Mat for små kannibaler

.


Jeg ser for meg syltetøyreklamen der alle de nynnende eldre damene står og rører i syltetøygrytene sine, og vips, så faller den ene nedi. Syltetøy med bestemorssmak frister ikke meg så veldig, selv om jeg nok hadde kjøpt det om jeg hadde funnet det i butikken, bare for å se reaksjonen hos ungene mine når det ble satt fram.
.

Chelsea Cain: Ondskapens hjerte

.

Det nye året starter med feber og krim - som vanlig. Ja, ikke feberen, altså, men krim. Jeg leser alltid krim i overgangen fra et år til et annet, og første januar er pysjamasdag med ullteppe og bok.

Årets første leseropplevelse ble "Ondskapens hjerte" av Chelsea Cain. Og på en pysjamasdag fungerer denne boka godt. Den vil ikke bli stående som stor litteratur, den vil nok heller ikke bli en krimklassiker, men om man skal sitte under et teppe med en kopp te og en massemorder, er den et godt valg.

Her er hvordan Aschehoug presenterer boka på baksidepermen:

«Er du redd?» spør Gretchen.
Han synes at han ser et glimt av noe i øynene hennes.
Medlidenhet? Så er det borte.
«Uansett hvordan du innbiller deg at dette vil bli,»
hvisker hun, «så kommer det til å bli verre.»

I ti år prøvde etterforsker Archie Sheridan og hans spesialgruppe å spore opp den mest aktive seriemorderen i det nordvestlige USAs historie. Så ble Archie lurt rett i en felle - han ble den vakre Gretchen Lowells siste offer. I ti dager torturerte hun ham på det grusomste både fysisk og psykisk. Så slapp hun ham fri og meldte seg for politiet. To år senere er en ny seriemorder på ferde i Portland. Archie, som fremdeles sliter etter Gretchens mishandling, kommer tilbake som leder for sin gamle spesialgruppe. Han ønsker at den unge journalisten Susan Ward skal følge ham i etterforskningen og skrive en artikkelserie om ham. Men jo mer Susan får vite om Archie, jo mer forstår hun at han skjuler noe. Hva skjedde egentlig de dagene han ble holdt fanget av Gretchen? Og kan han klare å stoppe den nye morderen som skaper frykt og uhygge i Portland?

Dagsavisen hadde en anmeldelse av boka da den kom som jeg synes er bra. Og som anmelderen der også sier, er jeg enig i at fokuset på fortiden ble veldig viktig, men jeg tror likevel ikke jeg mener at det er en svakhet. For meg ble det interessant å få innblikk i en tidligere seriemordersak fra offersiden, samtidig som det selvfølgelig måtte løses en ny sak - det er jo en gang sånn at det var en kriminalroman jeg valgte å lese.

Ofte irriterer språket meg når jeg leser krim. Det gjorde det ikke denne gangen. Det tyder på at oversetteren, Torleif Sjøgren-Erichsen, har gjort en god jobb. Eller at jeg var ukritisk av feber.

Nyttårsforsett - i år igjen

.
I fjor hadde jeg et nyttårsforsett for første gang på mange år: jeg skulle ikke kjøpe bøker. Jeg skulle lese fra bokhylla mi, ta tak i alle bøkene som en gang kom inn i huset mitt fordi jeg hadde lyst til å lese dem, men som etter det bare ble stående og samle støv i ei hylle, eller for den saks skyld; i en stabel med andre uleste bøker.

Jeg likte det da jeg leste at Knut Nærum hadde det samme nyttårsforsettet som meg, det var en liten trøst å vite at flere enn meg ikke klarte å gå tomhendte ut av en bokhandel, og prøvde å gjøre noe med avhengigheten sin.

I Dagbladet har jeg lest at Knut Nærum sprakk i mai. I London. Og han kjøpte ikke bare en. Og jeg vet hvordan han hadde det, Knut Nærum. Jeg sprakk også. I mai. Og det var omtrent som å sprekke etter å ha sluttet å røyke - du vil ikke bare ha en, du vil ha hele 20-pakningen, med en gang.

Jeg sprakk ikke i London. Jeg sprakk på Østerås. Og dagen etter fortsatte jeg å sprekke. Jeg sprakk på Bekkestua, og jeg sprakk i Sandvika. Og akkurat som det å sprekke etter en røykeslutt - det kjennes bedre ut å gjøre det et sted jeg ikke kjenner noen, i en annen kommune enn min egen, der ingen ser skammen din.

Og siden jeg ikke rakk å lese fjorårets nyinnkjøpte, og fortsatt har mange gamle uleste bøker i bokhylla, har jeg det samme nyttårsforsettet i år igjen. Det vil si, nesten det samme nyttårsforsettet: Jeg skal klare meg bedre i år enn i fjor, og mitt nyttårsforsett er at jeg ikke skal kjøpe en eneste bok før juni. Minst.
.

