Diane Setterfield: Den trettende fortellingen

.


Glatt bestselger, sier Dagbladet. En grov fornærmelse, sier Aftenposten. Jeg likte den likevel, jeg, romanen "Den trettende fortellingen". OK, den er ingen nobelprisvinner, men det er de fleste bøker heller ikke.

Når jeg leser anmeldelser av bøker jeg har lest, tenker jeg ofte at det er noe jeg ikke har skjønt, og at jeg burde skamme meg over min enkle smak når det gjelder litteratur. Og så tenker jeg videre at jeg slettes ikke har en enkel smak når det gjelder litteratur, jeg har en variert smak, og det er mange grunner til at jeg leser. Og så tenker jeg at man oppfatter en bok forskjellig ut fra hvilken rolle man har; det å være lystleser, norsklærer, anmelder, korrekturleser, osv., osv., alle rollene gir oss ulike opplevelser.

Noen ganger leser jeg for å lære noe. Det påvirker selvfølgelig valg av bok. Noen ganger leser jeg for å få et gjensyn med klassikere, eller for å oppdage klassikere. Noen ganger leser jeg for å bli kjent med nye forfattere. Da anstrenger jeg meg litt ekstra for å være en hyggelig leser, og gi dem en ekstra sjanse selv om de første kapitlene er kjedelige. Noen ganger leser jeg til og med en bok jeg har lest før, det er når jeg må vite hva jeg får og absolutt ikke vil bli overraska.

Ofte leser jeg for ikke å kjede meg. Jeg har lyst til å sitte i sofaen min under et teppe med ei bok og la tida gå. Da står ikke jeg foran bokhylla og lurer på hvilken bok jeg kan lære mest av, og hvilken forfatter som har de mest spissfindige språklige virkemidlene. "Hvilken fortelling skal få tida til å gå sammen med meg", tenker jeg da. En sånn bok var "Den trettende fortelling".

Det var datteren min som kom med den. Hun hadde lest den, og var i gang med å lese engelske klassikere, det fikk hun lyst til da hun leste den boka. Jeg liker å lese bøker som får folk jeg kjenner til å lese andre bøker, det er norsklæreren i meg som ikke helt har sluppet taket. Derfor leste jeg den.

Og jeg likte den. Selv om den ikke kommer til å komme i nærheten av Nobelprisen. Jeg liker bøker som handler om bøker: om å lese dem, skrive dem og elske dem. OK, historien er tynn av og til, men jeg lar meg fascinere av begge hovedpersonene, Vida Winther og Margaret Lea. Og ja, jeg irriterer meg over slutten, det ble litt for lettvint, litt som når elevene mine plutselig puttet et nytt element inn i stilen sin for å kunne avslutte. Men likevel: mesteparten av tiden var jeg nysgjerrig og lot meg underholde. Og det er godt å være nysgjerrig selv om man er voksen, og det er ingen skam å la seg underholde, heller, selv om avisenes anmeldere nesten fikk meg til å skamme meg litt....

Egentlig hadde jeg tenkt å si litt om hva boka handla om, også. Men det var før jeg skrev meg bort. Så jeg anbefaler heller å se på Bokkildens presentasjon av boka - der er både omtale, baksideteksten, utdrag fra boka og leseromtaler.
.

Alice Sebold: Alle mine kjære

.


"Namnet mitt var Salmon, som fisken. Fornamn: Susie. Eg var fjorten då eg blei myrda den 6. desember 1973. Mordaren var ein mann frå nabolaget."

Sånn starter boka. På vei hjem fra skolen møter Susie en mann fra nabolaget som voldtar og dreper henne, for så å partere liket og dumpe det i et gjørmehull. Susie er fortelleren, og hun forteller historien fra himmelen. Himmelen hennes er ikke det kristne paradiset mange forestiller seg, men et sted som formes ut fra Susies drømmer og forestillinger, og etter-døden tilstanden er derfor ikke lik for alle. Hun har et liv med venninner og dagligdagse hendelser, og sorg, sorg over å være skilt fra familien sin på jorda. Hun er tilstede, usynlig, som blafring i gardinene eller et vindpust over panna, men hun kan aldri fortelle hva som egentlig skjedde.

Vi følger etterforskninga, og så det videre livet. Vi ser familien i oppløsning, vi ser hvordan det går med søsken og venner, og vi følger morderen.

Temaet er trist, og boka er selvfølgelig trist og vemodig, men den er ikke uutholdelig nitrist som man kanskje skulle tro. Dette er ei bok som er lett å lese, jeg likte den godt, selv om den kunne vært strammere og kortere. Da jeg leste denne boka, tenkte jeg at om jeg fortsatt hadde vært norsklærer, ville jeg anbefalt den til 10. klasse elevene mine - jeg tror de både ville likt den, og glemt at de leste nynorsk.
.

