tirsdag 27. januar 2009

For all del: hold den merkelige tingen ute av vasken

.

Hvor er denne asiatiske fabrikken som lager alle de fantastiske skiltene? Hva må til for å få jobb der? De som jobber der, ler de seg nesten ihjel av skiltene de lager, eller er de veldig alvorlige mennesker med store mangler i språkkunnskapene sine?

Er det mulig å få omvisning på den fabrikken, og lager de t-skjorter også, tro?
.

søndag 25. januar 2009

Ljudmila Ulitskaja: Medea og hennes barn

.

Da jeg pakket opp denne boka julaften, ble jeg ikke fra meg av entusiasme og glede. Ikke at jeg hadde negative forventninger til den, jeg hadde ingen forventninger i det hele tatt, bortsett fra at jeg husket svakt at Medea i mytologien ikke var en veldig sympatisk kvinne, akkurat, og at navnet Medea i sammenheng med barn hørtes grufullt ut. Nå finnes det riktignok ikke bare en versjon av Medea-myten, hun framstår også som atskillig mer fredelig enn den barbariske barnemordersken.

Det er en fredelig og samlende Medea vi møter i den russiske samtidsromanen "Medea og hennes barn". Hun har ingen egne barn, Medea, den siste renrasede grekeren i slekten, men hun har mange slektninger, spredet i hele Sovjetunionen, og de tilbringer sommeren hos henne på Krim. Sommeren som skildres i boka er plassert en eller annen gang på 1970-tallet.

Samtidig som en konkret sommer blir beskrevet, ser vi Medea og hennes slekts historie i tilbakeblikk, hele 1900-tallet er skildret, sett med Medeas øyne møter vi slektinger og henne selv gjennom sorg og glede, revolusjon og krig. Boka hopper mellom fortid og nåtid, og særlig er det kvinnene i slekta som er dominerende i boka.

I 1916 døde Medeas foreldre, og hun fikk ansvaret for fem mindre søsken, 16 år gammel. Etterhvert gifter hun seg, men får ingen egne barn, og hun blir enke mange år før bokas sommerhistorie utspiller seg. De personene vi møter klarest denne sommeren, får vi også følge etter at ferien er over.

Kjærlighet, erotikk, død, lengsel: dette er en slektshistorie, dette er russisk. Og som i mye tradisjonell russisk litteratur er det mange personer å forholde seg til, særlig siden alle har et kjælenavn i tillegg til døpenavnet. Men heldigvis, det er et navnekart foran i boka, og det brukte jeg flittig.

Forfatteren Ulitskaja regnes som en viktig nålevende russisk forfatter, og hun har mottatt mange priser i inn- og utland.

Jorid Mathiassen skriver godt om denne boka i "Bok og samfunn", der vi blant annet kan lese dette:

"Jeg får raskt en godhet for Medea, og blir sittende å tenke på hvorvidt hun er lykkelig eller ulykkelig. Forfatteren kommer meg til unnsetning:

- Medea ville aldri finne på å spørre seg selv om hun er lykkelig. I vår tid blir lykke sett på som noe helt nødvendig, noe som lar seg gripe - men som dermed også lar seg miste. For Medea innebærer lykke å oppfylle sin bestemmelse. Hun har forsonet seg med livet, hun lever i fred med seg selv og verden omkring seg. For henne er det lykke, sier Ljudmila Ulitskaja, som er i Oslo i forbindelse med lanseringen av den norske oversettelsen. Hun er en av Russlands betydeligste nålevende forfattere, og romanene hennes er oversatt til en rekke språk."

Jeg likte Medea. Jeg likte betrakningene hennes. Og jeg likte å lese en slektsroman. Og selv om dette er en moderne bok, er den tradisjonell i den forstand at jeg kom til å huske på en del av de gamle russiske klassikerne jeg slet meg gjennom med stor glede i slutten av tenåra. Og jeg tenker at jeg vil ta dem fram igjen. Og jeg tenker at det i seg selv gjør "Medea og hennes barn" til en god bok" - alle bøker som får leseren til å ville ha mer, har noe godt ved seg.

.

fredag 23. januar 2009

Jeg sprakk - i år igjen

.
OK - jeg visste det vel innerst inne, at jeg nok ikke kom til å klare å holde nyttårsforsettet mitt i år heller. Jeg visste det, men jeg trodde oppriktig at jeg ville klare meg lenger i år enn i fjor. Men jeg sprakk.

9. januar gikk jeg inn i en bokhandel og så "Fire-for-hundre-bordet", og jeg var solgt. Eller, noen av bøkene var solgt. Ikke bare det - jeg gikk rett til neste bokhandel, og forsynte meg av salget der også.

Tidligere har jeg sammenliknet det å slutte å kjøpe bøker med det å slutte å røyke, man tar ikke bare en røyk når man sprekker, man vil ha hele pakka. Aleine. Det er noen år siden jeg slutta å røyke, etter å ha røkt mye og lenge. Det var lettere enn jeg trodde, da det først gikk. Overraskende lett, faktisk, men jeg hadde noen mislykka forsøk bak meg.

