Harlan Coben: Livstegn og Harde slag

.
Jeg hadde bestemt meg for å bruke bloggen til å holde oversikt over det jeg leser i år. Og for et par uker siden, leste jeg "Livstegn" og "Harde slag" av Harlan Coben, og plutselig var det vanskelig å holde løftet til meg selv. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å si noe om de bøkene, og det har jeg fortsatt ikke.

Ikke fordi jeg synes de er dårlige, men fordi jeg rett før hadde lest Mo Hayder, og jeg synes det meste blekner i forhold til henne, og det er vanskelig å finne ord som yter Coben rettferdighet, uten at det høres kjedelig ut.

Og kjedelige er de ikke, disse to første bøkene med Bolitar som hovedperson. Eller, litt kjedelig er det at ramma er sportsverdenen, en verden jeg ikke forholder meg til til vanlig. Men da jeg lå på sofaen, under et teppe og var inne i en krimstim, var det helt greie bøker å lese.

Og ja, jeg kommer til å lese flere Bolitar-bøker. Men det er ikke sikkert jeg kommer til å si noe om dem heller...
.

Mo Hayder: Borte

.

Mo Hayder klarte det igjen, å få meg til å ville sitte i en stol og lese bok, heller enn å f.eks. gå ut i det fine været.

Det er ikke nødvendigvis en ulempe at det går opp for meg tidlig hvem gjerningsmannen er, som det gjør her. Mo Hayder klarer å holde meg fanget som leser, jeg liker å se saken bli nøstet opp. Hennes karakterer har sitt å bære på og spøkelser å slåss med, uansett om de befinner seg på rett side av loven eller ikke.

Verden er et farlig sted, det får man igjen bekreftet i denne boka, og igjen grøsser jeg, og kjenner litt på mine egne spøkelser.

Sakset fra Gyldendal:
En bil er blitt stjålet. Men det er ikke noe vanlig biltyveri. Bilen ble tatt med makt fra eieren. Og i baksetet satt en passasjer. En jente på elleve år. Hun er fortsatt savnet.
Gjerningsmannen tar snart kontakt med politiet: Det er begynt, sier han, og det kommer ikke til å ta slutt. Jack Caffery vet at mannen vil gjøre det igjen.
Mo Hayder har skrevet åtte internasjonale bestselgerkrimmer. Bøkene hennes er oversatt til over tjue språk. Borte er tredje bok i serien om politidykker Flea Marley og etterforsker Jack Caffery. Ritualer (2010) og Hud (2011) var de to første.
.

Mo Hayder: Hud

.

Mo Hayder er aldri feil for meg, bøkene hennes får meg til å grøsse, og jeg liker å grøsse. I alle fall av og til.

"Hud" er andre boka i serien om Jack Cafferty og Flea Marley, og den fortsetter der den forrige boka, "Ritualer", stoppet. Selv om jeg liker Hayders frittsående romaner bedre, er det et godt driv i denne boka, også, og mitt behov for det litt makabre blir dekket. Siden jeg, utenom å være en krimleser, også samler på medisinske leksikon, fikk jeg mye å boltre meg i her, uten at jeg skal si noe særlig mer om akkurat det.

Sakset fra Cappelen:
Det oppløste liket av en ung kvinne blir funnet i nærheten av et nedlagt jernbanespor utenfor Bristol. Alt tyder på at hun har begått selvmord.
Men Jack Caffery er ikke så sikker. Han er på sporet av noe som ikke er helt menneskelig, som skjuler seg i krokene og glir ubemerket inn i husene. Og for første gang på svært lenge føler han seg skremt.
Mo Hayder har skrevet åtte internasjonale bestselgerkrimmer. Bøkene hennes er oversatt til over tjue språk. Hud er andre bok i serien om politidykker Flea Marley og etterforsker Jack Caffery. Ritualer (2010) var den første.



.