Lise Gundersen: Datter av Elvis

.


Den har stått i hylla mi lenge, denne boka. I flere år, faktisk. Jeg husker at jeg kjøpte den - den var så tiltalende å se på - formatet, forsida, baksida. Den var god å ta i, og det lukta godt i bokhandelen den dagen. Den kom hjem, boka "Datter av Elvis", og har stått der siden, ulest. Helt til nå. Det er vanskelig å si hvorfor jeg ikke har lest denne boka før, mulig at jeg trodde det var en ungdomsroman (som er et fryktelig ord som burde avskaffes fort, fort), den ser litt sånn ut, og siden det å jobbe med ungdom og lesing pleide å være noe jeg gjorde for penger, var det ikke så veldig fristende. (Jo, jeg elsket å jobbe med ungdom og lesing, men trengte å lese ting for bare min egen del også)

Baksideteksten er sånn:
«Det er jeg som er Lisa Marie. Jeg er oppkalt etter Elvis Presleys datter. Vi er ikke tvillinger, vi deler bare øyeblikk. Vi er født i samme minutt, dag, måned, år. Et mirakel av sammentreff, skal dere høre, siden faren min og Elvis er like gamle. De er født samme dag, pappa noen timer seinere enn Elvis Aron. Pappa har alltid følt presley-synkroniseringa brennsterkt. Det gjør ikke hans datter. Det gjør neppe dattera til Elvis heller. Min navnesøster og jeg har ikke kontakt. Men jeg tror faren min hadde kontakt med Elvis.»

"Datter av Elvis" er ingen ungdomsroman. Det er en oppvekstroman. Boka starter med at en overblid og aktiv mor vil sette igang hele familien med et oppussingsprosjekt. Ganske fort ser vi at her er det mye som ikke lar seg pusse opp: vi møter en kjernefamilie i oppløsning. Hovedfokus er på Mie, og de rundt henne.

Det er mange historier her, og mange temaer blir tatt opp. Vold, alkoholmisbruk, incest, skilsmisse, prostitusjon, relasjoner mellom familiemedlemmer, følelse av å ikke strekke til, skyld og skam. Forfatteren har stoff nok til mange bøker, men putter alle delene inn mellom de samme permene. Ved å blafre ulike anmeldelser av boka, ser jeg at mange mener at dette er en svakhet. Vel, for meg fungerte det godt - det fragmentariske, sprangene mellom temaer, det er sånn livet er, og dysfunksjonelle familier er ikke dysfunkjonelle av en grunn alene - livet er springende og fragmentarisk.

Her er raske scenskift og fortellerglede. Det jeg likte minst, var kanskje at jeg noen steder synes ordvalget bar preg av hastverk. Ikke at fortellerstemmen enkelte steder framsto som umoden, vi snakker tross alt om oppvekst, men kanskje at forfatteren gjorde det av og til. Vel og merke når det kommer til valg av ord. Ikke ellers. (Og nei, denne gangen hadde jeg ikke klistrelapper ved siden av meg da jeg leste, så jeg har ingen eksempler i farta, men jeg husker følelsen av irritasjon når jeg opplevde at språket ikke stemte).

Siden denne boka kom ut i 2004, finnes den sikkert ikke i bokhandelen. På biblioteket, derimot, er den sikkert. Den er ikke tung å bære med seg hjem, heller.

.

Mark Haddon: Noe til besvær

.


Da jeg var lærer opplevde jeg ganske ofte at enkelte av elevene mine kom tilbake med veldig tynne bøker når de ble sendt til skolebiblioteket for å låne en "ranselbok". Boka kunne godt være lista som en av de ti dårligste bøkene som noen gang var utgitt, det spilte ingen rolle, bare den var tynn. Dessverre var de elevene som valgte bok ut fra sidetall ofte de samme som burde lest noe skikkelig bra, for kanskje å møte på boka i sitt liv.

Men dette skal ikke handle om sidetall og lesestimulering (som forøvrig er et fryktelig ord som ikke stimulerer meg til noe som helst, i alle fall). Jeg kom bare til å tenke på noen av elevene mine da jeg sto foran bokhylla og ikke visste hva jeg skulle lese.

Jeg sto foran bokhylla, foran alle de uleste romanene, og ante ikke hva jeg skulle ta tak i. Jeg valgte Mark Haddons "Noe til besvær". Jeg valgte ikke på grunn av sidetall, det er 473 sider i boka, men jeg valgte den fordi den har korte kapitler.... I boka er det 144 kapitler, og jeg tenkte at det var bra for meg akkurat nå, siden jeg har mye å gjøre og egentlig ikke så god tid til å lese.
Og den var bra for meg, boka med de korte kapitlene.