Kanskje det er sånn med bokkjøpene også, at jeg må mislykkes noen ganger først. Nå tror jeg riktignok at det er mulig å kjøpe ei bok av og til uten å falle tilbake til gamle synder, om man bare først blir fri fra lasten og lysten til å eie alle bøker man synes er fine. Og jeg trøster meg med at det i alle fall er sunnere å sprekke på bokforsettet enn å begynne å røyke...
.

onsdag 14. januar 2009

Mat for små kannibaler

.


Jeg ser for meg syltetøyreklamen der alle de nynnende eldre damene står og rører i syltetøygrytene sine, og vips, så faller den ene nedi. Syltetøy med bestemorssmak frister ikke meg så veldig, selv om jeg nok hadde kjøpt det om jeg hadde funnet det i butikken, bare for å se reaksjonen hos ungene mine når det ble satt fram.
.

fredag 2. januar 2009

Chelsea Cain: Ondskapens hjerte

.

Det nye året starter med feber og krim - som vanlig. Ja, ikke feberen, altså, men krim. Jeg leser alltid krim i overgangen fra et år til et annet, og første januar er pysjamasdag med ullteppe og bok.

Årets første leseropplevelse ble "Ondskapens hjerte" av Chelsea Cain. Og på en pysjamasdag fungerer denne boka godt. Den vil ikke bli stående som stor litteratur, den vil nok heller ikke bli en krimklassiker, men om man skal sitte under et teppe med en kopp te og en massemorder, er den et godt valg.

Her er hvordan Aschehoug presenterer boka på baksidepermen:

«Er du redd?» spør Gretchen.
Han synes at han ser et glimt av noe i øynene hennes.
Medlidenhet? Så er det borte.
«Uansett hvordan du innbiller deg at dette vil bli,»
hvisker hun, «så kommer det til å bli verre.»

I ti år prøvde etterforsker Archie Sheridan og hans spesialgruppe å spore opp den mest aktive seriemorderen i det nordvestlige USAs historie. Så ble Archie lurt rett i en felle - han ble den vakre Gretchen Lowells siste offer. I ti dager torturerte hun ham på det grusomste både fysisk og psykisk. Så slapp hun ham fri og meldte seg for politiet. To år senere er en ny seriemorder på ferde i Portland. Archie, som fremdeles sliter etter Gretchens mishandling, kommer tilbake som leder for sin gamle spesialgruppe. Han ønsker at den unge journalisten Susan Ward skal følge ham i etterforskningen og skrive en artikkelserie om ham. Men jo mer Susan får vite om Archie, jo mer forstår hun at han skjuler noe. Hva skjedde egentlig de dagene han ble holdt fanget av Gretchen? Og kan han klare å stoppe den nye morderen som skaper frykt og uhygge i Portland?

Dagsavisen hadde en anmeldelse av boka da den kom som jeg synes er bra. Og som anmelderen der også sier, er jeg enig i at fokuset på fortiden ble veldig viktig, men jeg tror likevel ikke jeg mener at det er en svakhet. For meg ble det interessant å få innblikk i en tidligere seriemordersak fra offersiden, samtidig som det selvfølgelig måtte løses en ny sak - det er jo en gang sånn at det var en kriminalroman jeg valgte å lese.

Ofte irriterer språket meg når jeg leser krim. Det gjorde det ikke denne gangen. Det tyder på at oversetteren, Torleif Sjøgren-Erichsen, har gjort en god jobb. Eller at jeg var ukritisk av feber.

torsdag 1. januar 2009

Nyttårsforsett - i år igjen

.
I fjor hadde jeg et nyttårsforsett for første gang på mange år: jeg skulle ikke kjøpe bøker. Jeg skulle lese fra bokhylla mi, ta tak i alle bøkene som en gang kom inn i huset mitt fordi jeg hadde lyst til å lese dem, men som etter det bare ble stående og samle støv i ei hylle, eller for den saks skyld; i en stabel med andre uleste bøker.

Jeg likte det da jeg leste at Knut Nærum hadde det samme nyttårsforsettet som meg, det var en liten trøst å vite at flere enn meg ikke klarte å gå tomhendte ut av en bokhandel, og prøvde å gjøre noe med avhengigheten sin.

I Dagbladet har jeg lest at Knut Nærum sprakk i mai. I London. Og han kjøpte ikke bare en. Og jeg vet hvordan han hadde det, Knut Nærum. Jeg sprakk også. I mai. Og det var omtrent som å sprekke etter å ha sluttet å røyke - du vil ikke bare ha en, du vil ha hele 20-pakningen, med en gang.

Jeg sprakk ikke i London. Jeg sprakk på Østerås. Og dagen etter fortsatte jeg å sprekke. Jeg sprakk på Bekkestua, og jeg sprakk i Sandvika. Og akkurat som det å sprekke etter en røykeslutt - det kjennes bedre ut å gjøre det et sted jeg ikke kjenner noen, i en annen kommune enn min egen, der ingen ser skammen din.

Og siden jeg ikke rakk å lese fjorårets nyinnkjøpte, og fortsatt har mange gamle uleste bøker i bokhylla, har jeg det samme nyttårsforsettet i år igjen. Det vil si, nesten det samme nyttårsforsettet: Jeg skal klare meg bedre i år enn i fjor, og mitt nyttårsforsett er at jeg ikke skal kjøpe en eneste bok før juni. Minst.
.