Det var baksideteksten som lokket meg til å lese denne boka, det og at jeg nylig har oppdaget Paasilinnas forfatterskap:
"Vatanen og hans fotograf er ute på oppdrag ett eller annet sted i Finlands dype skoger. Plutselig hopper en liten hare ut i veien foran bilen. Vatanen går ut av bilen for å se hvordan det har gått. Han finner haren, som merkelig nok bare er lettere skadet og i samme øyeblikk tar han den store avgjørelsen om å vende ryggen til hele sitt borgerlige liv. Fotografen gir snart opp å vente. Vatanen og haren vandrer rett inn i ødemarken.
Dette er opptakten til et fullstendig sinnsykt eventyr, som bl.a. innbefatter en overarbeidet bulldozerfører som går amok, en skogbrann, en blodtørstig bjørn - og Hannikainen, som har brukt år av sitt liv på å bevise at den finske president Kekkonen i virkeligheten ble erstattet av en dobbeltgjenger i 1968.
Harens år er en beretning om hvordan en liten har kan forandre et helt livsløp.".
Det er riktig at historien er sinnsyk og urealistisk. Likevel tror jeg på hvert eneste ord mens jeg leser, jeg blir fanga i selskapet med Vatanen og haren. Jeg kan nesten kjenne det lille harehjertet banke av skrekk når den møter farer, og jeg kan nesten føle den mye pelsen under fingertuppene mine når jeg blar om til neste side.
Paasilinna klarer å fange meg. Han fanger meg som bare enkelte latin-amerikanske forfattere pleide å gjøre, han får meg til å tro på noe som helt sikkert ikke er sant, han får meg til å oppleve det jeg leser som noe som har skjedd i virkeligheten. Her er det fyll og spetakkel, humor og glede. Det er mange morsomme episoder, det er for eksempel fornøyelig lesning når Vatanen jager den russiske bjørnen tilbake til Sovjetunionen, kanskje særlig fordi av oss som har levd en stund, og som vet at boka egentlig kom ut i 1975.
Jeg pleide å være en leser. Jeg pleide alltid å ha en bok med meg, i tilfelle jeg fikk fem ledige minutter. På et tidspunkt sluttet jeg å være en lidenskaplig leser, fra å være en storeser har jeg blitt en dårlig leser. Jeg lar meg avlede, jeg er opptatt av ting rundt meg, jeg blir fanga i nettet.
"Harens år" får meg til å være en leser igjen, i alle fall for den korte stunda det tar å lese denne boka. Den korte stunda jeg elsket hvert eneste minutt av, og som får meg til å ville gå på jakt etter andre perler i bohylla. Den fikk meg til å huske hva bøkene kan gjøre med meg. Den ga meg det beste en bok kan gi: lysten til å lese mer. Og jeg tenker at alle burde møte en hare en gang i livet....
.
Innlegg
