onsdag 29. august 2007

Finnes Pindia i virkeligheten?

"Svaret er selvfølgelig nei. Pindia Pampistiko Pampibanon finnes ikke i virkeligheten. Navnet er hentet fra André Bjerckes dikt "Bedrøvet fugl", som handler om Pindia PP, som er trist fordi den ikke finnes, og aldri har vært i India eller Libanon. Siste verset i diktet er sånn:
"Men hvorfor nettopp Libanon?
Og hvorfor nettopp India?
Og kan vi ikke si, da mon,
at vi har laget Pindia- Pampistiko-Pampibanon?
Så får den sove godt i kveld
fordi den fins allikevel!"

Og det er nettopp det vi gjør nå - jeg skaper Pindia, sånn at hun finnes. Her. Men egentlig, i den virkelige verden finnes hun ikke. Akkurat som alle andre som lager seg en nettidentitet: vi finnes ikke i virkeligheten - hvem som helst kan ha laget oss, hvem som helst kan tolke oss. Ville hun vært mer virkelig om hun het Else Hansen, og det var hennes roterom vi fikk et innblikk i? Og i så fall, hvorfor? Og hva hvis Else Hansen hadde lagt ut bilder av et hus, en mann, en katt og noen barn - ville vi da tenkt at vi kjente henne bedre? Og om den vi utviklet et nettvennskap med viste seg å hete Espen, ikke Else, ville da alle tanker og ideer vi hadde utvekslet også vært "falske"? Sånne ting lurer Pindia på noen ganger. Andre ganger er hun opptatt av musikk, bøker, kunst. Hun kan bli indignert over ting hun leser i avisa. Eller likegyldig. Hvis hun da i det hele tatt finnes i virkeligheten...."

Dette innlegget over skrev jeg, forfatteren av Pindias roterom, 14. juni, den dagen min Pindia oppstod. Og fortsatt finnes ikke Pindia. Pindia er en rolle, riktignok med mine meninger og min stemme, men likevel, hun er ikke noe helt menneske, jeg velger hvilken Pindia som skal finnes på nettet.
Pindia er en klok dame, synes jeg. Men hun finnes ikke i virkeligheten. Akkurat som jeg, hun som skriver, ikke finnes helt i virkeligheten på den andre bloggen min, der jeg opererer med fullt navn. For der kan jeg bli lest av ungene mine, mannen min, vennene mine, arbeidskameratene mine, mora mi.... Hvordan kan man være helt ekte under sånne betingelser? Mulig at noen lykkes med det, jeg gjør det ikke. Og jeg tenker at kanskje kjæresten min, ungene mine og sjefen min ikke trenger å kjenne de samme siden av meg.
Og om jeg en dag får lyst til å bli mann i cyberspace, kommer jeg til å utføre kjønnskifte på flekken, helt uten operative inngrep. Og kanskje kommentarene mine kommer til å være like kloke, eller dumme, om jeg heter Pindia eller Pindus. Og kanskje det er greit at vi lurer hverandre litt, her vi sitter ved tastaturene våre. Og det er kan hende lurt av og til, å huske at vi egentlig ikke finnes i virkeligheten, og at vår sjølskapte virkelighet er gode råd slettes ikke dyre, og at gode råd er gode råd, okke som.
Og kanskje virkeligheten er oppskrytt - det kan jo være at kriveligheten er mye kriveligere, da...

