Kall som granit

Av ene eller annen grunn kjøper jeg ofte krim på svensk. En ting er at jeg leser svenske forfattere på svensk, men Stuart MacBride er vitterlig ikke svensk... Mulig det handler om at jeg ofte ser krimforfattere jeg ikke kjenner fra før når jeg er innom svenske bokhandlere, jeg vet ikke, og strengt tatt spiller det ingen rolle heller....

"Kall som granit" foregår i Aberdeen. Hovedpersonen, Logan McRae, (som forøvrig minner meg litt om Rankins John Rebus) jager en barnemorder, en pervers seriemorder. Boka er spennende, som en kriminalroman jo skal være, og de ubehagelige miljøene som beskrives, virker realistiske på meg.

Og for meg gjorde det å treffe på den kommunalt ansatte karakteren "Overkörd" - mannen som samler opp overkjørte dyr fra veien, og oppbevarer dem hjemme hos seg selv, det verdt å lese boka.

Men for de av oss som kjenner Rankin fra før, når ikke denne boka helt opp likevel - det blir for mye kopiering fra MacBrides side. Det er bare det at noen ganger gjør ikke det så mye - hvis man ikke er på jakt etter de helt store litterære opplevelsene, men vil ha en spennende leseropplevelse og få tida til å gå, er dette ei god bok likevel.

Jeg utforsker min egen bokhylle...

Jeg leste tidligere i år om Knut Nærums nyttårsforsett i Dagbladet - nemlig det å ikke kjøpe bøker. Jeg pleier ikke å ha nyttårsforsetter, jeg pleide det før, for mange år siden, men erfaring har lært meg at jeg ikke passer til å gjøre noe bare fordi det er et nytt år. Som for eksempel det å slutte å røyke - jeg prøvde flere ganger å slutte 1. januar, uten hell. Jeg har vel aldri hatt så lyst på røyk som ved de anledningene, og gikk hver eneste gang på en kjempesprekk. Da jeg sluttet å røyke på alvor, valgte jeg å ikke markere datoen en gang, det var i februar en gang, og hadde jeg visst hvor lett det var å slutte, hadde jeg gjort det 20 år tidligere...

Men altså - bøker.... Jeg har nemlig et nyttårsforsett i år: jeg skal ikke kjøpe bøker, derfor var det litt morsomt å se at andre har akkurat den samme målsettingen. Jeg har ikke tenkt å låne så mange bøker heller - hylla mi er full av tidligere bokkjøp som av en eller annen grunn ikke har blitt lest. Noen er helt klart impulskjøp som nok trenger en annen leser enn meg, men det aner meg at det er perler der, som bare venter på at jeg skal finne dem.

En av perlene er "Waterland" av Graham Swift. Jeg skjønner hva som gjorde at jeg kjøpte den boka for mange år siden. På baksida står det: "Waterland er en krønike om to familier, hvis historie snor seg gjennom et overveldende stoff. Det er en roman om vann og luft, om elver og kanaler og sumpmark, om øl og ål, om grenseløs ensomhet og utholdende begjær. En sterk og overdådig roman der Historien og historiefortellingen står sentralt".

Jeg-personen i boka er historielærer, vokst opp i en slusevokterfamilie. Vi møter familien hans, forfedrene hans, elevene hans. Her er det mange historier, og de viser seg å henge sammen. Det er en sammenheng både med liket de finner i slusa i 1943, når jeg personen er 16-år, og det at han blir tvunget til å trekke seg fra undervisningsjobben sin 40 år senere, etter at kona hans har stjålet en baby.

På samme tid er dette en kjærlighetshistorie, fortelling om et mord, en fortelling om ulike generasjoner og en slektshistorie.

Swift skriver godt. Her beskriver han slusevokterens reaksjon når de finner liket av en ung gutt: "Han sto med ansiktet mot oss på slepeveien. Og så snudde han seg med fullt overlegg for å se den andre veien et par sekunder. Jeg vet hva han gjorde. Han håpet på at alt dette ikke hendte. Han håpet at det ikke var sant at et dødt menneske en strålende vakker sommermorgen var kommet flytende mot sluseporten hans. Han håpet at det ville forsvinne hvis han vendte ryggen til det, tellet til ti; hvisket en skjult bønn. Men det gjorde ikke det".

