Viagra for en slapp leser

.
I april skrev jeg dette:
"Det er ikke det at jeg ikke leser lenger. For det gjør jeg. Jeg leser. Jeg er riktignok en annen type leser enn før. Jeg leser færre romaner, jeg leser i kortere perioder av gangen, jeg er mer utålmodig. Jeg pleide å være en sluker, det er jeg ikke lenger.

En norsklærervenn sier at jeg er sånn som hun tenker seg at de som er unge i dag er: utålmodig, og vil koble teksten opp mot andre ting. Det er bare det at jeg er voksen, og jeg trodde at lesermønsteret mitt skulle være det samme hele livet, at jeg skulle være trofast mot boka, den av papir, den man kan sitte med i fanget, under et teppe, og aldri, aldri kjede seg, fordi man eier en bokhylle.

Det er ikke det at jeg ikke leser, for det gjør jeg. Jeg leser faglitteratur, og mye, mye på nett. Jeg leser bare ikke like mange romaner lenger, men jeg gjør det også. Bare ikke så lenge av gangen.

Før mente jeg noe om alt jeg leste, også. Det gjør jeg heller ikke lenger. Jeg pleide å være norsklærer, da skal mene noe hele tida, kanskje det er derfor det er litt vanskelig å mene noe alltid, jeg har ikke norsklærerspråket inne lenger, jeg er rusten.

Men jeg leser. Det gjør jeg. Bare mye saktere enn før."

Og så var det stopp. Plutselig leste jeg så sakte at jeg for skams skyld ikke kunne kalle meg en leser mer. Joda, aviser og faglitteratur har jeg lest, og jeg har bladd i mange kunstbøker og kokebøker, men lysten til å lese romaner var borte. Eller, ikke lysten eller viljen. Evnen var borte.
Gang på gang tok jeg fram bøker jeg hadde gledet meg til å lese. Og hver gang la jeg dem fra meg etter noen sider. Jeg klarte det ikke. Ikke bare det, det ble verre og verre for hver gang, etterhvert visste jeg at jeg ikke ville lykkes denne gangen heller.

Jeg savnet bøkene mine. Jeg savnet det å lese, det å sitte under et teppe med en bok en sen kveld, og være gjest i en annen verden. Jeg savnet det, og jeg følte at jeg burde. Alle skikkelige mennesker må jo lese, ikke sant?

Sorgen over den sviktende litterære ereksjonen var absolutt tilstede. Så begynte jeg å gruble. Hva var det som gjorde meg til en leser, den gangen for lenge siden? Til en sluker, som aldri trengte å kjede seg, hun hadde jo bøker. Og jeg tenkte: se på 14-åringene, de som sluker bøker, hva er det de gjør som ikke jeg gjør lenger? Og plutselig var svaret der, jeg fant min litterære viagra, jeg gikk til vampyrene.

Jeg leste True-blood serien og Twilight-bøkene i ene eneste stor jafs. Jeg la bort det at jeg var voksen, det at jeg pleide å være norsklærer, det at jeg pleide å irritere meg over tynne historier og dårlig språk. Jeg gikk inn i en verden jeg i utgangspunktet ikke skjønte noe av, med nysgjerrighet. Ikke på hva som skjer i vampyrverdenen, men hva som skaper en leser.

Jeg leste historier, og selv om de ikke interesserte meg så veldig mye i utgangspunktet, lot jeg meg rive med, jeg måtte vite hvordan det gikk, jeg måtte få svar, akkurat som da jeg var 14. Bortsett fra at da jeg var 14, leste jeg klassikere, så altså, som voksen dame gikk jeg tilbake mange hakk i litterær kvalitet - kvantitet var det viktige, og overflatisk spenning.

Og det virka som bare det. Jeg ble en leser igjen. Og siden jeg tross alt ikke er 14 lenger, kunne jeg stoppe opp å se på masselitteraturens formelpreg, og kjenne igjen trekk og karakterer fra eventyrene. Siden jeg er voksen og har lest mye, kunne jeg gjette hvordan det ville gå, og veldig ofte hadde jeg rett. Heldigvis, så er ikke gammel kunnskap helt borte, selv om leseferdighetene skranter.

Skal jeg lese mer om vampyrer? Tror ikke det. Akkurat som andre midler som hjelper mot erektil dysfunksjon, er det best å ikke overdrive. Og selvtilliten som leser er i alle fall tilbake i den forstand at jeg vet at jeg kan fullføre ei bok.

