Om overskrifter og sånt - hvordan kan Norges eldste dø?

.
"Norges eldste er død", leser jeg i Dagbladet. Og jeg betviler ikke at Gunda Harangen, som ble 109 år, var Norges eldste. Men for meg skurrer det litt - når Norges eldste dør, rykker jo automatisk en annen opp og er Norges eldste, helt av seg selv, uten å vente på at han eller hun skal utnevnes av kongen i statsråd, eller nomineres av noen.

Jeg for min del tror at Norges eldste ikke kan dø, det vil alltid være en annen eldste, om ikke vi snakker om eneste. Og da står det neppe i Dagbladet...
.

Å ta tog med bibliotekarer

.
Forleden dag var jeg fanget på et tog med bibliotekarer. OK - jeg overdriver - jeg kunne gått av toget, eller forsøkt å finne en bibliotekarfri togvogn, men siden jeg hadde med meg ganske mange ting og et barn, valgte jeg å bli sittende.

Nå høres det ut som om jeg misliker bibliotekarer, det gjør jeg ikke, jeg liker bibliotekarer, særlig når de er på jobb, eller en og en. Når de er i flokk skjer det noe litt merkelig, og jeg blir litt usikker.

Det startet allerede på jernbanestasjonen. "Hva gjør de?", spurte det medbrakte barnet, og pekte, "Leker de ringleken?" For der stod de i ring, bibliotekarene fra det lokale biblioteket, og jeg tror kanskje at om vi hadde gått rundt dem og sunget "ta den ring og la den vandre" at de lydig ville stukket hendene fram.

Jeg og den medbrakte ble enige om at vi ikke hadde så veldig lyst til å sitte i samme vogn som de, og det unngikk vi. Det var bare det at alle togvognene var fulle av bibliotekarer, for de skulle på bokmesse, må vite, og vi skulle sitte på toget en time.

Det er mulig at det er fordi de har det stille på jobben at de er så høylydte, eller det kan være at det var fordi de som befant seg i samme vogn som oss var damer i sin beste aldre med mye stemme og mye å si. I alle fall fikk vi ganske mye mer informasjon enn vi ønsket oss, ok, så er sjefen ikke helt god, det kan vi klare å høre på, og ferieturene. Men sykdommene, det ble litt for mye for oss, og hvem som har fjernet hvilke innvoller trengte vi strengt tatt ikke å vite.

Kunne vi ikke få fortsette å tro at bibliotekarer bor på biblioteket, og når det stenger der om kvelden leser de litt for hverandre før de legger seg, stille, stille. Vi trengte i alle fall ikke å vite at det kommer ting ut av kroppene deres, vi trenger egentlig ikke å vite at de har kropper...

Og da en av damene tok litt hardt i setet, og sa at "Tenk om noen tror vi ødelegger, det kunne blitt en fin overskrift: "Bibliotekarer herper tog"", var det bare så vidt vi klarte å dy oss. Aller mest hadde vi lyst til å gå bort å si at hun bare skulle ta det med ro, ingen kom noengang til å mistenke henne for å lage et ørlite eseløre i en bok en gang, og aller minst for å gjøre hærverk på toget...
.

Bønnesvar og begjæringer

.
Nei, det er ikke mine ord. Det er mannen på TV som gjentar det igjen og igjen. Jeg, som ikke visste at det fantes en kristen TV-kanal inne i mitt TV, sitter fascinert og glor. Egentlig jobber jeg - jeg har strukket deadline så langt det er mulig, og må levere tekst og foto nå. Men mannen på TV gjør det umulig - jeg må bare se litt til, og høre på den kunstige måten han snakker på - med hvisle-s når han sier Jesus, og en bitteliten e i slutten av ordene for å holde dem litt lenger. Og jeg tenker at det har han lært på et kurs, jeg har hørt flere snakke sånn, at folk som ellers ikke hvisler gjør det når de sier Jesus.

Og jeg lurer på om hvem som helst kan sende TV til alle, også til sånne som ikke har bedt om det, som meg, og jeg tenker at da kan det bli flere morsomme opplevelser i TV-kroken enn jeg ante. Og jeg tenker at når de klarer å putte en kanal jeg ikke har bedt om inn i TV-en min, burde de vel klarer å gi meg svensk TV også - det er min begjæring....
.

Watch that child....

Ja, gjør for Guds skyld det....

.

Om skrivesperre, Stieg Larsson, valg og gresskar

.

Det er skrivesperre på i Pindias Roterom for tida. Det er ikke det at jeg ikke mener ting - jeg mener mange, mange ting, men jeg orker hverken å systematisere tankene, eller ta følgene om jeg skulle mene noe som er litt for mye....

Jeg mener for eksempel mye om den debatten som går på Dagbladets sider om Jan Guillous kritikk av Stieg Larsson, og som en av de få som ikke har likt Larssons bøker, blir jeg forundra over alt engasjementet dette skaper, og hvor dårlig gjort mange mener det er å kritisere en som er død. Selv vil jeg forresten helst få all kritikk etter jeg er død, for å slippe å forholde meg til det. En annen ting som ofte sies i den debatten, er at når så mange liker bøkene, må de jo være bra.... Ja, det må de. De må være bra for noe, for eksempel å skape leselyst og engasjement, men det er ikke gitt at de vil bli stående igjen som stor litteratur av den grunn.... Men, dette skal ikke jeg skrive noe om. Jeg har meningsvegring og skrivesperre.

Jeg kunne mene noe om valg, som f.eks. kan jeg mene at jeg er innmari glad for at valget i USA snart er over, og jeg kunne ment noe om Norge og Jensen og Solberg som framstår som to sure og furtne kjerringer, og jeg tenker at særlig Siv Jensen minner om den sure dama i borettslaget som minner alle andre om at de ikke har vaska trappa, og at det er de andres skyld at hun ikke får til det hun vil. Og jeg tenker at jo surere og mer pripne de damene framstår, jo bedre er det for meg og alle andre som ikke stemmer på dem.... Men egentlig orker jeg ikke å mene noe om det.

Jeg orker ikke å mene noe om bøkene jeg leser heller, selv om "Pasjonsfrukt" var en nydelig roman jeg hadde tenkt å anbefale flere å lese, som f.eks kommer inn på at det er mange grunner til å elske noen. Eller den søte, lille boka "Bare Henry". Kanskje jeg mener noe en annen dag, men ikke nå.

Jeg har skrivesperre. Jeg har aller mest lyst til å skjære ut et skummelt gresskar, og ta det med ut i verden for å skremme unger. Bare skremme litt, ikke sånn at de blir traumatiserte for livet, men litt redde, akkurat sånn at man kjenner at det er godt etterpå når man ikke er redd lenger, og ting faller på plass igjen. Sånn at man orker å kjenne noe. Mene noe. Og la skrivesperren gå over.
.

Post secret...

.

Til Post Secret kan man sende små og store hemmeligheter. Jeg elsker å lese disse notatene folk lager om ting man kanskje ikke sier høyt - som at man ikke vil at mannen sin skal få flere barn, eller at man lurer på hvordan dyra i dyreparken smaker.


Og jeg tenker at vi nok har mange små hemmeligheter, noen og enhver av oss, og at det kanskje er lurt å sende dem fra seg, så kan vi se at det er flere av oss der ute, fulle av skadefryd og bitterhet, og med skitne og særdeles upassende politisk ukorrekte tanker...
.

Ikkje lett å vera foggel i dag...

.

Ikke isbjørn heller. Dette er en av de mer vellykka kommentarene jeg har sett angående global oppvarming....

Jeg har plassert min blogg i Sandefjord på bloggportalen Bloggurat!


.