Og ingenting forsvinner i denne fortellingen - vi ser hvordan handlinger i tidligere tider er med på å prege generasjoner framover. "Waterland", med denne historielæreren som etterhvert går over til å fortelle elevene sin egen historie, var et godt funn i min bokhylle. Og rent bortsett fra at jeg har lyst til å kjøpe flere av Swifts bøker, tror jeg at jeg har et nyttårsforsett som kan gi meg flere gleder i løpet av året....

We named our children after towns...

... that we've never been to.... Nei, ingen av mine unger er oppkalt etter byer, som i teksten til "Black Cadillacs" av Modest Mouse.

Riktignok lever min eldste datter i den villfarelsen at hun er oppkalt etter et land, noe som ikke stemmer. Det finnes riktignok en delrepublikk i Russland som heter det samme som henne, ikke at den er så veldig kjent, men den finnes. Den har et eget gult og blått flagg, eget språk, egen nasjonalsang, en nasjonalsang med den noe spesielle tittelen "The Taiga is Full of Cedar Nuts". Denne lille republikken befinner seg i Sør-Sibir, og innbyggerne snakker russisk og tuvinsk. Og så er de kjent for strupesangen sin.

Herregud - jeg kaller da ikke opp ungen min etter et land der de bedriver strupesang, og som ellers er kjent for sine vakre frimerker fra den korte perioden republikken var uavhengig.

Jo, forresten kan dette området også påberope seg en høyere syfilisrate enn vanlig, som visstnok er et resultat av at man har trodd/tror at kvinner er mer fruktbare om de har mange seksualpartnere før ekteskapet... Og ingen mamma med hjerte i kroppen kaller ungen sin opp etter et syfilisområde. Så nei, republikken Tuva er hun ikke oppkalt etter.

Heller ikke etter øynasjonen Tuvalu som ligger i stillehavet, staten som har nest færrest innbyggere, bare slått av Vatikanstaten. Dessverre har Tuvalu en heller dyster framtid foran seg - på grunn av stigende havnivå ser det ut til at befolkningen vil måtte evakuere om ikke alt for mange år.

Tuvaluesisk er det offisielle språket, og det er jo et vakkert navn på et språk. Hovedstaden heter Funafuti, og det er jo også et ganske fint ord.

Men nei, jeg har ikke kalt ungen min opp verken etter by, land eller øy. Men da hun ble født, sånn ca midt på 1980-tallet, var den en journalist i Klassekampen som het Tuva. Der fant vi navnet. Og det er helt sant, men det er jo ikke like eksotisk, da. Eller kanskje det faktisk er mer eksotisk å ha navnet sitt fra enn journalist i Klassekampen enn fra en stillehavsøy eller en republikk i Sibir....

I mørket. Om natta. Jeg leser Murakami.

Jeg er veldig glad i bøkene til Haruki Murakami. Jeg er glad i de parallelle historiene, de små hendelsene som griper inn i hverandre, det som skjer når mennesker møtes, eller ikke møtes, hvordan alle ting henger sammen med noe annet. Jeg liker at Murakami henviser til musikk i flere boktitler, som i den jeg akkurat har lest, "After Dark", som henter tittelen sin fra en jazzlåt.

Jeg liker at handlingen er konsentrert om en natt, med mange fortellinger, mennesker og møter. At romanen er på under 200 sider, gjør ikke noe det heller - alt trenger ikke å være så innmari stort, og dette er natta i konsentrert form. Jeg tenker at denne boka passer til musikk og bilder som beveger seg, og jeg føler meg som en tilskuer som følger andres historier på avstand, gjennom bildene og stemningene som blir skapt av forfatteren. Og for meg, som liker å glo på folk på kafé, og som med bare litt blygsel kikker inn vinduene til folk, fungerer det bra med filmmanusspråket.

Likevel er det noe som mangler her. Det er mulig at det er noe med språket og oversettelsen som ikke blir "murakamisk" nok for meg, og det kan hende jeg ikke klarer å yte boka rettferdighet fordi jeg liker flere av hans andre romaner så innmari godt (spesielt vil jeg anbefale "Trekkoppfuglen"). Altså - jeg synes ikke dette er en dårlig bok - absolutt ikke, men mer middelmådig enn jeg forventer av forfatteren.

