mandag 19. mai 2008

Hvorfor treet elsker øksen


Denne boka, skrevet av Jim Lewis, har stått i bokhylla mi lenge på vent, i flere år har den stått der. Flere ganger har jeg sett på den, før jeg har valgt meg en annen bok jeg heller ville lese. Jeg husker ikke helt hvordan den kom inn i huset, men jeg vet at jeg har kjøpt den selv. Jeg valgte den muligens på grunn av tittelen "Hvorfor treet elsker øksen", eller kanskje på grunn av det pene omslaget, eller kanskje det bare kjentes helt rett å ta den med seg hjem fra bokhandelen, det kan ha vært noe med lukten av ulest bok, tyngden i hånden, eller hvordan det kjentes å stryke over papiret.

Eller kanskje det var begynnelsen. Som er sånn:
"Kan du ikke bare begynne?
Jeg var syvogtyve år gammel og hadde kjørt meg bort. Jeg lå på en uopplyst riksvei i mørket en sommernatt. Det var ikke hit jeg hadde tenkt meg."

En sånn innledning kan få meg til å kjøpe en bok.

Det spiller ingen rolle heller, hvordan den kom inn i huset mitt. Den er her. Og hvis det finnes noe som heter fluktromaner, er dette en fluktroman. Ikke fordi leseren flykter fra virkeligheten, men fordi hovedpersonen i boka er på flukt.

Hun heter Caroline Harrison i begynnelsen av boka, og hun er på reise.
"Jeg hadde allerede vært alle andre steder: I tre år hadde jeg sett meg om etter et nytt sted å bo, jeg hadde prøvd byer slik noen kvinner prøver elskere, men hadde ikke funnet den riktige ennå. En by var for ren og en annen for stor; i den tredje likte jeg ikke været, det regnet aldri skikkelig der; i den fjerde likte jeg ikke menneskene, som alle var hvite kjemper, som gikk gatelangs med sløve uttrykk malt i ansiktet og kjøpte meningsløst juggel i smakløse butikker. Likevel prøvde jeg å få hvert sted til å passe: Jeg klippet håret og forandret spisevaner, jeg lærte meg dialekter; jeg prøvde å leve gjennom lokale diktere, lære litt om lokal historie og besøke berømte gravsteder. Jeg prøvde å lære hvordan jeg skulle ønske ting, hvor jeg skulle ønske dem, og hvem jeg skulle være.
Jeg het Caroline Harrison, men navnet betydde ingenting ennå. Jeg hadde båret med meg livet mitt fra by til by i en bøtte med hull i bunnen, og ingenting samlet seg der unntatt noen få centimeter sølevann".

Etter et sykehusopphold etter en bilulykke, slår hun seg ned i Sugartown, dit hun ikke skulle. Hun skaffer seg jobb og får en venninne, møter Billy, en vanskelig pasient på institusjonen hun jobber, og forandrer hele livet sitt igjen.

Etterhvert blir flukten hennes helt konkret, under en festival som ender i opptøyer, slår hun en politimann i hodet med et balltre, og hun vet at hun vil bli etterlyst. Samtidig dør hennes venninne, og Caroline stjeler hennes identitet, og flykter fra stedet. Med seg på flukten har hun en skoeske fra Billy, som hun skal overlevere etter Billys instruksjoner. Hun oppsøker sin egen fortid, og prøver å se tilbake og skille virkelighet fra fiksjon.

Da hun tilslutt kommer til et øde hus i skogen der det bor tre mystiske menn og en liten gutt, og der hun skal overlevere boksen fra Billy, oppstår tilsynelatende en gisselsituasjon og en merkelig samhandling mellom beboerne i huset.

Hele veien har jeg en følelse av at boka blir fortalt til noen jeg ikke vet hvem er - både på grunn av fortellerstemmen og på grunn av de små setningene i kursiv som kommer innimellom teksten, av og til som et spørsmål, - Hva gjorde du da du forlot byen?, av og til som en betrakting fra en annen: - Jeg ville ha vært veldig redd. Og det er noe av det jeg fikk vite noe om til slutt; denne usynlige andre.

Jeg likte boka, jeg elsker tittelen, og omslaget er både pent å se på og godt å ta på. Boka er for øvrig godt oversatt av Torgrim Eggen.

"Det er merkelig, og det får meg til å lure, men noen ganger, i hemmelige skoger, når ingen ser på, er det slik at øksen elsker treet; og enda merkeligere er det når treet begynner å elske øksen."


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar