Kommunist-jul: Så synger vi med, dere...

.



Det er ikke det at jeg ikke liker jul - jeg liker jul veldig godt. Jeg liker nisser og juletrær, og lys og lukten av røkelse. Jeg liker julemat og julegaver. Det er bare det at det lett blir litt mye. Når man kjenner ribbefettet ligge som en klump i magen, fuglen står ferdigstuffa i ovnen, Delfiakaka er påbegynt og marsipanen er spist opp, kjenner man at man er mett.

Etter å ha sett utallige Jesusbarn og engler på TV, og blitt fyllt opp med dårlig samvittighet av alle gode hensikters filmsnutter som erstatter reklame på TV disse hellige dagene, trengte jeg noe annet. Jeg trengte denne lille filmen, og jeg tenker at denne skal jeg nynne på ofte i dagene som kommer, enten jeg vil eller ikke - helt til jeg blir mett....
.

Rudolf Nilsen: Arbeidsløs Jul

.
Jeg skulle ønske at jeg kunne lese Rudolf Nilsens dikt og tenke at sånn hadde de det i gamle dager, stakkars dem. Dessverre er det ikke sånn - alle feirer ikke jul i overflod, og for mange er dette en vanskelig tid da det blir ekstra tydelig at man på en eller annen måte står utafor samfunnet.

Det er viktig å tenke på andre enn seg selv i jula, blir det gjentatt og gjentatt i disse dager. Og det er vel og bra. Det er bare det at tanker i seg selv ikke gjør noen hverken mette eller varme. Så altså: handling, ikke bare tanker. Da kanskje den litt beske ettersmaken fra ribba blir litt mindre flau.

Og nei, jeg mener ikke at vi skal velge lidelse og armod. Og jeg mener at det er viktig å tenke på andre og å være oppmerksomme på at vi faktisk kan bidra med litt vi også. Men det å skulle hjelpe verden er litt som å passe et fuglebrett: Hvis vi mater fuglene hver dag i desember og slutter i januar, vil de likevel fryse eller sulte ihjel.

Jeg kan ikke redde verden. Men jeg kan be en ekstra julegjest. Og jeg kan be en ekstra januargjest også.

Arbeidsløs jul

Vi som er dømt til livet
i gråbeingårdenes by
feirer idag en solfest
for ham, som er født påny.

Vi har fått tyve kroner
å feire hans komme med!
For dem har vi kjøpt en julegran
og en hel sekk ved.

For dem har vi kjøpt en bayer
og et stykke hestekjøtt.
Det siste skal minne om stallen,
hvor frelseren blev født.

De fattiges herre og mester!
Det var ikke godt for ham.
Han hengtes tilslutt på korset
midt mellem synd og skam.

Godt det er bare en skrøne
at Kristus er kommet påny.
Så blir det en fattig mindre
å nagle på kors i vår by.

Vi i de mørke gater
feirer idag en fest.
Til jul får vi tyve kroner,
til påske: Korsfest! Korsfest!

- Rudolf Nilsen
.

Sånt sier man bare ikke....

.


... at man er redd for dverger, mener jeg. For det første tror jeg ikke at man sier dverg, men kortvokst. For det andre skal man ikke være redd for en gruppe - det er stigmatiserende og diskriminerende.

Jeg har ikke lyst til å være stigmatiserende eller diskriminerende. Men jeg synes kortvokste er litt skumle. Det er mulig det henger sammen med eventyrenes framstillinger, og det at jeg syntes Rapunzel var et skummelt eventyr da jeg var liten, særlig da dvergen hoppet opp og ned i sinne. Jeg tror i alle fall at det var det eventyret, og jeg tror i alle fall at det var en dverg.

Det er ikke et alvorlig problem for meg, det er ikke en fobi som invalidiserer meg og som gjør at jeg ikke tør å gå ut, og som må behandles med langvarig samtaleterapi. Men det er litt pinlig, og jeg skammer meg litt over fordommene mine. Og enda mer pinlig er det at jeg gledet meg litt da jeg så dette kortet på Post Secret - at det er en til som er som meg.

Og så skammet jeg meg litt ekstra over at jeg gledet meg over at det fantes enda en stigmatiserende, diskriminerende og intolerant person der ute.
.

Om overskrifter og sånt - hvordan kan Norges eldste dø?

.
"Norges eldste er død", leser jeg i Dagbladet. Og jeg betviler ikke at Gunda Harangen, som ble 109 år, var Norges eldste. Men for meg skurrer det litt - når Norges eldste dør, rykker jo automatisk en annen opp og er Norges eldste, helt av seg selv, uten å vente på at han eller hun skal utnevnes av kongen i statsråd, eller nomineres av noen.

Jeg for min del tror at Norges eldste ikke kan dø, det vil alltid være en annen eldste, om ikke vi snakker om eneste. Og da står det neppe i Dagbladet...
.

Å ta tog med bibliotekarer

.
Forleden dag var jeg fanget på et tog med bibliotekarer. OK - jeg overdriver - jeg kunne gått av toget, eller forsøkt å finne en bibliotekarfri togvogn, men siden jeg hadde med meg ganske mange ting og et barn, valgte jeg å bli sittende.

Nå høres det ut som om jeg misliker bibliotekarer, det gjør jeg ikke, jeg liker bibliotekarer, særlig når de er på jobb, eller en og en. Når de er i flokk skjer det noe litt merkelig, og jeg blir litt usikker.

Det startet allerede på jernbanestasjonen. "Hva gjør de?", spurte det medbrakte barnet, og pekte, "Leker de ringleken?" For der stod de i ring, bibliotekarene fra det lokale biblioteket, og jeg tror kanskje at om vi hadde gått rundt dem og sunget "ta den ring og la den vandre" at de lydig ville stukket hendene fram.

Jeg og den medbrakte ble enige om at vi ikke hadde så veldig lyst til å sitte i samme vogn som de, og det unngikk vi. Det var bare det at alle togvognene var fulle av bibliotekarer, for de skulle på bokmesse, må vite, og vi skulle sitte på toget en time.

Det er mulig at det er fordi de har det stille på jobben at de er så høylydte, eller det kan være at det var fordi de som befant seg i samme vogn som oss var damer i sin beste aldre med mye stemme og mye å si. I alle fall fikk vi ganske mye mer informasjon enn vi ønsket oss, ok, så er sjefen ikke helt god, det kan vi klare å høre på, og ferieturene. Men sykdommene, det ble litt for mye for oss, og hvem som har fjernet hvilke innvoller trengte vi strengt tatt ikke å vite.

Kunne vi ikke få fortsette å tro at bibliotekarer bor på biblioteket, og når det stenger der om kvelden leser de litt for hverandre før de legger seg, stille, stille. Vi trengte i alle fall ikke å vite at det kommer ting ut av kroppene deres, vi trenger egentlig ikke å vite at de har kropper...

Og da en av damene tok litt hardt i setet, og sa at "Tenk om noen tror vi ødelegger, det kunne blitt en fin overskrift: "Bibliotekarer herper tog"", var det bare så vidt vi klarte å dy oss. Aller mest hadde vi lyst til å gå bort å si at hun bare skulle ta det med ro, ingen kom noengang til å mistenke henne for å lage et ørlite eseløre i en bok en gang, og aller minst for å gjøre hærverk på toget...
.

Bønnesvar og begjæringer

.
Nei, det er ikke mine ord. Det er mannen på TV som gjentar det igjen og igjen. Jeg, som ikke visste at det fantes en kristen TV-kanal inne i mitt TV, sitter fascinert og glor. Egentlig jobber jeg - jeg har strukket deadline så langt det er mulig, og må levere tekst og foto nå. Men mannen på TV gjør det umulig - jeg må bare se litt til, og høre på den kunstige måten han snakker på - med hvisle-s når han sier Jesus, og en bitteliten e i slutten av ordene for å holde dem litt lenger. Og jeg tenker at det har han lært på et kurs, jeg har hørt flere snakke sånn, at folk som ellers ikke hvisler gjør det når de sier Jesus.

Og jeg lurer på om hvem som helst kan sende TV til alle, også til sånne som ikke har bedt om det, som meg, og jeg tenker at da kan det bli flere morsomme opplevelser i TV-kroken enn jeg ante. Og jeg tenker at når de klarer å putte en kanal jeg ikke har bedt om inn i TV-en min, burde de vel klarer å gi meg svensk TV også - det er min begjæring....
.