Minette Walters: Djevelens fjær

.
Syk, på sofaen under et teppe.
Og jeg tenker at krim ikke er for folk med feber, når man døser av kan det bli skumle drømmer av sånt.
Likevel, jeg leser videre, og tenker at her er det driv, og om jeg blir straffa med en og annen vond feberdrøm, skal jeg vel fikse det, også...

En mer utfyllende omtale, sikkert skrevet uten feber, kan leses her.
.

Minette Walters: Kameleonens skygge

.

Jeg tar en pause fra Knausgård, og leser krim. Denne gangen Kameleonens skygge, av Minette Walters.

Jeg klipper og limer fra Gyldendals side:

Løytnant Charles Acland blir sendt hjem fra Irak med alvorlige hodeskader. Den tidligere så utadvendte mannen plages av migreneanfall, mistenksomhet og utbrudd av aggresjon. Etter en nesten-voldsepisode på en pub havner han i politiets søkelys. Tre homofile er myrdet i området rundt puben, drap som synes å ha blitt utløst av ekstremt sinne. Acland er plutselig mistenkt for drap. Hvor stor kontroll har han egentlig over de mørke sidene av sin personlighet? 

«Dette er en av Walters' tre–fire beste bøker, og kanskje den aller mest originale.»
Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«En sterk og vond historie.»
Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende
«Det er en nervepirrende fornøyelse å følge hennes oppdagelsesferd gjennom karakterenes psyke.»
Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv

OK - som vanlig drives jeg framover når jeg leser Walters. Jeg krøller meg sammen i sofaen, under et teppe, og koser meg. Som vanlig liker jeg formen til Walters, jeg liker politrapporter og avisklipp inne i handlingen. Og historien er sterk og vond.

Likevel er det noe som mangler, uten at jeg helt klarer å si hva det er. Kanskje er det litt for mange tilfeldigheter? Kanskje krim ikke var det rette for meg å lese akkurat nå?

Jeg vet ikke, men selv om jeg ikke synes dette er Walters beste, er den absolutt noe av det bedre en krimelsker kan hvile øynene på.
.

Mo Hayder: Fuglemannen

.


Ting tyder på at jeg er inne i en "krimstim", siden dette er den tredje kriminalromanen jeg har lest i år. Krimåret startet med Chealsea Cains "Ondskapens hjerte", fortsatte med Michael Connellys "Siste skanse", og i dag ble jeg altså ferdig med Mo Hayders "Fuglemannen". Det er noe befriende deilig med det å lese krim, særlig når man egentlig er sliten og ikke helt vet hva man vil, bare at man ikke vil anstrenge seg.

Og man trenger ikke å anstrenge seg når man leser Mo Hayder. Her går det av seg selv, boka leverer det den lover, dette er en intens og spennende kriminalroman. Handlingen foregår i London, fem lik av prostituerte kvinner blir funnet på en øde byggeplass, og det er tydelig at man snakker om en seriemorder, og etterhvert kommer det fram at det er en seriemorder av det virkelig ekle slaget.

Ingrid Brekke i Aftenposten sier at Hayders bøker bare egner seg for de hardhudete leserne, og hun sier at helten Cafferty i "Fuglemannen" ruller opp det som må være et av krimlitteraturens ekleste plott. Og, ja, jeg synes dette er ekkelt, veldig ekkelt til tider, men det er godt skrevet.

Cafferty er en man får umiddelbar sympati for, og hans privatliv er viktig i handlingen uten at det på noen måte virker påtrengende personlig. Jack Cafferty har sine egne saker å kjempe, både innad i politiet, og med relasjoner og hendelser i både sin egen fortid og nåtid.

Anmeldelsene jeg har lest av denne boka, er stort sett gode, veldig gode, og de legger stor vekt på det ekle og uhyggelige. Og som sagt, dette er ekkelt, men ikke spykvalmt likevel, alt har sin plass og sin forklaring, og selv om det er grusomme ting som finner sted, synes jeg ikke forfatteren fråtser unødvendig i ekle detaljer.

Jeg er ingen hardhudet leser, jeg er lettspydd og snur meg bort ved en hver antydning til noe ekkelt på film, og jeg skal ikke se filmatiseringen av denne boka. Men at boka ikke egner seg for oss med tynn hud, er jeg ikke enig i. Den egner seg for oss som liker krim, og oss som liker seriemordere. Og vi må tåle tanken på at noen kan sy levende fugler inn i brystet på døde ofre, for å høre "hjerteslagene". Og vi må kunne leve med beskrivelsen av den nekrofile overgriperen. Kan man det, er dette en bok jeg vil anbefale.
.

Michael Connelly: Siste skanse

.


Den store ungen min var hjemme på snarvisitt og la igjen reiseboka si, kriminalromanen "Siste skanse", skrevet av Michael Connelly. Jeg er nesten helt sikker på at jeg har lest noe av denne forfatteren før, av flere grunner.

En grunn er at jeg sluker krim i perioder, en annen grunn er at 10 av hans bøker er utgitt på Gyldendal, og noen av titlene får noe til å demre, uten at jeg helt vet hva, videre er jeg helt sikker på at jeg har støtt på Harry Bosch tidligere. Jeg klarer bare ikke å huske hva det er jeg burde huske, og jeg finner ingen av bøkene i bokhylla mi.

Nå trenger ikke det å bety noe annet enn at den store ungen har tatt med seg bøkene for å ha dem som reisebøker når hun drar tilbake til studentbyen sin etter å ha vært på besøk i foreldrehjemmet, sånt skjer, og at jeg ikke klarer å gjengi plottet i en kriminalroman bare ved å se tittelen betyr ikke at boka er dårlig, det betyr derimot at jeg er dårlig til å huske titler.

Harry Bosch er politimann som vender tilbake til jobben i Los Angelespolitiet etter å ha vært pensjonist i to (eller var det tre?) år. Han plasseres på avdelingen for uoppklarte drap, og teamet som består av Bosch og partneren Kiz Rider får treff i en sak fra 1988. En ung, sort jente ble myrdet, og nye metoder for å fastsette DNA setter saken i gang igjen, og det viser seg at den etterforskningen som tilsynelatende var grundig, har både store etterforskningsmessige mangler og pirker bort i rasisme korrupsjon i egen etat.

Det er godt driv i boka, og særlig synes jeg forfatteren er dyktig i beskrivelsen av offerets foreldre og hvordan det har gått med dem - det er en vinkling vi ikke møter for ofte i krim. I tillegg tenker jeg at det er en genistrek av en forfatter som har pensjonert helten sin å la ham komme tilbake for å jobbe med "Cold case" saker, det får Bosch sin tilbakekomst til å virke mer troverdig enn om han plutselig bare vendte tilbake til sin gamle stilling.

Jeg skal på jakt i bokhylla mi enda en gang for å se om Conelly har gjemt seg, for dette er leseverdig krim.
.

Chelsea Cain: Ondskapens hjerte

.

Det nye året starter med feber og krim - som vanlig. Ja, ikke feberen, altså, men krim. Jeg leser alltid krim i overgangen fra et år til et annet, og første januar er pysjamasdag med ullteppe og bok.

Årets første leseropplevelse ble "Ondskapens hjerte" av Chelsea Cain. Og på en pysjamasdag fungerer denne boka godt. Den vil ikke bli stående som stor litteratur, den vil nok heller ikke bli en krimklassiker, men om man skal sitte under et teppe med en kopp te og en massemorder, er den et godt valg.

Her er hvordan Aschehoug presenterer boka på baksidepermen:

«Er du redd?» spør Gretchen.
Han synes at han ser et glimt av noe i øynene hennes.
Medlidenhet? Så er det borte.
«Uansett hvordan du innbiller deg at dette vil bli,»
hvisker hun, «så kommer det til å bli verre.»

