg på rett side av loven eller ikke.

Verden er et farlig sted, det får man igjen bekreftet i denne boka, og igjen grøsser jeg, og kjenner litt på mine egne spøkelser.

Sakset fra Gyldendal:
En bil er blitt stjålet. Men det er ikke noe vanlig biltyveri. Bilen ble tatt med makt fra eieren. Og i baksetet satt en passasjer. En jente på elleve år. Hun er fortsatt savnet.
Gjerningsmannen tar snart kontakt med politiet: Det er begynt, sier han, og det kommer ikke til å ta slutt. Jack Caffery vet at mannen vil gjøre det igjen.
Mo Hayder har skrevet åtte internasjonale bestselgerkrimmer. Bøkene hennes er oversatt til over tjue språk. Borte er tredje bok i serien om politidykker Flea Marley og etterforsker Jack Caffery. Ritualer (2010) og Hud (2011) var de to første.
.

Mo Hayder: Hud

.

Mo Hayder er aldri feil for meg, bøkene hennes får meg til å grøsse, og jeg liker å grøsse. I alle fall av og til.

"Hud" er andre boka i serien om Jack Cafferty og Flea Marley, og den fortsetter der den forrige boka, "Ritualer", stoppet. Selv om jeg liker Hayders frittsående romaner bedre, er det et godt driv i denne boka, også, og mitt behov for det litt makabre blir dekket. Siden jeg, utenom å være en krimleser, også samler på medisinske leksikon, fikk jeg mye å boltre meg i her, uten at jeg skal si noe særlig mer om akkurat det.

Sakset fra Cappelen:
Det oppløste liket av en ung kvinne blir funnet i nærheten av et nedlagt jernbanespor utenfor Bristol. Alt tyder på at hun har begått selvmord.
Men Jack Caffery er ikke så sikker. Han er på sporet av noe som ikke er helt menneskelig, som skjuler seg i krokene og glir ubemerket inn i husene. Og for første gang på svært lenge føler han seg skremt.
Mo Hayder har skrevet åtte internasjonale bestselgerkrimmer. Bøkene hennes er oversatt til over tjue språk. Hud er andre bok i serien om politidykker Flea Marley og etterforsker Jack Caffery. Ritualer (2010) var den første.



.

Sofi Oksanen: Stalins kyr

.

Jeg vet ikke hvorfor jeg har utsatt å lese Oksanen så lenge. Det har i alle fall ikke vært noe bevisst valg, jeg er slettes ingen systematisk og bevisst leser for tida. Nå har imidlertid også jeg stiftet bekjentskap med henne.

Av latskap sakser jeg fra forlaget Oktobers side:
I finsk-estiske Sofi Oksanens oppsiktsvekkende debutroman portretteres tre kvinners liv: Sofia, Katariina og Anna – mormor, mor og datter. Anna vokser opp i Finland og lærer tidlig å benekte sin estiske bakgrunn, for Katariina vil beskytte datteren mot horestempelet estiske kvinner har fått. Men båndet til Estland er sterkt for begge – Katariinas hjemland der hennes mor bor, og Annas sted for de deiligste dufter og smaker.
Familiens fortellinger bæres videre. De handler om brutalitet, svik og nød under 2. verdesnkrig og i Sibirs fangeleire, og senere om sovjettidens varemangel og overvåkingssamfunn.
Anna tar den estiske historien inn, som hun tar inn det vestlige varesamfunnet og skjønnhetsdyrkelsen. I all hemmelighet utvikler hun en ekstrem spiseforstyrrelse, og tror hun har full kontroll.
Stalins kyr er en stor fortelling om hvordan historiske erfaringer krysser generasjoner, landegrenser og samfunnsformer.

Ja,  fortellingene er sterke. Jeg leser om kvinner og kvinners valg, om svik og kontroll. Om kontrollen fra samfunnet, og kontrollen over kroppen, gjennom en spiseforstyrrelse.
Jeg leser om et samfunn i endring, og liker hvordan enkeltpersoner blir bærere av historien, siden historie tross alt befinner seg i fagkretsen min, synes jeg det er deilig å lese når historien blir knyttet til folk. Jeg liker at individer settes inn i en historisk sammenheng, hvis ikke kan de lett bli borte.

