Men kan de ikke bare spise kake...

.

... hvis de er så sultne? Og skifte skjortesnippene i England....
.

Radio om natta...

Av og til jobber jeg med ting om natta, og da hører jeg ofte på radioen.

Og hver gang jeg hører Bjørn Eidsvåg synge om å vasse i sivet til Elvira Nicolaysen, grøsser jeg.

Og jeg får lyst til å rope at han skal holde seg unna sivet hennes, kan han ikke bare stå der, ved elvebredden, og kikke litt (og den tanken er ille nok), og la henne være.

Bildene som danner seg i hodet mitt av Bjørn Eidsvåg som vasser i Elvira Nicolaysens siv blir rett og slett litt for mye på denne tida av døgnet...
.

Taxidermia

.


Hvis det ligger en pakke fra en god venn i postkassa di, og den viser seg å inneholde filmen "Taxidermia" regissert av av György Palfi, og det er en gul post-it lapp festet til den der det står "Tenkte kanskje du kunne lære noe av denne", er det grunn til å bekymre seg da?

Hva mener hun egentlig at jeg skal lære?

Jeg mener, hadde jeg vært mann kunne jeg selvfølgelig lært hvordan man får en stor flamme til å stå ut fra penis, eller at man alltid må sjekke om det er en høne på andre sida før man for eksempel putter penis inn i et hull i veggen. Eller kanskje hun mener at jeg skal bringe denne kunnskapen videre til menn jeg kjenner, at jeg f.eks i løpet av en samtale med en mann burde fraråde ham å stikke penis inn i hull i hønsehusvegger.

Kanskje min venn synes at jeg kunne blitt en god hurtigspiser, og at det er derfor hun ga meg akkurat denne filmen. Jeg bodde hos henne en uke i sommer, og jeg lurer på om jeg spiste for fort da jeg var der, men dagene var så lange, og jeg var så sulten når vi endelig kom hjem - jeg tror jeg får ringe henne å si at jeg ikke pleier å spise så fort, og at jeg har et alt for anstrengt forhold til det å spy til å noen gang delta i et spisemesterskap. De i filmen kunne spise, spy, spise. Jeg tror ikke jeg kan bli særlig god til det.

Filmens siste del handler om en taksidermist. Ja, jeg er mer enn gjennomsnittlig fascinert av utstoppa små ting, men jeg håper virkelig ikke min venn mener at jeg burde lære å stoppe ut meg selv - alt har en grense, jeg også...

Egentlig håper jeg at hun ikke mente at jeg kunne lære noe i det hele tatt - jeg håper at hun ville at jeg skulle få en god filmopplevelse, og det fikk jeg. I sin tid kalte Dagbladet filmen for "genial og grisete", og jeg tror jeg er enig i den karakteristikken. Og jeg tenker at dette er en film mange burde se, mange, men absolutt ikke alle. Og man bør ikke spise samtidig som man ser denne filmen....

Forskjell på pirat og tyv...

Om den syvende himmel og livet på jorda

.


Av og til ser jeg på TV-serien "Den syvende himmel", om den prektige amerikanske prestefamilien, The Camdens. Her kan man lære om moralske dilemmaer, at det er vanskelig å være menneske, og at det finnes god en løsning på alt som er trist og leit. Alle situasjoner man kommer opp i, skal man prate om lenge og vel, og man skal lære noe av alt som skjer.

Jeg må innrømme at jeg ikke ser denne serien for å lære noe. Ikke fordi jeg synes skuespillerne er dyktige eller at problemstillingene er interessante, heller.

Jeg ser på "Den syvende himmel" av og til for å sette større pris på det jeg har. Jeg gleder meg over at jeg bor i en familie der vi ikke trenger å diskutere alt ihjel, jeg er glad for at jeg har en verdslig mann som ikke er prest, jeg er overlykkelig over å være mammaen til tre ikke-religiøse ungdommer som ikke kommer hjem og forteller meg alt i hele verden, men som er selvstendige, flotte og sære mennesker som bestemmer over seg selv.

Og det funker - hver gang jeg ser på den prektige familien, er jeg glad for at jeg lever i verden og ikke i en amerikansk TV-serie. Og for at mine unger, på tross av bannskap og andre uhumskheter, er mye, mye, flottere enn de irriterende prestebarna på TV.

Og serien får meg videre til å tenker på Hans Børli, og det flotte, lille diktet han skrev som heter "Myrulla på Lomtjennmyrene":

Skulle jeg, mot formodning,
bli salig -
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:
- Jeg har sett noe som var hvitere
enn vingene dine, Gabriel!

Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene
hjemme på jorda.

Hans Børli
.

Om matblogging og fiskeavfall

.



Av og til blir jeg forundret over hvor stor del av livet til folk man kan få innblikk i ved å lese blogger. Yndlingsbloggeren min gjennom tidene pleide å oppdatere bloggen sin mange ganger om dagen, med bilder av maten hun spiste, katten sin, en hundebæsj i veikanten, de nye klærne hun kjøpte, og så videre, og så videre.