Og hva det er med vampyrene som får oss til å bli slukere, enten vi er fjorten eller førti, det er en sak for seg. Det handler om eventyr, om helter som må overvinne skurker, om det gode som kjemper mot det onde. Det handler om pirrende forventning om at noe skal skje, og det skjer, og alt går bra til slutt.
Med meg også - for jeg er en leser igjen.
.

Livet, liksom...

.


... og akkurat sånn synes jeg det er ganske ofte. Livet, liksom....
.

Nyttårsforsett - i år igjen

.
I fjor hadde jeg et nyttårsforsett for første gang på mange år: jeg skulle ikke kjøpe bøker. Jeg skulle lese fra bokhylla mi, ta tak i alle bøkene som en gang kom inn i huset mitt fordi jeg hadde lyst til å lese dem, men som etter det bare ble stående og samle støv i ei hylle, eller for den saks skyld; i en stabel med andre uleste bøker.

Jeg likte det da jeg leste at Knut Nærum hadde det samme nyttårsforsettet som meg, det var en liten trøst å vite at flere enn meg ikke klarte å gå tomhendte ut av en bokhandel, og prøvde å gjøre noe med avhengigheten sin.

I Dagbladet har jeg lest at Knut Nærum sprakk i mai. I London. Og han kjøpte ikke bare en. Og jeg vet hvordan han hadde det, Knut Nærum. Jeg sprakk også. I mai. Og det var omtrent som å sprekke etter å ha sluttet å røyke - du vil ikke bare ha en, du vil ha hele 20-pakningen, med en gang.

Jeg sprakk ikke i London. Jeg sprakk på Østerås. Og dagen etter fortsatte jeg å sprekke. Jeg sprakk på Bekkestua, og jeg sprakk i Sandvika. Og akkurat som det å sprekke etter en røykeslutt - det kjennes bedre ut å gjøre det et sted jeg ikke kjenner noen, i en annen kommune enn min egen, der ingen ser skammen din.

Og siden jeg ikke rakk å lese fjorårets nyinnkjøpte, og fortsatt har mange gamle uleste bøker i bokhylla, har jeg det samme nyttårsforsettet i år igjen. Det vil si, nesten det samme nyttårsforsettet: Jeg skal klare meg bedre i år enn i fjor, og mitt nyttårsforsett er at jeg ikke skal kjøpe en eneste bok før juni. Minst.
.

Rudolf Nilsen: Arbeidsløs Jul

.
Jeg skulle ønske at jeg kunne lese Rudolf Nilsens dikt og tenke at sånn hadde de det i gamle dager, stakkars dem. Dessverre er det ikke sånn - alle feirer ikke jul i overflod, og for mange er dette en vanskelig tid da det blir ekstra tydelig at man på en eller annen måte står utafor samfunnet.

Det er viktig å tenke på andre enn seg selv i jula, blir det gjentatt og gjentatt i disse dager. Og det er vel og bra. Det er bare det at tanker i seg selv ikke gjør noen hverken mette eller varme. Så altså: handling, ikke bare tanker. Da kanskje den litt beske ettersmaken fra ribba blir litt mindre flau.

Og nei, jeg mener ikke at vi skal velge lidelse og armod. Og jeg mener at det er viktig å tenke på andre og å være oppmerksomme på at vi faktisk kan bidra med litt vi også. Men det å skulle hjelpe verden er litt som å passe et fuglebrett: Hvis vi mater fuglene hver dag i desember og slutter i januar, vil de likevel fryse eller sulte ihjel.

Jeg kan ikke redde verden. Men jeg kan be en ekstra julegjest. Og jeg kan be en ekstra januargjest også.

Arbeidsløs jul

Vi som er dømt til livet
i gråbeingårdenes by
feirer idag en solfest
for ham, som er født påny.

Vi har fått tyve kroner
å feire hans komme med!
For dem har vi kjøpt en julegran
og en hel sekk ved.

For dem har vi kjøpt en bayer
og et stykke hestekjøtt.
Det siste skal minne om stallen,
hvor frelseren blev født.

De fattiges herre og mester!
Det var ikke godt for ham.
Han hengtes tilslutt på korset
midt mellem synd og skam.

Godt det er bare en skrøne
at Kristus er kommet påny.
Så blir det en fattig mindre
å nagle på kors i vår by.

Vi i de mørke gater
feirer idag en fest.
Til jul får vi tyve kroner,
til påske: Korsfest! Korsfest!

- Rudolf Nilsen
.

