Om egg og andre knuste ting...

Noen ganger må man knuse egg, for eksempel når man skal lage omelett. Eller karamellpudding. Jeg har laget karamellpudding, og knust tolv egg. Alle likte karamellpuddingen. Krangelen som kom etterpå likte vi ikke fullt så godt. Noen gikk i sinne, og det kjennes ut som om det var mer enn tolv egg som knuste da.

Tom Waits synger julen inn

Stort sett plages jeg av julemusikk, synes det er slitsomt å høre "Jingle Bells" enten jeg er i klesbutikk eller matbutikk. Jeg synes det er slitsomt å høre "Jingle Bells" alle steder. Men av og til møter man på en sang med jul i seg som er verdt å høre på. De sangene blir selvfølgelig aldri spilt i butikker - det er sangene som heller får deg til å kjøpe mindre enn mer.
En sånn sang er "Christmas Card From A Hooker In Minneapolis" med Tom Waits. Få kan skrive tekster om virkelige mennesker i den virkelige verdenen som han - det er trist, det er sårt, uten at det et eneste sekund blir nedlatende og fordømmende. Denne versjonen av "Christmas Card...." starter og slutter med "Silent Night", og er vel verdt å bruke fem minutter på i disse førjulstider. Teksten kan du forøvrig finne her.

Verden er hvit og vakker

Jeg er ikke så veldig glad i vinter. Vinteren er en årstid jeg helst vil se på inne fra huset mitt. Jeg liker ikke å fryse, jeg liker ikke at det er glatt når jeg er ute og går, jeg liker ikke å flytte rundt på snøen. Men plutselig ble verden hvit og vakker uten at jeg må flytte på snøen. Det var så vakkert der ute i dag at jeg, som strengt tatt ikke trengte å gå ut, måtte ta med kameraet ut. Hele min lille verden er hvit.

Vanligvis tenker jeg at lufta er gjennomsiktig, om jeg ikke ser ned på en stor by og ser at lufta ligger der som et grått teppe. I dag var ikke lufta verken grå eller gjennomsiktig - den var hvit. Og når jeg pustet, kom det hvit røyk ut av meg - hele tiden mens jeg var ute kunne jeg både føle og se at jeg var levende. Og det tenker jeg er lurt av å til - å se at vi lever.

Jul på lavt nivå....

Jeg har verken vaska gølvet eller børi ved. Jeg har ikke satt opp fuggelband, heller, men det har jeg planer om å gjøre i morgen. Inne hos meg er det ikke en eneste juleduk, nisse, eller annet som kan minne om jul. Jo, det henger en dompap i filt i et vindu, men det er en helårsdompap sønnen i huset sydde for flere år siden.
Jeg har planer om å lage jul. Jeg har kjøpt! pepperkakedeig, julesåpa ligger ved vasken, og det gaveinnkjøpene begynner å nærme seg ferdig. Det er bare total mangel på juleutseende i huset mitt. Jeg tenker at jeg skal dra fram noen nisser og andre julegreier, og rydde litt ekstra. I alle fall rydde litt. Og vaske. Hvor mye må man egentlig vaske til jul? Eller, hvor lite kan man vaske og fortsatt være med i juleklubben? Inntrykket er at det finnes mennesker der ute i verden som gjør så mye juleforberedelser at de er helt utslitte når jula kommer. Jeg er sliten nok uten alle forberedelsene, og tenker at jeg orker ikke å bli kjeftesliten eller sovesliten - jeg vil ha så mye overskudd igjen at jeg klarer å nyte ferien som snart kommer, uten at jeg besvimer av trøtthet etter ribba.
Og jeg tenker at jul på lavt nivå fungerte i fjor, og jeg tror det kommer til å fungere i år igjen. Litt godteri, lange frokoster, en og annen pysjamasdag, og litt, bare litt, julepynt, og vi blir fornøyde her i huset. Og gevinsten med jul på lavt nivå, er at når alle rydder nisser inn i skap og skuffer i begynnelsen av januar, kan vi ta det helt med ro - det tar ikke mer enn en halv time å rydde bort vår lille jul...