Watch that child....

Ja, gjør for Guds skyld det....

.

Om skrivesperre, Stieg Larsson, valg og gresskar

.

Det er skrivesperre på i Pindias Roterom for tida. Det er ikke det at jeg ikke mener ting - jeg mener mange, mange ting, men jeg orker hverken å systematisere tankene, eller ta følgene om jeg skulle mene noe som er litt for mye....

Jeg mener for eksempel mye om den debatten som går på Dagbladets sider om Jan Guillous kritikk av Stieg Larsson, og som en av de få som ikke har likt Larssons bøker, blir jeg forundra over alt engasjementet dette skaper, og hvor dårlig gjort mange mener det er å kritisere en som er død. Selv vil jeg forresten helst få all kritikk etter jeg er død, for å slippe å forholde meg til det. En annen ting som ofte sies i den debatten, er at når så mange liker bøkene, må de jo være bra.... Ja, det må de. De må være bra for noe, for eksempel å skape leselyst og engasjement, men det er ikke gitt at de vil bli stående igjen som stor litteratur av den grunn.... Men, dette skal ikke jeg skrive noe om. Jeg har meningsvegring og skrivesperre.

Jeg kunne mene noe om valg, som f.eks. kan jeg mene at jeg er innmari glad for at valget i USA snart er over, og jeg kunne ment noe om Norge og Jensen og Solberg som framstår som to sure og furtne kjerringer, og jeg tenker at særlig Siv Jensen minner om den sure dama i borettslaget som minner alle andre om at de ikke har vaska trappa, og at det er de andres skyld at hun ikke får til det hun vil. Og jeg tenker at jo surere og mer pripne de damene framstår, jo bedre er det for meg og alle andre som ikke stemmer på dem.... Men egentlig orker jeg ikke å mene noe om det.

Jeg orker ikke å mene noe om bøkene jeg leser heller, selv om "Pasjonsfrukt" var en nydelig roman jeg hadde tenkt å anbefale flere å lese, som f.eks kommer inn på at det er mange grunner til å elske noen. Eller den søte, lille boka "Bare Henry". Kanskje jeg mener noe en annen dag, men ikke nå.

Jeg har skrivesperre. Jeg har aller mest lyst til å skjære ut et skummelt gresskar, og ta det med ut i verden for å skremme unger. Bare skremme litt, ikke sånn at de blir traumatiserte for livet, men litt redde, akkurat sånn at man kjenner at det er godt etterpå når man ikke er redd lenger, og ting faller på plass igjen. Sånn at man orker å kjenne noe. Mene noe. Og la skrivesperren gå over.
.

Post secret...

.

Til Post Secret kan man sende små og store hemmeligheter. Jeg elsker å lese disse notatene folk lager om ting man kanskje ikke sier høyt - som at man ikke vil at mannen sin skal få flere barn, eller at man lurer på hvordan dyra i dyreparken smaker.


Og jeg tenker at vi nok har mange små hemmeligheter, noen og enhver av oss, og at det kanskje er lurt å sende dem fra seg, så kan vi se at det er flere av oss der ute, fulle av skadefryd og bitterhet, og med skitne og særdeles upassende politisk ukorrekte tanker...
.

Ikkje lett å vera foggel i dag...

.

Ikke isbjørn heller. Dette er en av de mer vellykka kommentarene jeg har sett angående global oppvarming....

Jeg har plassert min blogg i Sandefjord på bloggportalen Bloggurat!


.

Men kan de ikke bare spise kake...

.

... hvis de er så sultne? Og skifte skjortesnippene i England....
.

Radio om natta...

Av og til jobber jeg med ting om natta, og da hører jeg ofte på radioen.

Og hver gang jeg hører Bjørn Eidsvåg synge om å vasse i sivet til Elvira Nicolaysen, grøsser jeg.

Og jeg får lyst til å rope at han skal holde seg unna sivet hennes, kan han ikke bare stå der, ved elvebredden, og kikke litt (og den tanken er ille nok), og la henne være.

Bildene som danner seg i hodet mitt av Bjørn Eidsvåg som vasser i Elvira Nicolaysens siv blir rett og slett litt for mye på denne tida av døgnet...
.

Taxidermia

.


Hvis det ligger en pakke fra en god venn i postkassa di, og den viser seg å inneholde filmen "Taxidermia" regissert av av György Palfi, og det er en gul post-it lapp festet til den der det står "Tenkte kanskje du kunne lære noe av denne", er det grunn til å bekymre seg da?

Hva mener hun egentlig at jeg skal lære?

Jeg mener, hadde jeg vært mann kunne jeg selvfølgelig lært hvordan man får en stor flamme til å stå ut fra penis, eller at man alltid må sjekke om det er en høne på andre sida før man for eksempel putter penis inn i et hull i veggen. Eller kanskje hun mener at jeg skal bringe denne kunnskapen videre til menn jeg kjenner, at jeg f.eks i løpet av en samtale med en mann burde fraråde ham å stikke penis inn i hull i hønsehusvegger.

Kanskje min venn synes at jeg kunne blitt en god hurtigspiser, og at det er derfor hun ga meg akkurat denne filmen. Jeg bodde hos henne en uke i sommer, og jeg lurer på om jeg spiste for fort da jeg var der, men dagene var så lange, og jeg var så sulten når vi endelig kom hjem - jeg tror jeg får ringe henne å si at jeg ikke pleier å spise så fort, og at jeg har et alt for anstrengt forhold til det å spy til å noen gang delta i et spisemesterskap. De i filmen kunne spise, spy, spise. Jeg tror ikke jeg kan bli særlig god til det.

Filmens siste del handler om en taksidermist. Ja, jeg er mer enn gjennomsnittlig fascinert av utstoppa små ting, men jeg håper virkelig ikke min venn mener at jeg burde lære å stoppe ut meg selv - alt har en grense, jeg også...

Egentlig håper jeg at hun ikke mente at jeg kunne lære noe i det hele tatt - jeg håper at hun ville at jeg skulle få en god filmopplevelse, og det fikk jeg. I sin tid kalte Dagbladet filmen for "genial og grisete", og jeg tror jeg er enig i den karakteristikken. Og jeg tenker at dette er en film mange burde se, mange, men absolutt ikke alle. Og man bør ikke spise samtidig som man ser denne filmen....

Forskjell på pirat og tyv...

Om den syvende himmel og livet på jorda

.


Av og til ser jeg på TV-serien "Den syvende himmel", om den prektige amerikanske prestefamilien, The Camdens. Her kan man lære om moralske dilemmaer, at det er vanskelig å være menneske, og at det finnes god en løsning på alt som er trist og leit. Alle situasjoner man kommer opp i, skal man prate om lenge og vel, og man skal lære noe av alt som skjer.

Jeg må innrømme at jeg ikke ser denne serien for å lære noe. Ikke fordi jeg synes skuespillerne er dyktige eller at problemstillingene er interessante, heller.

Jeg ser på "Den syvende himmel" av og til for å sette større pris på det jeg har. Jeg gleder meg over at jeg bor i en familie der vi ikke trenger å diskutere alt ihjel, jeg er glad for at jeg har en verdslig mann som ikke er prest, jeg er overlykkelig over å være mammaen til tre ikke-religiøse ungdommer som ikke kommer hjem og forteller meg alt i hele verden, men som er selvstendige, flotte og sære mennesker som bestemmer over seg selv.

Og det funker - hver gang jeg ser på den prektige familien, er jeg glad for at jeg lever i verden og ikke i en amerikansk TV-serie. Og for at mine unger, på tross av bannskap og andre uhumskheter, er mye, mye, flottere enn de irriterende prestebarna på TV.

Og serien får meg videre til å tenker på Hans Børli, og det flotte, lille diktet han skrev som heter "Myrulla på Lomtjennmyrene":

Skulle jeg, mot formodning,
bli salig -
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:
- Jeg har sett noe som var hvitere
enn vingene dine, Gabriel!

Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene
hjemme på jorda.

Hans Børli
.

Om matblogging og fiskeavfall

.



Av og til blir jeg forundret over hvor stor del av livet til folk man kan få innblikk i ved å lese blogger. Yndlingsbloggeren min gjennom tidene pleide å oppdatere bloggen sin mange ganger om dagen, med bilder av maten hun spiste, katten sin, en hundebæsj i veikanten, de nye klærne hun kjøpte, og så videre, og så videre.