Å ta tog med bibliotekarer

.
Forleden dag var jeg fanget på et tog med bibliotekarer. OK - jeg overdriver - jeg kunne gått av toget, eller forsøkt å finne en bibliotekarfri togvogn, men siden jeg hadde med meg ganske mange ting og et barn, valgte jeg å bli sittende.

Nå høres det ut som om jeg misliker bibliotekarer, det gjør jeg ikke, jeg liker bibliotekarer, særlig når de er på jobb, eller en og en. Når de er i flokk skjer det noe litt merkelig, og jeg blir litt usikker.

Det startet allerede på jernbanestasjonen. "Hva gjør de?", spurte det medbrakte barnet, og pekte, "Leker de ringleken?" For der stod de i ring, bibliotekarene fra det lokale biblioteket, og jeg tror kanskje at om vi hadde gått rundt dem og sunget "ta den ring og la den vandre" at de lydig ville stukket hendene fram.

Jeg og den medbrakte ble enige om at vi ikke hadde så veldig lyst til å sitte i samme vogn som de, og det unngikk vi. Det var bare det at alle togvognene var fulle av bibliotekarer, for de skulle på bokmesse, må vite, og vi skulle sitte på toget en time.

Det er mulig at det er fordi de har det stille på jobben at de er så høylydte, eller det kan være at det var fordi de som befant seg i samme vogn som oss var damer i sin beste aldre med mye stemme og mye å si. I alle fall fikk vi ganske mye mer informasjon enn vi ønsket oss, ok, så er sjefen ikke helt god, det kan vi klare å høre på, og ferieturene. Men sykdommene, det ble litt for mye for oss, og hvem som har fjernet hvilke innvoller trengte vi strengt tatt ikke å vite.

Kunne vi ikke få fortsette å tro at bibliotekarer bor på biblioteket, og når det stenger der om kvelden leser de litt for hverandre før de legger seg, stille, stille. Vi trengte i alle fall ikke å vite at det kommer ting ut av kroppene deres, vi trenger egentlig ikke å vite at de har kropper...

Og da en av damene tok litt hardt i setet, og sa at "Tenk om noen tror vi ødelegger, det kunne blitt en fin overskrift: "Bibliotekarer herper tog"", var det bare så vidt vi klarte å dy oss. Aller mest hadde vi lyst til å gå bort å si at hun bare skulle ta det med ro, ingen kom noengang til å mistenke henne for å lage et ørlite eseløre i en bok en gang, og aller minst for å gjøre hærverk på toget...
.

Watch that child....

Ja, gjør for Guds skyld det....

.

Post secret...

.

Til Post Secret kan man sende små og store hemmeligheter. Jeg elsker å lese disse notatene folk lager om ting man kanskje ikke sier høyt - som at man ikke vil at mannen sin skal få flere barn, eller at man lurer på hvordan dyra i dyreparken smaker.


Og jeg tenker at vi nok har mange små hemmeligheter, noen og enhver av oss, og at det kanskje er lurt å sende dem fra seg, så kan vi se at det er flere av oss der ute, fulle av skadefryd og bitterhet, og med skitne og særdeles upassende politisk ukorrekte tanker...
.

Om den syvende himmel og livet på jorda

.


Av og til ser jeg på TV-serien "Den syvende himmel", om den prektige amerikanske prestefamilien, The Camdens. Her kan man lære om moralske dilemmaer, at det er vanskelig å være menneske, og at det finnes god en løsning på alt som er trist og leit. Alle situasjoner man kommer opp i, skal man prate om lenge og vel, og man skal lære noe av alt som skjer.

Jeg må innrømme at jeg ikke ser denne serien for å lære noe. Ikke fordi jeg synes skuespillerne er dyktige eller at problemstillingene er interessante, heller.

Jeg ser på "Den syvende himmel" av og til for å sette større pris på det jeg har. Jeg gleder meg over at jeg bor i en familie der vi ikke trenger å diskutere alt ihjel, jeg er glad for at jeg har en verdslig mann som ikke er prest, jeg er overlykkelig over å være mammaen til tre ikke-religiøse ungdommer som ikke kommer hjem og forteller meg alt i hele verden, men som er selvstendige, flotte og sære mennesker som bestemmer over seg selv.

Og det funker - hver gang jeg ser på den prektige familien, er jeg glad for at jeg lever i verden og ikke i en amerikansk TV-serie. Og for at mine unger, på tross av bannskap og andre uhumskheter, er mye, mye, flottere enn de irriterende prestebarna på TV.

