Viagra for en slapp leser

.
I april skrev jeg dette:
"Det er ikke det at jeg ikke leser lenger. For det gjør jeg. Jeg leser. Jeg er riktignok en annen type leser enn før. Jeg leser færre romaner, jeg leser i kortere perioder av gangen, jeg er mer utålmodig. Jeg pleide å være en sluker, det er jeg ikke lenger.

En norsklærervenn sier at jeg er sånn som hun tenker seg at de som er unge i dag er: utålmodig, og vil koble teksten opp mot andre ting. Det er bare det at jeg er voksen, og jeg trodde at lesermønsteret mitt skulle være det samme hele livet, at jeg skulle være trofast mot boka, den av papir, den man kan sitte med i fanget, under et teppe, og aldri, aldri kjede seg, fordi man eier en bokhylle.

Det er ikke det at jeg ikke leser, for det gjør jeg. Jeg leser faglitteratur, og mye, mye på nett. Jeg leser bare ikke like mange romaner lenger, men jeg gjør det også. Bare ikke så lenge av gangen.

Før mente jeg noe om alt jeg leste, også. Det gjør jeg heller ikke lenger. Jeg pleide å være norsklærer, da skal mene noe hele tida, kanskje det er derfor det er litt vanskelig å mene noe alltid, jeg har ikke norsklærerspråket inne lenger, jeg er rusten.

Men jeg leser. Det gjør jeg. Bare mye saktere enn før."

Og så var det stopp. Plutselig leste jeg så sakte at jeg for skams skyld ikke kunne kalle meg en leser mer. Joda, aviser og faglitteratur har jeg lest, og jeg har bladd i mange kunstbøker og kokebøker, men lysten til å lese romaner var borte. Eller, ikke lysten eller viljen. Evnen var borte.
Gang på gang tok jeg fram bøker jeg hadde gledet meg til å lese. Og hver gang la jeg dem fra meg etter noen sider. Jeg klarte det ikke. Ikke bare det, det ble verre og verre for hver gang, etterhvert visste jeg at jeg ikke ville lykkes denne gangen heller.

Jeg savnet bøkene mine. Jeg savnet det å lese, det å sitte under et teppe med en bok en sen kveld, og være gjest i en annen verden. Jeg savnet det, og jeg følte at jeg burde. Alle skikkelige mennesker må jo lese, ikke sant?

Sorgen over den sviktende litterære ereksjonen var absolutt tilstede. Så begynte jeg å gruble. Hva var det som gjorde meg til en leser, den gangen for lenge siden? Til en sluker, som aldri trengte å kjede seg, hun hadde jo bøker. Og jeg tenkte: se på 14-åringene, de som sluker bøker, hva er det de gjør som ikke jeg gjør lenger? Og plutselig var svaret der, jeg fant min litterære viagra, jeg gikk til vampyrene.

Jeg leste True-blood serien og Twilight-bøkene i ene eneste stor jafs. Jeg la bort det at jeg var voksen, det at jeg pleide å være norsklærer, det at jeg pleide å irritere meg over tynne historier og dårlig språk. Jeg gikk inn i en verden jeg i utgangspunktet ikke skjønte noe av, med nysgjerrighet. Ikke på hva som skjer i vampyrverdenen, men hva som skaper en leser.

Jeg leste historier, og selv om de ikke interesserte meg så veldig mye i utgangspunktet, lot jeg meg rive med, jeg måtte vite hvordan det gikk, jeg måtte få svar, akkurat som da jeg var 14. Bortsett fra at da jeg var 14, leste jeg klassikere, så altså, som voksen dame gikk jeg tilbake mange hakk i litterær kvalitet - kvantitet var det viktige, og overflatisk spenning.

Og det virka som bare det. Jeg ble en leser igjen. Og siden jeg tross alt ikke er 14 lenger, kunne jeg stoppe opp å se på masselitteraturens formelpreg, og kjenne igjen trekk og karakterer fra eventyrene. Siden jeg er voksen og har lest mye, kunne jeg gjette hvordan det ville gå, og veldig ofte hadde jeg rett. Heldigvis, så er ikke gammel kunnskap helt borte, selv om leseferdighetene skranter.

Skal jeg lese mer om vampyrer? Tror ikke det. Akkurat som andre midler som hjelper mot erektil dysfunksjon, er det best å ikke overdrive. Og selvtilliten som leser er i alle fall tilbake i den forstand at jeg vet at jeg kan fullføre ei bok.

Og hva det er med vampyrene som får oss til å bli slukere, enten vi er fjorten eller førti, det er en sak for seg. Det handler om eventyr, om helter som må overvinne skurker, om det gode som kjemper mot det onde. Det handler om pirrende forventning om at noe skal skje, og det skjer, og alt går bra til slutt.
Med meg også - for jeg er en leser igjen.
.