Kommer skammen med spiseforstyrrelsen, eller er spiseforstyrrelsen en del av skammen? Sånne ting lurer jeg på, og jeg tenker at følelsen av skam kan overta oss, enten vi prøver å sulte oss til kontroll, eller forsvinne på annen måte. Jeg tenker at vi som først har en skam, ofte får flere. Skam gjør at vi sliter med å være sikre på hva det noermale er, vi som en gang, av en eller annen grunn, har blitt påført taushet, har noe felles, uansett skammens årsak.

Jeg leste sakte, sakte. Selv om jeg ville lese fort, gikk det ikke. Og jeg tenker at skam tar fra oss språket, og skam kan vi ikke bite/spise i oss. Og derfor er det så befriende deilig å lese det, når noen setter ord på det ordløse. Og kanskje vi sitter igjen med en tanke om at når skam ofte er noe som forsvinner når den får ord på seg....
.

Minette Walters: Djevelens fjær

.
Syk, på sofaen under et teppe.
Og jeg tenker at krim ikke er for folk med feber, når man døser av kan det bli skumle drømmer av sånt.
Likevel, jeg leser videre, og tenker at her er det driv, og om jeg blir straffa med en og annen vond feberdrøm, skal jeg vel fikse det, også...

En mer utfyllende omtale, sikkert skrevet uten feber, kan leses her.
.

Minette Walters: Kameleonens skygge

.

Jeg tar en pause fra Knausgård, og leser krim. Denne gangen Kameleonens skygge, av Minette Walters.

Jeg klipper og limer fra Gyldendals side:

Løytnant Charles Acland blir sendt hjem fra Irak med alvorlige hodeskader. Den tidligere så utadvendte mannen plages av migreneanfall, mistenksomhet og utbrudd av aggresjon. Etter en nesten-voldsepisode på en pub havner han i politiets søkelys. Tre homofile er myrdet i området rundt puben, drap som synes å ha blitt utløst av ekstremt sinne. Acland er plutselig mistenkt for drap. Hvor stor kontroll har han egentlig over de mørke sidene av sin personlighet? 

«Dette er en av Walters' tre–fire beste bøker, og kanskje den aller mest originale.»
Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«En sterk og vond historie.»
Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende
«Det er en nervepirrende fornøyelse å følge hennes oppdagelsesferd gjennom karakterenes psyke.»
Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv

OK - som vanlig drives jeg framover når jeg leser Walters. Jeg krøller meg sammen i sofaen, under et teppe, og koser meg. Som vanlig liker jeg formen til Walters, jeg liker politrapporter og avisklipp inne i handlingen. Og historien er sterk og vond.

Likevel er det noe som mangler, uten at jeg helt klarer å si hva det er. Kanskje er det litt for mange tilfeldigheter? Kanskje krim ikke var det rette for meg å lese akkurat nå?

Jeg vet ikke, men selv om jeg ikke synes dette er Walters beste, er den absolutt noe av det bedre en krimelsker kan hvile øynene på.
.

Knausgård: Min Kamp 3

.
Innledningen gir meg assosiasjoner til Lillebror og Knerten, det er nesten så jeg venter at far har blitt handelsreisende i kåper og kjoler, og lille Karl Ove har fått en pinne som bestevenn. I virkeligheten venter jeg selvfølgelig ikke det, til det vet jeg allerede for mye. Egentlig vet jeg ikke hva jeg venter, men jeg venter ikke dette: et så sterkt møte med min egen barndom som det jeg får av å lese denne boka.

Jeg er født i 1965, så han vi møter som hovedperson i denne boka, er to år yngre enn meg. Vi har vokst opp i den samme tida, og når forfatteren skriver om hovedpersonens landskap, er det mitt eget barnelandskap jeg ser.

Ranselen, den firkanta blå ranselen med hvite kanter, høres ut som om den kunne vært min, bare min var rød. Hallo, jeg er jo jente, klart min var rød. Jeg ser for meg gutten med de lyseblå klærne og den nye ranselen, og forventningen om alt som skulle læres. Jeg husker lukta av nye bøker, og det å sette på bokbind. Jeg husker leseboka, mor sa sel, sto det. Far så sil.

Jeg ser for meg gutten som ligger på senga og leser, Fresi Fantastika, jeg likte den boka, og Den vesle heksa. Doktor Dyregod var jeg ikke så glad i. Jeg lurer på om hovedpersonen var med i barnas bokklubb, som jeg var det, og spent ventet på pakke i posten. Jeg går til bokhylla mi og ser på Fem-bøkene, og husker flukten fra den virkelige verden inn i bøkene, hvordan jeg var på Kirin-øya, jeg også. Og jeg lurer på om Ida-bøkene som nevnes, egentlig skal være Ina-bøkene, eller var det virkelig en hel serie jeg gikk glipp av?
Jeg leser om turene til biblioteket, og husker mine egne. Jeg fikk bare lov til å gå på biblioteket på fredager, for det var umulig å stanse meg fra å lese hele natta.

Jeg husker skolen, jeg husker sjokket da jeg fant ut at det å kunne mye ikke alltid var det beste, og at det å si det som var sant ikke alltid var forventet. Jeg oppdaget at det å kunne løpe fort, var viktigere enn å kunne lese fort. Jeg kunne ikke løpe fort.

Jeg leser Knausgård, ikke som en norsklærer, eller som en voksen som skal si viktige ting om fortellerstemme, tema og komposisjon. Jeg har sluttet å lese på den måten, de ga meg ingen glede lenger. Jeg leser som den slukeren jeg en gang var, hun som jeg er i ferd med å bli kjent med på nytt. Og det viktige er ikke å kunne si noe om de rette tingene, det viktige er hva boka gjør med meg, at den tar meg med til Kirin-øya, eller til min egen barndom. Og det er litt skam knyttet til den måten å lese på, jeg burde si kloke ting som er forventet. Og jeg tenker at det bryr jeg meg ikke om, ikke akkurat nå, jeg kan ikke løpe fort, men lese fort, og reise i hodet, det kan jeg, det gjør jeg.

Jeg drives gjennom boka, sulten. Jeg leser om barndom, noe jeg kjenner. Og jeg tenker som så mange ganger før, at barndom er ikke det vi prøver å få det til å være, de gode, lyse stundene uten bekymring. Barndom er å stå og late som ingen ting når man blir valgt sist igjen, barndom er å møte nye, ukjente og skumle ting hele tida. Barndommen er full av ydmykelser fra voksne som snakker om deg heller enn til deg, og som ikke nødvendigvis er snille. Det handler om uroen og usikkerheten i situasjoner det er opplest og vedtatt at skal være fine og gode. Det handler om foreldre som ikke strekker til, og ikke er snille. Det handler om barn som ikke strekker til. Det handler om skuffelser og sårhet og om å grine når man ikke vil.

Jeg likte ikke å være barn. Jeg likte det ikke da jeg var det, og jeg liker ikke å tenke på det. Og jeg tenker at barndommen med de gode, lyse stundene, lager vi etterpå, hvis ikke blir det uutholdelig å ha vært der, og uutholdelig å være foreldre og påføre egne barn en barndom.

Og jeg husker at jeg tente på, jeg også, akkurat som Karl Ove, og lukta bål når jeg kom hjem. Jeg husker den desperate trampingen for å få kontroll på brannen. Oftest gikk det bra, men ikke alltid. Det som nå er morsomme historier, var den gang skrekken når vi hørte brannbilen, og bekymringene over om vi klarte å gjemme fyrstikkene godt nok.

Jeg leser, som den slukeren jeg en gang var. Jeg sluker historien i boka, og dykker i min egen. Jeg husker, men vet at jeg ikke husker alt. Og hva de voksne tenkte, vet jeg ikke, det trenger jeg ikke å vite, jeg var barnet, og hovedpersonen, og trenger ikke å forstå noen andre. Jeg trenger ikke å forstå situasjonen rett, jeg trenger ikke å se ting fra flere sider. Jeg trenger ikke å huske alt helt nøyaktig, min barndom kan jeg redigere. Kanskje er det gode ting jeg ikke husker, det er det sikkert, men det betyr ikke at ydmykelsen og sårheten ikke var der, det betyr ikke at jeg må forstå eller like faren min.

Og jeg orker ikke å mene noe om fortellerstemme og tema. Og selvfølgelig er dette en roman, en fiksjon. Akkurat som alle barndommer er det.
.

Levi Henriksen: Dagen skal komme med blå vind

.

I et tidligere liv hadde jeg ikke likt denne boka. Da hadde jeg tenkt at den hadde for mye. At en død forlovede, som i tillegg var gravid, en niese som blir hentet av barnevernet, en blind mor, stormer som endrer livene til folk, torpedoer, og en litt puslete (men for all del, ikke bare puslete)  hovedperson ville minnet for mye om hendelsene i en skolestil skrevet av en dramatisk femtenåring,  og de har jeg lest mange av. Før var jeg opptatt av underliggende temaer, og å plassere tekst inn i en sammenheng. I tida, i det politiske. Før var jeg opptatt av å diskutere det som bare ble antydet, og jeg ville tenkt at Levi Henriksen antyder for lite.