Og serien får meg videre til å tenker på Hans Børli, og det flotte, lille diktet han skrev som heter "Myrulla på Lomtjennmyrene":

Skulle jeg, mot formodning,
bli salig -
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:
- Jeg har sett noe som var hvitere
enn vingene dine, Gabriel!

Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene
hjemme på jorda.

Hans Børli
.

Auberginer i rumpa og kresne søstre

Jeg elsker auberginer. For det første synes jeg de er flotte å se på, gode å ta på, og de smaker godt. Søsteren min er ikke glad i auberginer i det hele tatt - ingenting i verden kan få henne til å ta på en aubergine, langt mindre å putte den i munnen. Hun grøsser når hun går forbi auberginene i matbutikken, og selv om hun ser en annen vei, vet hun at de finnes.

Avskyen hennes kommer ikke av at hun en gang forspiste seg på auberginer. Den kommer av at hun en gang jobbet på et fotolaboratorium.

Noen ganger kan man lure på om folk som sender bildene sine til fremkalling tror at de havner i en konvolutt helt uberørt av menneskehender. Til de som lever i den villfarelsen: det er ikke sant! Mange mennesker ser bildene dine, på store steder ruller de faktisk på et stort, stort bånd hele tiden, sånn at eventuelle feil kan oppdages.

Jeg tror at mannen som sendte bilder av seg selv med en aubergine i rumpa enten ikke visste at noen så bildene hans, eller at han nettopp ville at noen skulle se bildene hans, om det så bare var den ukjente dama på bildefabrikken. Ja, de finnes også, de som ringer og sier at bildene ikke har kommet tilbake fra fremkalling, og beskriver med saftige detaljer hva som skulle ha vært på den bortkomne filmen. Og det er aldri fødseldagsselskapet til gamle tante Klara, hvis da ikke tante Klara tilfeldigvis liker lakk, lær og håndjern.

Men altså, auberginemannen ringte ikke, han sendte bare bilder av seg selv. Med auberginer i rumpa. Igjen og igjen. Som altså førte til at min søster ikke spiser auberginer, enda så godt det er.

Jeg, derimot, elsker auberginer. Med auberginer, tomat og løk kan man trylle. Akkurat nå står en gryte med lam og aubergine i min stekeovn og sprer lukt av noe godt i hele huset.

Og jeg tenker at auberginemannen neppe jobber i grønnsaksavdelingen på min lokale Meny-butikk, og jeg tenker at så innmari mange auberginemenn kan det vel umulig finnes der ute, i alle fall ikke som legger auberginen tilbake etter å ha lekt med den - da er i tilfelle det en helt annen historie, og den tror jeg ikke jeg har lyst til å høre....

Jeg ser i alle fall fram til å spise auberginene mine senere i dag, og som tilbehør skal jeg lage en salat, med agurker som forhåpentligvis ikke noen gang har vært i nærheten av en eneste agurkmann...

.

Let's dance to Joy Division, and celebrate the irony

KUK

Noen ganger treffer få ord innmari godt. Dette bildet er fra Klassekampen, det er mange år gammelt, men fortsatt talende.

På loppemarked

Det er mange år siden jeg var på loppemarked. Jeg pleide å like det godt; å snoke rundt for å se om jeg kunne finne noen små skatter, rare bøker eller et og annet møbel jeg trengte. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å gå på loppemarked, mulig fordi jeg ikke trengte flere møbler, bokhyllene var fulle, og de små skattene jeg hadde tatt med inn i huset tok mer plass enn jeg ville at de skulle ta.

Men i dag var jeg på loppemarked igjen. Mest fordi jeg er på jakt etter en gammel fuglebok, en sånn med tegnede illustrasjoner, litt blasse, men likevel tydelige. Jeg vet akkurat hvordan den fugleboka ser ut, eller omtrent, da, for jeg har aldri sett en sånn fuglebok i virkeligheten. Jeg er bare nesten helt sikker på at den må finnes i virkeligheten - den burde i alle fall finnes i virkeligheten, og hvis den gjør det, skal jeg finne den.

I alle fall, jeg var på loppemarked. Og jeg lette etter en fuglebok. Jeg fant den ikke - jeg fant andre, nyere fuglebøker, men ingen jeg ville ha. Der jeg gikk rundt bokbordene, følte jeg meg litt som en kikker. Her lå bøkene som om de akkurat var tatt ut av noens bokhylle, og det var de sikkert også. Bøker ingen var interessert i da gamle tante Agathe døde, for eksempel. Den kristne sangboka, og Jalna-serien. Og bøkene til han som var så interessert i russisk historie, han er sikkert også død, det er få som skiller seg av med en sånn samling uten at de må.

