Two Gallants

Two Gallants kom i fjor ut med et album med samme navn. Det er deres tredje album - jeg hørte litt av det da det kom, og løp i platebutikken og kjøpte det - og ga det bort i julegave til en jeg trodde ville like det.

Og det tror jeg fortsatt. Det er bare det at her i huset gir vi hverandre så mye musikk, at det hender at ting må vente lenge. Det betyr at han som fikk gaven ikke har hørt plata enda, men heldige meg som bor i samme hus har hørt mye på den. Og jeg liker den bedre og bedre.

Jeg vet ikke helt hva det er med denne San Fransisco duoen som appellerer til meg - to unge menn som spiller trommer og gitar, noen har kalt det bluesinspirert folk-punk, jeg er ikke så opptatt av å sjangerplassering, men det er passe lurvete for meg. Tekstene er passe melankolske. Albumet er vakkert å se på, og å ta på - papiret som er brukt for å lage omslaget er fint. Bandnavnet stammer fra ei novelle av James Joyce.

Jo, her er det flere faktorer som gjør at jeg tror at dette kan være begynnelsen på et vakkert vennskap...