I første kapittel møter vi George. Han står i et prøverom og prøver en dress, han skal i begravelse, og mens han står i prøverommet oppdager han en flekk på hoften, er sikker på at han har kreft og derfor må ta livet av seg. Etterhvert møter vi kona hans, som har et forhold til en av Georges tidligere kollegaer, datteren hans som skal gifte seg med en mann ingen i familien liker, den homofile sønnen og hans kompliserte forhold.

Selv om dette høres ut som noe tatt rett ut av en såpeserie på TV, er det en morsom bok med en handling som fungerer godt. Og selv om det er morsomt, er det ikke bare det, vi følge med George når angsten overtar livet hans, vi håper det ordner seg for sønnen, og vi håper at familien etterhvert vil like datterens kommende mann.

Fra bokomslaget sakser vi:
George Hall har førtidspensjonert seg i en alder av 57 år for å nyte livet. Men så annonserer datteren Katie brått at hun skal gifte seg med kjæresten Ray. Familien er skeptisk. Moren Jean er ergerlig over at all planleggingen bryllupet fører med seg kommer i veien for sidespranget hennes med en av Georges tidligere kolleger. Broren Jamie får problemer når han lar være å invitere elskeren Tony i bryllupet. Og midt i dette kaoset oppdager George en mørk flekk på låret og blir sikker på at han har kreft.

I denne atmosfæren av Georges' stigende panikk, Jeans lykksalige sidesprang, Katie og Rays uavklarte forhandlinger, og Jamies selvbedrag, skyter handlingen fart med hysterisk morsomme scener og høyt tempo.

Men her er også intenst smertefulle øyeblikk når George ikke kan tøyle fortvilelsen og redselen. Kjærlighet, samliv og familie står i fare, konfrontert med redselen for ensomhet, galskap og død. "Noe til besvær" er en klassisk komedie der alt må gå i stykker før alt kan bli bra. Haddon viser med dette at suksessen med "Den merkelige hendelsen med hunden den natten" ikke var et engangsfenomen

Siden jeg har lest mye ekkel krim den siste tiden, var det befriende deilig å lese denne boka, selv om det var på grensa til veldig kvalmt da George i all sin galskap prøvde seg som amatørkirurg på seg selv....

Dette er en underholdende bok, som hele tiden skifter synsvinkel mellom de ulike familiemedlemmene, og her er det språklige morsomheter, mangel på kommunikasjon, misforståelser, gamle familiemønstre....
Det er en god bok å slappe av med, og en gang i tida blir det nok en søt og morsom film ut av den, også.

Mark Haddon hjemmeside er forøvrig vel verdt et besøk.
.

Mo Hayder: Fuglemannen

.


Ting tyder på at jeg er inne i en "krimstim", siden dette er den tredje kriminalromanen jeg har lest i år. Krimåret startet med Chealsea Cains "Ondskapens hjerte", fortsatte med Michael Connellys "Siste skanse", og i dag ble jeg altså ferdig med Mo Hayders "Fuglemannen". Det er noe befriende deilig med det å lese krim, særlig når man egentlig er sliten og ikke helt vet hva man vil, bare at man ikke vil anstrenge seg.

Og man trenger ikke å anstrenge seg når man leser Mo Hayder. Her går det av seg selv, boka leverer det den lover, dette er en intens og spennende kriminalroman. Handlingen foregår i London, fem lik av prostituerte kvinner blir funnet på en øde byggeplass, og det er tydelig at man snakker om en seriemorder, og etterhvert kommer det fram at det er en seriemorder av det virkelig ekle slaget.

Ingrid Brekke i Aftenposten sier at Hayders bøker bare egner seg for de hardhudete leserne, og hun sier at helten Cafferty i "Fuglemannen" ruller opp det som må være et av krimlitteraturens ekleste plott. Og, ja, jeg synes dette er ekkelt, veldig ekkelt til tider, men det er godt skrevet.

Cafferty er en man får umiddelbar sympati for, og hans privatliv er viktig i handlingen uten at det på noen måte virker påtrengende personlig. Jack Cafferty har sine egne saker å kjempe, både innad i politiet, og med relasjoner og hendelser i både sin egen fortid og nåtid.

Anmeldelsene jeg har lest av denne boka, er stort sett gode, veldig gode, og de legger stor vekt på det ekle og uhyggelige. Og som sagt, dette er ekkelt, men ikke spykvalmt likevel, alt har sin plass og sin forklaring, og selv om det er grusomme ting som finner sted, synes jeg ikke forfatteren fråtser unødvendig i ekle detaljer.

Jeg er ingen hardhudet leser, jeg er lettspydd og snur meg bort ved en hver antydning til noe ekkelt på film, og jeg skal ikke se filmatiseringen av denne boka. Men at boka ikke egner seg for oss med tynn hud, er jeg ikke enig i. Den egner seg for oss som liker krim, og oss som liker seriemordere. Og vi må tåle tanken på at noen kan sy levende fugler inn i brystet på døde ofre, for å høre "hjerteslagene". Og vi må kunne leve med beskrivelsen av den nekrofile overgriperen. Kan man det, er dette en bok jeg vil anbefale.
.

Michael Connelly: Siste skanse

.


Den store ungen min var hjemme på snarvisitt og la igjen reiseboka si, kriminalromanen "Siste skanse", skrevet av Michael Connelly. Jeg er nesten helt sikker på at jeg har lest noe av denne forfatteren før, av flere grunner.

En grunn er at jeg sluker krim i perioder, en annen grunn er at 10 av hans bøker er utgitt på Gyldendal, og noen av titlene får noe til å demre, uten at jeg helt vet hva, videre er jeg helt sikker på at jeg har støtt på Harry Bosch tidligere. Jeg klarer bare ikke å huske hva det er jeg burde huske, og jeg finner ingen av bøkene i bokhylla mi.

Nå trenger ikke det å bety noe annet enn at den store ungen har tatt med seg bøkene for å ha dem som reisebøker når hun drar tilbake til studentbyen sin etter å ha vært på besøk i foreldrehjemmet, sånt skjer, og at jeg ikke klarer å gjengi plottet i en kriminalroman bare ved å se tittelen betyr ikke at boka er dårlig, det betyr derimot at jeg er dårlig til å huske titler.

Harry Bosch er politimann som vender tilbake til jobben i Los Angelespolitiet etter å ha vært pensjonist i to (eller var det tre?) år. Han plasseres på avdelingen for uoppklarte drap, og teamet som består av Bosch og partneren Kiz Rider får treff i en sak fra 1988. En ung, sort jente ble myrdet, og nye metoder for å fastsette DNA setter saken i gang igjen, og det viser seg at den etterforskningen som tilsynelatende var grundig, har både store etterforskningsmessige mangler og pirker bort i rasisme korrupsjon i egen etat.

Det er godt driv i boka, og særlig synes jeg forfatteren er dyktig i beskrivelsen av offerets foreldre og hvordan det har gått med dem - det er en vinkling vi ikke møter for ofte i krim. I tillegg tenker jeg at det er en genistrek av en forfatter som har pensjonert helten sin å la ham komme tilbake for å jobbe med "Cold case" saker, det får Bosch sin tilbakekomst til å virke mer troverdig enn om han plutselig bare vendte tilbake til sin gamle stilling.

Jeg skal på jakt i bokhylla mi enda en gang for å se om Conelly har gjemt seg, for dette er leseverdig krim.
.

Ljudmila Ulitskaja: Medea og hennes barn

.

Da jeg pakket opp denne boka julaften, ble jeg ikke fra meg av entusiasme og glede. Ikke at jeg hadde negative forventninger til den, jeg hadde ingen forventninger i det hele tatt, bortsett fra at jeg husket svakt at Medea i mytologien ikke var en veldig sympatisk kvinne, akkurat, og at navnet Medea i sammenheng med barn hørtes grufullt ut. Nå finnes det riktignok ikke bare en versjon av Medea-myten, hun framstår også som atskillig mer fredelig enn den barbariske barnemordersken.

Det er en fredelig og samlende Medea vi møter i den russiske samtidsromanen "Medea og hennes barn". Hun har ingen egne barn, Medea, den siste renrasede grekeren i slekten, men hun har mange slektninger, spredet i hele Sovjetunionen, og de tilbringer sommeren hos henne på Krim. Sommeren som skildres i boka er plassert en eller annen gang på 1970-tallet.

Samtidig som en konkret sommer blir beskrevet, ser vi Medea og hennes slekts historie i tilbakeblikk, hele 1900-tallet er skildret, sett med Medeas øyne møter vi slektinger og henne selv gjennom sorg og glede, revolusjon og krig. Boka hopper mellom fortid og nåtid, og særlig er det kvinnene i slekta som er dominerende i boka.

I 1916 døde Medeas foreldre, og hun fikk ansvaret for fem mindre søsken, 16 år gammel. Etterhvert gifter hun seg, men får ingen egne barn, og hun blir enke mange år før bokas sommerhistorie utspiller seg. De personene vi møter klarest denne sommeren, får vi også følge etter at ferien er over.