Valg 2007: pest eller kolera

Vanligvis er Pindia en dame som er mer enn gjennomsnittlig interessert i politikk, og som mener at man har et ansvar for å følge med på det som skjer, og at det å stemme ved valg både er en viktig rettighet og en borgerplikt. I år er Pindia drittlei, og vet knapt hva som er valgets hovesaker. Hun skynder seg å skifte kanal om hun ser mer enn en politiker av gangen i TV-ruta, hun orker ikke å lese avisenes valgstoff, hun har rett og slett fått en eller annen form for valgallergi.
Hvorfor det er sånn? Ikke godt å vite. Etter mange år som velger er det vanskelig å tro på politikere, etter valget fortsetter det meste som før. Pindia er mer opptatt av å se hvordan politikerne har stemt i kommunestyret de siste fire åra, enn å høre alle løftene om gull og grønne skoger, kanskje særlig er hun lei av løftene om grønne skoger, når hun samtidig ser at det stadig bli mindre av dem. I lokalmiljøet er ikke forskjellen på politikerne i praksis så veldig stor, og Pindia føler at det hun kan velge mellom, er pest eller kolera. Strengt tatt har ikke Pindia lyst på noen av delene....
Pindia er lei av valg. Lei av politikere. Og lei seg for at hun ikke klarer å engasjere seg mer. Pindia pleide å synes at politikk var viktig, og hun pleide å bruke mye av tida si på å jobbe med politikk. Pindia tenker at hun kanskje skal engasjere seg litt igjen, lokalt, etter dette valget, en stund etter. Kanskje.
Men foreløpig irriterer Pindia seg over valgkampen. Og hun er ikke helt sikker på hvilket parti som skal få hennes stemme. Kanskje et parti som verken deler ut tyggegummi, drops, capser eller roser. Som ikke maser når man går forbi på gata. Som ikke skriver meningsløse leserinnlegg om ting som bare er viktige i valgår. Som ikke utsetter seg for senebetennelse fordi de klapper på hodene til små barn og gamle damer. Og som ikke fyller Pindias postkasse med papiravfall. Hvis det partiet finnes, da....

Finnes Pindia i virkeligheten?

"Svaret er selvfølgelig nei. Pindia Pampistiko Pampibanon finnes ikke i virkeligheten. Navnet er hentet fra André Bjerckes dikt "Bedrøvet fugl", som handler om Pindia PP, som er trist fordi den ikke finnes, og aldri har vært i India eller Libanon. Siste verset i diktet er sånn:
"Men hvorfor nettopp Libanon?
Og hvorfor nettopp India?
Og kan vi ikke si, da mon,
at vi har laget Pindia- Pampistiko-Pampibanon?
Så får den sove godt i kveld
fordi den fins allikevel!"

Og det er nettopp det vi gjør nå - jeg skaper Pindia, sånn at hun finnes. Her. Men egentlig, i den virkelige verden finnes hun ikke. Akkurat som alle andre som lager seg en nettidentitet: vi finnes ikke i virkeligheten - hvem som helst kan ha laget oss, hvem som helst kan tolke oss. Ville hun vært mer virkelig om hun het Else Hansen, og det var hennes roterom vi fikk et innblikk i? Og i så fall, hvorfor? Og hva hvis Else Hansen hadde lagt ut bilder av et hus, en mann, en katt og noen barn - ville vi da tenkt at vi kjente henne bedre? Og om den vi utviklet et nettvennskap med viste seg å hete Espen, ikke Else, ville da alle tanker og ideer vi hadde utvekslet også vært "falske"? Sånne ting lurer Pindia på noen ganger. Andre ganger er hun opptatt av musikk, bøker, kunst. Hun kan bli indignert over ting hun leser i avisa. Eller likegyldig. Hvis hun da i det hele tatt finnes i virkeligheten...."

Dette innlegget over skrev jeg, forfatteren av Pindias roterom, 14. juni, den dagen min Pindia oppstod. Og fortsatt finnes ikke Pindia. Pindia er en rolle, riktignok med mine meninger og min stemme, men likevel, hun er ikke noe helt menneske, jeg velger hvilken Pindia som skal finnes på nettet.
Pindia er en klok dame, synes jeg. Men hun finnes ikke i virkeligheten. Akkurat som jeg, hun som skriver, ikke finnes helt i virkeligheten på den andre bloggen min, der jeg opererer med fullt navn. For der kan jeg bli lest av ungene mine, mannen min, vennene mine, arbeidskameratene mine, mora mi.... Hvordan kan man være helt ekte under sånne betingelser? Mulig at noen lykkes med det, jeg gjør det ikke. Og jeg tenker at kanskje kjæresten min, ungene mine og sjefen min ikke trenger å kjenne de samme siden av meg.
Og om jeg en dag får lyst til å bli mann i cyberspace, kommer jeg til å utføre kjønnskifte på flekken, helt uten operative inngrep. Og kanskje kommentarene mine kommer til å være like kloke, eller dumme, om jeg heter Pindia eller Pindus. Og kanskje det er greit at vi lurer hverandre litt, her vi sitter ved tastaturene våre. Og det er kan hende lurt av og til, å huske at vi egentlig ikke finnes i virkeligheten, og at vår sjølskapte virkelighet er gode råd slettes ikke dyre, og at gode råd er gode råd, okke som.
Og kanskje virkeligheten er oppskrytt - det kan jo være at kriveligheten er mye kriveligere, da...

