I bokhylla mi fant jeg en liten perle, en liten bok jeg hadde glemt at jeg hadde. Cormac McCarthy er en forfatter som har fått mye oppmerksomhet for boka "No country for old men", men han har skrevet bøker i 40 år, og blir av mange, blant annet av litteraturkritikeren Harold Bloom, regnet som en av de store amerikanske samtidsforfatterne.
"Et Guds barn" er en liten bok, bare 150 sider. På de 150 sidene møter vi Lester Ballard, hovedpersonen som lever et omstreiferliv utenfor samfunnet etter at gården hans ble solgt på tvangsauksjon. Han er en kikker, som, når han er i kontakt med andre, stort sett kommer i konflikt med dem.
Boka kom ut i 1973, og ble møtt med forargelse fordi den også handler om nekrofili, og visstnok skal boka være basert på en virkelig mordsak i Tenessee. Menneskelig fornedrelse, uhygge, kvalme. En merkelig og ekkel liten bok, som nok ikke egner seg for de som ønsker seg en lykkelig slutt.
Som sagt, jeg synes dette er en perle av en bok, det er et driv både i språk og handling som gjør at jeg etterhvert har tenkt å kaste meg over flere bøker av denne forfatteren. Og så synes jeg at det å skrive en så god roman på bare 150 sider er en litterær prestasjon det står respekt av - verden består av mange unødvendige gjentakelser og lange ord.
Forfatteren gir nesten aldri intervjuer, og hadde sitt aller første (og i følge ham selv også det siste) TV-intervju i 2007, da han lot seg intervjue av Oprah Winfrey. Blant annet sier han: - James Joyce er en god referanse for tegnsetting. Hvis du skriver godt, behøver du ikke tegnsetting, sier den 73 år gamle forfatteren i intervjuet.
Og sånne uttalelser er en gammel norsklærer litt svak for....
Innlegg
Fint innlegg! Fikk en del hjelp til å "forstå" boken/fatte meningen i det. Jeg fikk i skoleoppg å lese den, for å så skrive tolkning om den. Men synes motivet og temaet er vanskelig og forstå, så du har rett: dette er absolutt ikke en bok som egner seg for alle!
SvarSlett