Jeg ble veldig fascinert av dette - alt hun tenkte, følte og opplevde sto det om i bloggen, enten hun var sur på eksen og hans nye kjæreste, hun var bekymret over kattens helse, eller at hun gledet seg til å ha sex med sin nye kjæreste. Lenge trodde jeg det var en tulleblogg, og at ingen i virkeligheten ville utlevere seg selv på den måten. Da jeg forsto at hun fantes i virkeligheten, fulgte jeg enda mer fascinert med, og merket at jeg nok har sterkere kikkertendenser enn jeg har lyst til å være ved.

Det er de færreste som utleverer seg så totalt som denne bloggeren gjorde, med bilder av seg selv i ulike positurer flere ganger om dagen. Men av en eller annen grunn snubler jeg stadig vekk over blogger der folk legger ut bilder av maten sin - og vi snakker ikke om brødskiver med brunost. Det er de lekreste kaker; frokostbord dekket til én med blomster, rutete duk og høye smørbrød; det er salater som ser ut som kunstverk. Datteren min påstår at det er damer som alltid er sultne fordi de slanker seg som står bak de sidene, og det er mulig. Det jeg lurer på, er hvordan i all verden de får kakene sine så pene - mine synker ofte litt sammen i midten, eller er litt brente i kantene.

Om jeg skulle begynne å fotografere maten jeg lager, måtte jeg vært garantert anonymitet og - og dersom jeg noen gang skal la meg avbilde sammen med noe jeg har kokt på kjøkkenet, skal jeg ha pose over hode. Jeg er ikke særlig god til å lage pen mat. God mat kan jeg lage, som f.eks stekt makrell med nypoteter, agurksalat og rømme. Og bildet av fiskeavfallet er ikke så verst , det heller...
.

Markus Zusak: Boktyven

Den største ungen min sa: "Dette er den beste godtriste boka jeg noengang har lest". Vi hadde kjøpt boka begge to, fordi den var pen å se på. Omslaget er pent, skriften er pen. Det grafiske i sideoppsettet er pent, det også. Og altså; godtristheten man aner av bare å kikke i boka, og får bekreftet når man leser.

Døden er fortelleren i boka. Og boka handler om Liesel, jenta som bor i fosterhjem hos Hans og Rosa Huberman fordi det er krig, og hennes foreldre er kommunister og dermed forfulgt. Den handler om Hans med trekkspillet, som er en anstedig mann, og Rosa, med de biske ordene, som er en anstendig kvinne. Og den handler om det å ha en mann med hår som fjær skjult i kjelleren.

***NOEN KNUSTE TALL***
I 1933 ga 90 prosent av tyskerne sin urokkelige
støtte til Adolf Hitler.
Det betyr at ti prosent ikke gjorde det.
Hans Hubermann tilhørte disse ti prosentene.
Det var en grunn til det.
(side 63)

Hans Hubermann som spiller trekkspill og trøster om natta og lærer noen å lese. Og vi møter en gutt som maler seg med kull i ansiktet fordi han vil løpe som Jesse Owens. Og som står i den iskalde vannet for å redde en bok, uten et eneste lite kyss i belønning. Og hele tida; Døden, Døden.

***NOEN FAKTA OM STALINGRAD***
1. I 1942 og tidlig i 1943 sto himmelen som et bleket
laken over denne byen hver morgen.
2. Hele dagen, mens jeg bar sjeler over det, sprutet det blod
på dette lakenet, helt til det var fullt og ble trukket
mot jorden.
3. Om kvelden ble det vridd og bleket igjen,
slik at det var klart til å brukes neste morgen.
4. Og dette var så lenge kampene bare fant sted om dagen.
(side 106)

Det handler om å skjære ut sider av "Mein Kampf", male dem hvite og å lage en ny bok oppå. Og om å være redd. Og sulten. Og om hvordan anstendigheten av og til blir borte, og mennesker ikke ser på hverandre som mennesker mer, men at noen alltid gjør det likevel, og heldigvis. Og det handler om det uforståelige i at noen kan bombe et sted som heter Himmelgaten. Og det handler om å si farvel uten å vite at det er det man gjør. Og det handler om vennskap og kjærlighet. Hadde det ikke gjort det hadde ikke boka vært godtrist, bare trist.

En anmeldelse av boka finnes her. Jeg skal ikke si så mye mer. Bare at om jeg hadde jobbet som lærer i tiende klasse nå, vet jeg hvilken bok jeg ville lest høyt. Og at noen ganger går 540 sider fort og sakte på en gang. Og at det at Døden opptrer som forteller, er i seg selv grunn nok til å lese en bok. Og at den store ungen min har rett i at dette er en veldig, veldig, god godtrist bok. Og jeg skal avslutte med Dødens oppsummering av hva boka handler om:

"Det er faktisk en ganske liten historie, som blan annet handler om:

* En jente
* Noen ord
* En mann som spiller trekkspill
* Noen fanatiske tyskere
* En jødisk slåsskjempe
* Og en god del tyverier

Jeg så boktyven tre ganger."
side 11
.

Helene Uri: Honningtunger

Dette er ikke mine venninnner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner...

Forutsigbar og kjedelig. Det lønner seg å være snill, og de slemme får sin straff. Og selv om damevennskap ofte er intrikate og ambivalente: hvor der de tingene som gjør at vi tross alt holder ut med hverandre, år etter år?

Dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner...

.

Auberginer i rumpa og kresne søstre

Jeg elsker auberginer. For det første synes jeg de er flotte å se på, gode å ta på, og de smaker godt. Søsteren min er ikke glad i auberginer i det hele tatt - ingenting i verden kan få henne til å ta på en aubergine, langt mindre å putte den i munnen. Hun grøsser når hun går forbi auberginene i matbutikken, og selv om hun ser en annen vei, vet hun at de finnes.

Avskyen hennes kommer ikke av at hun en gang forspiste seg på auberginer. Den kommer av at hun en gang jobbet på et fotolaboratorium.

Noen ganger kan man lure på om folk som sender bildene sine til fremkalling tror at de havner i en konvolutt helt uberørt av menneskehender. Til de som lever i den villfarelsen: det er ikke sant! Mange mennesker ser bildene dine, på store steder ruller de faktisk på et stort, stort bånd hele tiden, sånn at eventuelle feil kan oppdages.

Jeg tror at mannen som sendte bilder av seg selv med en aubergine i rumpa enten ikke visste at noen så bildene hans, eller at han nettopp ville at noen skulle se bildene hans, om det så bare var den ukjente dama på bildefabrikken. Ja, de finnes også, de som ringer og sier at bildene ikke har kommet tilbake fra fremkalling, og beskriver med saftige detaljer hva som skulle ha vært på den bortkomne filmen. Og det er aldri fødseldagsselskapet til gamle tante Klara, hvis da ikke tante Klara tilfeldigvis liker lakk, lær og håndjern.

Men altså, auberginemannen ringte ikke, han sendte bare bilder av seg selv. Med auberginer i rumpa. Igjen og igjen. Som altså førte til at min søster ikke spiser auberginer, enda så godt det er.

Jeg, derimot, elsker auberginer. Med auberginer, tomat og løk kan man trylle. Akkurat nå står en gryte med lam og aubergine i min stekeovn og sprer lukt av noe godt i hele huset.

Og jeg tenker at auberginemannen neppe jobber i grønnsaksavdelingen på min lokale Meny-butikk, og jeg tenker at så innmari mange auberginemenn kan det vel umulig finnes der ute, i alle fall ikke som legger auberginen tilbake etter å ha lekt med den - da er i tilfelle det en helt annen historie, og den tror jeg ikke jeg har lyst til å høre....

Jeg ser i alle fall fram til å spise auberginene mine senere i dag, og som tilbehør skal jeg lage en salat, med agurker som forhåpentligvis ikke noen gang har vært i nærheten av en eneste agurkmann...

.

Let's dance to Joy Division, and celebrate the irony

Hvorfor treet elsker øksen

Denne boka, skrevet av Jim Lewis, har stått i bokhylla mi lenge på vent, i flere år har den stått der. Flere ganger har jeg sett på den, før jeg har valgt meg en annen bok jeg heller ville lese. Jeg husker ikke helt hvordan den kom inn i huset, men jeg vet at jeg har kjøpt den selv. Jeg valgte den muligens på grunn av tittelen "Hvorfor treet elsker øksen", eller kanskje på grunn av det pene omslaget, eller kanskje det bare kjentes helt rett å ta den med seg hjem fra bokhandelen, det kan ha vært noe med lukten av ulest bok, tyngden i hånden, eller hvordan det kjentes å stryke over papiret.

Eller kanskje det var begynnelsen. Som er sånn:
"Kan du ikke bare begynne?
Jeg var syvogtyve år gammel og hadde kjørt meg bort. Jeg lå på en uopplyst riksvei i mørket en sommernatt. Det var ikke hit jeg hadde tenkt meg."

En sånn innledning kan få meg til å kjøpe en bok.

Det spiller ingen rolle heller, hvordan den kom inn i huset mitt. Den er her. Og hvis det finnes noe som heter fluktromaner, er dette en fluktroman. Ikke fordi leseren flykter fra virkeligheten, men fordi hovedpersonen i boka er på flukt.

Hun heter Caroline Harrison i begynnelsen av boka, og hun er på reise.
"Jeg hadde allerede vært alle andre steder: I tre år hadde jeg sett meg om etter et nytt sted å bo, jeg hadde prøvd byer slik noen kvinner prøver elskere, men hadde ikke funnet den riktige ennå. En by var for ren og en annen for stor; i den tredje likte jeg ikke været, det regnet aldri skikkelig der; i den fjerde likte jeg ikke menneskene, som alle var hvite kjemper, som gikk gatelangs med sløve uttrykk malt i ansiktet og kjøpte meningsløst juggel i smakløse butikker. Likevel prøvde jeg å få hvert sted til å passe: Jeg klippet håret og forandret spisevaner, jeg lærte meg dialekter; jeg prøvde å leve gjennom lokale diktere, lære litt om lokal historie og besøke berømte gravsteder. Jeg prøvde å lære hvordan jeg skulle ønske ting, hvor jeg skulle ønske dem, og hvem jeg skulle være.
Jeg het Caroline Harrison, men navnet betydde ingenting ennå. Jeg hadde båret med meg livet mitt fra by til by i en bøtte med hull i bunnen, og ingenting samlet seg der unntatt noen få centimeter sølevann".

Etter et sykehusopphold etter en bilulykke, slår hun seg ned i Sugartown, dit hun ikke skulle. Hun skaffer seg jobb og får en venninne, møter Billy, en vanskelig pasient på institusjonen hun jobber, og forandrer hele livet sitt igjen.

Etterhvert blir flukten hennes helt konkret, under en festival som ender i opptøyer, slår hun en politimann i hodet med et balltre, og hun vet at hun vil bli etterlyst. Samtidig dør hennes venninne, og Caroline stjeler hennes identitet, og flykter fra stedet. Med seg på flukten har hun en skoeske fra Billy, som hun skal overlevere etter Billys instruksjoner. Hun oppsøker sin egen fortid, og prøver å se tilbake og skille virkelighet fra fiksjon.

Da hun tilslutt kommer til et øde hus i skogen der det bor tre mystiske menn og en liten gutt, og der hun skal overlevere boksen fra Billy, oppstår tilsynelatende en gisselsituasjon og en merkelig samhandling mellom beboerne i huset.

Hele veien har jeg en følelse av at boka blir fortalt til noen jeg ikke vet hvem er - både på grunn av fortellerstemmen og på grunn av de små setningene i kursiv som kommer innimellom teksten, av og til som et spørsmål, - Hva gjorde du da du forlot byen?, av og til som en betrakting fra en annen: - Jeg ville ha vært veldig redd. Og det er noe av det jeg fikk vite noe om til slutt; denne usynlige andre.

Jeg likte boka, jeg elsker tittelen, og omslaget er både pent å se på og godt å ta på. Boka er for øvrig godt oversatt av Torgrim Eggen.

"Det er merkelig, og det får meg til å lure, men noen ganger, i hemmelige skoger, når ingen ser på, er det slik at øksen elsker treet; og enda merkeligere er det når treet begynner å elske øksen."

Her hviler Noldus, en fri nisse

Jeg har lest ferdig "Harry Potter og dødstalismanene", den siste boka om Harry Potter. Det vil si, egentlig er det en stund siden jeg leste den ferdig, siden jeg leste den på engelsk nesten i det øyeblikket den kom ut, jeg følte meg bare ikke helt ferdig før jeg også hadde lest den på norsk.

Jeg vet at mange synes at det å lese en bok på originalspråket gir en mer riktig forståelse av handlingen, det er jeg ikke umiddelbart enig i. For meg gir det en minst like god opplevelse å lese ei bok på mitt morsmål, det språket jeg behersker best, det språket som setter meg i stand til å få med meg små detaljer jeg kanskje ville mistet på et annet språk.

Og oversetteren av Harry Potter-bøkene, Thorstein Bugge Høverstad, har gjort en god jobb, synes jeg. Ja, jeg vet at mange synes det er dumt å oversette navn, men med tanke på at bøkene i utgangspunktet er for barn, synes jeg det er en god idé å fornorske også navnene.

Jeg er ikke så veldig glad i å putte bøker i aldersbåser, mange gode bøker mister lesere på grunn av det, og ingen vil vel si at Harry Potter er en barnebok, og bare det, dette er i høyeste grad crossover-litteratur. Litt morsomt er det at de som begynte å lese Harry Potter som ganske små mennesker, og som den gangen sikkert syntes det var ok med fornorskning, nå har blitt store ungdommer som fortsatt leser Harry Potter, og klager på oversettelsen.

I sin tid skrev jeg en oppgave om Harry Potter, om hvordan historien liker folkeviser og folkeeventyr, og hvordan historien kan plasseres inn i formler om eventyr. Det skal jeg ikke si noe om nå.

Jeg skal heller ikke si noe om handlingen i boka, bortsett fra at jeg hygget meg gjennom den, og ble litt irritert av det siste kapitlet, siden jeg syntes det var unødvendig, helt til jeg tenkte over at voksne damer på over 40 ikke er målgruppa, og at barn har behov for en tryggere slutt enn det jeg har.

Jeg skal i grunnen ikke si så mye mer enn at kjennes godt at Voldemort ble bekjempet, og at det gode seirer av og til. Og selv om det er mye urettferdighet i trollmannsverdenen, og at det er et klassedelt samfunn der mye trenger å bli endret for at de ulike gruppene skal være likeverdige, er det ting som tydet på at det er en endring på gang.

Om facebook-gruppen "Here Lies Dobby, a Free Elf", med over 37 000 medlemmer, fører til at vi i menneskeverdenen også blir litt rausere mot hverandre og ulike grupper i vårt samfunn, vet jeg ikke, men man kan jo håpe. For hos oss også finnes det grupper som blir behandlet som husnisser, og om den frie nissen Noldus har fått noen av oss til å tenke over urettferdighet, har bøkene om Harry Potter vært med på å gi oss mer enn leseglede.

Patti Smith er i Bergen, og ikke jeg ...

I dag skulle jeg vært i Bergen. I kveld skulle jeg vært på Patti Smith konsert. På rad to i Grieghallen skulle jeg sittet, og sett Patti Smith spytte på gulvet, og kanskje fått høre henne synge "Piss Factory".

Jeg så og hørte Patti Smith på Sentrum Scene i fjor. Det var en opplevelse, og jeg tenkte at det slettes ikke trenger å være trist å bli 60 år, og jeg tenkte at når jeg blir 60 vil jeg også spytte som Patti Smith, kanskje jeg klarer det, jeg har nesten 20 år å øve meg på.

Og jeg tenker at det er bra med sinte damer på 60, og at verden sikkert hadde vært et bedre sted hvis det fantes flere av dem.

I kveld sitter en annen på min plass, ved siden av den flotte datteren min, som helt sikkert kommer til å sende meg et glødende referat fra konserten. Og jeg kommer til å være litt trist for at jeg ikke var der, og veldig glad for at datteren min er der, og glad for at jeg har stor unge med god musikksmak.

I anledning dagen....

SVAR

Tvers igjennom lov til seier!
Ikke går der andre veier
til vårt drømte, frie land.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer
er vi treller alle mann.

