tirsdag 5. januar 2010

Arto Paasilinna: Den elskelige giftblandersken

.



"Er det virkelig mulig å skrive så morsomt? Så frekt, så politisk ukorrekt, så på tvers av all redelighet?"

aftonbladet.se

Linnea er en snill enke på 78 år som bor på et fredelig lite torp på landet. Hun kunne levd sine pensjonistår i ro og mak, hadde det ikke vært for hennes kriminelle nevø Kauko. Sammen med sine to kamerater gjør han livet surt for henne med sine stadige trusler og pengetyverier. Til slutt får Linnea nok og rømmer til Helsinki.

I sin fortvilelse steller hun i stand en giftsprøyte som hun kan bruke til å begå selvmord med, hvis Kauko klarer å spore henne opp. Men skjebnen vil det annerledes og ruller i gang en snøball av elleville forviklinger og lattervekkende burleske situasjoner.

Arto Paasilinnas nye roman er et fyrverkeri av en bok, med herlig svart humor og fengslende fortellekunst. (hentet fra bokklubben.no)


Årets første leseropplevelse viste seg å bli denne boka. Det var mitt aller første møte med denne forfatteren, men ikke det siste. Nå er jeg kanskje noe treg, siden "alle" har lest Paasilinna, men sett i sammenheng med at det tok omtrent 30 år fra debuten til forfatteren ble oversatt til norsk, er jeg rene lynet. Denne boka kom ut i Finland i 1988, så det tok bare 20 år til den kom på det norske markedet.

Absurd, morsom, burlesk. Oberstinnen og enkefruen som plutselig blir morder er et fornøyelig bekjentskap. Og at det er en liten bok som kan leses i et jafs, er bare deilig om man som meg trenger å sitte en dag under et teppe uten " fornuftige" sysler som forstyrrer.

Jeg liker forresten at det er en gammel dame som er hovedpersonen, en gammel dame med bein i nesa, og, som når hun endelig får nok, tør å ta tak i sin egen umulige situasjon. Jeg liker at hun orner opp med disse unge mennene som føler seg misforstått av samfunnet, og som benytter en hver anleding til å ta seg til rette, og til å klage over det urettferdige i samfunnet. Jeg begynner å tenke at det er for få gamle damer i litteraturen, vi trenger å se dem, og for oss som har planer om å bli riktige gamle damer selv en gang, er det fint når de får hovedroller, og ikke bare er demente plagsomme tanter i en og annen bisetning.

OK - jeg er treg, men nå har jeg i alle fall lest den. Jeg burde ha gjort det før, det er lenge siden jeg merket meg Leselamas anbefaling, men siden jeg ventet på noe godt, fikk jeg i alle fall en deilig vinterdag med bok, te og teppe.
.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar