Let's dance to Joy Division, and celebrate the irony

Hvorfor treet elsker øksen

Denne boka, skrevet av Jim Lewis, har stått i bokhylla mi lenge på vent, i flere år har den stått der. Flere ganger har jeg sett på den, før jeg har valgt meg en annen bok jeg heller ville lese. Jeg husker ikke helt hvordan den kom inn i huset, men jeg vet at jeg har kjøpt den selv. Jeg valgte den muligens på grunn av tittelen "Hvorfor treet elsker øksen", eller kanskje på grunn av det pene omslaget, eller kanskje det bare kjentes helt rett å ta den med seg hjem fra bokhandelen, det kan ha vært noe med lukten av ulest bok, tyngden i hånden, eller hvordan det kjentes å stryke over papiret.

Eller kanskje det var begynnelsen. Som er sånn:
"Kan du ikke bare begynne?
Jeg var syvogtyve år gammel og hadde kjørt meg bort. Jeg lå på en uopplyst riksvei i mørket en sommernatt. Det var ikke hit jeg hadde tenkt meg."

En sånn innledning kan få meg til å kjøpe en bok.

Det spiller ingen rolle heller, hvordan den kom inn i huset mitt. Den er her. Og hvis det finnes noe som heter fluktromaner, er dette en fluktroman. Ikke fordi leseren flykter fra virkeligheten, men fordi hovedpersonen i boka er på flukt.

Hun heter Caroline Harrison i begynnelsen av boka, og hun er på reise.
"Jeg hadde allerede vært alle andre steder: I tre år hadde jeg sett meg om etter et nytt sted å bo, jeg hadde prøvd byer slik noen kvinner prøver elskere, men hadde ikke funnet den riktige ennå. En by var for ren og en annen for stor; i den tredje likte jeg ikke været, det regnet aldri skikkelig der; i den fjerde likte jeg ikke menneskene, som alle var hvite kjemper, som gikk gatelangs med sløve uttrykk malt i ansiktet og kjøpte meningsløst juggel i smakløse butikker. Likevel prøvde jeg å få hvert sted til å passe: Jeg klippet håret og forandret spisevaner, jeg lærte meg dialekter; jeg prøvde å leve gjennom lokale diktere, lære litt om lokal historie og besøke berømte gravsteder. Jeg prøvde å lære hvordan jeg skulle ønske ting, hvor jeg skulle ønske dem, og hvem jeg skulle være.
Jeg het Caroline Harrison, men navnet betydde ingenting ennå. Jeg hadde båret med meg livet mitt fra by til by i en bøtte med hull i bunnen, og ingenting samlet seg der unntatt noen få centimeter sølevann".

Etter et sykehusopphold etter en bilulykke, slår hun seg ned i Sugartown, dit hun ikke skulle. Hun skaffer seg jobb og får en venninne, møter Billy, en vanskelig pasient på institusjonen hun jobber, og forandrer hele livet sitt igjen.

Etterhvert blir flukten hennes helt konkret, under en festival som ender i opptøyer, slår hun en politimann i hodet med et balltre, og hun vet at hun vil bli etterlyst. Samtidig dør hennes venninne, og Caroline stjeler hennes identitet, og flykter fra stedet. Med seg på flukten har hun en skoeske fra Billy, som hun skal overlevere etter Billys instruksjoner. Hun oppsøker sin egen fortid, og prøver å se tilbake og skille virkelighet fra fiksjon.

Da hun tilslutt kommer til et øde hus i skogen der det bor tre mystiske menn og en liten gutt, og der hun skal overlevere boksen fra Billy, oppstår tilsynelatende en gisselsituasjon og en merkelig samhandling mellom beboerne i huset.

Hele veien har jeg en følelse av at boka blir fortalt til noen jeg ikke vet hvem er - både på grunn av fortellerstemmen og på grunn av de små setningene i kursiv som kommer innimellom teksten, av og til som et spørsmål, - Hva gjorde du da du forlot byen?, av og til som en betrakting fra en annen: - Jeg ville ha vært veldig redd. Og det er noe av det jeg fikk vite noe om til slutt; denne usynlige andre.

Jeg likte boka, jeg elsker tittelen, og omslaget er både pent å se på og godt å ta på. Boka er for øvrig godt oversatt av Torgrim Eggen.

"Det er merkelig, og det får meg til å lure, men noen ganger, i hemmelige skoger, når ingen ser på, er det slik at øksen elsker treet; og enda merkeligere er det når treet begynner å elske øksen."

