Rudolf Nilsen: Arbeidsløs Jul

.
Jeg skulle ønske at jeg kunne lese Rudolf Nilsens dikt og tenke at sånn hadde de det i gamle dager, stakkars dem. Dessverre er det ikke sånn - alle feirer ikke jul i overflod, og for mange er dette en vanskelig tid da det blir ekstra tydelig at man på en eller annen måte står utafor samfunnet.

Det er viktig å tenke på andre enn seg selv i jula, blir det gjentatt og gjentatt i disse dager. Og det er vel og bra. Det er bare det at tanker i seg selv ikke gjør noen hverken mette eller varme. Så altså: handling, ikke bare tanker. Da kanskje den litt beske ettersmaken fra ribba blir litt mindre flau.

Og nei, jeg mener ikke at vi skal velge lidelse og armod. Og jeg mener at det er viktig å tenke på andre og å være oppmerksomme på at vi faktisk kan bidra med litt vi også. Men det å skulle hjelpe verden er litt som å passe et fuglebrett: Hvis vi mater fuglene hver dag i desember og slutter i januar, vil de likevel fryse eller sulte ihjel.

Jeg kan ikke redde verden. Men jeg kan be en ekstra julegjest. Og jeg kan be en ekstra januargjest også.

Arbeidsløs jul

Vi som er dømt til livet
i gråbeingårdenes by
feirer idag en solfest
for ham, som er født påny.

Vi har fått tyve kroner
å feire hans komme med!
For dem har vi kjøpt en julegran
og en hel sekk ved.

For dem har vi kjøpt en bayer
og et stykke hestekjøtt.
Det siste skal minne om stallen,
hvor frelseren blev født.

De fattiges herre og mester!
Det var ikke godt for ham.
Han hengtes tilslutt på korset
midt mellem synd og skam.

Godt det er bare en skrøne
at Kristus er kommet påny.
Så blir det en fattig mindre
å nagle på kors i vår by.

Vi i de mørke gater
feirer idag en fest.
Til jul får vi tyve kroner,
til påske: Korsfest! Korsfest!

- Rudolf Nilsen
.

Om skrivesperre, Stieg Larsson, valg og gresskar

.

Det er skrivesperre på i Pindias Roterom for tida. Det er ikke det at jeg ikke mener ting - jeg mener mange, mange ting, men jeg orker hverken å systematisere tankene, eller ta følgene om jeg skulle mene noe som er litt for mye....

Jeg mener for eksempel mye om den debatten som går på Dagbladets sider om Jan Guillous kritikk av Stieg Larsson, og som en av de få som ikke har likt Larssons bøker, blir jeg forundra over alt engasjementet dette skaper, og hvor dårlig gjort mange mener det er å kritisere en som er død. Selv vil jeg forresten helst få all kritikk etter jeg er død, for å slippe å forholde meg til det. En annen ting som ofte sies i den debatten, er at når så mange liker bøkene, må de jo være bra.... Ja, det må de. De må være bra for noe, for eksempel å skape leselyst og engasjement, men det er ikke gitt at de vil bli stående igjen som stor litteratur av den grunn.... Men, dette skal ikke jeg skrive noe om. Jeg har meningsvegring og skrivesperre.

Jeg kunne mene noe om valg, som f.eks. kan jeg mene at jeg er innmari glad for at valget i USA snart er over, og jeg kunne ment noe om Norge og Jensen og Solberg som framstår som to sure og furtne kjerringer, og jeg tenker at særlig Siv Jensen minner om den sure dama i borettslaget som minner alle andre om at de ikke har vaska trappa, og at det er de andres skyld at hun ikke får til det hun vil. Og jeg tenker at jo surere og mer pripne de damene framstår, jo bedre er det for meg og alle andre som ikke stemmer på dem.... Men egentlig orker jeg ikke å mene noe om det.

Jeg orker ikke å mene noe om bøkene jeg leser heller, selv om "Pasjonsfrukt" var en nydelig roman jeg hadde tenkt å anbefale flere å lese, som f.eks kommer inn på at det er mange grunner til å elske noen. Eller den søte, lille boka "Bare Henry". Kanskje jeg mener noe en annen dag, men ikke nå.

Jeg har skrivesperre. Jeg har aller mest lyst til å skjære ut et skummelt gresskar, og ta det med ut i verden for å skremme unger. Bare skremme litt, ikke sånn at de blir traumatiserte for livet, men litt redde, akkurat sånn at man kjenner at det er godt etterpå når man ikke er redd lenger, og ting faller på plass igjen. Sånn at man orker å kjenne noe. Mene noe. Og la skrivesperren gå over.
.

Ikkje lett å vera foggel i dag...

.

Ikke isbjørn heller. Dette er en av de mer vellykka kommentarene jeg har sett angående global oppvarming....

Jeg har plassert min blogg i Sandefjord på bloggportalen Bloggurat!


.

I anledning dagen....

SVAR

Tvers igjennom lov til seier!
Ikke går der andre veier
til vårt drømte, frie land.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer
er vi treller alle mann.

La dem rase. La dem true.
Ikke vil vi la oss kue,
svarer vi dem koldt og kort.
Om I bjeffer, om I snerrer,
ennu er dog, høie herrer,
våre henders arbeid vårt.

Ennu er en streikebryter
fredløs niding tross han nyter
vern fra selve kongens råd.
En forræder kaller vi ham,
tross medaljen I kan gi ham,
med samt ros for tapper dåd.

Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer,
er vi treller alle mann.
Reis all kraft som klassen eier!
Tvers igjennom lov til seier!
Støtt oss den som kan!

- Rudolf Nilsen, 1920-tallet

KUK

Noen ganger treffer få ord innmari godt. Dette bildet er fra Klassekampen, det er mange år gammelt, men fortsatt talende.

Til partiet med det misvisende navnet Fremskrittspartiet

Først av alt: jeg synes det er kjempefint at dere arrangerer klimakonferanser. Og selvfølgelig kan dere invitere akkurat hvem dere vil - det er deres arrangement, dere bestemmer, akkurat som når dere har bursdag - man må ikke invitere alle de andre jentene i klassen, selv om noen sier at det er dumt at noen står utafor og ser. Dere bestemmer over deres bursdag, og deres klimakonferanse.

Dere trenger ikke å være enige med FNs klimapanel, heller. Det er lov å mene akkurat hva man vil, enten det er klokt eller dumt.

Men altså: kan vi ikke for et lite øyeblikk glemme hvem som har skapt klimaendringene, og heller prøve å gjøre ting litt bedre, uavhengig om endringene er skapt av mennesker, Gud, eller av naturen selv. Det spiller på en måte liten rolle når vannet er møkkete, og det blir varmere og varmere.

Og, hvis vi klarer å reversere noe av den skumle utviklinga, og det om en stund viser seg at det er naturen selv som har ansvar for endringene, da kan dere jo heller bare triumfere og si: Hva var det vi sa.

Men før det, mens det fortsatt kanskje er mulig å stoppe noe av det skumle, kanskje vi skal prøve å være med på en menneskeskapt endring, til noe bedre? Og i den kampen er alle invitert, dere også.

I mellomtida synes jeg dere burde høre litt på en gammel låt av Dumdum Boys, like aktuell i dag enn da den kom for 20 år siden: det finnes fortsatt ikke piller mot møkkete vann - dessverre.

40 år siden massakren i My Lai

I dag er det 40 år siden 504 sivile, barn, kvinner og ubevæpna menn, ble drept av amerikanske soldater i landsbyen My Lai i Vietnam. Det som fant sted her i 1968, endret amerikanernes holdning til krigen, og blir regnet noe som innledet avslutningen på krigen, som var over i 1975.

Man skulle så gjerne ønske at verden var blitt et bedre sted, og at uskyldige ikke ble rammet av vold og overgrep, verken i krig eller fredstid. Det er viktig å huske historien, men det er like viktig å kikke rundt seg og se på den uretten som begås mot folk rundt om i verden i dag, og det er viktig å ta inn over seg at om vi definerer andre som motstandere og fiender, er de likevel virkelige mennesker med ekte blod.

Det er dejlig at være norsk i Danmark

København brenner, og det er mye som tyder på at det ikke er like deilig å være førstegenerasjonsdanske med innvandrerbakgrunn...

Valg 2007: pest eller kolera

Vanligvis er Pindia en dame som er mer enn gjennomsnittlig interessert i politikk, og som mener at man har et ansvar for å følge med på det som skjer, og at det å stemme ved valg både er en viktig rettighet og en borgerplikt. I år er Pindia drittlei, og vet knapt hva som er valgets hovesaker. Hun skynder seg å skifte kanal om hun ser mer enn en politiker av gangen i TV-ruta, hun orker ikke å lese avisenes valgstoff, hun har rett og slett fått en eller annen form for valgallergi.
Hvorfor det er sånn? Ikke godt å vite. Etter mange år som velger er det vanskelig å tro på politikere, etter valget fortsetter det meste som før. Pindia er mer opptatt av å se hvordan politikerne har stemt i kommunestyret de siste fire åra, enn å høre alle løftene om gull og grønne skoger, kanskje særlig er hun lei av løftene om grønne skoger, når hun samtidig ser at det stadig bli mindre av dem. I lokalmiljøet er ikke forskjellen på politikerne i praksis så veldig stor, og Pindia føler at det hun kan velge mellom, er pest eller kolera. Strengt tatt har ikke Pindia lyst på noen av delene....
Pindia er lei av valg. Lei av politikere. Og lei seg for at hun ikke klarer å engasjere seg mer. Pindia pleide å synes at politikk var viktig, og hun pleide å bruke mye av tida si på å jobbe med politikk. Pindia tenker at hun kanskje skal engasjere seg litt igjen, lokalt, etter dette valget, en stund etter. Kanskje.
Men foreløpig irriterer Pindia seg over valgkampen. Og hun er ikke helt sikker på hvilket parti som skal få hennes stemme. Kanskje et parti som verken deler ut tyggegummi, drops, capser eller roser. Som ikke maser når man går forbi på gata. Som ikke skriver meningsløse leserinnlegg om ting som bare er viktige i valgår. Som ikke utsetter seg for senebetennelse fordi de klapper på hodene til små barn og gamle damer. Og som ikke fyller Pindias postkasse med papiravfall. Hvis det partiet finnes, da....