I et tidligere liv ville jeg kanskje gjort det. Da jeg var en annen leser, og trodde verden var noe som hendte i hodet. I livet jeg lever nå, midt i livet, tenker jeg at jo, sånn kan det være. Livet er mange ting, folk er mange ting, og visst går det an å skrive en roman om det å få grep om livet sitt etter å ha mista en kjæreste og bare det, men i den virkelige verden har de som mister kjærestene sine en niese som blir hentet av barnevernet, og mora er kanskje blind, og den neste som får deg til å få tro på livet og kjærligheten, kommer kanskje fra Latvia. I det virkelige livet finnes torpedoer på motorsykler, selv om mora di er blind, og familien er full av hemmeligheter.

Jeg liker folka jeg møter i denne boka. Jeg liker hvordan de får være seg sjøl. Men aller mest liker jeg beskrivelsene av stedet, og personene som en del av lokalmiljøet.
Jeg har aldri sett et bedehus fra innsida, her jeg bor er det ikke mange bedehus. Men jeg har kjørt forbi mange, på vei til andre steder. Og jeg tenker at klart bedehuset er sentralt i bygda. Klart det, når lokalskolen er lagt ned og ungene kjører buss til byen, når nærbutikken ikke finnes mer, da er det bare bedehuset og bensinstasjonen igjen. Klart både Gud og bil er viktig da.

Jeg kunne skrevet om handlingen i boka, om Mikael som prøver å skaffe penger, men ikke får det til, ikke en gang kriminell klarer han helt å være. Det kunne jeg skrevet om, men omtaler og anmeldelser finnes det nok av, skrevet av sånne som kan mye om hvordan de skal skrives.

Så derfor gjør jeg ikke det. Jeg nøyer meg med å si at denne boka gjorde meg godt å lese. Jeg møtte folk skildret av en som vil dem vel, og jeg håper det går dem vel.

Og av og til er det sånn at et lite avsnitt er nok til å gjøre en bok verdt å lese, og da blir jeg glad, når et sånt avsnitt finnes. Jeg fant det på side151, der Kristine ser på bildet av Ine:

- Er det henne? sa hun og løftet ramma opp.
Mikale nikket, og Kristine studerte ansiktet til Ine nøye.
De Høye kinnbeina, de latinske ansiktstrekkende, øynene som i liket med hans egne nesten virket like mye svarte som brune. Alt dette han ikke trengte å se noe bilde for å huske. Hadde Ine vært en himmelretning, ville hun vært sør, mens alt i Kristine var nodvendt.
- Er det lenge siden det skjedde? spurte hun.
Mikael tok bildet ut av henda hennes og la det med glasset ned på nattbordet.
- Bare hvis du måler det i år, sa han.

.

Knausgård: Min kamp 2

.
Og jeg tenker at jeg er Linda, og ligger på sofaen og ser rotet vokse, og klarer ikke, klarer ikke, å ta tak i det.

Og plutselig ser jeg inn i hodet til mannen min, selv om ordene er en annens.

Og jeg ser de vekslende følelsene til barna, og nei, det har ikke bare med kjønn å gjøre, selv om mange damer later som om det har det.

Og fortsatt er jeg Knausgård og Linda, og noen ganger er jeg barnet også, og jeg tenker at jo, dette må være universelle følelser, må det ikke?
.

Knausgård: Min kamp 1

.

- Jeg visste ikke at jeg er gift med Knausgård, tenker jeg noen sider ut i boka.

Så leser jeg litt til, og det går opp for meg at jeg er Knausgård.

Når jeg leser om hendelsene når faren dør, tenker jeg at Knausgård er broren min, bare at faren min ikke har dødd enda, og jeg håper samboeren hans holder ut, så jeg slipper å rydde.

Og det er dette som driver meg videre, det at jeg kjenner igjen meg selv og andre så godt, så godt.

Så tenker jeg at enten klarer Knausgård å fange noe universelt, eller så er jeg mer skadd enn jeg tror. Og om det siste er det sanne, er det innmari godt at noen har et språk på det.
.