Markus Zusak: Boktyven

Den største ungen min sa: "Dette er den beste godtriste boka jeg noengang har lest". Vi hadde kjøpt boka begge to, fordi den var pen å se på. Omslaget er pent, skriften er pen. Det grafiske i sideoppsettet er pent, det også. Og altså; godtristheten man aner av bare å kikke i boka, og får bekreftet når man leser.

Døden er fortelleren i boka. Og boka handler om Liesel, jenta som bor i fosterhjem hos Hans og Rosa Huberman fordi det er krig, og hennes foreldre er kommunister og dermed forfulgt. Den handler om Hans med trekkspillet, som er en anstedig mann, og Rosa, med de biske ordene, som er en anstendig kvinne. Og den handler om det å ha en mann med hår som fjær skjult i kjelleren.

***NOEN KNUSTE TALL***
I 1933 ga 90 prosent av tyskerne sin urokkelige
støtte til Adolf Hitler.
Det betyr at ti prosent ikke gjorde det.
Hans Hubermann tilhørte disse ti prosentene.
Det var en grunn til det.
(side 63)

Hans Hubermann som spiller trekkspill og trøster om natta og lærer noen å lese. Og vi møter en gutt som maler seg med kull i ansiktet fordi han vil løpe som Jesse Owens. Og som står i den iskalde vannet for å redde en bok, uten et eneste lite kyss i belønning. Og hele tida; Døden, Døden.

***NOEN FAKTA OM STALINGRAD***
1. I 1942 og tidlig i 1943 sto himmelen som et bleket
laken over denne byen hver morgen.
2. Hele dagen, mens jeg bar sjeler over det, sprutet det blod
på dette lakenet, helt til det var fullt og ble trukket
mot jorden.
3. Om kvelden ble det vridd og bleket igjen,
slik at det var klart til å brukes neste morgen.
4. Og dette var så lenge kampene bare fant sted om dagen.
(side 106)

Det handler om å skjære ut sider av "Mein Kampf", male dem hvite og å lage en ny bok oppå. Og om å være redd. Og sulten. Og om hvordan anstendigheten av og til blir borte, og mennesker ikke ser på hverandre som mennesker mer, men at noen alltid gjør det likevel, og heldigvis. Og det handler om det uforståelige i at noen kan bombe et sted som heter Himmelgaten. Og det handler om å si farvel uten å vite at det er det man gjør. Og det handler om vennskap og kjærlighet. Hadde det ikke gjort det hadde ikke boka vært godtrist, bare trist.

En anmeldelse av boka finnes her. Jeg skal ikke si så mye mer. Bare at om jeg hadde jobbet som lærer i tiende klasse nå, vet jeg hvilken bok jeg ville lest høyt. Og at noen ganger går 540 sider fort og sakte på en gang. Og at det at Døden opptrer som forteller, er i seg selv grunn nok til å lese en bok. Og at den store ungen min har rett i at dette er en veldig, veldig, god godtrist bok. Og jeg skal avslutte med Dødens oppsummering av hva boka handler om:

"Det er faktisk en ganske liten historie, som blan annet handler om:

* En jente
* Noen ord
* En mann som spiller trekkspill
* Noen fanatiske tyskere
* En jødisk slåsskjempe
* Og en god del tyverier

Jeg så boktyven tre ganger."
side 11
.

Helene Uri: Honningtunger

Dette er ikke mine venninnner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner...

Forutsigbar og kjedelig. Det lønner seg å være snill, og de slemme får sin straff. Og selv om damevennskap ofte er intrikate og ambivalente: hvor der de tingene som gjør at vi tross alt holder ut med hverandre, år etter år?

Dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner...

.

Hvorfor treet elsker øksen

Denne boka, skrevet av Jim Lewis, har stått i bokhylla mi lenge på vent, i flere år har den stått der. Flere ganger har jeg sett på den, før jeg har valgt meg en annen bok jeg heller ville lese. Jeg husker ikke helt hvordan den kom inn i huset, men jeg vet at jeg har kjøpt den selv. Jeg valgte den muligens på grunn av tittelen "Hvorfor treet elsker øksen", eller kanskje på grunn av det pene omslaget, eller kanskje det bare kjentes helt rett å ta den med seg hjem fra bokhandelen, det kan ha vært noe med lukten av ulest bok, tyngden i hånden, eller hvordan det kjentes å stryke over papiret.

Eller kanskje det var begynnelsen. Som er sånn:
"Kan du ikke bare begynne?
Jeg var syvogtyve år gammel og hadde kjørt meg bort. Jeg lå på en uopplyst riksvei i mørket en sommernatt. Det var ikke hit jeg hadde tenkt meg."