tirsdag 21. august 2007

Pindia og monsterbarnet

Å være noens mamma betyr at man skal elske noen høyt og betingelsesløst. Pindia leser ofte innlegg skrevet av mødre som ser ut til å få dette til hele tida - de skriver om de fantastiske barna, som er flinke og morsomme og snille. Og Pindia kjenner at hun blir litt misunnelig på alle disse mødrene som finnes der ute i verden, og hun tenker at det kanskje er fordi hun ikke finnes helt i virkeligheten at hun er mammaen til et monsterbarn. OK - hun er mammaen til noen andre barn også, noen hun kan si at er flinke, snille, morsomme og så videre og så videre. Men så er det det lille monsteret. Ikke at det lille monsteret er så lite lenger, hun er absolutt tenåring. Femten. En gang i tida, for noe som føles som hundre år siden, minst, var den minste Pindia-ungen liten, blid og søt. OK, hun var viljesterk og sta, men hun var i det minste hyggelig. Nå er hun ikke til å kjenne igjen. Hun bruker enhver anledning til å gå i konflikt med Pindia, og Pindia, som har hatt tre tenåringer i huset tidligere, føler seg som en misforstått og uelsket mor, en som aldri gjør en god nok jobb, og som det er flaut å kjenne.
Ja, Pindia vet at det er normalt med tenåringsopprør, og at tenåringer tramper i trappene og kommer for seint hjem. Pindia var i sin tid dronningen i tenåringsland, og ga mora si mange slitsomme stunder, men ikke sånn. Hun tok seg i alle fall en pause fra monsterlivet av og til.... I tillegg har Pindia alt fram tenåringer før, og hun har pleid å jobbe med dem, sånn ca. 30 i slengen....
Dette kjennes annerledes ut. Dette kjennes ut som om to mennesker som burde vært på hver sin planet er tvunget til å bo i samme hus. Og det er jo ikke alltid sånn at man passer sammen, selv om man har de samme genene. Pindia tenker at dette barnet, det minste, kommer til å være en fremmed om noen år, en hun har kontakt med fordi de er i familie og har en felles historie, ikke fordi de liker hverandre. Og de prøver, både Pindia og Pindia-ungen prøver å ha det hyggelig, men de får det ikke helt til. Og de elsker hverandre. Det er bare det at de ikke liker hverandre noe særlig godt. Og ingen av dem forstår det minste av den andre....

tirsdag 14. august 2007

... fordi hun slettes ikke finnes ....

Tredjepersons-Pindia finnes ikke i virkeligheten. Hun har ikke et eget jeg. Ingenting man leser hos Pindia trenger å være sant. Det blir ikke sannere, mer ekte, mindre flaut, mer spennende eller mer ekte om Pindia kaller seg Trine Hansen, og skriver jeg i stedet for hun. Hun kan fortsatt være Jens Larsen, som leker at han er Trine, eller kanskje han leker at han er katta til Halvorsen. Og katta til Halvorsen mener kanskje mange rare og viktige ting, selv om den ikke finnes i virkeligheten.
Pindia påberoper seg retten til å ljuge i tredjeperson, eller første om hun vil. Men ikke andre, så god er hun nok ikke i språk at hun klarer det. Det kan noen andre ta seg av. Ikke synes Pindia at ting trenger å ha så mye innhold bestandig heller, når hun havner i en blogg hun synes er kjedelig, går hun videre. Akkurat som hun gjør på biblioteket - de fleste bøkene går hun forbi. Hun har funnet mange gode bøker på biblioteket, men hun har nok gått forbi mange perler også, ofte fordi de er skrevet i førsteperson, Pindia synes det er vanskelig å lese bøker skrevet i førsteperson. Det betyr ikke at det er dårlige bøker, bare at Pindia, som kanskje har litt tungt for det, ikke tar utfordringen.
Pindia finnes ikke i virkeligheten. Hun har ikke noe eget jeg. Og det kommer hun mest sannsynlig aldri til å få. Akkurat nå er Pindia en dame midt i førtiåra, men det trenger hun ikke å være, hun kan trylle seg om til en stor sur mann, hun kan bli til Halvorsens katt, eller hun kan være en svært bedrøvet fugl. Hun kan skrive i førsteperson, andreperson eller tredjeperson. Hvis hun vil.

torsdag 9. august 2007

Sint, sliten og sulten...

