Knausgård: Min Kamp 3

.
Innledningen gir meg assosiasjoner til Lillebror og Knerten, det er nesten så jeg venter at far har blitt handelsreisende i kåper og kjoler, og lille Karl Ove har fått en pinne som bestevenn. I virkeligheten venter jeg selvfølgelig ikke det, til det vet jeg allerede for mye. Egentlig vet jeg ikke hva jeg venter, men jeg venter ikke dette: et så sterkt møte med min egen barndom som det jeg får av å lese denne boka.

Jeg er født i 1965, så han vi møter som hovedperson i denne boka, er to år yngre enn meg. Vi har vokst opp i den samme tida, og når forfatteren skriver om hovedpersonens landskap, er det mitt eget barnelandskap jeg ser.

Ranselen, den firkanta blå ranselen med hvite kanter, høres ut som om den kunne vært min, bare min var rød. Hallo, jeg er jo jente, klart min var rød. Jeg ser for meg gutten med de lyseblå klærne og den nye ranselen, og forventningen om alt som skulle læres. Jeg husker lukta av nye bøker, og det å sette på bokbind. Jeg husker leseboka, mor sa sel, sto det. Far så sil.

Jeg ser for meg gutten som ligger på senga og leser, Fresi Fantastika, jeg likte den boka, og Den vesle heksa. Doktor Dyregod var jeg ikke så glad i. Jeg lurer på om hovedpersonen var med i barnas bokklubb, som jeg var det, og spent ventet på pakke i posten. Jeg går til bokhylla mi og ser på Fem-bøkene, og husker flukten fra den virkelige verden inn i bøkene, hvordan jeg var på Kirin-øya, jeg også. Og jeg lurer på om Ida-bøkene som nevnes, egentlig skal være Ina-bøkene, eller var det virkelig en hel serie jeg gikk glipp av?
Jeg leser om turene til biblioteket, og husker mine egne. Jeg fikk bare lov til å gå på biblioteket på fredager, for det var umulig å stanse meg fra å lese hele natta.

Jeg husker skolen, jeg husker sjokket da jeg fant ut at det å kunne mye ikke alltid var det beste, og at det å si det som var sant ikke alltid var forventet. Jeg oppdaget at det å kunne løpe fort, var viktigere enn å kunne lese fort. Jeg kunne ikke løpe fort.

Jeg leser Knausgård, ikke som en norsklærer, eller som en voksen som skal si viktige ting om fortellerstemme, tema og komposisjon. Jeg har sluttet å lese på den måten, de ga meg ingen glede lenger. Jeg leser som den slukeren jeg en gang var, hun som jeg er i ferd med å bli kjent med på nytt. Og det viktige er ikke å kunne si noe om de rette tingene, det viktige er hva boka gjør med meg, at den tar meg med til Kirin-øya, eller til min egen barndom. Og det er litt skam knyttet til den måten å lese på, jeg burde si kloke ting som er forventet. Og jeg tenker at det bryr jeg meg ikke om, ikke akkurat nå, jeg kan ikke løpe fort, men lese fort, og reise i hodet, det kan jeg, det gjør jeg.

Jeg drives gjennom boka, sulten. Jeg leser om barndom, noe jeg kjenner. Og jeg tenker som så mange ganger før, at barndom er ikke det vi prøver å få det til å være, de gode, lyse stundene uten bekymring. Barndom er å stå og late som ingen ting når man blir valgt sist igjen, barndom er å møte nye, ukjente og skumle ting hele tida. Barndommen er full av ydmykelser fra voksne som snakker om deg heller enn til deg, og som ikke nødvendigvis er snille. Det handler om uroen og usikkerheten i situasjoner det er opplest og vedtatt at skal være fine og gode. Det handler om foreldre som ikke strekker til, og ikke er snille. Det handler om barn som ikke strekker til. Det handler om skuffelser og sårhet og om å grine når man ikke vil.

Jeg likte ikke å være barn. Jeg likte det ikke da jeg var det, og jeg liker ikke å tenke på det. Og jeg tenker at barndommen med de gode, lyse stundene, lager vi etterpå, hvis ikke blir det uutholdelig å ha vært der, og uutholdelig å være foreldre og påføre egne barn en barndom.

Og jeg husker at jeg tente på, jeg også, akkurat som Karl Ove, og lukta bål når jeg kom hjem. Jeg husker den desperate trampingen for å få kontroll på brannen. Oftest gikk det bra, men ikke alltid. Det som nå er morsomme historier, var den gang skrekken når vi hørte brannbilen, og bekymringene over om vi klarte å gjemme fyrstikkene godt nok.

Jeg leser, som den slukeren jeg en gang var. Jeg sluker historien i boka, og dykker i min egen. Jeg husker, men vet at jeg ikke husker alt. Og hva de voksne tenkte, vet jeg ikke, det trenger jeg ikke å vite, jeg var barnet, og hovedpersonen, og trenger ikke å forstå noen andre. Jeg trenger ikke å forstå situasjonen rett, jeg trenger ikke å se ting fra flere sider. Jeg trenger ikke å huske alt helt nøyaktig, min barndom kan jeg redigere. Kanskje er det gode ting jeg ikke husker, det er det sikkert, men det betyr ikke at ydmykelsen og sårheten ikke var der, det betyr ikke at jeg må forstå eller like faren min.

Og jeg orker ikke å mene noe om fortellerstemme og tema. Og selvfølgelig er dette en roman, en fiksjon. Akkurat som alle barndommer er det.
.