Pindia og monsterbarnet

Å være noens mamma betyr at man skal elske noen høyt og betingelsesløst. Pindia leser ofte innlegg skrevet av mødre som ser ut til å få dette til hele tida - de skriver om de fantastiske barna, som er flinke og morsomme og snille. Og Pindia kjenner at hun blir litt misunnelig på alle disse mødrene som finnes der ute i verden, og hun tenker at det kanskje er fordi hun ikke finnes helt i virkeligheten at hun er mammaen til et monsterbarn. OK - hun er mammaen til noen andre barn også, noen hun kan si at er flinke, snille, morsomme og så videre og så videre. Men så er det det lille monsteret. Ikke at det lille monsteret er så lite lenger, hun er absolutt tenåring. Femten. En gang i tida, for noe som føles som hundre år siden, minst, var den minste Pindia-ungen liten, blid og søt. OK, hun var viljesterk og sta, men hun var i det minste hyggelig. Nå er hun ikke til å kjenne igjen. Hun bruker enhver anledning til å gå i konflikt med Pindia, og Pindia, som har hatt tre tenåringer i huset tidligere, føler seg som en misforstått og uelsket mor, en som aldri gjør en god nok jobb, og som det er flaut å kjenne.
Ja, Pindia vet at det er normalt med tenåringsopprør, og at tenåringer tramper i trappene og kommer for seint hjem. Pindia var i sin tid dronningen i tenåringsland, og ga mora si mange slitsomme stunder, men ikke sånn. Hun tok seg i alle fall en pause fra monsterlivet av og til.... I tillegg har Pindia alt fram tenåringer før, og hun har pleid å jobbe med dem, sånn ca. 30 i slengen....
Dette kjennes annerledes ut. Dette kjennes ut som om to mennesker som burde vært på hver sin planet er tvunget til å bo i samme hus. Og det er jo ikke alltid sånn at man passer sammen, selv om man har de samme genene. Pindia tenker at dette barnet, det minste, kommer til å være en fremmed om noen år, en hun har kontakt med fordi de er i familie og har en felles historie, ikke fordi de liker hverandre. Og de prøver, både Pindia og Pindia-ungen prøver å ha det hyggelig, men de får det ikke helt til. Og de elsker hverandre. Det er bare det at de ikke liker hverandre noe særlig godt. Og ingen av dem forstår det minste av den andre....

... fordi hun slettes ikke finnes ....

Tredjepersons-Pindia finnes ikke i virkeligheten. Hun har ikke et eget jeg. Ingenting man leser hos Pindia trenger å være sant. Det blir ikke sannere, mer ekte, mindre flaut, mer spennende eller mer ekte om Pindia kaller seg Trine Hansen, og skriver jeg i stedet for hun. Hun kan fortsatt være Jens Larsen, som leker at han er Trine, eller kanskje han leker at han er katta til Halvorsen. Og katta til Halvorsen mener kanskje mange rare og viktige ting, selv om den ikke finnes i virkeligheten.
Pindia påberoper seg retten til å ljuge i tredjeperson, eller første om hun vil. Men ikke andre, så god er hun nok ikke i språk at hun klarer det. Det kan noen andre ta seg av. Ikke synes Pindia at ting trenger å ha så mye innhold bestandig heller, når hun havner i en blogg hun synes er kjedelig, går hun videre. Akkurat som hun gjør på biblioteket - de fleste bøkene går hun forbi. Hun har funnet mange gode bøker på biblioteket, men hun har nok gått forbi mange perler også, ofte fordi de er skrevet i førsteperson, Pindia synes det er vanskelig å lese bøker skrevet i førsteperson. Det betyr ikke at det er dårlige bøker, bare at Pindia, som kanskje har litt tungt for det, ikke tar utfordringen.
Pindia finnes ikke i virkeligheten. Hun har ikke noe eget jeg. Og det kommer hun mest sannsynlig aldri til å få. Akkurat nå er Pindia en dame midt i førtiåra, men det trenger hun ikke å være, hun kan trylle seg om til en stor sur mann, hun kan bli til Halvorsens katt, eller hun kan være en svært bedrøvet fugl. Hun kan skrive i førsteperson, andreperson eller tredjeperson. Hvis hun vil.

Sint, sliten og sulten...