La dem rase. La dem true.
Ikke vil vi la oss kue,
svarer vi dem koldt og kort.
Om I bjeffer, om I snerrer,
ennu er dog, høie herrer,
våre henders arbeid vårt.

Ennu er en streikebryter
fredløs niding tross han nyter
vern fra selve kongens råd.
En forræder kaller vi ham,
tross medaljen I kan gi ham,
med samt ros for tapper dåd.

Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer,
er vi treller alle mann.
Reis all kraft som klassen eier!
Tvers igjennom lov til seier!
Støtt oss den som kan!

- Rudolf Nilsen, 1920-tallet

Støtte til semikolonet

Semikolon, dette merkelige tegnet, et komma med et punktum på toppen. Og det er nettopp det det ser ut til å være: en blanding mellom komma og punktum.

Visstnok er dette et veldig enkelt tegn å bruke, det brukes enten for å lage et opphold mellom to helsetninger, og understreker nær sammenheng mellom innholdet i setningene, eller det brukes til å skille mellom ledd i sammensatte oppregninger.

OK, jeg synes kanskje ikke det er det enkleste tegnet å bruke. Men siden jeg har lest at semikolonet står i fare for å forsvinne, skal jeg lære meg reglene og gjøre mitt for å bevare dette rare tegnet.

Og mens jeg holder på å lære reglene, og det tar sikkert tid, skal jeg bruke det likevel. Ofte, og sikkert feil. Som for eksempel når jeg ikke kan bestemme meg for å bruke punktum eller komma; da skal jeg ta fram semikolonet. Fordi det fortjener det.

KUK

Noen ganger treffer få ord innmari godt. Dette bildet er fra Klassekampen, det er mange år gammelt, men fortsatt talende.

På loppemarked

Det er mange år siden jeg var på loppemarked. Jeg pleide å like det godt; å snoke rundt for å se om jeg kunne finne noen små skatter, rare bøker eller et og annet møbel jeg trengte. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å gå på loppemarked, mulig fordi jeg ikke trengte flere møbler, bokhyllene var fulle, og de små skattene jeg hadde tatt med inn i huset tok mer plass enn jeg ville at de skulle ta.

Men i dag var jeg på loppemarked igjen. Mest fordi jeg er på jakt etter en gammel fuglebok, en sånn med tegnede illustrasjoner, litt blasse, men likevel tydelige. Jeg vet akkurat hvordan den fugleboka ser ut, eller omtrent, da, for jeg har aldri sett en sånn fuglebok i virkeligheten. Jeg er bare nesten helt sikker på at den må finnes i virkeligheten - den burde i alle fall finnes i virkeligheten, og hvis den gjør det, skal jeg finne den.

I alle fall, jeg var på loppemarked. Og jeg lette etter en fuglebok. Jeg fant den ikke - jeg fant andre, nyere fuglebøker, men ingen jeg ville ha. Der jeg gikk rundt bokbordene, følte jeg meg litt som en kikker. Her lå bøkene som om de akkurat var tatt ut av noens bokhylle, og det var de sikkert også. Bøker ingen var interessert i da gamle tante Agathe døde, for eksempel. Den kristne sangboka, og Jalna-serien. Og bøkene til han som var så interessert i russisk historie, han er sikkert også død, det er få som skiller seg av med en sånn samling uten at de må.

Haugen med bøker som egentlig tilhører biblioteket, de kommer kanskje fra en som lever. Det er nok lettere å levere gamle synder til et loppemarked enn å møte en streng bibliotekar med bøyet hode. Og ja, det jobber en streng bibliotekar her jeg bor. Og av en eller annen grunn er hun alltid i skranken når man kommer med forseine innleveringer.

Jeg fant ingen fuglebok. Men jeg fant mange historier jeg kan dikte litt på. Og så fant jeg en bok jeg ikke visste at fantes: Anthony Burgess har skrevet boka "Til sengs", en kombinasjon av bilde og tekst om sengens historie. Den gleder jeg meg til.

Og jeg fant en engel som akkurat ikke passet inn i den boksen der jeg skal sette henne, når hun bare dukker opp.

Langt inne i skogen

Av og til bør man stoppe opp for å lese et dikt eller to. De fleste av oss leser alt for få dikt, enda så mye godt man finner i poesien. Egentlig er det litt rart - alle har tid til å lese dikt en gang i blant, siden de er korte og greie å komme gjennom.

Jeg leser alt for få dikt. En gang bodde jeg et sted jeg hadde bokhylle på do, da leste jeg mange dikt, jeg hadde en meter lyrikk å velge i flere ganger om dagen.

I dag møtte jeg igjen et dikt jeg ikke har sett på mange år, "Langt inne i skogen" av Arild Nyquist. Og fortsatt får dette diktet meg til å tenke at vi bør oppsøke hverandres skoger av og til, og at fremmedfrykt er en farlig frykt når du tror at jeg er stor og stygg og sterk og vil slå deg, og jeg tror at du er stor og stygg og sterk og vil slå meg.

Og jeg tenker at man trenger ikke å lese lyrikk på do, det går an å gjøre det andre steder også, så nå ligger det en liten stabel lyrikkbøker på et trappetrinn og ser kanskje litt rotete ut. Men jeg vet at de ligger der for at jeg skal ta en liten lesepause på trinn nummer tre.

Langt inne i skogen

Hallo, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Gjemmer du deg, langt, langt der inne i skogen og ikke
vil komme ut?
Kom ut da vel, du skom gjemmer deg langt,
langt inne i skogen og ikke vil komme
ut. Jeg vil så gjerne hilse på deg, og bli
kjent med deg, og snakke med deg - og så kan du
hilse på meg, og snakke med meg, og bli
kjent med meg du også.
Jeg syns det er dumt at du gjemmer deg langt der
inne i skogen og ikke kan se meg, og at jeg står
her ute på veien og ikke kan se deg - for hvis vi
ikke kan se hverandre, og snakke med
hverandre, tenker vi kanskje stygge tanker
om hverandre - du tror at jeg er en tyv, og jeg
tror at du er en tyv, og du tror at jeg er
stor og stygg og sterk og vil slå deg, og jeg tror
at du er stor og stygg og sterk og vil
slå meg, og du tenker at jeg spytter på
deg, og jeg tenker at du spytter på meg - og slik
står vi langt, langt fra hverandre og tenker
dumme
stygge
ting om hverandre. Derfor roper jeg på
deg nå, jeg roper så høyt jeg
bare kan: Kom ut av skogen da!
Kom ut og hils på meg da!
... Vil du ikke sier du?
Tør du ikke sier du?
Vil du at jeg skal komme inn til deg i stedet?
Ja, da kommer jeg da.
Nå kommer jeg ...

- Arild Nyquist

Cormac McCarthy: Et Guds barn

I bokhylla mi fant jeg en liten perle, en liten bok jeg hadde glemt at jeg hadde. Cormac McCarthy er en forfatter som har fått mye oppmerksomhet for boka "No country for old men", men han har skrevet bøker i 40 år, og blir av mange, blant annet av litteraturkritikeren Harold Bloom, regnet som en av de store amerikanske samtidsforfatterne.

"Et Guds barn" er en liten bok, bare 150 sider. På de 150 sidene møter vi Lester Ballard, hovedpersonen som lever et omstreiferliv utenfor samfunnet etter at gården hans ble solgt på tvangsauksjon. Han er en kikker, som, når han er i kontakt med andre, stort sett kommer i konflikt med dem.

Boka kom ut i 1973, og ble møtt med forargelse fordi den også handler om nekrofili, og visstnok skal boka være basert på en virkelig mordsak i Tenessee. Menneskelig fornedrelse, uhygge, kvalme. En merkelig og ekkel liten bok, som nok ikke egner seg for de som ønsker seg en lykkelig slutt.

Som sagt, jeg synes dette er en perle av en bok, det er et driv både i språk og handling som gjør at jeg etterhvert har tenkt å kaste meg over flere bøker av denne forfatteren. Og så synes jeg at det å skrive en så god roman på bare 150 sider er en litterær prestasjon det står respekt av - verden består av mange unødvendige gjentakelser og lange ord.

