Mark Haddon: Noe til besvær

.


Da jeg var lærer opplevde jeg ganske ofte at enkelte av elevene mine kom tilbake med veldig tynne bøker når de ble sendt til skolebiblioteket for å låne en "ranselbok". Boka kunne godt være lista som en av de ti dårligste bøkene som noen gang var utgitt, det spilte ingen rolle, bare den var tynn. Dessverre var de elevene som valgte bok ut fra sidetall ofte de samme som burde lest noe skikkelig bra, for kanskje å møte på boka i sitt liv.

Men dette skal ikke handle om sidetall og lesestimulering (som forøvrig er et fryktelig ord som ikke stimulerer meg til noe som helst, i alle fall). Jeg kom bare til å tenke på noen av elevene mine da jeg sto foran bokhylla og ikke visste hva jeg skulle lese.

Jeg sto foran bokhylla, foran alle de uleste romanene, og ante ikke hva jeg skulle ta tak i. Jeg valgte Mark Haddons "Noe til besvær". Jeg valgte ikke på grunn av sidetall, det er 473 sider i boka, men jeg valgte den fordi den har korte kapitler.... I boka er det 144 kapitler, og jeg tenkte at det var bra for meg akkurat nå, siden jeg har mye å gjøre og egentlig ikke så god tid til å lese.
Og den var bra for meg, boka med de korte kapitlene.

I første kapittel møter vi George. Han står i et prøverom og prøver en dress, han skal i begravelse, og mens han står i prøverommet oppdager han en flekk på hoften, er sikker på at han har kreft og derfor må ta livet av seg. Etterhvert møter vi kona hans, som har et forhold til en av Georges tidligere kollegaer, datteren hans som skal gifte seg med en mann ingen i familien liker, den homofile sønnen og hans kompliserte forhold.

Selv om dette høres ut som noe tatt rett ut av en såpeserie på TV, er det en morsom bok med en handling som fungerer godt. Og selv om det er morsomt, er det ikke bare det, vi følge med George når angsten overtar livet hans, vi håper det ordner seg for sønnen, og vi håper at familien etterhvert vil like datterens kommende mann.

Fra bokomslaget sakser vi:
George Hall har førtidspensjonert seg i en alder av 57 år for å nyte livet. Men så annonserer datteren Katie brått at hun skal gifte seg med kjæresten Ray. Familien er skeptisk. Moren Jean er ergerlig over at all planleggingen bryllupet fører med seg kommer i veien for sidespranget hennes med en av Georges tidligere kolleger. Broren Jamie får problemer når han lar være å invitere elskeren Tony i bryllupet. Og midt i dette kaoset oppdager George en mørk flekk på låret og blir sikker på at han har kreft.

I denne atmosfæren av Georges' stigende panikk, Jeans lykksalige sidesprang, Katie og Rays uavklarte forhandlinger, og Jamies selvbedrag, skyter handlingen fart med hysterisk morsomme scener og høyt tempo.

Men her er også intenst smertefulle øyeblikk når George ikke kan tøyle fortvilelsen og redselen. Kjærlighet, samliv og familie står i fare, konfrontert med redselen for ensomhet, galskap og død. "Noe til besvær" er en klassisk komedie der alt må gå i stykker før alt kan bli bra. Haddon viser med dette at suksessen med "Den merkelige hendelsen med hunden den natten" ikke var et engangsfenomen

Siden jeg har lest mye ekkel krim den siste tiden, var det befriende deilig å lese denne boka, selv om det var på grensa til veldig kvalmt da George i all sin galskap prøvde seg som amatørkirurg på seg selv....

Dette er en underholdende bok, som hele tiden skifter synsvinkel mellom de ulike familiemedlemmene, og her er det språklige morsomheter, mangel på kommunikasjon, misforståelser, gamle familiemønstre....
Det er en god bok å slappe av med, og en gang i tida blir det nok en søt og morsom film ut av den, også.