Kjærlighet, erotikk, død, lengsel: dette er en slektshistorie, dette er russisk. Og som i mye tradisjonell russisk litteratur er det mange personer å forholde seg til, særlig siden alle har et kjælenavn i tillegg til døpenavnet. Men heldigvis, det er et navnekart foran i boka, og det brukte jeg flittig.

Forfatteren Ulitskaja regnes som en viktig nålevende russisk forfatter, og hun har mottatt mange priser i inn- og utland.

Jorid Mathiassen skriver godt om denne boka i "Bok og samfunn", der vi blant annet kan lese dette:

"Jeg får raskt en godhet for Medea, og blir sittende å tenke på hvorvidt hun er lykkelig eller ulykkelig. Forfatteren kommer meg til unnsetning:

- Medea ville aldri finne på å spørre seg selv om hun er lykkelig. I vår tid blir lykke sett på som noe helt nødvendig, noe som lar seg gripe - men som dermed også lar seg miste. For Medea innebærer lykke å oppfylle sin bestemmelse. Hun har forsonet seg med livet, hun lever i fred med seg selv og verden omkring seg. For henne er det lykke, sier Ljudmila Ulitskaja, som er i Oslo i forbindelse med lanseringen av den norske oversettelsen. Hun er en av Russlands betydeligste nålevende forfattere, og romanene hennes er oversatt til en rekke språk."

Jeg likte Medea. Jeg likte betrakningene hennes. Og jeg likte å lese en slektsroman. Og selv om dette er en moderne bok, er den tradisjonell i den forstand at jeg kom til å huske på en del av de gamle russiske klassikerne jeg slet meg gjennom med stor glede i slutten av tenåra. Og jeg tenker at jeg vil ta dem fram igjen. Og jeg tenker at det i seg selv gjør "Medea og hennes barn" til en god bok" - alle bøker som får leseren til å ville ha mer, har noe godt ved seg.

.

Chelsea Cain: Ondskapens hjerte

.

Det nye året starter med feber og krim - som vanlig. Ja, ikke feberen, altså, men krim. Jeg leser alltid krim i overgangen fra et år til et annet, og første januar er pysjamasdag med ullteppe og bok.

Årets første leseropplevelse ble "Ondskapens hjerte" av Chelsea Cain. Og på en pysjamasdag fungerer denne boka godt. Den vil ikke bli stående som stor litteratur, den vil nok heller ikke bli en krimklassiker, men om man skal sitte under et teppe med en kopp te og en massemorder, er den et godt valg.

Her er hvordan Aschehoug presenterer boka på baksidepermen:

«Er du redd?» spør Gretchen.
Han synes at han ser et glimt av noe i øynene hennes.
Medlidenhet? Så er det borte.
«Uansett hvordan du innbiller deg at dette vil bli,»
hvisker hun, «så kommer det til å bli verre.»

I ti år prøvde etterforsker Archie Sheridan og hans spesialgruppe å spore opp den mest aktive seriemorderen i det nordvestlige USAs historie. Så ble Archie lurt rett i en felle - han ble den vakre Gretchen Lowells siste offer. I ti dager torturerte hun ham på det grusomste både fysisk og psykisk. Så slapp hun ham fri og meldte seg for politiet. To år senere er en ny seriemorder på ferde i Portland. Archie, som fremdeles sliter etter Gretchens mishandling, kommer tilbake som leder for sin gamle spesialgruppe. Han ønsker at den unge journalisten Susan Ward skal følge ham i etterforskningen og skrive en artikkelserie om ham. Men jo mer Susan får vite om Archie, jo mer forstår hun at han skjuler noe. Hva skjedde egentlig de dagene han ble holdt fanget av Gretchen? Og kan han klare å stoppe den nye morderen som skaper frykt og uhygge i Portland?

Dagsavisen hadde en anmeldelse av boka da den kom som jeg synes er bra. Og som anmelderen der også sier, er jeg enig i at fokuset på fortiden ble veldig viktig, men jeg tror likevel ikke jeg mener at det er en svakhet. For meg ble det interessant å få innblikk i en tidligere seriemordersak fra offersiden, samtidig som det selvfølgelig måtte løses en ny sak - det er jo en gang sånn at det var en kriminalroman jeg valgte å lese.

Ofte irriterer språket meg når jeg leser krim. Det gjorde det ikke denne gangen. Det tyder på at oversetteren, Torleif Sjøgren-Erichsen, har gjort en god jobb. Eller at jeg var ukritisk av feber.