I ti år prøvde etterforsker Archie Sheridan og hans spesialgruppe å spore opp den mest aktive seriemorderen i det nordvestlige USAs historie. Så ble Archie lurt rett i en felle - han ble den vakre Gretchen Lowells siste offer. I ti dager torturerte hun ham på det grusomste både fysisk og psykisk. Så slapp hun ham fri og meldte seg for politiet. To år senere er en ny seriemorder på ferde i Portland. Archie, som fremdeles sliter etter Gretchens mishandling, kommer tilbake som leder for sin gamle spesialgruppe. Han ønsker at den unge journalisten Susan Ward skal følge ham i etterforskningen og skrive en artikkelserie om ham. Men jo mer Susan får vite om Archie, jo mer forstår hun at han skjuler noe. Hva skjedde egentlig de dagene han ble holdt fanget av Gretchen? Og kan han klare å stoppe den nye morderen som skaper frykt og uhygge i Portland?

Dagsavisen hadde en anmeldelse av boka da den kom som jeg synes er bra. Og som anmelderen der også sier, er jeg enig i at fokuset på fortiden ble veldig viktig, men jeg tror likevel ikke jeg mener at det er en svakhet. For meg ble det interessant å få innblikk i en tidligere seriemordersak fra offersiden, samtidig som det selvfølgelig måtte løses en ny sak - det er jo en gang sånn at det var en kriminalroman jeg valgte å lese.

Ofte irriterer språket meg når jeg leser krim. Det gjorde det ikke denne gangen. Det tyder på at oversetteren, Torleif Sjøgren-Erichsen, har gjort en god jobb. Eller at jeg var ukritisk av feber.

Kall som granit

Av ene eller annen grunn kjøper jeg ofte krim på svensk. En ting er at jeg leser svenske forfattere på svensk, men Stuart MacBride er vitterlig ikke svensk... Mulig det handler om at jeg ofte ser krimforfattere jeg ikke kjenner fra før når jeg er innom svenske bokhandlere, jeg vet ikke, og strengt tatt spiller det ingen rolle heller....

"Kall som granit" foregår i Aberdeen. Hovedpersonen, Logan McRae, (som forøvrig minner meg litt om Rankins John Rebus) jager en barnemorder, en pervers seriemorder. Boka er spennende, som en kriminalroman jo skal være, og de ubehagelige miljøene som beskrives, virker realistiske på meg.

Og for meg gjorde det å treffe på den kommunalt ansatte karakteren "Overkörd" - mannen som samler opp overkjørte dyr fra veien, og oppbevarer dem hjemme hos seg selv, det verdt å lese boka.

Men for de av oss som kjenner Rankin fra før, når ikke denne boka helt opp likevel - det blir for mye kopiering fra MacBrides side. Det er bare det at noen ganger gjør ikke det så mye - hvis man ikke er på jakt etter de helt store litterære opplevelsene, men vil ha en spennende leseropplevelse og få tida til å gå, er dette ei god bok likevel.

Starten på et leseår

Den første boka jeg har lest i år er Karin Alvtegens kriminalroman "Skuld". Boka ble først utgitt i 1998, og er Alvtegens debutroman. Egentlig hadde jeg planer om å starte året med å lese noe av den dårlige samvittigheten som står i bokhyllene mine, men siden jeg tilbrakte nyttårshelga i Sverige, og hadde glemt boka mi, ble det altså "Skuld" - rett og slett fordi den fantes i matbutikken der jeg handlet.

Dette er en enkel kriminalroman, og jeg blir ikke veldig engasjert av verken hovedpersonen Peter Brolin eller historien som fortelles. Men det er noe her likevel, språket flyter godt, og enkelte ganger er beskrivelsen av hovedpersonen som sliter med panikkangst og lavt selvbilde veldig bra. Og så synes jeg det er befriende deilig med en kriminalroman uten en politihelt - det er for mange politihelter i verden etter min mening.

Bok nummer to og tre i år blir nok også Alvtegen, siden jeg rasket med meg både "Saknad" og "Skam" fra ICA. Og siden jeg kjøpte dem på fjorårets siste dag, ødelegger de ikke mitt ønske om å kjøpe færre bøker, og lese flere av de som allerede finnes i bokhylla mi, i 2008...