En sånn innledning kan få meg til å kjøpe en bok.

Det spiller ingen rolle heller, hvordan den kom inn i huset mitt. Den er her. Og hvis det finnes noe som heter fluktromaner, er dette en fluktroman. Ikke fordi leseren flykter fra virkeligheten, men fordi hovedpersonen i boka er på flukt.

Hun heter Caroline Harrison i begynnelsen av boka, og hun er på reise.
"Jeg hadde allerede vært alle andre steder: I tre år hadde jeg sett meg om etter et nytt sted å bo, jeg hadde prøvd byer slik noen kvinner prøver elskere, men hadde ikke funnet den riktige ennå. En by var for ren og en annen for stor; i den tredje likte jeg ikke været, det regnet aldri skikkelig der; i den fjerde likte jeg ikke menneskene, som alle var hvite kjemper, som gikk gatelangs med sløve uttrykk malt i ansiktet og kjøpte meningsløst juggel i smakløse butikker. Likevel prøvde jeg å få hvert sted til å passe: Jeg klippet håret og forandret spisevaner, jeg lærte meg dialekter; jeg prøvde å leve gjennom lokale diktere, lære litt om lokal historie og besøke berømte gravsteder. Jeg prøvde å lære hvordan jeg skulle ønske ting, hvor jeg skulle ønske dem, og hvem jeg skulle være.
Jeg het Caroline Harrison, men navnet betydde ingenting ennå. Jeg hadde båret med meg livet mitt fra by til by i en bøtte med hull i bunnen, og ingenting samlet seg der unntatt noen få centimeter sølevann".

Etter et sykehusopphold etter en bilulykke, slår hun seg ned i Sugartown, dit hun ikke skulle. Hun skaffer seg jobb og får en venninne, møter Billy, en vanskelig pasient på institusjonen hun jobber, og forandrer hele livet sitt igjen.

Etterhvert blir flukten hennes helt konkret, under en festival som ender i opptøyer, slår hun en politimann i hodet med et balltre, og hun vet at hun vil bli etterlyst. Samtidig dør hennes venninne, og Caroline stjeler hennes identitet, og flykter fra stedet. Med seg på flukten har hun en skoeske fra Billy, som hun skal overlevere etter Billys instruksjoner. Hun oppsøker sin egen fortid, og prøver å se tilbake og skille virkelighet fra fiksjon.

Da hun tilslutt kommer til et øde hus i skogen der det bor tre mystiske menn og en liten gutt, og der hun skal overlevere boksen fra Billy, oppstår tilsynelatende en gisselsituasjon og en merkelig samhandling mellom beboerne i huset.

Hele veien har jeg en følelse av at boka blir fortalt til noen jeg ikke vet hvem er - både på grunn av fortellerstemmen og på grunn av de små setningene i kursiv som kommer innimellom teksten, av og til som et spørsmål, - Hva gjorde du da du forlot byen?, av og til som en betrakting fra en annen: - Jeg ville ha vært veldig redd. Og det er noe av det jeg fikk vite noe om til slutt; denne usynlige andre.

Jeg likte boka, jeg elsker tittelen, og omslaget er både pent å se på og godt å ta på. Boka er for øvrig godt oversatt av Torgrim Eggen.

"Det er merkelig, og det får meg til å lure, men noen ganger, i hemmelige skoger, når ingen ser på, er det slik at øksen elsker treet; og enda merkeligere er det når treet begynner å elske øksen."

Her hviler Noldus, en fri nisse

Jeg har lest ferdig "Harry Potter og dødstalismanene", den siste boka om Harry Potter. Det vil si, egentlig er det en stund siden jeg leste den ferdig, siden jeg leste den på engelsk nesten i det øyeblikket den kom ut, jeg følte meg bare ikke helt ferdig før jeg også hadde lest den på norsk.

Jeg vet at mange synes at det å lese en bok på originalspråket gir en mer riktig forståelse av handlingen, det er jeg ikke umiddelbart enig i. For meg gir det en minst like god opplevelse å lese ei bok på mitt morsmål, det språket jeg behersker best, det språket som setter meg i stand til å få med meg små detaljer jeg kanskje ville mistet på et annet språk.

Og oversetteren av Harry Potter-bøkene, Thorstein Bugge Høverstad, har gjort en god jobb, synes jeg. Ja, jeg vet at mange synes det er dumt å oversette navn, men med tanke på at bøkene i utgangspunktet er for barn, synes jeg det er en god idé å fornorske også navnene.