I dag er dagen Pindia uten problem kunne blitt ansatt som generalsekretær i Premenstruelle Hurpers Landsforbund, PHL. Hun veksler mellom å snakke høyt og lenge til å bli helt stille. Folk som vanligvis er snille og hyggelige, er dumme, dumme. Det kommer lyder ut av folk som spiser, og lyder vil ikke Pindia vite noe av i dag. Så sant de da ikke kommer ut av henne selv, som mange ord, høyt og lenge....
Verden er et trist sted, alt er urettferdig, og det lukter vondt her. Og det er for varmt. Og for trist. Og hvor har det blitt av alle de gode sakene som pleier å være i skapene? Noen har stjålet dem fra Pindia, og alle burde jo vite at sånt gjør man ikke, og er Pindia gift med en tyv, eller har hun oppdratt en?
Pindia har lyst til å gråte når hun finner den tomme sjokoladeesken, og hvorfor er det ingen som vasker sokker i Pindia-huset? Og søpla, går den ut med seg selv, liksom? Har vi dressert søppel her i huset? He? He?
I dag er dagen Pindia godt kan følge etter noen lenge, bare for å si hva hun mener om saker og ting. Og fortelle dem hva de burde mene.
I dag er dagen da Pindiamannen ber Pindia holde seg unna når håndverkeren som skal legge inn et anbud kommer en og en halv time forseint. Ingen kommer for seint til Pindia en dag som dette uten å få høre det høyt å lenge.
I dag er dagen da Pindia roper etter hundeeieren at han glemte noe, når han bare går videre uten å plukke opp hundebæsjen. Nei, hun kaster ikke bæsjen etter ham, hun bare roper, høyt og lenge.
Og verden er så trist, så trist. I dag er dagen da Pindia ikke kan se på nyheter, fordi det garantert er noe å gråte av der, og det tar så lang tid å være trist i dag. Trist, sint, sliten og sulten. I dag.

Ut av min PC, Flylady!

Pindia er en rotekopp. Virkelig en rotekopp. Ting samler seg opp i hauger, de ligger under andre ting, og det er i det hele tatt for mange ting i Pindias hus. I over førti år har Pindia prøvd å lære seg å rydde, for som sagt, det er ikke bare litt rot i Pindias hus. Etterhvert har Pindia tenkt at det må være genetisk, at hun rett og slett mangler ryddegenet. Hun har forsøkt mange ulike måter å nærme seg rotet på, og det er lett å begynne, det er bare det å bli kvitt alt rotet som er så innmari vanskelig, Pindia inbiller seg at det likner litt på slanking: høy motivasjon i starten, så unnasluntring, og til slutt er det verre enn før. Pindia synes det var lettere å slutte å røyke, selv etter å ha røkt 25 om dagen i 25 år enn det er å begynne å rydde.

I rein desperasjon meldte Pindia seg på en ryddegruppe på nettet, Flylady, som veldig pedagogisk sa at det er aldi for seint, og man skal bare gjøre litt av gangen, så man ikke gir opp; babysteps, babysteps. Idéen er god - huset deles opp i soner, og man gjør bare litt hver dag. Selvfølgelig etter at man er ferdig med declutter-fasen, man må få bort alle unødvendige saker som skaper rot. Ja, Pindia kan også rydde i teorien, det er når det kommer til praksis det svikter. Veldig fort blir det sånn at Pindia bare flytter rotet fra et sted til et annet, og skaper nye problemer.

Men OK - Pindia bestemte seg for å prøve Flylady-metoden, og hun har virkelig prøvd. Hun har tatt oppvasken og rydda og vasket oppvaskkummen hver kveld. Hun legger fram tøy hver kveld - og hun ser noen små forbedringer. Men likevel, nå er det nok. Flylady skal aldri mer få slippe inn i Pindias innboks. Hver eneste dag påminnelser om å gjøre ditt, og om å gjøre datt. Har du tatt klesvasken? Finn fram bibliotekbøker. Go shine your sink... Det er som å ha mora si inne i pc'en, og nå orker Pindia ikke det j*vla maset lenger - hun er lei av mas, mas, mas, over hele linja. Så får det heller være rotete hos Pindia, da. Og det at det er viktig å ta babysteps, vet Pindia helt av seg selv.

Kjekt å ha: hakkebøfformer

Av og til finner man ting som man aldri hadde trodd at fantes i virkeligheten, den gangen jeg ikke bodde så veldig landlig og hadde flere TV-kanaler, så jeg ofte sånne ting på TV-shop. Ellers har tingene som nesten ikke finnes i virkeligheten en tendens til å dukke opp på gavebord eller under juletreet, og de er ofte av en sånn karakter at man ikke tør å bytte dem - enten fordi giveren garantert vil bli fornærmet, eller fordi bare det å vise seg utenfor huset med tingen bare vil være for flaut. Det står nok mange kjekt-å-ha ting rundt omkring i bortgjemte skap, mens de som satte dem der håper at de på en mystisk måte vil forsvinne av seg selv. Noe de selvfølgelig ikke gjør, jeg tror heller at kjekt-å-ha tingene formerer seg inne i mørke skap.

