Knausgård: Min kamp 2

.
Og jeg tenker at jeg er Linda, og ligger på sofaen og ser rotet vokse, og klarer ikke, klarer ikke, å ta tak i det.

Og plutselig ser jeg inn i hodet til mannen min, selv om ordene er en annens.

Og jeg ser de vekslende følelsene til barna, og nei, det har ikke bare med kjønn å gjøre, selv om mange damer later som om det har det.

Og fortsatt er jeg Knausgård og Linda, og noen ganger er jeg barnet også, og jeg tenker at jo, dette må være universelle følelser, må det ikke?
.