Haugen med bøker som egentlig tilhører biblioteket, de kommer kanskje fra en som lever. Det er nok lettere å levere gamle synder til et loppemarked enn å møte en streng bibliotekar med bøyet hode. Og ja, det jobber en streng bibliotekar her jeg bor. Og av en eller annen grunn er hun alltid i skranken når man kommer med forseine innleveringer.

Jeg fant ingen fuglebok. Men jeg fant mange historier jeg kan dikte litt på. Og så fant jeg en bok jeg ikke visste at fantes: Anthony Burgess har skrevet boka "Til sengs", en kombinasjon av bilde og tekst om sengens historie. Den gleder jeg meg til.

Og jeg fant en engel som akkurat ikke passet inn i den boksen der jeg skal sette henne, når hun bare dukker opp.

Til partiet med det misvisende navnet Fremskrittspartiet

Først av alt: jeg synes det er kjempefint at dere arrangerer klimakonferanser. Og selvfølgelig kan dere invitere akkurat hvem dere vil - det er deres arrangement, dere bestemmer, akkurat som når dere har bursdag - man må ikke invitere alle de andre jentene i klassen, selv om noen sier at det er dumt at noen står utafor og ser. Dere bestemmer over deres bursdag, og deres klimakonferanse.

Dere trenger ikke å være enige med FNs klimapanel, heller. Det er lov å mene akkurat hva man vil, enten det er klokt eller dumt.

Men altså: kan vi ikke for et lite øyeblikk glemme hvem som har skapt klimaendringene, og heller prøve å gjøre ting litt bedre, uavhengig om endringene er skapt av mennesker, Gud, eller av naturen selv. Det spiller på en måte liten rolle når vannet er møkkete, og det blir varmere og varmere.

Og, hvis vi klarer å reversere noe av den skumle utviklinga, og det om en stund viser seg at det er naturen selv som har ansvar for endringene, da kan dere jo heller bare triumfere og si: Hva var det vi sa.

Men før det, mens det fortsatt kanskje er mulig å stoppe noe av det skumle, kanskje vi skal prøve å være med på en menneskeskapt endring, til noe bedre? Og i den kampen er alle invitert, dere også.

I mellomtida synes jeg dere burde høre litt på en gammel låt av Dumdum Boys, like aktuell i dag enn da den kom for 20 år siden: det finnes fortsatt ikke piller mot møkkete vann - dessverre.

Her er så underlig - Pindia på revy

Jeg har aldri i mitt liv hatt noe ønske om å gå på revy. Joda, jeg kan godt se den lokale russerevyen, både fordi jeg kjenner noen, og fordi jeg synes det er viktig å støtte opp om det lokale kulturlivet. Men ikke engang når det gjelder lokale revyer er jeg en trofast publikummer - jeg har vært på mange flere rockekonserter enn på forestillinger der det er meninga at man skal le når noen sier promp.

Men altså - nå har jeg vært på revy (Blunck/Schøyen: "Sammen igjen") , for aller første, og mest sannsynlig aller siste, gang. Jeg var med i egenskap av å være kone - en gutteklubb mannen min er medlem i hadde hotellopphold, revy og middag på programmet i helgen.

Jeg lærte mye. Jeg lærte at jeg virkelig ikke forstår revysjangeren - mye av tida brukte jeg på å se på andre publikummere og lure på hva som egentlig var så morsomt. Jeg ler til vanlig ganske mye, men jeg synes at mye av greia går ut på å le av fordommer - en stygg dame som sliter med å skaffe seg en mann, for eksempel, eller at noen sier promp. Jeg klarer bare ikke å synes at det er så veldig morsomt.

Selvfølgelig lo jeg også noen ganger. Jeg syntes blant annet at telefonbegravelsen var veldig morsom, og innslaget "Grace Kelly" var fint både tekstmessig og musikalsk. En annen gang var det bare meg i hele salen som lo, og så lo jeg når skuespillerne mista tråden i det de skulle si, og tydelig måtte improvisere.

Og så var det faktisk veldig morsomt å se på alle menneskene rundt meg, og lure på hva det var jeg ikke forsto - hvilke koder de kan som jeg ikke har anelse om hvordan man lærer seg.

Og menneskene som var rundt meg var glade og høylydte, og det så ut som om de fleste hadde det både morsomt og hyggelig.

En og annen så nok ut til å komme fra samme planet som meg - den planeten der noen heller står på scenen og spiller høy musikk.