I dag er dagen Pindia uten problem kunne blitt ansatt som generalsekretær i Premenstruelle Hurpers Landsforbund, PHL. Hun veksler mellom å snakke høyt og lenge til å bli helt stille. Folk som vanligvis er snille og hyggelige, er dumme, dumme. Det kommer lyder ut av folk som spiser, og lyder vil ikke Pindia vite noe av i dag. Så sant de da ikke kommer ut av henne selv, som mange ord, høyt og lenge....
Verden er et trist sted, alt er urettferdig, og det lukter vondt her. Og det er for varmt. Og for trist. Og hvor har det blitt av alle de gode sakene som pleier å være i skapene? Noen har stjålet dem fra Pindia, og alle burde jo vite at sånt gjør man ikke, og er Pindia gift med en tyv, eller har hun oppdratt en?
Pindia har lyst til å gråte når hun finner den tomme sjokoladeesken, og hvorfor er det ingen som vasker sokker i Pindia-huset? Og søpla, går den ut med seg selv, liksom? Har vi dressert søppel her i huset? He? He?
I dag er dagen Pindia godt kan følge etter noen lenge, bare for å si hva hun mener om saker og ting. Og fortelle dem hva de burde mene.
I dag er dagen da Pindiamannen ber Pindia holde seg unna når håndverkeren som skal legge inn et anbud kommer en og en halv time forseint. Ingen kommer for seint til Pindia en dag som dette uten å få høre det høyt å lenge.
I dag er dagen da Pindia roper etter hundeeieren at han glemte noe, når han bare går videre uten å plukke opp hundebæsjen. Nei, hun kaster ikke bæsjen etter ham, hun bare roper, høyt og lenge.
Og verden er så trist, så trist. I dag er dagen da Pindia ikke kan se på nyheter, fordi det garantert er noe å gråte av der, og det tar så lang tid å være trist i dag. Trist, sint, sliten og sulten. I dag.

onsdag 8. august 2007

Ut av min PC, Flylady!

Pindia er en rotekopp. Virkelig en rotekopp. Ting samler seg opp i hauger, de ligger under andre ting, og det er i det hele tatt for mange ting i Pindias hus. I over førti år har Pindia prøvd å lære seg å rydde, for som sagt, det er ikke bare litt rot i Pindias hus. Etterhvert har Pindia tenkt at det må være genetisk, at hun rett og slett mangler ryddegenet. Hun har forsøkt mange ulike måter å nærme seg rotet på, og det er lett å begynne, det er bare det å bli kvitt alt rotet som er så innmari vanskelig, Pindia inbiller seg at det likner litt på slanking: høy motivasjon i starten, så unnasluntring, og til slutt er det verre enn før. Pindia synes det var lettere å slutte å røyke, selv etter å ha røkt 25 om dagen i 25 år enn det er å begynne å rydde.

I rein desperasjon meldte Pindia seg på en ryddegruppe på nettet, Flylady, som veldig pedagogisk sa at det er aldi for seint, og man skal bare gjøre litt av gangen, så man ikke gir opp; babysteps, babysteps. Idéen er god - huset deles opp i soner, og man gjør bare litt hver dag. Selvfølgelig etter at man er ferdig med declutter-fasen, man må få bort alle unødvendige saker som skaper rot. Ja, Pindia kan også rydde i teorien, det er når det kommer til praksis det svikter. Veldig fort blir det sånn at Pindia bare flytter rotet fra et sted til et annet, og skaper nye problemer.

Men OK - Pindia bestemte seg for å prøve Flylady-metoden, og hun har virkelig prøvd. Hun har tatt oppvasken og rydda og vasket oppvaskkummen hver kveld. Hun legger fram tøy hver kveld - og hun ser noen små forbedringer. Men likevel, nå er det nok. Flylady skal aldri mer få slippe inn i Pindias innboks. Hver eneste dag påminnelser om å gjøre ditt, og om å gjøre datt. Har du tatt klesvasken? Finn fram bibliotekbøker. Go shine your sink... Det er som å ha mora si inne i pc'en, og nå orker Pindia ikke det j*vla maset lenger - hun er lei av mas, mas, mas, over hele linja. Så får det heller være rotete hos Pindia, da. Og det at det er viktig å ta babysteps, vet Pindia helt av seg selv.

tirsdag 7. august 2007

Kjekt å ha: hakkebøfformer


Av og til finner man ting som man aldri hadde trodd at fantes i virkeligheten, den gangen jeg ikke bodde så veldig landlig og hadde flere TV-kanaler, så jeg ofte sånne ting på TV-shop. Ellers har tingene som nesten ikke finnes i virkeligheten en tendens til å dukke opp på gavebord eller under juletreet, og de er ofte av en sånn karakter at man ikke tør å bytte dem - enten fordi giveren garantert vil bli fornærmet, eller fordi bare det å vise seg utenfor huset med tingen bare vil være for flaut. Det står nok mange kjekt-å-ha ting rundt omkring i bortgjemte skap, mens de som satte dem der håper at de på en mystisk måte vil forsvinne av seg selv. Noe de selvfølgelig ikke gjør, jeg tror heller at kjekt-å-ha tingene formerer seg inne i mørke skap.