Jeg er ikke så veldig glad i å putte bøker i aldersbåser, mange gode bøker mister lesere på grunn av det, og ingen vil vel si at Harry Potter er en barnebok, og bare det, dette er i høyeste grad crossover-litteratur. Litt morsomt er det at de som begynte å lese Harry Potter som ganske små mennesker, og som den gangen sikkert syntes det var ok med fornorskning, nå har blitt store ungdommer som fortsatt leser Harry Potter, og klager på oversettelsen.

I sin tid skrev jeg en oppgave om Harry Potter, om hvordan historien liker folkeviser og folkeeventyr, og hvordan historien kan plasseres inn i formler om eventyr. Det skal jeg ikke si noe om nå.

Jeg skal heller ikke si noe om handlingen i boka, bortsett fra at jeg hygget meg gjennom den, og ble litt irritert av det siste kapitlet, siden jeg syntes det var unødvendig, helt til jeg tenkte over at voksne damer på over 40 ikke er målgruppa, og at barn har behov for en tryggere slutt enn det jeg har.

Jeg skal i grunnen ikke si så mye mer enn at kjennes godt at Voldemort ble bekjempet, og at det gode seirer av og til. Og selv om det er mye urettferdighet i trollmannsverdenen, og at det er et klassedelt samfunn der mye trenger å bli endret for at de ulike gruppene skal være likeverdige, er det ting som tydet på at det er en endring på gang.

Om facebook-gruppen "Here Lies Dobby, a Free Elf", med over 37 000 medlemmer, fører til at vi i menneskeverdenen også blir litt rausere mot hverandre og ulike grupper i vårt samfunn, vet jeg ikke, men man kan jo håpe. For hos oss også finnes det grupper som blir behandlet som husnisser, og om den frie nissen Noldus har fått noen av oss til å tenke over urettferdighet, har bøkene om Harry Potter vært med på å gi oss mer enn leseglede.

Luke Rhinehart: Terningmannen

Jeg prøver fortsatt å leve opp til nyttårsforsettet mitt om ikke å kjøpe bøker, men å plukke de fra husests bokhylle. OK, i den setninga sa jeg vel at jeg har sprukket, men bare litt, jeg måtte bare ha en bok da jeg skulle ta toget og den eneste boka jeg hadde med meg var "Terningmannen".

Terningmannen handler om psykiateren Luke Rhinehaert som lever et kjedelig og trygt liv med kone, barn og jobb. Han er lei av det kjedelige, forutsigbare livet, og en dag bestemmer han seg for å la terningene bestemme. Og etterhvert gjør han dette fullt og helt, på alle livets områder; hjemme, på jobb, i det sosiale livet.

Diskusjonene i boka om hva som gjør oss til de vi er, er interessante, og selvfølgelig oppstår det mange morsomme og absurde situasjoner i hovedpersonens liv (og i andres) når terningene skal bestemme absolutt alt.

På tross av dette, det som til tider er hysterisk morsomt og de interessante diskusjonene, klarte ikke denne boka å fange meg. Jeg har lest mye krim den siste tida på grunn av dette, og nyttårsforsettet mitt røyk på Narvesen på jernbanestasjonen, rett og slett for å slippe å lese videre i Terningmannen.

Og det er litt vanskelig å forklare hvorfor, for jeg har kost meg og ledd de 420 sidene jeg har lest. Det vil si, fra ca side 350 begynte jeg med sideprosjekter, lettvint, og ikke nødvendigvis så veldig god, krim. Innimellom har jeg lest i Terningmannen, uten å bli grepet på noe vis, jeg opplevde at denne boka var for lang, det var ikke noe nytt lenger, bare variasjoner av det samme.

Så altså - jeg sluttet. Ikke helt av meg selv - jeg lot faktisk terningene bestemme. Jeg tok to terninger og bestemte at dersom jeg slo to like skulle jeg legge boka til side. Jeg slo to seksere. Og sluttet på kapittel 75. Heldigvis.

Kongen på fyllinga

Den har stått i hylla mi i flere år, romanen "Kongen på fyllinga". Jeg har sett på den mange ganger, tatt den fram, og satt den tilbake igjen. Og tenkt at den sparer jeg, den passer ikke nå.

Eneste grunn til at jeg tok den fram nå, var at den stod rett foran meg og minnet meg om nyttårsforsettet om å lese fra bokhylla mi. Og da jeg stod med den i handa, huska jeg hva det var som gjorde at jeg kjøpte den i sin tid, nemlig Cathrine Krøgers anmeldelse i Dagbladet.

Og hennes anmeldelse er det som gjør at jeg ikke skal si noe om boka nå - hun sier det så bra - min oppfordring er å lese anmeldelsen, og å lese boka.

