Mo Hayder: Borte

.

Mo Hayder klarte det igjen, å få meg til å ville sitte i en stol og lese bok, heller enn å f.eks. gå ut i det fine været.

Det er ikke nødvendigvis en ulempe at det går opp for meg tidlig hvem gjerningsmannen er, som det gjør her. Mo Hayder klarer å holde meg fanget som leser, jeg liker å se saken bli nøstet opp. Hennes karakterer har sitt å bære på og spøkelser å slåss med, uansett om de befinner seg på rett side av loven eller ikke.

Verden er et farlig sted, det får man igjen bekreftet i denne boka, og igjen grøsser jeg, og kjenner litt på mine egne spøkelser.

Sakset fra Gyldendal:
En bil er blitt stjålet. Men det er ikke noe vanlig biltyveri. Bilen ble tatt med makt fra eieren. Og i baksetet satt en passasjer. En jente på elleve år. Hun er fortsatt savnet.
Gjerningsmannen tar snart kontakt med politiet: Det er begynt, sier han, og det kommer ikke til å ta slutt. Jack Caffery vet at mannen vil gjøre det igjen.
Mo Hayder har skrevet åtte internasjonale bestselgerkrimmer. Bøkene hennes er oversatt til over tjue språk. Borte er tredje bok i serien om politidykker Flea Marley og etterforsker Jack Caffery. Ritualer (2010) og Hud (2011) var de to første.
.

Mo Hayder: Hud

.

Mo Hayder er aldri feil for meg, bøkene hennes får meg til å grøsse, og jeg liker å grøsse. I alle fall av og til.

"Hud" er andre boka i serien om Jack Cafferty og Flea Marley, og den fortsetter der den forrige boka, "Ritualer", stoppet. Selv om jeg liker Hayders frittsående romaner bedre, er det et godt driv i denne boka, også, og mitt behov for det litt makabre blir dekket. Siden jeg, utenom å være en krimleser, også samler på medisinske leksikon, fikk jeg mye å boltre meg i her, uten at jeg skal si noe særlig mer om akkurat det.

Sakset fra Cappelen:
Det oppløste liket av en ung kvinne blir funnet i nærheten av et nedlagt jernbanespor utenfor Bristol. Alt tyder på at hun har begått selvmord.
Men Jack Caffery er ikke så sikker. Han er på sporet av noe som ikke er helt menneskelig, som skjuler seg i krokene og glir ubemerket inn i husene. Og for første gang på svært lenge føler han seg skremt.
Mo Hayder har skrevet åtte internasjonale bestselgerkrimmer. Bøkene hennes er oversatt til over tjue språk. Hud er andre bok i serien om politidykker Flea Marley og etterforsker Jack Caffery. Ritualer (2010) var den første.



.

Sofi Oksanen: Stalins kyr

.

Jeg vet ikke hvorfor jeg har utsatt å lese Oksanen så lenge. Det har i alle fall ikke vært noe bevisst valg, jeg er slettes ingen systematisk og bevisst leser for tida. Nå har imidlertid også jeg stiftet bekjentskap med henne.

Av latskap sakser jeg fra forlaget Oktobers side:
I finsk-estiske Sofi Oksanens oppsiktsvekkende debutroman portretteres tre kvinners liv: Sofia, Katariina og Anna – mormor, mor og datter. Anna vokser opp i Finland og lærer tidlig å benekte sin estiske bakgrunn, for Katariina vil beskytte datteren mot horestempelet estiske kvinner har fått. Men båndet til Estland er sterkt for begge – Katariinas hjemland der hennes mor bor, og Annas sted for de deiligste dufter og smaker.
Familiens fortellinger bæres videre. De handler om brutalitet, svik og nød under 2. verdesnkrig og i Sibirs fangeleire, og senere om sovjettidens varemangel og overvåkingssamfunn.
Anna tar den estiske historien inn, som hun tar inn det vestlige varesamfunnet og skjønnhetsdyrkelsen. I all hemmelighet utvikler hun en ekstrem spiseforstyrrelse, og tror hun har full kontroll.
Stalins kyr er en stor fortelling om hvordan historiske erfaringer krysser generasjoner, landegrenser og samfunnsformer.

Ja,  fortellingene er sterke. Jeg leser om kvinner og kvinners valg, om svik og kontroll. Om kontrollen fra samfunnet, og kontrollen over kroppen, gjennom en spiseforstyrrelse.
Jeg leser om et samfunn i endring, og liker hvordan enkeltpersoner blir bærere av historien, siden historie tross alt befinner seg i fagkretsen min, synes jeg det er deilig å lese når historien blir knyttet til folk. Jeg liker at individer settes inn i en historisk sammenheng, hvis ikke kan de lett bli borte.

Kommer skammen med spiseforstyrrelsen, eller er spiseforstyrrelsen en del av skammen? Sånne ting lurer jeg på, og jeg tenker at følelsen av skam kan overta oss, enten vi prøver å sulte oss til kontroll, eller forsvinne på annen måte. Jeg tenker at vi som først har en skam, ofte får flere. Skam gjør at vi sliter med å være sikre på hva det noermale er, vi som en gang, av en eller annen grunn, har blitt påført taushet, har noe felles, uansett skammens årsak.

Jeg leste sakte, sakte. Selv om jeg ville lese fort, gikk det ikke. Og jeg tenker at skam tar fra oss språket, og skam kan vi ikke bite/spise i oss. Og derfor er det så befriende deilig å lese det, når noen setter ord på det ordløse. Og kanskje vi sitter igjen med en tanke om at når skam ofte er noe som forsvinner når den får ord på seg....
.

Minette Walters: Djevelens fjær

.
Syk, på sofaen under et teppe.
Og jeg tenker at krim ikke er for folk med feber, når man døser av kan det bli skumle drømmer av sånt.
Likevel, jeg leser videre, og tenker at her er det driv, og om jeg blir straffa med en og annen vond feberdrøm, skal jeg vel fikse det, også...

En mer utfyllende omtale, sikkert skrevet uten feber, kan leses her.
.