Men av og til viser disse utrolige tingene seg faktisk å være kjekke. Sånn som min ting, den til å forme hakkebøff med. Selvfølgelig helt unødvendig, man kan utmerket godt forme bøff og hamburgere uten andre hjelpemidler enn hendene. Og ja, den tar plass i skuffen, men jeg liker den likevel. Det er morsomt å se at bøffene blir like store og jevne, og det føles litt som å være i Danmark. Første gangen jeg så en sånn, var i Danmark - på kjøkkenet hos ei venninne, og jeg ante ikke hva den var til. Jeg trodde det var tull da hun sa at den var til å forme bøff med, helt til jeg så henne gjøre det. I flere år kikket jeg på den når jeg var på besøk hos henne, men det var ikke før i år jeg kjøpte en selv. Helt unødvendig. Og plasskrevende. Men for et deilig hjelpemiddel! Min bøff-selvtillit økte med mange hakk, jeg eksperimenterer med oppskrifter på bøff, saus og tilbehør, og tror helt oppriktig at tingen min gjør bøffene bedre. Og av en eller annen grunn tror jeg tingen er funnet opp av en mann, kanskje av den samme som fant opp løkholderen....

mandag 6. august 2007

I morgen har Pindia en avtale med dr. Bailey....


... og ikke bare henne, men Burke, Yang og Shepherd med flere kommer også til å være der. Ikke er hun syk, heller, så denne legeavtalen er bare for fornøyelsenes skyld. Vanligvis ser Pindia ikke så mye på TV, og hun ser aldri på noe som har mer enn to episoder - delvis fordi hun ikke klarer å være foran et TV til samme tid hver uke, delvis fordi hun ikke synes TV-serier pleier å være spesielt morsomme. Det vil si: det var det hun trodde. Det siste året har Pindia sittet klistra foran TV-skjermen hver tirsdag, og fulgt med på livet på et sykehus i Seattle. Sist Pindia virkelig fulgte med på en serie, var da Twin Peaks gikk på tv første gang, og hun hadde i alle fall aldri trodd at hun noen gang skulle følge med på en sykehusserie. Men det gjør hun, med stor innlevelse og glede. Hun liker replikkene, hun blir sjarmert av menneskene, og at Tegan og Sarah, som Pindia har likt i årevis, har mye av musikken, teller også. I sommer har Pindia, i et blaff av kjedsomhet og kanskje litt galskap, sett sesong 1 og 2 av Grey's Anatomy på dvd, og kost seg, og gledet seg til neste sesong. Som altså kommer nå.

Og Pindia tenker at hun kanskje har gått glipp av masse i alle disse årene hun nesten ikke har sett tv, og at når man først følger med på en serie, gir det en slags kribling i kroppen, den skriker etter mer. Så Pindia har også fulgt med på House og Carnivale, med stor glede, og stor innlevelse. Og hun tenker at det ikke er så verst med høst - da får hun i alle fall treffe igjen mange hun ikke har sett på lenge.....

onsdag 1. august 2007

Ulyd i radioen

Pindia grøsser hver gang popgruppa med det misvisende navnet "The Kids" strømmer ut av en radio nær henne, og hun grøsser ikke fordi hun kjenner et blaff av vellyst. Hun hadde ikke sansen den gangen de var kids, og hun har det i hvert fall ikke nå. Selv om det er mye resirkulert musikk for tida, går det jo an å være litt sjølkritiske, kanskje, og tenke at ikke alt kan repeteres. Når gamle menn står på en scene og synger om norske jenter som gjør dem sprø, blir det rett og slett litt for mye gammel-gris-aktig for Pindia, det gjør henne ganske sprø, faktisk, og litt kvalm. Hun skjønner jo også at det er greit med kjappe penger, og at det å spille "Forelska i lærer'n" en sommer utrolig nok kan gi nettopp det, men likevel - det er noe med å innse at noe er over, og det å være kids tar definitivt slutt en gang.
Og - kjære Dag Ingebrigtsen, har du tenkt deg muligheten av at det kanskje ikke har noe å gjøre med at de ikke tør at damene ikke vil værra med deg hjem? Det kan jo bare være at de ikke er så desperate etter å få pule, og at de vet at de klarer seg bedre for egen hånd...