Kommunist-jul: Så synger vi med, dere...

.



Det er ikke det at jeg ikke liker jul - jeg liker jul veldig godt. Jeg liker nisser og juletrær, og lys og lukten av røkelse. Jeg liker julemat og julegaver. Det er bare det at det lett blir litt mye. Når man kjenner ribbefettet ligge som en klump i magen, fuglen står ferdigstuffa i ovnen, Delfiakaka er påbegynt og marsipanen er spist opp, kjenner man at man er mett.

Etter å ha sett utallige Jesusbarn og engler på TV, og blitt fyllt opp med dårlig samvittighet av alle gode hensikters filmsnutter som erstatter reklame på TV disse hellige dagene, trengte jeg noe annet. Jeg trengte denne lille filmen, og jeg tenker at denne skal jeg nynne på ofte i dagene som kommer, enten jeg vil eller ikke - helt til jeg blir mett....
.

Rudolf Nilsen: Arbeidsløs Jul

.
Jeg skulle ønske at jeg kunne lese Rudolf Nilsens dikt og tenke at sånn hadde de det i gamle dager, stakkars dem. Dessverre er det ikke sånn - alle feirer ikke jul i overflod, og for mange er dette en vanskelig tid da det blir ekstra tydelig at man på en eller annen måte står utafor samfunnet.

Det er viktig å tenke på andre enn seg selv i jula, blir det gjentatt og gjentatt i disse dager. Og det er vel og bra. Det er bare det at tanker i seg selv ikke gjør noen hverken mette eller varme. Så altså: handling, ikke bare tanker. Da kanskje den litt beske ettersmaken fra ribba blir litt mindre flau.

Og nei, jeg mener ikke at vi skal velge lidelse og armod. Og jeg mener at det er viktig å tenke på andre og å være oppmerksomme på at vi faktisk kan bidra med litt vi også. Men det å skulle hjelpe verden er litt som å passe et fuglebrett: Hvis vi mater fuglene hver dag i desember og slutter i januar, vil de likevel fryse eller sulte ihjel.

Jeg kan ikke redde verden. Men jeg kan be en ekstra julegjest. Og jeg kan be en ekstra januargjest også.

Arbeidsløs jul

Vi som er dømt til livet
i gråbeingårdenes by
feirer idag en solfest
for ham, som er født påny.

Vi har fått tyve kroner
å feire hans komme med!
For dem har vi kjøpt en julegran
og en hel sekk ved.

For dem har vi kjøpt en bayer
og et stykke hestekjøtt.
Det siste skal minne om stallen,
hvor frelseren blev født.

De fattiges herre og mester!
Det var ikke godt for ham.
Han hengtes tilslutt på korset
midt mellem synd og skam.

Godt det er bare en skrøne
at Kristus er kommet påny.
Så blir det en fattig mindre
å nagle på kors i vår by.

Vi i de mørke gater
feirer idag en fest.
Til jul får vi tyve kroner,
til påske: Korsfest! Korsfest!

- Rudolf Nilsen
.

Sånt sier man bare ikke....

.


... at man er redd for dverger, mener jeg. For det første tror jeg ikke at man sier dverg, men kortvokst. For det andre skal man ikke være redd for en gruppe - det er stigmatiserende og diskriminerende.

Jeg har ikke lyst til å være stigmatiserende eller diskriminerende. Men jeg synes kortvokste er litt skumle. Det er mulig det henger sammen med eventyrenes framstillinger, og det at jeg syntes Rapunzel var et skummelt eventyr da jeg var liten, særlig da dvergen hoppet opp og ned i sinne. Jeg tror i alle fall at det var det eventyret, og jeg tror i alle fall at det var en dverg.

Det er ikke et alvorlig problem for meg, det er ikke en fobi som invalidiserer meg og som gjør at jeg ikke tør å gå ut, og som må behandles med langvarig samtaleterapi. Men det er litt pinlig, og jeg skammer meg litt over fordommene mine. Og enda mer pinlig er det at jeg gledet meg litt da jeg så dette kortet på Post Secret - at det er en til som er som meg.

Og så skammet jeg meg litt ekstra over at jeg gledet meg over at det fantes enda en stigmatiserende, diskriminerende og intolerant person der ute.
.

Om overskrifter og sånt - hvordan kan Norges eldste dø?

.
"Norges eldste er død", leser jeg i Dagbladet. Og jeg betviler ikke at Gunda Harangen, som ble 109 år, var Norges eldste. Men for meg skurrer det litt - når Norges eldste dør, rykker jo automatisk en annen opp og er Norges eldste, helt av seg selv, uten å vente på at han eller hun skal utnevnes av kongen i statsråd, eller nomineres av noen.

Jeg for min del tror at Norges eldste ikke kan dø, det vil alltid være en annen eldste, om ikke vi snakker om eneste. Og da står det neppe i Dagbladet...
.