Men av og til viser disse utrolige tingene seg faktisk å være kjekke. Sånn som min ting, den til å forme hakkebøff med. Selvfølgelig helt unødvendig, man kan utmerket godt forme bøff og hamburgere uten andre hjelpemidler enn hendene. Og ja, den tar plass i skuffen, men jeg liker den likevel. Det er morsomt å se at bøffene blir like store og jevne, og det føles litt som å være i Danmark. Første gangen jeg så en sånn, var i Danmark - på kjøkkenet hos ei venninne, og jeg ante ikke hva den var til. Jeg trodde det var tull da hun sa at den var til å forme bøff med, helt til jeg så henne gjøre det. I flere år kikket jeg på den når jeg var på besøk hos henne, men det var ikke før i år jeg kjøpte en selv. Helt unødvendig. Og plasskrevende. Men for et deilig hjelpemiddel! Min bøff-selvtillit økte med mange hakk, jeg eksperimenterer med oppskrifter på bøff, saus og tilbehør, og tror helt oppriktig at tingen min gjør bøffene bedre. Og av en eller annen grunn tror jeg tingen er funnet opp av en mann, kanskje av den samme som fant opp løkholderen....

I morgen har Pindia en avtale med dr. Bailey....

... og ikke bare henne, men Burke, Yang og Shepherd med flere kommer også til å være der. Ikke er hun syk, heller, så denne legeavtalen er bare for fornøyelsenes skyld. Vanligvis ser Pindia ikke så mye på TV, og hun ser aldri på noe som har mer enn to episoder - delvis fordi hun ikke klarer å være foran et TV til samme tid hver uke, delvis fordi hun ikke synes TV-serier pleier å være spesielt morsomme. Det vil si: det var det hun trodde. Det siste året har Pindia sittet klistra foran TV-skjermen hver tirsdag, og fulgt med på livet på et sykehus i Seattle. Sist Pindia virkelig fulgte med på en serie, var da Twin Peaks gikk på tv første gang, og hun hadde i alle fall aldri trodd at hun noen gang skulle følge med på en sykehusserie. Men det gjør hun, med stor innlevelse og glede. Hun liker replikkene, hun blir sjarmert av menneskene, og at Tegan og Sarah, som Pindia har likt i årevis, har mye av musikken, teller også. I sommer har Pindia, i et blaff av kjedsomhet og kanskje litt galskap, sett sesong 1 og 2 av Grey's Anatomy på dvd, og kost seg, og gledet seg til neste sesong. Som altså kommer nå.

Og Pindia tenker at hun kanskje har gått glipp av masse i alle disse årene hun nesten ikke har sett tv, og at når man først følger med på en serie, gir det en slags kribling i kroppen, den skriker etter mer. Så Pindia har også fulgt med på House og Carnivale, med stor glede, og stor innlevelse. Og hun tenker at det ikke er så verst med høst - da får hun i alle fall treffe igjen mange hun ikke har sett på lenge.....

Ulyd i radioen

Pindia grøsser hver gang popgruppa med det misvisende navnet "The Kids" strømmer ut av en radio nær henne, og hun grøsser ikke fordi hun kjenner et blaff av vellyst. Hun hadde ikke sansen den gangen de var kids, og hun har det i hvert fall ikke nå. Selv om det er mye resirkulert musikk for tida, går det jo an å være litt sjølkritiske, kanskje, og tenke at ikke alt kan repeteres. Når gamle menn står på en scene og synger om norske jenter som gjør dem sprø, blir det rett og slett litt for mye gammel-gris-aktig for Pindia, det gjør henne ganske sprø, faktisk, og litt kvalm. Hun skjønner jo også at det er greit med kjappe penger, og at det å spille "Forelska i lærer'n" en sommer utrolig nok kan gi nettopp det, men likevel - det er noe med å innse at noe er over, og det å være kids tar definitivt slutt en gang.
Og - kjære Dag Ingebrigtsen, har du tenkt deg muligheten av at det kanskje ikke har noe å gjøre med at de ikke tør at damene ikke vil værra med deg hjem? Det kan jo bare være at de ikke er så desperate etter å få pule, og at de vet at de klarer seg bedre for egen hånd...

Noe gammelt, noe nytt, noe lånt, noe blått...

Nei, Pindia planlegger ikke bryllup, hun kikker rundt i platesamlinga si. Den er stor og uoversiktlig, og veldig rotete. Hver gang Pindia skal rydde i musikken sin, finner hun noe hun bare må høre på, og ikke all musikk lar seg forene med rydding. Etterhvert lurer vel Pindia egentlig på om hun liker et snev av kaos, det er mulig å finne små overraskelser da. I alle fall, Pindia skal jobbe i dag, på arbeidsrommet sitt, og hun trenger musikk. Derfor altså; noe gammelt, noe nytt, noe lånt noe blått: 4 cd'er skal få være med ut i arbeidsrommet, og dette er kriteriene.


Det er mye gammelt i Pindias platesamling - ungene pleier å si at den er full av gamle menn som synger stygt. Og i dag skal Tom Waits være sammen med Pindia en stund. "I never saw the morning til I stayed up all night..." - vakre ord fra San Diego Serenade. Og siden Pindia har lyst til å høre akkurat den sangen, tar hun med "The Heart of Saturday Night" - albumet er fra 1974, og vakkert, vakkert....

