Sint, sliten og sulten...

I dag er dagen Pindia uten problem kunne blitt ansatt som generalsekretær i Premenstruelle Hurpers Landsforbund, PHL. Hun veksler mellom å snakke høyt og lenge til å bli helt stille. Folk som vanligvis er snille og hyggelige, er dumme, dumme. Det kommer lyder ut av folk som spiser, og lyder vil ikke Pindia vite noe av i dag. Så sant de da ikke kommer ut av henne selv, som mange ord, høyt og lenge....
Verden er et trist sted, alt er urettferdig, og det lukter vondt her. Og det er for varmt. Og for trist. Og hvor har det blitt av alle de gode sakene som pleier å være i skapene? Noen har stjålet dem fra Pindia, og alle burde jo vite at sånt gjør man ikke, og er Pindia gift med en tyv, eller har hun oppdratt en?
Pindia har lyst til å gråte når hun finner den tomme sjokoladeesken, og hvorfor er det ingen som vasker sokker i Pindia-huset? Og søpla, går den ut med seg selv, liksom? Har vi dressert søppel her i huset? He? He?
I dag er dagen Pindia godt kan følge etter noen lenge, bare for å si hva hun mener om saker og ting. Og fortelle dem hva de burde mene.
I dag er dagen da Pindiamannen ber Pindia holde seg unna når håndverkeren som skal legge inn et anbud kommer en og en halv time forseint. Ingen kommer for seint til Pindia en dag som dette uten å få høre det høyt å lenge.
I dag er dagen da Pindia roper etter hundeeieren at han glemte noe, når han bare går videre uten å plukke opp hundebæsjen. Nei, hun kaster ikke bæsjen etter ham, hun bare roper, høyt og lenge.
Og verden er så trist, så trist. I dag er dagen da Pindia ikke kan se på nyheter, fordi det garantert er noe å gråte av der, og det tar så lang tid å være trist i dag. Trist, sint, sliten og sulten. I dag.