Forresten, i tillegg til tittelen "Kongen på fyllinga", har boka følgende undertittel: "Tiden er inne til å slakte gjøkalven og væpne de rettferdige". På engelsk heter boka "Lord of the Barnyard - Killing the fatted Calf and Arming the Aware in the Corn Belt".

Jeg er svak for sånne titler, og enda en gang viste det seg å være med rette.

Kall som granit

Av ene eller annen grunn kjøper jeg ofte krim på svensk. En ting er at jeg leser svenske forfattere på svensk, men Stuart MacBride er vitterlig ikke svensk... Mulig det handler om at jeg ofte ser krimforfattere jeg ikke kjenner fra før når jeg er innom svenske bokhandlere, jeg vet ikke, og strengt tatt spiller det ingen rolle heller....

"Kall som granit" foregår i Aberdeen. Hovedpersonen, Logan McRae, (som forøvrig minner meg litt om Rankins John Rebus) jager en barnemorder, en pervers seriemorder. Boka er spennende, som en kriminalroman jo skal være, og de ubehagelige miljøene som beskrives, virker realistiske på meg.

Og for meg gjorde det å treffe på den kommunalt ansatte karakteren "Overkörd" - mannen som samler opp overkjørte dyr fra veien, og oppbevarer dem hjemme hos seg selv, det verdt å lese boka.

Men for de av oss som kjenner Rankin fra før, når ikke denne boka helt opp likevel - det blir for mye kopiering fra MacBrides side. Det er bare det at noen ganger gjør ikke det så mye - hvis man ikke er på jakt etter de helt store litterære opplevelsene, men vil ha en spennende leseropplevelse og få tida til å gå, er dette ei god bok likevel.

Jeg utforsker min egen bokhylle...

Jeg leste tidligere i år om Knut Nærums nyttårsforsett i Dagbladet - nemlig det å ikke kjøpe bøker. Jeg pleier ikke å ha nyttårsforsetter, jeg pleide det før, for mange år siden, men erfaring har lært meg at jeg ikke passer til å gjøre noe bare fordi det er et nytt år. Som for eksempel det å slutte å røyke - jeg prøvde flere ganger å slutte 1. januar, uten hell. Jeg har vel aldri hatt så lyst på røyk som ved de anledningene, og gikk hver eneste gang på en kjempesprekk. Da jeg sluttet å røyke på alvor, valgte jeg å ikke markere datoen en gang, det var i februar en gang, og hadde jeg visst hvor lett det var å slutte, hadde jeg gjort det 20 år tidligere...

Men altså - bøker.... Jeg har nemlig et nyttårsforsett i år: jeg skal ikke kjøpe bøker, derfor var det litt morsomt å se at andre har akkurat den samme målsettingen. Jeg har ikke tenkt å låne så mange bøker heller - hylla mi er full av tidligere bokkjøp som av en eller annen grunn ikke har blitt lest. Noen er helt klart impulskjøp som nok trenger en annen leser enn meg, men det aner meg at det er perler der, som bare venter på at jeg skal finne dem.

En av perlene er "Waterland" av Graham Swift. Jeg skjønner hva som gjorde at jeg kjøpte den boka for mange år siden. På baksida står det: "Waterland er en krønike om to familier, hvis historie snor seg gjennom et overveldende stoff. Det er en roman om vann og luft, om elver og kanaler og sumpmark, om øl og ål, om grenseløs ensomhet og utholdende begjær. En sterk og overdådig roman der Historien og historiefortellingen står sentralt".

Jeg-personen i boka er historielærer, vokst opp i en slusevokterfamilie. Vi møter familien hans, forfedrene hans, elevene hans. Her er det mange historier, og de viser seg å henge sammen. Det er en sammenheng både med liket de finner i slusa i 1943, når jeg personen er 16-år, og det at han blir tvunget til å trekke seg fra undervisningsjobben sin 40 år senere, etter at kona hans har stjålet en baby.

På samme tid er dette en kjærlighetshistorie, fortelling om et mord, en fortelling om ulike generasjoner og en slektshistorie.

Swift skriver godt. Her beskriver han slusevokterens reaksjon når de finner liket av en ung gutt: "Han sto med ansiktet mot oss på slepeveien. Og så snudde han seg med fullt overlegg for å se den andre veien et par sekunder. Jeg vet hva han gjorde. Han håpet på at alt dette ikke hendte. Han håpet at det ikke var sant at et dødt menneske en strålende vakker sommermorgen var kommet flytende mot sluseporten hans. Han håpet at det ville forsvinne hvis han vendte ryggen til det, tellet til ti; hvisket en skjult bønn. Men det gjorde ikke det".