Noe nytt, da velger Pindia "Arcade Fire" med albumet "Neon Bible". Pindia ble så glad i det forrige albumet, "Funeral", men dette siste har hun ikke blitt kjent med enda. Hun gleder seg, og håper hun får en ny venn.

Noe lånt, det var verre. Pindia låner ikke musikk. Men det eldste Pindiabarnet glemmer av og til cd'er når hun er hjemme på besøk, og det teller vel som lån? Pindia går for Sufjan Stevens "Illinoise".

Noe blått - her burde det vel egentlig være noe skikkelig sippe-blues, men det vil ikke Pindia i dag. Hun velger heller en blå plate, og tar "The Blue Mask" med Lou Reed. Hun gleder seg til å høre det albumet, det er lenge, lenge siden sist, og der finnes perler som "My House" og "Waves of Fear".

Om ikke Pindia får gjort så veldig mye nyttig på arbeidsrommet sitt i dag, får det ikke hjelpe - hun får i alle fall hørt god musikk....

Pindia kjeder seg....

Hun kjeder seg så mye at hun har bakt en kake for å få tida til å gå. Og Pindia baker egentlig ikke. Hun har gått tur(kjedelig), skrapa en dør (kjedelig), prøvd å få litt orden på hagen (kjempekjedelig). Ingen av de uleste bøkene i hylla har frista, det er en grunn til at de er uleste, ikke sant? Pindias forholdsvis store platesamling er kjedelig, og Pindiafamilien er den mest uspennende familien man kan tenke seg. Derfor spiller Pindia "Milpa" - et usannsynlig kjedelig og vanedannende spill der man skal samle grønnsaker i grupper på tre for at de ikke skal bli spist av et dødningehode. Kjedelig, kjedelig....

Bare ei lita pipe i ny og ne....

Naboen min skråler og synger på Politimester Egil hele dagen - i dag våkna jeg til en stemme utafor vinduet som ropte: "Har du noe hasj?" gjentatte ganger. Det var tidlig, tidlig, med tanke på at Pindia har ferie og gjerne vil sove lenge. Men det er ferie på SFO, og den ikke så veldig sympatiske sjuåringen til naboen har ikke annet å finne på enn å synge i hagen min tidlig om morran. Min tenåringssønn endt opp med å rope til ungen at han fikk ordne hasjen sin sjøl, for her i nabolaget deler vi ikke med drittunger....

Kantarell i hagen....

Jeg har klaga mye over hagen min i år - ugrasset vokser i rekordfart, det kryr av slemme, slemme Iberiasnegler og jeg har fått en dam der jeg ikke hadde lyst til å ha en dam. Men i dag har det vært helt greit i min hage. Jeg gikk på min vanlige runde, og så at det lyste gult av kantarell oppe i skogkanten. Nå har jeg akkurat plukket litt over en liter som skal bli til kveldsmat, og det ser ut til å komme mye, mye mer, hvis det da ikke mot formodning skulle bli tørke her jeg bor. Ingenting tyder på det akkurat, og at jeg så minst hundre brunsnegler på vei over plenen til soppstedet er heller ikke noe jeg gråter over i dag - nå skal jeg bevæpne meg med saltvann og pølseklype og gå ut for å drepe!

Rötmånad og fruntimmersvecka

Rötmånad er det de kaller perioden fra 23. juli til 23. august i Sverige. Høy luftfuktighet gir økt bakterievekst, og større problemer med å lagre matvarer uten at de blir ødelagt. Alle vet jo at fuktighet, varme og ødelagt mat kan oppstå også i andre perioder, likevel synes jeg det er morsomt at man har et eget navn på perioden. Mulig man har noe tilsvarende i Norge også, men det har i så tilfelle ikke jeg hørt om. Og som en liten kuriositet: rötmånaden kommer i slutten av fruntimmersveckan....

Handelens dag

Morsdag er det, og farsdag er det. Dager som er skapt for at vi skal bruke penger og kjøpe enda flere ting vi ikke trenger, og kjenne litt på den gode samvittigheten når vi husker på mor og far med en ekstra oppmerksomhet. Her jeg bor har det vært "Handelens dag" - en dag som ikke gir seg ut for å være noe annet en nettopp det: en dag vi skal handle litt ekstra, bare for å handle. En dag da butikker henger varer de ellers ikke får solgt ut på gata og gir inntrykk av at dette virkelig er et kupp, og folk som handler faktisk tror at de sparer penger.... Men, jeg liker nå at man kaller en spade for en spade, og i så måte er "Handelens dag" helt grei, synes jeg.

Pindia rydder i platesamlinga....

