Kommunist-jul: Så synger vi med, dere...

.



Det er ikke det at jeg ikke liker jul - jeg liker jul veldig godt. Jeg liker nisser og juletrær, og lys og lukten av røkelse. Jeg liker julemat og julegaver. Det er bare det at det lett blir litt mye. Når man kjenner ribbefettet ligge som en klump i magen, fuglen står ferdigstuffa i ovnen, Delfiakaka er påbegynt og marsipanen er spist opp, kjenner man at man er mett.

Etter å ha sett utallige Jesusbarn og engler på TV, og blitt fyllt opp med dårlig samvittighet av alle gode hensikters filmsnutter som erstatter reklame på TV disse hellige dagene, trengte jeg noe annet. Jeg trengte denne lille filmen, og jeg tenker at denne skal jeg nynne på ofte i dagene som kommer, enten jeg vil eller ikke - helt til jeg blir mett....
.

Rudolf Nilsen: Arbeidsløs Jul

.
Jeg skulle ønske at jeg kunne lese Rudolf Nilsens dikt og tenke at sånn hadde de det i gamle dager, stakkars dem. Dessverre er det ikke sånn - alle feirer ikke jul i overflod, og for mange er dette en vanskelig tid da det blir ekstra tydelig at man på en eller annen måte står utafor samfunnet.

Det er viktig å tenke på andre enn seg selv i jula, blir det gjentatt og gjentatt i disse dager. Og det er vel og bra. Det er bare det at tanker i seg selv ikke gjør noen hverken mette eller varme. Så altså: handling, ikke bare tanker. Da kanskje den litt beske ettersmaken fra ribba blir litt mindre flau.

Og nei, jeg mener ikke at vi skal velge lidelse og armod. Og jeg mener at det er viktig å tenke på andre og å være oppmerksomme på at vi faktisk kan bidra med litt vi også. Men det å skulle hjelpe verden er litt som å passe et fuglebrett: Hvis vi mater fuglene hver dag i desember og slutter i januar, vil de likevel fryse eller sulte ihjel.

Jeg kan ikke redde verden. Men jeg kan be en ekstra julegjest. Og jeg kan be en ekstra januargjest også.

Arbeidsløs jul

Vi som er dømt til livet
i gråbeingårdenes by
feirer idag en solfest
for ham, som er født påny.

Vi har fått tyve kroner
å feire hans komme med!
For dem har vi kjøpt en julegran
og en hel sekk ved.

For dem har vi kjøpt en bayer
og et stykke hestekjøtt.
Det siste skal minne om stallen,
hvor frelseren blev født.

De fattiges herre og mester!
Det var ikke godt for ham.
Han hengtes tilslutt på korset
midt mellem synd og skam.

Godt det er bare en skrøne
at Kristus er kommet påny.
Så blir det en fattig mindre
å nagle på kors i vår by.

Vi i de mørke gater
feirer idag en fest.
Til jul får vi tyve kroner,
til påske: Korsfest! Korsfest!

- Rudolf Nilsen
.

Sånt sier man bare ikke....

.


... at man er redd for dverger, mener jeg. For det første tror jeg ikke at man sier dverg, men kortvokst. For det andre skal man ikke være redd for en gruppe - det er stigmatiserende og diskriminerende.

Jeg har ikke lyst til å være stigmatiserende eller diskriminerende. Men jeg synes kortvokste er litt skumle. Det er mulig det henger sammen med eventyrenes framstillinger, og det at jeg syntes Rapunzel var et skummelt eventyr da jeg var liten, særlig da dvergen hoppet opp og ned i sinne. Jeg tror i alle fall at det var det eventyret, og jeg tror i alle fall at det var en dverg.

Det er ikke et alvorlig problem for meg, det er ikke en fobi som invalidiserer meg og som gjør at jeg ikke tør å gå ut, og som må behandles med langvarig samtaleterapi. Men det er litt pinlig, og jeg skammer meg litt over fordommene mine. Og enda mer pinlig er det at jeg gledet meg litt da jeg så dette kortet på Post Secret - at det er en til som er som meg.

Og så skammet jeg meg litt ekstra over at jeg gledet meg over at det fantes enda en stigmatiserende, diskriminerende og intolerant person der ute.
.

Om overskrifter og sånt - hvordan kan Norges eldste dø?

