Mo Hayder: Fuglemannen

.


Ting tyder på at jeg er inne i en "krimstim", siden dette er den tredje kriminalromanen jeg har lest i år. Krimåret startet med Chealsea Cains "Ondskapens hjerte", fortsatte med Michael Connellys "Siste skanse", og i dag ble jeg altså ferdig med Mo Hayders "Fuglemannen". Det er noe befriende deilig med det å lese krim, særlig når man egentlig er sliten og ikke helt vet hva man vil, bare at man ikke vil anstrenge seg.

Og man trenger ikke å anstrenge seg når man leser Mo Hayder. Her går det av seg selv, boka leverer det den lover, dette er en intens og spennende kriminalroman. Handlingen foregår i London, fem lik av prostituerte kvinner blir funnet på en øde byggeplass, og det er tydelig at man snakker om en seriemorder, og etterhvert kommer det fram at det er en seriemorder av det virkelig ekle slaget.

Ingrid Brekke i Aftenposten sier at Hayders bøker bare egner seg for de hardhudete leserne, og hun sier at helten Cafferty i "Fuglemannen" ruller opp det som må være et av krimlitteraturens ekleste plott. Og, ja, jeg synes dette er ekkelt, veldig ekkelt til tider, men det er godt skrevet.

Cafferty er en man får umiddelbar sympati for, og hans privatliv er viktig i handlingen uten at det på noen måte virker påtrengende personlig. Jack Cafferty har sine egne saker å kjempe, både innad i politiet, og med relasjoner og hendelser i både sin egen fortid og nåtid.

Anmeldelsene jeg har lest av denne boka, er stort sett gode, veldig gode, og de legger stor vekt på det ekle og uhyggelige. Og som sagt, dette er ekkelt, men ikke spykvalmt likevel, alt har sin plass og sin forklaring, og selv om det er grusomme ting som finner sted, synes jeg ikke forfatteren fråtser unødvendig i ekle detaljer.

Jeg er ingen hardhudet leser, jeg er lettspydd og snur meg bort ved en hver antydning til noe ekkelt på film, og jeg skal ikke se filmatiseringen av denne boka. Men at boka ikke egner seg for oss med tynn hud, er jeg ikke enig i. Den egner seg for oss som liker krim, og oss som liker seriemordere. Og vi må tåle tanken på at noen kan sy levende fugler inn i brystet på døde ofre, for å høre "hjerteslagene". Og vi må kunne leve med beskrivelsen av den nekrofile overgriperen. Kan man det, er dette en bok jeg vil anbefale.
.