Genetisk betinga rot

I forrige uke var ungdommene i flertall i Pindias hus. De to tenåringene som bor her hele tiden, fikk forsterkninger fra det største Pindiabarnet, det som egentlig har fløyet ut av redet. Det tok ikke veldig mange timer fra hun kom til hun oppførte seg om om hun var hjemme - noe hun på en måte var, men likevel: det er tre år siden det store Pindiabarnet bodde her permanent, og hun er heller ikke et barn lenger. Og hun tar stor plass. Bare for en ukes besøk hadde hun med seg fem par sko, masse klær, bøker, cd'er, sminke. Og denne uka går Pindia rundt og samler inn det gjenglemte, alt det hun må putte i en stor eske og sende til Pindiabarnet. Og Pindia er litt lei seg for at hun som bærer av det dominante rotegenet har overført det til alle ungene sine....

Pindia i prøverommet...

I dag har Pindia prøvet klær. Og det var en heller nedslående opplevelse. Vinterens røykeslutt har helt klart lagt seg på mave, rumpe, lår, og Pindia er ikke bare en liten dame midt i livet - hun er en fyldig liten dame midt i livet. Joda, hun har nok merket det, at kiloene har sneket seg på, og hun har nok brukt ganske mye tid på å tenke at det ville vært lurt å bevege seg mer. Tid til å tenke på det - det å sette bevegelsesforsettene ut i livet er noe helt annet. Pindia forstår at noen kilo må vekk, hun forstår også at selv ikke den verste sultekuren i verden kan redde bikinisesongen. Så Pindia går en ganske fet sommer i møte, og tenker at denne sommeren skal fotodokumenteres, sånn at hun kan se på bildene neste vinter, til skrekk og advarsel, mens hun spiser mindre og beveger seg mer. Og i morgen skal Pindia ut og bruke penger hun ikke har på noe hun strengt tatt ikke hadde trengt, hvis hun bare hadde utøvd noe mer selvkontroll. Straffen er, foruten at det disser både her og der, at store deler av morgendagen må tilbringes i prøverom i ulike butikker, på jakt etter kamuflasjeutstyr for overvektige damer.

Pindia avlyser ferien med Paul Auster....

Hvert år legger Pindia til side noen bøker hun tenker hun skal lese i sommerferien - det er godt å ha noen leseropplevelser å glede seg til, noen bøker som ligger og venter, og som hun regener med at kan leve opp til en kresen lesers forventninger. Nå er Pindia ikke akkurat utstyrt med selvkontroll i bøtter og spann, og da hun for noen dager siden så en av bøkene hun nesten hadde glemt fantes ligge der i hylla, begynte det å krible i kroppen. Hun tenkte at det ikke var lenge til hun kunne åpne boka, bare en liten uke til, og hun gledet seg. I et par dager har Pindia nærmest sirklet rundt denne boka - hun har tatt på den, lest baksideteksten, og til og med luktet på den. Hun har hatt lyst til å åpne den, og bare lese litt, men Pindia vet at det er med bøker som god sjokolade, det er vanskelig å stoppe etter bare litt. Som en som har sluttet å røyke og nærmet seg en sprekk, så hun på boka igjen og igjen, men hun åpnet den ikke. Hun begynte å rydde i bokhylla for å finne andre gjenglemte perler, men det hjalp ikke - det var Paul Auster, og bare ham, hun ville ha. Og i dag sprakk hun. Pindia sitter i en krok med Paul Auster i fanget, og det kjennes bare godt. Det var nå hun skulle til Brooklyn, ikke i neste uke. Og siden Pindia vet at hun vil ha mye av det som er godt, har hun bestemt seg for å sitte lenge opp i kveld og lese i "Brooklynsk dårskap". Og hun vet at det kommer en dag i morgen, og at da er bokhandelen åpen....

Pindia var på konsert i går....

... og hørte, og ikke minst så, Patti Smith. Dama er 60 år, men har en energi og en sjarme som man sjelden ser maken til. Hvis jeg har 1/3 av den energien når jeg blir 60 kommer jeg til å være kjempefornøyd. Jeg likte godt at hun spilte Redondo Beach som låt nr. 2 - da visste jeg at jeg kom til å elske den konserten. Ellers kom perlene som på en snor - vanligvis liker jeg ikke at andre enn Lou Reed synger sanger av Lou Reed, men Patti Smith kan synge Perfect Day akkurat så mye hun bare vil.... Dama er bare helt rå - og sånn som hun kan spytte! Dette var en deilig opplevelse!

Finnes Pindia egentlig?

Svaret er selvfølgelig nei. Pindia Pampistiko Pampibanon finnes ikke i virkeligheten. Navnet er hentet fra André Bjerckes dikt "Bedrøvet fugl", som handler om Pindia PP, som er trist fordi den ikke finnes, og aldri har vært i India eller Libanon. Siste verset i diktet er sånn:

"Men hvorfor nettopp Libanon?
Og hvorfor nettopp India?
Og kan vi ikke si, da mon,
at vi har laget Pindia-
Pampistiko-Pampibanon?
Så får den sove godt i kveld
fordi den fins allikevel!"

Og det er nettopp det vi gjør nå - jeg skaper Pindia, sånn at hun finnes. Her. Men egentlig, i den virkelige verden finnes hun ikke. Akkurat som alle andre som lager seg en nettidentitet: vi finnes ikke i virkeligheten - hvem som helst kan ha laget oss, hvem som helst kan tolke oss. Ville hun vært mer virkelig om hun het Else Hansen, og det var hennes roterom vi fikk et innblikk i? Og i så fall, hvorfor? Og hva hvis Else Hansen hadde lagt ut bilder av et hus, en mann, en katt og noen barn - ville vi da tenkt at vi kjente henne bedre? Og om den vi utviklet et nettvennskap med viste seg å hete Espen, ikke Else, ville da alle tanker og ideer vi hadde utvekslet også vært "falske"? Sånne ting lurer Pindia på noen ganger. Andre ganger er hun opptatt av musikk, bøker, kunst. Hun kan bli indignert over ting hun leser i avisa. Eller likegyldig. Hvis hun da i det hele tatt finnes i virkeligheten....