Å være noens mamma betyr at man skal elske noen høyt og betingelsesløst. Pindia leser ofte innlegg skrevet av mødre som ser ut til å få dette til hele tida - de skriver om de fantastiske barna, som er flinke og morsomme og snille. Og Pindia kjenner at hun blir litt misunnelig på alle disse mødrene som finnes der ute i verden, og hun tenker at det kanskje er fordi hun ikke finnes helt i virkeligheten at hun er mammaen til et monsterbarn. OK - hun er mammaen til noen andre barn også, noen hun kan si at er flinke, snille, morsomme og så videre og så videre. Men så er det det lille monsteret. Ikke at det lille monsteret er så lite lenger, hun er absolutt tenåring. Femten. En gang i tida, for noe som føles som hundre år siden, minst, var den minste Pindia-ungen liten, blid og søt. OK, hun var viljesterk og sta, men hun var i det minste hyggelig. Nå er hun ikke til å kjenne igjen. Hun bruker enhver anledning til å gå i konflikt med Pindia, og Pindia, som har hatt tre tenåringer i huset tidligere, føler seg som en misforstått og uelsket mor, en som aldri gjør en god nok jobb, og som det er flaut å kjenne.
Ja, Pindia vet at det er normalt med tenåringsopprør, og at tenåringer tramper i trappene og kommer for seint hjem. Pindia var i sin tid dronningen i tenåringsland, og ga mora si mange slitsomme stunder, men ikke sånn. Hun tok seg i alle fall en pause fra monsterlivet av og til.... I tillegg har Pindia alt fram tenåringer før, og hun har pleid å jobbe med dem, sånn ca. 30 i slengen....
Dette kjennes annerledes ut. Dette kjennes ut som om to mennesker som burde vært på hver sin planet er tvunget til å bo i samme hus. Og det er jo ikke alltid sånn at man passer sammen, selv om man har de samme genene. Pindia tenker at dette barnet, det minste, kommer til å være en fremmed om noen år, en hun har kontakt med fordi de er i familie og har en felles historie, ikke fordi de liker hverandre. Og de prøver, både Pindia og Pindia-ungen prøver å ha det hyggelig, men de får det ikke helt til. Og de elsker hverandre. Det er bare det at de ikke liker hverandre noe særlig godt. Og ingen av dem forstår det minste av den andre....
Innlegg
Porsche 911 Engine T-Shirt
for ett år siden
Nei, nei, nei. Det kjennes bare sånn ut akkurat nå. De villeste tenåringer har blitt de mest snusfornuftige voksne, og mødre og døtre blir svært ofte venner igjen, somewhere down the road. Fatt mot!
SvarSlettJeg er ikke helt sikker på om det er bare nå - de andre ungene mine tenker jeg at passer som venner, sånne man kan ringe til å snakke om små rare ting, men ikke denne. Akkurat som om mora mi ikke er vennen min - hun er mammaen min, en som er glad i meg uansett, men vi hadde aldri blitt venner om det ikke var for at vi er i slekt, det er noe annet. Ungen min er heller ikke ufornuftig, jeg er ikke redd for at hun skal gjøre veldig mange dumme ting, det er bare litt mye av henne, og vi er så fryktelig ulike. Jeg tviler altså ikke et minutt på at hun vil bli en flott fornuftig voksen, jeg tror bare ikke at hun vil involvere meg så mye i voksenlivet sitt, ikke på en nær måte. Og det kan jo kjennes litt trist ut, samtidig som jeg ser at det er en helt naturlig prosess.
SvarSlettDa skjønner jeg hvordan du tenker. Men hvis det blir sånn har du i det minste visst om det, slik at du ser hvorfor ting er som de er og ikke tror det er noe galt fatt. Hvis det er litt til trøst :)
SvarSlett