Forfatteren gir nesten aldri intervjuer, og hadde sitt aller første (og i følge ham selv også det siste) TV-intervju i 2007, da han lot seg intervjue av Oprah Winfrey. Blant annet sier han: - James Joyce er en god referanse for tegnsetting. Hvis du skriver godt, behøver du ikke tegnsetting, sier den 73 år gamle forfatteren i intervjuet.

Og sånne uttalelser er en gammel norsklærer litt svak for....

Om katteblogging og annen blogging

Noen ganger er det kjedelig å bo på landet, men på mange måter tror jeg det er bedre enn å bo midt i Bloggeby. OK - folk stikker kanskje ikke like ofte innom deg om du bor på landet, og man kan av og til føle seg isolert og aleine. Likevel, de som kommer, pleier å være vennlige og hyggelige, og selv om de ikke alltid er enig med meg, er de stort sett høflige.

På landet har vi strikketøy, barn og katter - og vi blogger gjerne om alle de nevnte tingene. Det bor nok barn i bloggebyen også, de er bare ikke så synlige, men katter tror jeg ikke det bor i Bloggeby, mulig at det finnes en og annen innekatt, men innekatter er også usynlige, som barn. Og det er nok ikke greit å være verken katt eller katteeier i byen, siden katteblogging er et begrep som av og til uttales med overbærenhet, av og til med forakt.

Jeg skulle ønske det var flere katter i bloggebyen. Katter er gode å klappe på, og personlig tror jeg at man blir snillere av det, hvis man for eksempel klapper på katten sin og tenker seg litt om når man egentlig har lyst til å klage på at naboen bråker eller tar for stor plass på fellesarealene. Man kan jo si fra til naboen likevel, på en litt mer ordentlig måte enn impulsene sa i utgangspunktet, etter at man har klappet litt på katten.

Som sagt, jeg skulle ønske det var flere katter i Bloggeby. Og snille katteeiere som passet godt på, sånn at ingen katter ble overkjørt, verken deres egne eller andres.

Luke Rhinehart: Terningmannen

Jeg prøver fortsatt å leve opp til nyttårsforsettet mitt om ikke å kjøpe bøker, men å plukke de fra husests bokhylle. OK, i den setninga sa jeg vel at jeg har sprukket, men bare litt, jeg måtte bare ha en bok da jeg skulle ta toget og den eneste boka jeg hadde med meg var "Terningmannen".

Terningmannen handler om psykiateren Luke Rhinehaert som lever et kjedelig og trygt liv med kone, barn og jobb. Han er lei av det kjedelige, forutsigbare livet, og en dag bestemmer han seg for å la terningene bestemme. Og etterhvert gjør han dette fullt og helt, på alle livets områder; hjemme, på jobb, i det sosiale livet.

Diskusjonene i boka om hva som gjør oss til de vi er, er interessante, og selvfølgelig oppstår det mange morsomme og absurde situasjoner i hovedpersonens liv (og i andres) når terningene skal bestemme absolutt alt.

På tross av dette, det som til tider er hysterisk morsomt og de interessante diskusjonene, klarte ikke denne boka å fange meg. Jeg har lest mye krim den siste tida på grunn av dette, og nyttårsforsettet mitt røyk på Narvesen på jernbanestasjonen, rett og slett for å slippe å lese videre i Terningmannen.

Og det er litt vanskelig å forklare hvorfor, for jeg har kost meg og ledd de 420 sidene jeg har lest. Det vil si, fra ca side 350 begynte jeg med sideprosjekter, lettvint, og ikke nødvendigvis så veldig god, krim. Innimellom har jeg lest i Terningmannen, uten å bli grepet på noe vis, jeg opplevde at denne boka var for lang, det var ikke noe nytt lenger, bare variasjoner av det samme.

Så altså - jeg sluttet. Ikke helt av meg selv - jeg lot faktisk terningene bestemme. Jeg tok to terninger og bestemte at dersom jeg slo to like skulle jeg legge boka til side. Jeg slo to seksere. Og sluttet på kapittel 75. Heldigvis.

Til partiet med det misvisende navnet Fremskrittspartiet

Først av alt: jeg synes det er kjempefint at dere arrangerer klimakonferanser. Og selvfølgelig kan dere invitere akkurat hvem dere vil - det er deres arrangement, dere bestemmer, akkurat som når dere har bursdag - man må ikke invitere alle de andre jentene i klassen, selv om noen sier at det er dumt at noen står utafor og ser. Dere bestemmer over deres bursdag, og deres klimakonferanse.

Dere trenger ikke å være enige med FNs klimapanel, heller. Det er lov å mene akkurat hva man vil, enten det er klokt eller dumt.

Men altså: kan vi ikke for et lite øyeblikk glemme hvem som har skapt klimaendringene, og heller prøve å gjøre ting litt bedre, uavhengig om endringene er skapt av mennesker, Gud, eller av naturen selv. Det spiller på en måte liten rolle når vannet er møkkete, og det blir varmere og varmere.

Og, hvis vi klarer å reversere noe av den skumle utviklinga, og det om en stund viser seg at det er naturen selv som har ansvar for endringene, da kan dere jo heller bare triumfere og si: Hva var det vi sa.

Men før det, mens det fortsatt kanskje er mulig å stoppe noe av det skumle, kanskje vi skal prøve å være med på en menneskeskapt endring, til noe bedre? Og i den kampen er alle invitert, dere også.

I mellomtida synes jeg dere burde høre litt på en gammel låt av Dumdum Boys, like aktuell i dag enn da den kom for 20 år siden: det finnes fortsatt ikke piller mot møkkete vann - dessverre.

40 år siden massakren i My Lai

I dag er det 40 år siden 504 sivile, barn, kvinner og ubevæpna menn, ble drept av amerikanske soldater i landsbyen My Lai i Vietnam. Det som fant sted her i 1968, endret amerikanernes holdning til krigen, og blir regnet noe som innledet avslutningen på krigen, som var over i 1975.

Man skulle så gjerne ønske at verden var blitt et bedre sted, og at uskyldige ikke ble rammet av vold og overgrep, verken i krig eller fredstid. Det er viktig å huske historien, men det er like viktig å kikke rundt seg og se på den uretten som begås mot folk rundt om i verden i dag, og det er viktig å ta inn over seg at om vi definerer andre som motstandere og fiender, er de likevel virkelige mennesker med ekte blod.

Suburban Kids With Biblical Names

En gang sa en av ungene til meg: "Mamma, du hører bare på gamle menn som synger stygt". Nå er ikke jeg umiddelbart enig i det, men et snev av sannhet kan det nok ha vært i det - det kan ha vært midt i en langvarig Lou Reed periode, for eksempel. Men selv om man liker gamle menn som synger stygt, betyr ikke det at man må forkaste alt som er nytt.

OK - det var navnet som fikk meg til å høre på disse unge mennene fra Sverige. Når et band kaller seg noe sånt, må jeg bare ha dem i samlinga mi. Jeg har lurt på hva som fikk dem til å velge nettopp det navnet - og svaret fant jeg på Wikipedia, de har oppkalt seg selv etter en tekstlinje fra "People" av "Silver Jews".

Jeg har ting jeg er mer glad i i platesamlinga mi, men likevel: jeg synes dette er morsomt og sjarmerende, og det får meg til å smile litt, og til å gå litt fortere og gladere når jeg har det på mp3-spilleren og går tur - og det er jo noe, bare det.

Her er så underlig - Pindia på revy

Jeg har aldri i mitt liv hatt noe ønske om å gå på revy. Joda, jeg kan godt se den lokale russerevyen, både fordi jeg kjenner noen, og fordi jeg synes det er viktig å støtte opp om det lokale kulturlivet. Men ikke engang når det gjelder lokale revyer er jeg en trofast publikummer - jeg har vært på mange flere rockekonserter enn på forestillinger der det er meninga at man skal le når noen sier promp.

Men altså - nå har jeg vært på revy (Blunck/Schøyen: "Sammen igjen") , for aller første, og mest sannsynlig aller siste, gang. Jeg var med i egenskap av å være kone - en gutteklubb mannen min er medlem i hadde hotellopphold, revy og middag på programmet i helgen.

Jeg lærte mye. Jeg lærte at jeg virkelig ikke forstår revysjangeren - mye av tida brukte jeg på å se på andre publikummere og lure på hva som egentlig var så morsomt. Jeg ler til vanlig ganske mye, men jeg synes at mye av greia går ut på å le av fordommer - en stygg dame som sliter med å skaffe seg en mann, for eksempel, eller at noen sier promp. Jeg klarer bare ikke å synes at det er så veldig morsomt.