Mark Haddon hjemmeside er forøvrig vel verdt et besøk.
.

We named our children after towns...

... that we've never been to.... Nei, ingen av mine unger er oppkalt etter byer, som i teksten til "Black Cadillacs" av Modest Mouse.

Riktignok lever min eldste datter i den villfarelsen at hun er oppkalt etter et land, noe som ikke stemmer. Det finnes riktignok en delrepublikk i Russland som heter det samme som henne, ikke at den er så veldig kjent, men den finnes. Den har et eget gult og blått flagg, eget språk, egen nasjonalsang, en nasjonalsang med den noe spesielle tittelen "The Taiga is Full of Cedar Nuts". Denne lille republikken befinner seg i Sør-Sibir, og innbyggerne snakker russisk og tuvinsk. Og så er de kjent for strupesangen sin.

Herregud - jeg kaller da ikke opp ungen min etter et land der de bedriver strupesang, og som ellers er kjent for sine vakre frimerker fra den korte perioden republikken var uavhengig.

Jo, forresten kan dette området også påberope seg en høyere syfilisrate enn vanlig, som visstnok er et resultat av at man har trodd/tror at kvinner er mer fruktbare om de har mange seksualpartnere før ekteskapet... Og ingen mamma med hjerte i kroppen kaller ungen sin opp etter et syfilisområde. Så nei, republikken Tuva er hun ikke oppkalt etter.

Heller ikke etter øynasjonen Tuvalu som ligger i stillehavet, staten som har nest færrest innbyggere, bare slått av Vatikanstaten. Dessverre har Tuvalu en heller dyster framtid foran seg - på grunn av stigende havnivå ser det ut til at befolkningen vil måtte evakuere om ikke alt for mange år.

Tuvaluesisk er det offisielle språket, og det er jo et vakkert navn på et språk. Hovedstaden heter Funafuti, og det er jo også et ganske fint ord.

Men nei, jeg har ikke kalt ungen min opp verken etter by, land eller øy. Men da hun ble født, sånn ca midt på 1980-tallet, var den en journalist i Klassekampen som het Tuva. Der fant vi navnet. Og det er helt sant, men det er jo ikke like eksotisk, da. Eller kanskje det faktisk er mer eksotisk å ha navnet sitt fra enn journalist i Klassekampen enn fra en stillehavsøy eller en republikk i Sibir....

Om egg og andre knuste ting...

Noen ganger må man knuse egg, for eksempel når man skal lage omelett. Eller karamellpudding. Jeg har laget karamellpudding, og knust tolv egg. Alle likte karamellpuddingen. Krangelen som kom etterpå likte vi ikke fullt så godt. Noen gikk i sinne, og det kjennes ut som om det var mer enn tolv egg som knuste da.

Pindia og monsterbarnet

Å være noens mamma betyr at man skal elske noen høyt og betingelsesløst. Pindia leser ofte innlegg skrevet av mødre som ser ut til å få dette til hele tida - de skriver om de fantastiske barna, som er flinke og morsomme og snille. Og Pindia kjenner at hun blir litt misunnelig på alle disse mødrene som finnes der ute i verden, og hun tenker at det kanskje er fordi hun ikke finnes helt i virkeligheten at hun er mammaen til et monsterbarn. OK - hun er mammaen til noen andre barn også, noen hun kan si at er flinke, snille, morsomme og så videre og så videre. Men så er det det lille monsteret. Ikke at det lille monsteret er så lite lenger, hun er absolutt tenåring. Femten. En gang i tida, for noe som føles som hundre år siden, minst, var den minste Pindia-ungen liten, blid og søt. OK, hun var viljesterk og sta, men hun var i det minste hyggelig. Nå er hun ikke til å kjenne igjen. Hun bruker enhver anledning til å gå i konflikt med Pindia, og Pindia, som har hatt tre tenåringer i huset tidligere, føler seg som en misforstått og uelsket mor, en som aldri gjør en god nok jobb, og som det er flaut å kjenne.
Ja, Pindia vet at det er normalt med tenåringsopprør, og at tenåringer tramper i trappene og kommer for seint hjem. Pindia var i sin tid dronningen i tenåringsland, og ga mora si mange slitsomme stunder, men ikke sånn. Hun tok seg i alle fall en pause fra monsterlivet av og til.... I tillegg har Pindia alt fram tenåringer før, og hun har pleid å jobbe med dem, sånn ca. 30 i slengen....
Dette kjennes annerledes ut. Dette kjennes ut som om to mennesker som burde vært på hver sin planet er tvunget til å bo i samme hus. Og det er jo ikke alltid sånn at man passer sammen, selv om man har de samme genene. Pindia tenker at dette barnet, det minste, kommer til å være en fremmed om noen år, en hun har kontakt med fordi de er i familie og har en felles historie, ikke fordi de liker hverandre. Og de prøver, både Pindia og Pindia-ungen prøver å ha det hyggelig, men de får det ikke helt til. Og de elsker hverandre. Det er bare det at de ikke liker hverandre noe særlig godt. Og ingen av dem forstår det minste av den andre....