Og ingenting forsvinner i denne fortellingen - vi ser hvordan handlinger i tidligere tider er med på å prege generasjoner framover. "Waterland", med denne historielæreren som etterhvert går over til å fortelle elevene sin egen historie, var et godt funn i min bokhylle. Og rent bortsett fra at jeg har lyst til å kjøpe flere av Swifts bøker, tror jeg at jeg har et nyttårsforsett som kan gi meg flere gleder i løpet av året....

I mørket. Om natta. Jeg leser Murakami.

Jeg er veldig glad i bøkene til Haruki Murakami. Jeg er glad i de parallelle historiene, de små hendelsene som griper inn i hverandre, det som skjer når mennesker møtes, eller ikke møtes, hvordan alle ting henger sammen med noe annet. Jeg liker at Murakami henviser til musikk i flere boktitler, som i den jeg akkurat har lest, "After Dark", som henter tittelen sin fra en jazzlåt.

Jeg liker at handlingen er konsentrert om en natt, med mange fortellinger, mennesker og møter. At romanen er på under 200 sider, gjør ikke noe det heller - alt trenger ikke å være så innmari stort, og dette er natta i konsentrert form. Jeg tenker at denne boka passer til musikk og bilder som beveger seg, og jeg føler meg som en tilskuer som følger andres historier på avstand, gjennom bildene og stemningene som blir skapt av forfatteren. Og for meg, som liker å glo på folk på kafé, og som med bare litt blygsel kikker inn vinduene til folk, fungerer det bra med filmmanusspråket.

Likevel er det noe som mangler her. Det er mulig at det er noe med språket og oversettelsen som ikke blir "murakamisk" nok for meg, og det kan hende jeg ikke klarer å yte boka rettferdighet fordi jeg liker flere av hans andre romaner så innmari godt (spesielt vil jeg anbefale "Trekkoppfuglen"). Altså - jeg synes ikke dette er en dårlig bok - absolutt ikke, men mer middelmådig enn jeg forventer av forfatteren.

"I speilet på toalettet inspiserrer Shirakawa ansiktet. Uten å fortrekke en ansiktsmuskel blir han stående en god stund og stirre strengt på seg selv, mens harn støtter hendene på vasken. Han holder pusten, avholder seg til og med fra å blunke. Han synes å bare på en forventning om at noe helt annet skal komme til syne. Det er som om han har satt seg fore å gjøre alle sine sanseinntrykk objektive, å nivellere bevisstheten, fryse all logikk og for et kort øyeblikk få tiden til å stå stille. Å få sin egen ekstistens til i størst mulig grad å smelte sammen med omgivelsene. Å framstå som et nøytralt stilleben. (-----------)

Etter at Shirakawa har forlatt toalettet , dveler blikket vårt der ute en stund til. Kameraet, blikket vårt, er fortsatt rettet mot det mørke speilet der Shirakawas speilbilde ennå er synlig. Der innefra stirrer Shirakawa - eller rettere sagt speilbildet hans - ut på oss. Uten å røre seg eller fortrekke en mine står han og stirrer rett framfor seg. Etter en kort stund slapper han liksom resignert av i kroppen, sukker tungt og ruller på hodet. Han legger hendene mot ansiktett og stryker seg flere ganger over kinnene. Det er som om han vil forsikre seg om at det fortsatt er av kjøtt og blod." Side 113/114.

Starten på et leseår

Den første boka jeg har lest i år er Karin Alvtegens kriminalroman "Skuld". Boka ble først utgitt i 1998, og er Alvtegens debutroman. Egentlig hadde jeg planer om å starte året med å lese noe av den dårlige samvittigheten som står i bokhyllene mine, men siden jeg tilbrakte nyttårshelga i Sverige, og hadde glemt boka mi, ble det altså "Skuld" - rett og slett fordi den fantes i matbutikken der jeg handlet.

Dette er en enkel kriminalroman, og jeg blir ikke veldig engasjert av verken hovedpersonen Peter Brolin eller historien som fortelles. Men det er noe her likevel, språket flyter godt, og enkelte ganger er beskrivelsen av hovedpersonen som sliter med panikkangst og lavt selvbilde veldig bra. Og så synes jeg det er befriende deilig med en kriminalroman uten en politihelt - det er for mange politihelter i verden etter min mening.

Bok nummer to og tre i år blir nok også Alvtegen, siden jeg rasket med meg både "Saknad" og "Skam" fra ICA. Og siden jeg kjøpte dem på fjorårets siste dag, ødelegger de ikke mitt ønske om å kjøpe færre bøker, og lese flere av de som allerede finnes i bokhylla mi, i 2008...