onsdag 29. april 2009

Lei av griseprat...

.


Jeg tenker at jeg kunne skrevet en bloggpost om demografiske kriseår, og jeg kunne skåret et billig poeng på å snakke om demografiske griseår. Eller jeg kunne sagt noe om det umoralske og usannsynlig egoistiske i at friske mennesker hamstrer influensamedisin til seg selv.

Og ja da, det er alvorlig når sykdom muterer og går fra dyr til mennesker. Og pandemier er skumle. Men jeg klarer bare ikke å ta det helt på alvor, og jeg er allerede nå lei av å lese om svineinfluensa.

Men jeg tenker at fuglene puster letta ut, og kvitrer litt gladere enn de gjorde i fjor, og at de flyr litt høyere og litt friere. Det kan jeg jo glede meg litt over....

I fjor gikk jeg rundt og nynna på "Foggel i dag". Nå går jeg rundt og nynner på "Færra te Mexico". Irriterende er det, både å måtte forholde seg til griseinfluensagreiene i media og sangen i hodet mitt.

tirsdag 14. april 2009

Lise Gundersen: Datter av Elvis

.


Den har stått i hylla mi lenge, denne boka. I flere år, faktisk. Jeg husker at jeg kjøpte den - den var så tiltalende å se på - formatet, forsida, baksida. Den var god å ta i, og det lukta godt i bokhandelen den dagen. Den kom hjem, boka "Datter av Elvis", og har stått der siden, ulest. Helt til nå. Det er vanskelig å si hvorfor jeg ikke har lest denne boka før, mulig at jeg trodde det var en ungdomsroman (som er et fryktelig ord som burde avskaffes fort, fort), den ser litt sånn ut, og siden det å jobbe med ungdom og lesing pleide å være noe jeg gjorde for penger, var det ikke så veldig fristende. (Jo, jeg elsket å jobbe med ungdom og lesing, men trengte å lese ting for bare min egen del også)

Baksideteksten er sånn:
«Det er jeg som er Lisa Marie. Jeg er oppkalt etter Elvis Presleys datter. Vi er ikke tvillinger, vi deler bare øyeblikk. Vi er født i samme minutt, dag, måned, år. Et mirakel av sammentreff, skal dere høre, siden faren min og Elvis er like gamle. De er født samme dag, pappa noen timer seinere enn Elvis Aron. Pappa har alltid følt presley-synkroniseringa brennsterkt. Det gjør ikke hans datter. Det gjør neppe dattera til Elvis heller. Min navnesøster og jeg har ikke kontakt. Men jeg tror faren min hadde kontakt med Elvis.»

"Datter av Elvis" er ingen ungdomsroman. Det er en oppvekstroman. Boka starter med at en overblid og aktiv mor vil sette igang hele familien med et oppussingsprosjekt. Ganske fort ser vi at her er det mye som ikke lar seg pusse opp: vi møter en kjernefamilie i oppløsning. Hovedfokus er på Mie, og de rundt henne.

Det er mange historier her, og mange temaer blir tatt opp. Vold, alkoholmisbruk, incest, skilsmisse, prostitusjon, relasjoner mellom familiemedlemmer, følelse av å ikke strekke til, skyld og skam. Forfatteren har stoff nok til mange bøker, men putter alle delene inn mellom de samme permene. Ved å blafre ulike anmeldelser av boka, ser jeg at mange mener at dette er en svakhet. Vel, for meg fungerte det godt - det fragmentariske, sprangene mellom temaer, det er sånn livet er, og dysfunksjonelle familier er ikke dysfunkjonelle av en grunn alene - livet er springende og fragmentarisk.

Her er raske scenskift og fortellerglede. Det jeg likte minst, var kanskje at jeg noen steder synes ordvalget bar preg av hastverk. Ikke at fortellerstemmen enkelte steder framsto som umoden, vi snakker tross alt om oppvekst, men kanskje at forfatteren gjorde det av og til. Vel og merke når det kommer til valg av ord. Ikke ellers. (Og nei, denne gangen hadde jeg ikke klistrelapper ved siden av meg da jeg leste, så jeg har ingen eksempler i farta, men jeg husker følelsen av irritasjon når jeg opplevde at språket ikke stemte).

Siden denne boka kom ut i 2004, finnes den sikkert ikke i bokhandelen. På biblioteket, derimot, er den sikkert. Den er ikke tung å bære med seg hjem, heller.

.