Jeg ble veldig fascinert av dette - alt hun tenkte, følte og opplevde sto det om i bloggen, enten hun var sur på eksen og hans nye kjæreste, hun var bekymret over kattens helse, eller at hun gledet seg til å ha sex med sin nye kjæreste. Lenge trodde jeg det var en tulleblogg, og at ingen i virkeligheten ville utlevere seg selv på den måten. Da jeg forsto at hun fantes i virkeligheten, fulgte jeg enda mer fascinert med, og merket at jeg nok har sterkere kikkertendenser enn jeg har lyst til å være ved.

Det er de færreste som utleverer seg så totalt som denne bloggeren gjorde, med bilder av seg selv i ulike positurer flere ganger om dagen. Men av en eller annen grunn snubler jeg stadig vekk over blogger der folk legger ut bilder av maten sin - og vi snakker ikke om brødskiver med brunost. Det er de lekreste kaker; frokostbord dekket til én med blomster, rutete duk og høye smørbrød; det er salater som ser ut som kunstverk. Datteren min påstår at det er damer som alltid er sultne fordi de slanker seg som står bak de sidene, og det er mulig. Det jeg lurer på, er hvordan i all verden de får kakene sine så pene - mine synker ofte litt sammen i midten, eller er litt brente i kantene.

Om jeg skulle begynne å fotografere maten jeg lager, måtte jeg vært garantert anonymitet og - og dersom jeg noen gang skal la meg avbilde sammen med noe jeg har kokt på kjøkkenet, skal jeg ha pose over hode. Jeg er ikke særlig god til å lage pen mat. God mat kan jeg lage, som f.eks stekt makrell med nypoteter, agurksalat og rømme. Og bildet av fiskeavfallet er ikke så verst , det heller...
.

Markus Zusak: Boktyven

Den største ungen min sa: "Dette er den beste godtriste boka jeg noengang har lest". Vi hadde kjøpt boka begge to, fordi den var pen å se på. Omslaget er pent, skriften er pen. Det grafiske i sideoppsettet er pent, det også. Og altså; godtristheten man aner av bare å kikke i boka, og får bekreftet når man leser.

Døden er fortelleren i boka. Og boka handler om Liesel, jenta som bor i fosterhjem hos Hans og Rosa Huberman fordi det er krig, og hennes foreldre er kommunister og dermed forfulgt. Den handler om Hans med trekkspillet, som er en anstedig mann, og Rosa, med de biske ordene, som er en anstendig kvinne. Og den handler om det å ha en mann med hår som fjær skjult i kjelleren.

***NOEN KNUSTE TALL***
I 1933 ga 90 prosent av tyskerne sin urokkelige
støtte til Adolf Hitler.
Det betyr at ti prosent ikke gjorde det.
Hans Hubermann tilhørte disse ti prosentene.
Det var en grunn til det.
(side 63)

Hans Hubermann som spiller trekkspill og trøster om natta og lærer noen å lese. Og vi møter en gutt som maler seg med kull i ansiktet fordi han vil løpe som Jesse Owens. Og som står i den iskalde vannet for å redde en bok, uten et eneste lite kyss i belønning. Og hele tida; Døden, Døden.

***NOEN FAKTA OM STALINGRAD***
1. I 1942 og tidlig i 1943 sto himmelen som et bleket
laken over denne byen hver morgen.
2. Hele dagen, mens jeg bar sjeler over det, sprutet det blod
på dette lakenet, helt til det var fullt og ble trukket
mot jorden.
3. Om kvelden ble det vridd og bleket igjen,
slik at det var klart til å brukes neste morgen.
4. Og dette var så lenge kampene bare fant sted om dagen.
(side 106)

Det handler om å skjære ut sider av "Mein Kampf", male dem hvite og å lage en ny bok oppå. Og om å være redd. Og sulten. Og om hvordan anstendigheten av og til blir borte, og mennesker ikke ser på hverandre som mennesker mer, men at noen alltid gjør det likevel, og heldigvis. Og det handler om det uforståelige i at noen kan bombe et sted som heter Himmelgaten. Og det handler om å si farvel uten å vite at det er det man gjør. Og det handler om vennskap og kjærlighet. Hadde det ikke gjort det hadde ikke boka vært godtrist, bare trist.

En anmeldelse av boka finnes her. Jeg skal ikke si så mye mer. Bare at om jeg hadde jobbet som lærer i tiende klasse nå, vet jeg hvilken bok jeg ville lest høyt. Og at noen ganger går 540 sider fort og sakte på en gang. Og at det at Døden opptrer som forteller, er i seg selv grunn nok til å lese en bok. Og at den store ungen min har rett i at dette er en veldig, veldig, god godtrist bok. Og jeg skal avslutte med Dødens oppsummering av hva boka handler om:

"Det er faktisk en ganske liten historie, som blan annet handler om:

* En jente
* Noen ord
* En mann som spiller trekkspill
* Noen fanatiske tyskere
* En jødisk slåsskjempe
* Og en god del tyverier

Jeg så boktyven tre ganger."
side 11
.