Mat for små kannibaler

.


Jeg ser for meg syltetøyreklamen der alle de nynnende eldre damene står og rører i syltetøygrytene sine, og vips, så faller den ene nedi. Syltetøy med bestemorssmak frister ikke meg så veldig, selv om jeg nok hadde kjøpt det om jeg hadde funnet det i butikken, bare for å se reaksjonen hos ungene mine når det ble satt fram.
.

Om matblogging og fiskeavfall

.



Av og til blir jeg forundret over hvor stor del av livet til folk man kan få innblikk i ved å lese blogger. Yndlingsbloggeren min gjennom tidene pleide å oppdatere bloggen sin mange ganger om dagen, med bilder av maten hun spiste, katten sin, en hundebæsj i veikanten, de nye klærne hun kjøpte, og så videre, og så videre.

Jeg ble veldig fascinert av dette - alt hun tenkte, følte og opplevde sto det om i bloggen, enten hun var sur på eksen og hans nye kjæreste, hun var bekymret over kattens helse, eller at hun gledet seg til å ha sex med sin nye kjæreste. Lenge trodde jeg det var en tulleblogg, og at ingen i virkeligheten ville utlevere seg selv på den måten. Da jeg forsto at hun fantes i virkeligheten, fulgte jeg enda mer fascinert med, og merket at jeg nok har sterkere kikkertendenser enn jeg har lyst til å være ved.

Det er de færreste som utleverer seg så totalt som denne bloggeren gjorde, med bilder av seg selv i ulike positurer flere ganger om dagen. Men av en eller annen grunn snubler jeg stadig vekk over blogger der folk legger ut bilder av maten sin - og vi snakker ikke om brødskiver med brunost. Det er de lekreste kaker; frokostbord dekket til én med blomster, rutete duk og høye smørbrød; det er salater som ser ut som kunstverk. Datteren min påstår at det er damer som alltid er sultne fordi de slanker seg som står bak de sidene, og det er mulig. Det jeg lurer på, er hvordan i all verden de får kakene sine så pene - mine synker ofte litt sammen i midten, eller er litt brente i kantene.

Om jeg skulle begynne å fotografere maten jeg lager, måtte jeg vært garantert anonymitet og - og dersom jeg noen gang skal la meg avbilde sammen med noe jeg har kokt på kjøkkenet, skal jeg ha pose over hode. Jeg er ikke særlig god til å lage pen mat. God mat kan jeg lage, som f.eks stekt makrell med nypoteter, agurksalat og rømme. Og bildet av fiskeavfallet er ikke så verst , det heller...
.

Auberginer i rumpa og kresne søstre

Jeg elsker auberginer. For det første synes jeg de er flotte å se på, gode å ta på, og de smaker godt. Søsteren min er ikke glad i auberginer i det hele tatt - ingenting i verden kan få henne til å ta på en aubergine, langt mindre å putte den i munnen. Hun grøsser når hun går forbi auberginene i matbutikken, og selv om hun ser en annen vei, vet hun at de finnes.

Avskyen hennes kommer ikke av at hun en gang forspiste seg på auberginer. Den kommer av at hun en gang jobbet på et fotolaboratorium.

Noen ganger kan man lure på om folk som sender bildene sine til fremkalling tror at de havner i en konvolutt helt uberørt av menneskehender. Til de som lever i den villfarelsen: det er ikke sant! Mange mennesker ser bildene dine, på store steder ruller de faktisk på et stort, stort bånd hele tiden, sånn at eventuelle feil kan oppdages.

Jeg tror at mannen som sendte bilder av seg selv med en aubergine i rumpa enten ikke visste at noen så bildene hans, eller at han nettopp ville at noen skulle se bildene hans, om det så bare var den ukjente dama på bildefabrikken. Ja, de finnes også, de som ringer og sier at bildene ikke har kommet tilbake fra fremkalling, og beskriver med saftige detaljer hva som skulle ha vært på den bortkomne filmen. Og det er aldri fødseldagsselskapet til gamle tante Klara, hvis da ikke tante Klara tilfeldigvis liker lakk, lær og håndjern.

Men altså, auberginemannen ringte ikke, han sendte bare bilder av seg selv. Med auberginer i rumpa. Igjen og igjen. Som altså førte til at min søster ikke spiser auberginer, enda så godt det er.

Jeg, derimot, elsker auberginer. Med auberginer, tomat og løk kan man trylle. Akkurat nå står en gryte med lam og aubergine i min stekeovn og sprer lukt av noe godt i hele huset.

Og jeg tenker at auberginemannen neppe jobber i grønnsaksavdelingen på min lokale Meny-butikk, og jeg tenker at så innmari mange auberginemenn kan det vel umulig finnes der ute, i alle fall ikke som legger auberginen tilbake etter å ha lekt med den - da er i tilfelle det en helt annen historie, og den tror jeg ikke jeg har lyst til å høre....

Jeg ser i alle fall fram til å spise auberginene mine senere i dag, og som tilbehør skal jeg lage en salat, med agurker som forhåpentligvis ikke noen gang har vært i nærheten av en eneste agurkmann...

.

Mat, mat, mat - over hele linja....

Noe av det som gjør det deilig at juleferien tar slutt, er at alle matgreiene som følger med også tar slutt. Joda, jeg liker julemat, det blir bare så innmari mye av det, hele tida.

Det å handle inn til jul er ofte voldsomt - man fyller opp fryseboks og kjøleskap med gode ting, men det kan bli for mye av det gode - i alle fall blir jeg matlei etterhvert. Det er hyggelig å ha god tid til både å lage mat og til å spise den, men når både frokost, lunch og middag blir langvarig og tidkrevende kommer man til et punkt der man lengter etter noe kjapt og enkelt - pasta med løk og olivenolje, eller tomatsuppe - helst noe uten kjøtt.

Denne jula begynte jeg etterhvert å fotografere maten - ned i grytene, nede i søpla, på komposten. Jeg stoppa der - det ble ikke fotografert i do. Og jeg fikk etterhvert en del fine bilder - av eggeskall, kalkunskrog, gamle mandariner. Og kjøtt i flere varianter. Dette er bildet av noe som skal bli en kyllinggryte, selv om det mer ser ut som om kannibalene skal kose seg med det som kan minne om en tå.

Og gryta var god den, selv om det akkurat nå er litt ekkelt å tenke på at jeg har spist det som er på dette bildet. Gjestene spiste også med god appetitt - det som her i huset heretter bare heter "tågryte"....