Her hviler Noldus, en fri nisse

Jeg har lest ferdig "Harry Potter og dødstalismanene", den siste boka om Harry Potter. Det vil si, egentlig er det en stund siden jeg leste den ferdig, siden jeg leste den på engelsk nesten i det øyeblikket den kom ut, jeg følte meg bare ikke helt ferdig før jeg også hadde lest den på norsk.

Jeg vet at mange synes at det å lese en bok på originalspråket gir en mer riktig forståelse av handlingen, det er jeg ikke umiddelbart enig i. For meg gir det en minst like god opplevelse å lese ei bok på mitt morsmål, det språket jeg behersker best, det språket som setter meg i stand til å få med meg små detaljer jeg kanskje ville mistet på et annet språk.

Og oversetteren av Harry Potter-bøkene, Thorstein Bugge Høverstad, har gjort en god jobb, synes jeg. Ja, jeg vet at mange synes det er dumt å oversette navn, men med tanke på at bøkene i utgangspunktet er for barn, synes jeg det er en god idé å fornorske også navnene.

Jeg er ikke så veldig glad i å putte bøker i aldersbåser, mange gode bøker mister lesere på grunn av det, og ingen vil vel si at Harry Potter er en barnebok, og bare det, dette er i høyeste grad crossover-litteratur. Litt morsomt er det at de som begynte å lese Harry Potter som ganske små mennesker, og som den gangen sikkert syntes det var ok med fornorskning, nå har blitt store ungdommer som fortsatt leser Harry Potter, og klager på oversettelsen.

I sin tid skrev jeg en oppgave om Harry Potter, om hvordan historien liker folkeviser og folkeeventyr, og hvordan historien kan plasseres inn i formler om eventyr. Det skal jeg ikke si noe om nå.

Jeg skal heller ikke si noe om handlingen i boka, bortsett fra at jeg hygget meg gjennom den, og ble litt irritert av det siste kapitlet, siden jeg syntes det var unødvendig, helt til jeg tenkte over at voksne damer på over 40 ikke er målgruppa, og at barn har behov for en tryggere slutt enn det jeg har.

Jeg skal i grunnen ikke si så mye mer enn at kjennes godt at Voldemort ble bekjempet, og at det gode seirer av og til. Og selv om det er mye urettferdighet i trollmannsverdenen, og at det er et klassedelt samfunn der mye trenger å bli endret for at de ulike gruppene skal være likeverdige, er det ting som tydet på at det er en endring på gang.

Om facebook-gruppen "Here Lies Dobby, a Free Elf", med over 37 000 medlemmer, fører til at vi i menneskeverdenen også blir litt rausere mot hverandre og ulike grupper i vårt samfunn, vet jeg ikke, men man kan jo håpe. For hos oss også finnes det grupper som blir behandlet som husnisser, og om den frie nissen Noldus har fått noen av oss til å tenke over urettferdighet, har bøkene om Harry Potter vært med på å gi oss mer enn leseglede.

Patti Smith er i Bergen, og ikke jeg ...

I dag skulle jeg vært i Bergen. I kveld skulle jeg vært på Patti Smith konsert. På rad to i Grieghallen skulle jeg sittet, og sett Patti Smith spytte på gulvet, og kanskje fått høre henne synge "Piss Factory".

Jeg så og hørte Patti Smith på Sentrum Scene i fjor. Det var en opplevelse, og jeg tenkte at det slettes ikke trenger å være trist å bli 60 år, og jeg tenkte at når jeg blir 60 vil jeg også spytte som Patti Smith, kanskje jeg klarer det, jeg har nesten 20 år å øve meg på.

Og jeg tenker at det er bra med sinte damer på 60, og at verden sikkert hadde vært et bedre sted hvis det fantes flere av dem.

I kveld sitter en annen på min plass, ved siden av den flotte datteren min, som helt sikkert kommer til å sende meg et glødende referat fra konserten. Og jeg kommer til å være litt trist for at jeg ikke var der, og veldig glad for at datteren min er der, og glad for at jeg har stor unge med god musikksmak.

I anledning dagen....

SVAR

Tvers igjennom lov til seier!
Ikke går der andre veier
til vårt drømte, frie land.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer
er vi treller alle mann.

La dem rase. La dem true.
Ikke vil vi la oss kue,
svarer vi dem koldt og kort.
Om I bjeffer, om I snerrer,
ennu er dog, høie herrer,
våre henders arbeid vårt.

Ennu er en streikebryter
fredløs niding tross han nyter
vern fra selve kongens råd.
En forræder kaller vi ham,
tross medaljen I kan gi ham,
med samt ros for tapper dåd.

Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer,
er vi treller alle mann.
Reis all kraft som klassen eier!
Tvers igjennom lov til seier!
Støtt oss den som kan!

- Rudolf Nilsen, 1920-tallet