... og alle som rydder vet at det kan dukke opp perler. "Architecture in Helsinki" kom i 2005 med cd'en "In Case We Die". Gruppa kommer fra Australia, og er vel verdt å høre på - for de som skal på øyafestivalen er det mulig fredag 10. august. Jeg, som ikke skal på festival, må nøye meg med å høre den nyoppdaga cd'en, og glede meg til neste, "Places like this", som kommer nå i august. At jeg skaffa meg "In Case We Die" i sin tid, kom rett og slett av bandnavnet - jeg tenkte at når man kaller bandet sitt "Architecture in Helsinki", kvalifiserer det i seg selv til at jeg vil høre mer på det. Og jeg har ikke angret. Musikken er merkelig, akkurat som bandnavnet. Det er basuner og trommelyder, og litt cabaretaktig til tider. Jeg ble glad da jeg rydda i dag. Og slutta selvfølgelig med ryddinga, for å høre på cd'en min. For det kunne jeg ikke vente med. "In Case We Die".

Pindias krig fortsetter...

... og det skal den gjøre til den siste sneglen er borte fra hagen hennes. OK - ikke den siste sneglen, akkurat, de vanlige skogssneglene skal få bli, og alle snegler med hus får automatisk oppholdstillatelse, men de slemme sneglene fra Iberia, de skal bort. De har rett og slett ikke noe her å gjøre, og jeg synes de skal dra hjem til der de kom fra...
En gammel dame jeg vet om, synes de er ekle, for, som hun sier: "De gjør det med seg selv". Og ja, de gjør det, sneglen er i stand til å befrukte seg selv, for deretter å legge 400 egg. Det betyr at de 74 sneglene jeg akkurat har puttet i saltvannsbøtta sånn at de kunne oppløse seg til slim, faktisk utgjør en forskjell i hagen min. 74 snegler med 400 egg hver - det kunne blitt veldig mange nye snegler... Men takket være meg, Pindia Pampistiko Pampibanon, blir ikke de noe av i alle fall. Og kampen fortsetter. Og til den journalisten i lokalavisa som skrev at snegler bare spiser dødt plantemateriale; du har ikke møtt mine snegler. Eller kan hende det bare er mine snegler som ikke har lest avisa.

Pindias krig i hagen...

Pindia har bevæpnet seg med en bøtte med saltvann og pølseklype, og erklært krig mot mordersneglene. Vanligvis lever Pindia og dyrene i skogen i fred med hverandre, rådyra beiter litt i hagen, grevlingen roter i plenen, reven rusler forbi om natta, og fuglene får lov til å bråke så mye de bare vil. Pindia liker ikke insekter som flyr rundt i lufta og sier bzzz, og vifter dem bort hvis de kommer for nær, men hun blir ikke hysterisk ved tanken på å ha dem i hagen. Mordersneglene, derimot, de orker hun ikke å se i hagen. I mange år har hun sluppet unna, men visst at det bare har vært et spørsmål om tid før de ville komme til henne også. Og nå er de her. De kommer fra skogen, i mengder. Pindia vet ikke helt hva det er med dem som gjør dem så frastøtende - hun tror det er det at de ikke har ben sånn som andre dyr - ting som sklir på slim for å komme seg fram i verden er ikke ønsket hos Pindia. OK - hun kan tolerere de svarte og hvite skogssneglene, men de brune, slemme: nei. Derfor altså; Pindia ut med pølseklype og bøtte, og hun som ellers bærer store edderkopper forsiktig ut av huset sånn at de ikke skal bli tråkket på, fryder seg når hun ser sneglene krølle seg sammen for så å nærmest gå i oppløsning i saltvannsbøtta. Og hun vet at det kommer mange fler fra skogen, de kommer i bølger, igjen og igjen. Og selv om hun aner at overmakten er for stor, bevæpner Pindia seg stadig, og tenker at selv om de riktignok er mange, er hun i alle fall mye, mye større....

Genetisk betinga rot

I forrige uke var ungdommene i flertall i Pindias hus. De to tenåringene som bor her hele tiden, fikk forsterkninger fra det største Pindiabarnet, det som egentlig har fløyet ut av redet. Det tok ikke veldig mange timer fra hun kom til hun oppførte seg om om hun var hjemme - noe hun på en måte var, men likevel: det er tre år siden det store Pindiabarnet bodde her permanent, og hun er heller ikke et barn lenger. Og hun tar stor plass. Bare for en ukes besøk hadde hun med seg fem par sko, masse klær, bøker, cd'er, sminke. Og denne uka går Pindia rundt og samler inn det gjenglemte, alt det hun må putte i en stor eske og sende til Pindiabarnet. Og Pindia er litt lei seg for at hun som bærer av det dominante rotegenet har overført det til alle ungene sine....

Pindia i prøverommet...