Selvfølgelig lo jeg også noen ganger. Jeg syntes blant annet at telefonbegravelsen var veldig morsom, og innslaget "Grace Kelly" var fint både tekstmessig og musikalsk. En annen gang var det bare meg i hele salen som lo, og så lo jeg når skuespillerne mista tråden i det de skulle si, og tydelig måtte improvisere.

Og så var det faktisk veldig morsomt å se på alle menneskene rundt meg, og lure på hva det var jeg ikke forsto - hvilke koder de kan som jeg ikke har anelse om hvordan man lærer seg.

Og menneskene som var rundt meg var glade og høylydte, og det så ut som om de fleste hadde det både morsomt og hyggelig.

En og annen så nok ut til å komme fra samme planet som meg - den planeten der noen heller står på scenen og spiller høy musikk.

Et øyeblikk var jeg fristet til å hviske: "Her er så underlig" til en dame som satt like bake meg. Jeg gjorde det ikke, så jeg lurer fortsatt på om hun ville hvisket tilbake: "Vi har visst havnet på feil klode".

Gratis sæd

"Sverre" deler ut sæd gratis til kvinner fra toaletter på puber rundt Oslo S, leser jeg i Aftenposten.

Jeg har ingen problemer med at homofile får barn, og det er fint at det finnes gode hjelpere der ute i verden - og det er fint at ikke alle skal tjene penger på kroppsvæskene sine.

Men - har ikke mødrene våre lært oss at vi ikke skal ta i mot ting fra fremmede menn, selv om de sier at de er snille? Eller, særlig ikke om de sier at de er snille, og i hvert fall ikke på Oslo S....

Det er dejlig at være norsk i Danmark

København brenner, og det er mye som tyder på at det ikke er like deilig å være førstegenerasjonsdanske med innvandrerbakgrunn...

Two Gallants

Two Gallants kom i fjor ut med et album med samme navn. Det er deres tredje album - jeg hørte litt av det da det kom, og løp i platebutikken og kjøpte det - og ga det bort i julegave til en jeg trodde ville like det.

Og det tror jeg fortsatt. Det er bare det at her i huset gir vi hverandre så mye musikk, at det hender at ting må vente lenge. Det betyr at han som fikk gaven ikke har hørt plata enda, men heldige meg som bor i samme hus har hørt mye på den. Og jeg liker den bedre og bedre.

Jeg vet ikke helt hva det er med denne San Fransisco duoen som appellerer til meg - to unge menn som spiller trommer og gitar, noen har kalt det bluesinspirert folk-punk, jeg er ikke så opptatt av å sjangerplassering, men det er passe lurvete for meg. Tekstene er passe melankolske. Albumet er vakkert å se på, og å ta på - papiret som er brukt for å lage omslaget er fint. Bandnavnet stammer fra ei novelle av James Joyce.

Jo, her er det flere faktorer som gjør at jeg tror at dette kan være begynnelsen på et vakkert vennskap...

Kongen på fyllinga

Den har stått i hylla mi i flere år, romanen "Kongen på fyllinga". Jeg har sett på den mange ganger, tatt den fram, og satt den tilbake igjen. Og tenkt at den sparer jeg, den passer ikke nå.

Eneste grunn til at jeg tok den fram nå, var at den stod rett foran meg og minnet meg om nyttårsforsettet om å lese fra bokhylla mi. Og da jeg stod med den i handa, huska jeg hva det var som gjorde at jeg kjøpte den i sin tid, nemlig Cathrine Krøgers anmeldelse i Dagbladet.

Og hennes anmeldelse er det som gjør at jeg ikke skal si noe om boka nå - hun sier det så bra - min oppfordring er å lese anmeldelsen, og å lese boka.

Forresten, i tillegg til tittelen "Kongen på fyllinga", har boka følgende undertittel: "Tiden er inne til å slakte gjøkalven og væpne de rettferdige". På engelsk heter boka "Lord of the Barnyard - Killing the fatted Calf and Arming the Aware in the Corn Belt".

Jeg er svak for sånne titler, og enda en gang viste det seg å være med rette.

Kall som granit

Av ene eller annen grunn kjøper jeg ofte krim på svensk. En ting er at jeg leser svenske forfattere på svensk, men Stuart MacBride er vitterlig ikke svensk... Mulig det handler om at jeg ofte ser krimforfattere jeg ikke kjenner fra før når jeg er innom svenske bokhandlere, jeg vet ikke, og strengt tatt spiller det ingen rolle heller....

"Kall som granit" foregår i Aberdeen. Hovedpersonen, Logan McRae, (som forøvrig minner meg litt om Rankins John Rebus) jager en barnemorder, en pervers seriemorder. Boka er spennende, som en kriminalroman jo skal være, og de ubehagelige miljøene som beskrives, virker realistiske på meg.

Og for meg gjorde det å treffe på den kommunalt ansatte karakteren "Overkörd" - mannen som samler opp overkjørte dyr fra veien, og oppbevarer dem hjemme hos seg selv, det verdt å lese boka.

Men for de av oss som kjenner Rankin fra før, når ikke denne boka helt opp likevel - det blir for mye kopiering fra MacBrides side. Det er bare det at noen ganger gjør ikke det så mye - hvis man ikke er på jakt etter de helt store litterære opplevelsene, men vil ha en spennende leseropplevelse og få tida til å gå, er dette ei god bok likevel.

Jeg utforsker min egen bokhylle...

Jeg leste tidligere i år om Knut Nærums nyttårsforsett i Dagbladet - nemlig det å ikke kjøpe bøker. Jeg pleier ikke å ha nyttårsforsetter, jeg pleide det før, for mange år siden, men erfaring har lært meg at jeg ikke passer til å gjøre noe bare fordi det er et nytt år. Som for eksempel det å slutte å røyke - jeg prøvde flere ganger å slutte 1. januar, uten hell. Jeg har vel aldri hatt så lyst på røyk som ved de anledningene, og gikk hver eneste gang på en kjempesprekk. Da jeg sluttet å røyke på alvor, valgte jeg å ikke markere datoen en gang, det var i februar en gang, og hadde jeg visst hvor lett det var å slutte, hadde jeg gjort det 20 år tidligere...

Men altså - bøker.... Jeg har nemlig et nyttårsforsett i år: jeg skal ikke kjøpe bøker, derfor var det litt morsomt å se at andre har akkurat den samme målsettingen. Jeg har ikke tenkt å låne så mange bøker heller - hylla mi er full av tidligere bokkjøp som av en eller annen grunn ikke har blitt lest. Noen er helt klart impulskjøp som nok trenger en annen leser enn meg, men det aner meg at det er perler der, som bare venter på at jeg skal finne dem.

En av perlene er "Waterland" av Graham Swift. Jeg skjønner hva som gjorde at jeg kjøpte den boka for mange år siden. På baksida står det: "Waterland er en krønike om to familier, hvis historie snor seg gjennom et overveldende stoff. Det er en roman om vann og luft, om elver og kanaler og sumpmark, om øl og ål, om grenseløs ensomhet og utholdende begjær. En sterk og overdådig roman der Historien og historiefortellingen står sentralt".

Jeg-personen i boka er historielærer, vokst opp i en slusevokterfamilie. Vi møter familien hans, forfedrene hans, elevene hans. Her er det mange historier, og de viser seg å henge sammen. Det er en sammenheng både med liket de finner i slusa i 1943, når jeg personen er 16-år, og det at han blir tvunget til å trekke seg fra undervisningsjobben sin 40 år senere, etter at kona hans har stjålet en baby.

På samme tid er dette en kjærlighetshistorie, fortelling om et mord, en fortelling om ulike generasjoner og en slektshistorie.

Swift skriver godt. Her beskriver han slusevokterens reaksjon når de finner liket av en ung gutt: "Han sto med ansiktet mot oss på slepeveien. Og så snudde han seg med fullt overlegg for å se den andre veien et par sekunder. Jeg vet hva han gjorde. Han håpet på at alt dette ikke hendte. Han håpet at det ikke var sant at et dødt menneske en strålende vakker sommermorgen var kommet flytende mot sluseporten hans. Han håpet at det ville forsvinne hvis han vendte ryggen til det, tellet til ti; hvisket en skjult bønn. Men det gjorde ikke det".