Et øyeblikk var jeg fristet til å hviske: "Her er så underlig" til en dame som satt like bake meg. Jeg gjorde det ikke, så jeg lurer fortsatt på om hun ville hvisket tilbake: "Vi har visst havnet på feil klode".

Gratis sæd

"Sverre" deler ut sæd gratis til kvinner fra toaletter på puber rundt Oslo S, leser jeg i Aftenposten.

Jeg har ingen problemer med at homofile får barn, og det er fint at det finnes gode hjelpere der ute i verden - og det er fint at ikke alle skal tjene penger på kroppsvæskene sine.

Men - har ikke mødrene våre lært oss at vi ikke skal ta i mot ting fra fremmede menn, selv om de sier at de er snille? Eller, særlig ikke om de sier at de er snille, og i hvert fall ikke på Oslo S....

We named our children after towns...

... that we've never been to.... Nei, ingen av mine unger er oppkalt etter byer, som i teksten til "Black Cadillacs" av Modest Mouse.

Riktignok lever min eldste datter i den villfarelsen at hun er oppkalt etter et land, noe som ikke stemmer. Det finnes riktignok en delrepublikk i Russland som heter det samme som henne, ikke at den er så veldig kjent, men den finnes. Den har et eget gult og blått flagg, eget språk, egen nasjonalsang, en nasjonalsang med den noe spesielle tittelen "The Taiga is Full of Cedar Nuts". Denne lille republikken befinner seg i Sør-Sibir, og innbyggerne snakker russisk og tuvinsk. Og så er de kjent for strupesangen sin.

Herregud - jeg kaller da ikke opp ungen min etter et land der de bedriver strupesang, og som ellers er kjent for sine vakre frimerker fra den korte perioden republikken var uavhengig.

Jo, forresten kan dette området også påberope seg en høyere syfilisrate enn vanlig, som visstnok er et resultat av at man har trodd/tror at kvinner er mer fruktbare om de har mange seksualpartnere før ekteskapet... Og ingen mamma med hjerte i kroppen kaller ungen sin opp etter et syfilisområde. Så nei, republikken Tuva er hun ikke oppkalt etter.

Heller ikke etter øynasjonen Tuvalu som ligger i stillehavet, staten som har nest færrest innbyggere, bare slått av Vatikanstaten. Dessverre har Tuvalu en heller dyster framtid foran seg - på grunn av stigende havnivå ser det ut til at befolkningen vil måtte evakuere om ikke alt for mange år.

Tuvaluesisk er det offisielle språket, og det er jo et vakkert navn på et språk. Hovedstaden heter Funafuti, og det er jo også et ganske fint ord.

Men nei, jeg har ikke kalt ungen min opp verken etter by, land eller øy. Men da hun ble født, sånn ca midt på 1980-tallet, var den en journalist i Klassekampen som het Tuva. Der fant vi navnet. Og det er helt sant, men det er jo ikke like eksotisk, da. Eller kanskje det faktisk er mer eksotisk å ha navnet sitt fra enn journalist i Klassekampen enn fra en stillehavsøy eller en republikk i Sibir....

Om egg og andre knuste ting...

Noen ganger må man knuse egg, for eksempel når man skal lage omelett. Eller karamellpudding. Jeg har laget karamellpudding, og knust tolv egg. Alle likte karamellpuddingen. Krangelen som kom etterpå likte vi ikke fullt så godt. Noen gikk i sinne, og det kjennes ut som om det var mer enn tolv egg som knuste da.

Verden er hvit og vakker

Jeg er ikke så veldig glad i vinter. Vinteren er en årstid jeg helst vil se på inne fra huset mitt. Jeg liker ikke å fryse, jeg liker ikke at det er glatt når jeg er ute og går, jeg liker ikke å flytte rundt på snøen. Men plutselig ble verden hvit og vakker uten at jeg må flytte på snøen. Det var så vakkert der ute i dag at jeg, som strengt tatt ikke trengte å gå ut, måtte ta med kameraet ut. Hele min lille verden er hvit.

Vanligvis tenker jeg at lufta er gjennomsiktig, om jeg ikke ser ned på en stor by og ser at lufta ligger der som et grått teppe. I dag var ikke lufta verken grå eller gjennomsiktig - den var hvit. Og når jeg pustet, kom det hvit røyk ut av meg - hele tiden mens jeg var ute kunne jeg både føle og se at jeg var levende. Og det tenker jeg er lurt av å til - å se at vi lever.