I dag har Pindia prøvet klær. Og det var en heller nedslående opplevelse. Vinterens røykeslutt har helt klart lagt seg på mave, rumpe, lår, og Pindia er ikke bare en liten dame midt i livet - hun er en fyldig liten dame midt i livet. Joda, hun har nok merket det, at kiloene har sneket seg på, og hun har nok brukt ganske mye tid på å tenke at det ville vært lurt å bevege seg mer. Tid til å tenke på det - det å sette bevegelsesforsettene ut i livet er noe helt annet. Pindia forstår at noen kilo må vekk, hun forstår også at selv ikke den verste sultekuren i verden kan redde bikinisesongen. Så Pindia går en ganske fet sommer i møte, og tenker at denne sommeren skal fotodokumenteres, sånn at hun kan se på bildene neste vinter, til skrekk og advarsel, mens hun spiser mindre og beveger seg mer. Og i morgen skal Pindia ut og bruke penger hun ikke har på noe hun strengt tatt ikke hadde trengt, hvis hun bare hadde utøvd noe mer selvkontroll. Straffen er, foruten at det disser både her og der, at store deler av morgendagen må tilbringes i prøverom i ulike butikker, på jakt etter kamuflasjeutstyr for overvektige damer.

Pindia avlyser ferien med Paul Auster....

Hvert år legger Pindia til side noen bøker hun tenker hun skal lese i sommerferien - det er godt å ha noen leseropplevelser å glede seg til, noen bøker som ligger og venter, og som hun regener med at kan leve opp til en kresen lesers forventninger. Nå er Pindia ikke akkurat utstyrt med selvkontroll i bøtter og spann, og da hun for noen dager siden så en av bøkene hun nesten hadde glemt fantes ligge der i hylla, begynte det å krible i kroppen. Hun tenkte at det ikke var lenge til hun kunne åpne boka, bare en liten uke til, og hun gledet seg. I et par dager har Pindia nærmest sirklet rundt denne boka - hun har tatt på den, lest baksideteksten, og til og med luktet på den. Hun har hatt lyst til å åpne den, og bare lese litt, men Pindia vet at det er med bøker som god sjokolade, det er vanskelig å stoppe etter bare litt. Som en som har sluttet å røyke og nærmet seg en sprekk, så hun på boka igjen og igjen, men hun åpnet den ikke. Hun begynte å rydde i bokhylla for å finne andre gjenglemte perler, men det hjalp ikke - det var Paul Auster, og bare ham, hun ville ha. Og i dag sprakk hun. Pindia sitter i en krok med Paul Auster i fanget, og det kjennes bare godt. Det var nå hun skulle til Brooklyn, ikke i neste uke. Og siden Pindia vet at hun vil ha mye av det som er godt, har hun bestemt seg for å sitte lenge opp i kveld og lese i "Brooklynsk dårskap". Og hun vet at det kommer en dag i morgen, og at da er bokhandelen åpen....

Pindia var på konsert i går....

... og hørte, og ikke minst så, Patti Smith. Dama er 60 år, men har en energi og en sjarme som man sjelden ser maken til. Hvis jeg har 1/3 av den energien når jeg blir 60 kommer jeg til å være kjempefornøyd. Jeg likte godt at hun spilte Redondo Beach som låt nr. 2 - da visste jeg at jeg kom til å elske den konserten. Ellers kom perlene som på en snor - vanligvis liker jeg ikke at andre enn Lou Reed synger sanger av Lou Reed, men Patti Smith kan synge Perfect Day akkurat så mye hun bare vil.... Dama er bare helt rå - og sånn som hun kan spytte! Dette var en deilig opplevelse!

Finnes Pindia egentlig?

Svaret er selvfølgelig nei. Pindia Pampistiko Pampibanon finnes ikke i virkeligheten. Navnet er hentet fra André Bjerckes dikt "Bedrøvet fugl", som handler om Pindia PP, som er trist fordi den ikke finnes, og aldri har vært i India eller Libanon. Siste verset i diktet er sånn:

"Men hvorfor nettopp Libanon?
Og hvorfor nettopp India?
Og kan vi ikke si, da mon,
at vi har laget Pindia-
Pampistiko-Pampibanon?
Så får den sove godt i kveld
fordi den fins allikevel!"

Og det er nettopp det vi gjør nå - jeg skaper Pindia, sånn at hun finnes. Her. Men egentlig, i den virkelige verden finnes hun ikke. Akkurat som alle andre som lager seg en nettidentitet: vi finnes ikke i virkeligheten - hvem som helst kan ha laget oss, hvem som helst kan tolke oss. Ville hun vært mer virkelig om hun het Else Hansen, og det var hennes roterom vi fikk et innblikk i? Og i så fall, hvorfor? Og hva hvis Else Hansen hadde lagt ut bilder av et hus, en mann, en katt og noen barn - ville vi da tenkt at vi kjente henne bedre? Og om den vi utviklet et nettvennskap med viste seg å hete Espen, ikke Else, ville da alle tanker og ideer vi hadde utvekslet også vært "falske"? Sånne ting lurer Pindia på noen ganger. Andre ganger er hun opptatt av musikk, bøker, kunst. Hun kan bli indignert over ting hun leser i avisa. Eller likegyldig. Hvis hun da i det hele tatt finnes i virkeligheten....