Sint, sliten og sulten...

I dag er dagen Pindia uten problem kunne blitt ansatt som generalsekretær i Premenstruelle Hurpers Landsforbund, PHL. Hun veksler mellom å snakke høyt og lenge til å bli helt stille. Folk som vanligvis er snille og hyggelige, er dumme, dumme. Det kommer lyder ut av folk som spiser, og lyder vil ikke Pindia vite noe av i dag. Så sant de da ikke kommer ut av henne selv, som mange ord, høyt og lenge....
Verden er et trist sted, alt er urettferdig, og det lukter vondt her. Og det er for varmt. Og for trist. Og hvor har det blitt av alle de gode sakene som pleier å være i skapene? Noen har stjålet dem fra Pindia, og alle burde jo vite at sånt gjør man ikke, og er Pindia gift med en tyv, eller har hun oppdratt en?
Pindia har lyst til å gråte når hun finner den tomme sjokoladeesken, og hvorfor er det ingen som vasker sokker i Pindia-huset? Og søpla, går den ut med seg selv, liksom? Har vi dressert søppel her i huset? He? He?
I dag er dagen Pindia godt kan følge etter noen lenge, bare for å si hva hun mener om saker og ting. Og fortelle dem hva de burde mene.
I dag er dagen da Pindiamannen ber Pindia holde seg unna når håndverkeren som skal legge inn et anbud kommer en og en halv time forseint. Ingen kommer for seint til Pindia en dag som dette uten å få høre det høyt å lenge.
I dag er dagen da Pindia roper etter hundeeieren at han glemte noe, når han bare går videre uten å plukke opp hundebæsjen. Nei, hun kaster ikke bæsjen etter ham, hun bare roper, høyt og lenge.
Og verden er så trist, så trist. I dag er dagen da Pindia ikke kan se på nyheter, fordi det garantert er noe å gråte av der, og det tar så lang tid å være trist i dag. Trist, sint, sliten og sulten. I dag.

Genetisk betinga rot

I forrige uke var ungdommene i flertall i Pindias hus. De to tenåringene som bor her hele tiden, fikk forsterkninger fra det største Pindiabarnet, det som egentlig har fløyet ut av redet. Det tok ikke veldig mange timer fra hun kom til hun oppførte seg om om hun var hjemme - noe hun på en måte var, men likevel: det er tre år siden det store Pindiabarnet bodde her permanent, og hun er heller ikke et barn lenger. Og hun tar stor plass. Bare for en ukes besøk hadde hun med seg fem par sko, masse klær, bøker, cd'er, sminke. Og denne uka går Pindia rundt og samler inn det gjenglemte, alt det hun må putte i en stor eske og sende til Pindiabarnet. Og Pindia er litt lei seg for at hun som bærer av det dominante rotegenet har overført det til alle ungene sine....