"I speilet på toalettet inspiserrer Shirakawa ansiktet. Uten å fortrekke en ansiktsmuskel blir han stående en god stund og stirre strengt på seg selv, mens harn støtter hendene på vasken. Han holder pusten, avholder seg til og med fra å blunke. Han synes å bare på en forventning om at noe helt annet skal komme til syne. Det er som om han har satt seg fore å gjøre alle sine sanseinntrykk objektive, å nivellere bevisstheten, fryse all logikk og for et kort øyeblikk få tiden til å stå stille. Å få sin egen ekstistens til i størst mulig grad å smelte sammen med omgivelsene. Å framstå som et nøytralt stilleben. (-----------)

Etter at Shirakawa har forlatt toalettet , dveler blikket vårt der ute en stund til. Kameraet, blikket vårt, er fortsatt rettet mot det mørke speilet der Shirakawas speilbilde ennå er synlig. Der innefra stirrer Shirakawa - eller rettere sagt speilbildet hans - ut på oss. Uten å røre seg eller fortrekke en mine står han og stirrer rett framfor seg. Etter en kort stund slapper han liksom resignert av i kroppen, sukker tungt og ruller på hodet. Han legger hendene mot ansiktett og stryker seg flere ganger over kinnene. Det er som om han vil forsikre seg om at det fortsatt er av kjøtt og blod." Side 113/114.

Mat, mat, mat - over hele linja....

Noe av det som gjør det deilig at juleferien tar slutt, er at alle matgreiene som følger med også tar slutt. Joda, jeg liker julemat, det blir bare så innmari mye av det, hele tida.

Det å handle inn til jul er ofte voldsomt - man fyller opp fryseboks og kjøleskap med gode ting, men det kan bli for mye av det gode - i alle fall blir jeg matlei etterhvert. Det er hyggelig å ha god tid til både å lage mat og til å spise den, men når både frokost, lunch og middag blir langvarig og tidkrevende kommer man til et punkt der man lengter etter noe kjapt og enkelt - pasta med løk og olivenolje, eller tomatsuppe - helst noe uten kjøtt.

Denne jula begynte jeg etterhvert å fotografere maten - ned i grytene, nede i søpla, på komposten. Jeg stoppa der - det ble ikke fotografert i do. Og jeg fikk etterhvert en del fine bilder - av eggeskall, kalkunskrog, gamle mandariner. Og kjøtt i flere varianter. Dette er bildet av noe som skal bli en kyllinggryte, selv om det mer ser ut som om kannibalene skal kose seg med det som kan minne om en tå.

Og gryta var god den, selv om det akkurat nå er litt ekkelt å tenke på at jeg har spist det som er på dette bildet. Gjestene spiste også med god appetitt - det som her i huset heretter bare heter "tågryte"....

Starten på et leseår

Den første boka jeg har lest i år er Karin Alvtegens kriminalroman "Skuld". Boka ble først utgitt i 1998, og er Alvtegens debutroman. Egentlig hadde jeg planer om å starte året med å lese noe av den dårlige samvittigheten som står i bokhyllene mine, men siden jeg tilbrakte nyttårshelga i Sverige, og hadde glemt boka mi, ble det altså "Skuld" - rett og slett fordi den fantes i matbutikken der jeg handlet.

Dette er en enkel kriminalroman, og jeg blir ikke veldig engasjert av verken hovedpersonen Peter Brolin eller historien som fortelles. Men det er noe her likevel, språket flyter godt, og enkelte ganger er beskrivelsen av hovedpersonen som sliter med panikkangst og lavt selvbilde veldig bra. Og så synes jeg det er befriende deilig med en kriminalroman uten en politihelt - det er for mange politihelter i verden etter min mening.

Bok nummer to og tre i år blir nok også Alvtegen, siden jeg rasket med meg både "Saknad" og "Skam" fra ICA. Og siden jeg kjøpte dem på fjorårets siste dag, ødelegger de ikke mitt ønske om å kjøpe færre bøker, og lese flere av de som allerede finnes i bokhylla mi, i 2008...