.
"Norges eldste er død", leser jeg i Dagbladet. Og jeg betviler ikke at Gunda Harangen, som ble 109 år, var Norges eldste. Men for meg skurrer det litt - når Norges eldste dør, rykker jo automatisk en annen opp og er Norges eldste, helt av seg selv, uten å vente på at han eller hun skal utnevnes av kongen i statsråd, eller nomineres av noen.

Jeg for min del tror at Norges eldste ikke kan dø, det vil alltid være en annen eldste, om ikke vi snakker om eneste. Og da står det neppe i Dagbladet...
.

Å ta tog med bibliotekarer

.
Forleden dag var jeg fanget på et tog med bibliotekarer. OK - jeg overdriver - jeg kunne gått av toget, eller forsøkt å finne en bibliotekarfri togvogn, men siden jeg hadde med meg ganske mange ting og et barn, valgte jeg å bli sittende.

Nå høres det ut som om jeg misliker bibliotekarer, det gjør jeg ikke, jeg liker bibliotekarer, særlig når de er på jobb, eller en og en. Når de er i flokk skjer det noe litt merkelig, og jeg blir litt usikker.

Det startet allerede på jernbanestasjonen. "Hva gjør de?", spurte det medbrakte barnet, og pekte, "Leker de ringleken?" For der stod de i ring, bibliotekarene fra det lokale biblioteket, og jeg tror kanskje at om vi hadde gått rundt dem og sunget "ta den ring og la den vandre" at de lydig ville stukket hendene fram.

Jeg og den medbrakte ble enige om at vi ikke hadde så veldig lyst til å sitte i samme vogn som de, og det unngikk vi. Det var bare det at alle togvognene var fulle av bibliotekarer, for de skulle på bokmesse, må vite, og vi skulle sitte på toget en time.

Det er mulig at det er fordi de har det stille på jobben at de er så høylydte, eller det kan være at det var fordi de som befant seg i samme vogn som oss var damer i sin beste aldre med mye stemme og mye å si. I alle fall fikk vi ganske mye mer informasjon enn vi ønsket oss, ok, så er sjefen ikke helt god, det kan vi klare å høre på, og ferieturene. Men sykdommene, det ble litt for mye for oss, og hvem som har fjernet hvilke innvoller trengte vi strengt tatt ikke å vite.

Kunne vi ikke få fortsette å tro at bibliotekarer bor på biblioteket, og når det stenger der om kvelden leser de litt for hverandre før de legger seg, stille, stille. Vi trengte i alle fall ikke å vite at det kommer ting ut av kroppene deres, vi trenger egentlig ikke å vite at de har kropper...

Og da en av damene tok litt hardt i setet, og sa at "Tenk om noen tror vi ødelegger, det kunne blitt en fin overskrift: "Bibliotekarer herper tog"", var det bare så vidt vi klarte å dy oss. Aller mest hadde vi lyst til å gå bort å si at hun bare skulle ta det med ro, ingen kom noengang til å mistenke henne for å lage et ørlite eseløre i en bok en gang, og aller minst for å gjøre hærverk på toget...
.

Bønnesvar og begjæringer

.
Nei, det er ikke mine ord. Det er mannen på TV som gjentar det igjen og igjen. Jeg, som ikke visste at det fantes en kristen TV-kanal inne i mitt TV, sitter fascinert og glor. Egentlig jobber jeg - jeg har strukket deadline så langt det er mulig, og må levere tekst og foto nå. Men mannen på TV gjør det umulig - jeg må bare se litt til, og høre på den kunstige måten han snakker på - med hvisle-s når han sier Jesus, og en bitteliten e i slutten av ordene for å holde dem litt lenger. Og jeg tenker at det har han lært på et kurs, jeg har hørt flere snakke sånn, at folk som ellers ikke hvisler gjør det når de sier Jesus.

Og jeg lurer på om hvem som helst kan sende TV til alle, også til sånne som ikke har bedt om det, som meg, og jeg tenker at da kan det bli flere morsomme opplevelser i TV-kroken enn jeg ante. Og jeg tenker at når de klarer å putte en kanal jeg ikke har bedt om inn i TV-en min, burde de vel klarer å gi meg svensk TV også - det er min begjæring....
.

Watch that child....

Ja, gjør for Guds skyld det....

.