Og ingenting forsvinner i denne fortellingen - vi ser hvordan handlinger i tidligere tider er med på å prege generasjoner framover. "Waterland", med denne historielæreren som etterhvert går over til å fortelle elevene sin egen historie, var et godt funn i min bokhylle. Og rent bortsett fra at jeg har lyst til å kjøpe flere av Swifts bøker, tror jeg at jeg har et nyttårsforsett som kan gi meg flere gleder i løpet av året....

We named our children after towns...

... that we've never been to.... Nei, ingen av mine unger er oppkalt etter byer, som i teksten til "Black Cadillacs" av Modest Mouse.

Riktignok lever min eldste datter i den villfarelsen at hun er oppkalt etter et land, noe som ikke stemmer. Det finnes riktignok en delrepublikk i Russland som heter det samme som henne, ikke at den er så veldig kjent, men den finnes. Den har et eget gult og blått flagg, eget språk, egen nasjonalsang, en nasjonalsang med den noe spesielle tittelen "The Taiga is Full of Cedar Nuts". Denne lille republikken befinner seg i Sør-Sibir, og innbyggerne snakker russisk og tuvinsk. Og så er de kjent for strupesangen sin.

Herregud - jeg kaller da ikke opp ungen min etter et land der de bedriver strupesang, og som ellers er kjent for sine vakre frimerker fra den korte perioden republikken var uavhengig.

Jo, forresten kan dette området også påberope seg en høyere syfilisrate enn vanlig, som visstnok er et resultat av at man har trodd/tror at kvinner er mer fruktbare om de har mange seksualpartnere før ekteskapet... Og ingen mamma med hjerte i kroppen kaller ungen sin opp etter et syfilisområde. Så nei, republikken Tuva er hun ikke oppkalt etter.

Heller ikke etter øynasjonen Tuvalu som ligger i stillehavet, staten som har nest færrest innbyggere, bare slått av Vatikanstaten. Dessverre har Tuvalu en heller dyster framtid foran seg - på grunn av stigende havnivå ser det ut til at befolkningen vil måtte evakuere om ikke alt for mange år.

Tuvaluesisk er det offisielle språket, og det er jo et vakkert navn på et språk. Hovedstaden heter Funafuti, og det er jo også et ganske fint ord.

Men nei, jeg har ikke kalt ungen min opp verken etter by, land eller øy. Men da hun ble født, sånn ca midt på 1980-tallet, var den en journalist i Klassekampen som het Tuva. Der fant vi navnet. Og det er helt sant, men det er jo ikke like eksotisk, da. Eller kanskje det faktisk er mer eksotisk å ha navnet sitt fra enn journalist i Klassekampen enn fra en stillehavsøy eller en republikk i Sibir....

I mørket. Om natta. Jeg leser Murakami.

Jeg er veldig glad i bøkene til Haruki Murakami. Jeg er glad i de parallelle historiene, de små hendelsene som griper inn i hverandre, det som skjer når mennesker møtes, eller ikke møtes, hvordan alle ting henger sammen med noe annet. Jeg liker at Murakami henviser til musikk i flere boktitler, som i den jeg akkurat har lest, "After Dark", som henter tittelen sin fra en jazzlåt.

Jeg liker at handlingen er konsentrert om en natt, med mange fortellinger, mennesker og møter. At romanen er på under 200 sider, gjør ikke noe det heller - alt trenger ikke å være så innmari stort, og dette er natta i konsentrert form. Jeg tenker at denne boka passer til musikk og bilder som beveger seg, og jeg føler meg som en tilskuer som følger andres historier på avstand, gjennom bildene og stemningene som blir skapt av forfatteren. Og for meg, som liker å glo på folk på kafé, og som med bare litt blygsel kikker inn vinduene til folk, fungerer det bra med filmmanusspråket.

Likevel er det noe som mangler her. Det er mulig at det er noe med språket og oversettelsen som ikke blir "murakamisk" nok for meg, og det kan hende jeg ikke klarer å yte boka rettferdighet fordi jeg liker flere av hans andre romaner så innmari godt (spesielt vil jeg anbefale "Trekkoppfuglen"). Altså - jeg synes ikke dette er en dårlig bok - absolutt ikke, men mer middelmådig enn jeg forventer av forfatteren.

"I speilet på toalettet inspiserrer Shirakawa ansiktet. Uten å fortrekke en ansiktsmuskel blir han stående en god stund og stirre strengt på seg selv, mens harn støtter hendene på vasken. Han holder pusten, avholder seg til og med fra å blunke. Han synes å bare på en forventning om at noe helt annet skal komme til syne. Det er som om han har satt seg fore å gjøre alle sine sanseinntrykk objektive, å nivellere bevisstheten, fryse all logikk og for et kort øyeblikk få tiden til å stå stille. Å få sin egen ekstistens til i størst mulig grad å smelte sammen med omgivelsene. Å framstå som et nøytralt stilleben. (-----------)

Etter at Shirakawa har forlatt toalettet , dveler blikket vårt der ute en stund til. Kameraet, blikket vårt, er fortsatt rettet mot det mørke speilet der Shirakawas speilbilde ennå er synlig. Der innefra stirrer Shirakawa - eller rettere sagt speilbildet hans - ut på oss. Uten å røre seg eller fortrekke en mine står han og stirrer rett framfor seg. Etter en kort stund slapper han liksom resignert av i kroppen, sukker tungt og ruller på hodet. Han legger hendene mot ansiktett og stryker seg flere ganger over kinnene. Det er som om han vil forsikre seg om at det fortsatt er av kjøtt og blod." Side 113/114.

Mat, mat, mat - over hele linja....

Noe av det som gjør det deilig at juleferien tar slutt, er at alle matgreiene som følger med også tar slutt. Joda, jeg liker julemat, det blir bare så innmari mye av det, hele tida.

Det å handle inn til jul er ofte voldsomt - man fyller opp fryseboks og kjøleskap med gode ting, men det kan bli for mye av det gode - i alle fall blir jeg matlei etterhvert. Det er hyggelig å ha god tid til både å lage mat og til å spise den, men når både frokost, lunch og middag blir langvarig og tidkrevende kommer man til et punkt der man lengter etter noe kjapt og enkelt - pasta med løk og olivenolje, eller tomatsuppe - helst noe uten kjøtt.

Denne jula begynte jeg etterhvert å fotografere maten - ned i grytene, nede i søpla, på komposten. Jeg stoppa der - det ble ikke fotografert i do. Og jeg fikk etterhvert en del fine bilder - av eggeskall, kalkunskrog, gamle mandariner. Og kjøtt i flere varianter. Dette er bildet av noe som skal bli en kyllinggryte, selv om det mer ser ut som om kannibalene skal kose seg med det som kan minne om en tå.

Og gryta var god den, selv om det akkurat nå er litt ekkelt å tenke på at jeg har spist det som er på dette bildet. Gjestene spiste også med god appetitt - det som her i huset heretter bare heter "tågryte"....

Starten på et leseår

Den første boka jeg har lest i år er Karin Alvtegens kriminalroman "Skuld". Boka ble først utgitt i 1998, og er Alvtegens debutroman. Egentlig hadde jeg planer om å starte året med å lese noe av den dårlige samvittigheten som står i bokhyllene mine, men siden jeg tilbrakte nyttårshelga i Sverige, og hadde glemt boka mi, ble det altså "Skuld" - rett og slett fordi den fantes i matbutikken der jeg handlet.

Dette er en enkel kriminalroman, og jeg blir ikke veldig engasjert av verken hovedpersonen Peter Brolin eller historien som fortelles. Men det er noe her likevel, språket flyter godt, og enkelte ganger er beskrivelsen av hovedpersonen som sliter med panikkangst og lavt selvbilde veldig bra. Og så synes jeg det er befriende deilig med en kriminalroman uten en politihelt - det er for mange politihelter i verden etter min mening.

Bok nummer to og tre i år blir nok også Alvtegen, siden jeg rasket med meg både "Saknad" og "Skam" fra ICA. Og siden jeg kjøpte dem på fjorårets siste dag, ødelegger de ikke mitt ønske om å kjøpe færre bøker, og lese flere av de som allerede finnes i bokhylla mi, i 2008...