tag:blogger.com,1999:blog-23211461209584762602024-02-07T03:54:47.177+01:00Pindias roterompindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.comBlogger109125tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-82583893011010072922012-03-18T21:26:00.001+01:002012-03-18T21:26:44.637+01:00Harlan Coben: Livstegn og Harde slag.<br />
Jeg hadde bestemt meg for å bruke bloggen til å holde oversikt over det jeg leser i år. Og for et par uker siden, leste jeg "Livstegn" og "Harde slag" av Harlan Coben, og plutselig var det vanskelig å holde løftet til meg selv. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å si noe om de bøkene, og det har jeg fortsatt ikke.<br />
<br />
Ikke fordi jeg synes de er dårlige, men fordi jeg rett før hadde lest Mo Hayder, og jeg synes det meste blekner i forhold til henne, og det er vanskelig å finne ord som yter Coben rettferdighet, uten at det høres kjedelig ut.<br />
<br />
Og kjedelige er de ikke, disse to første bøkene med Bolitar som hovedperson. Eller, litt kjedelig er det at ramma er sportsverdenen, en verden jeg ikke forholder meg til til vanlig. Men da jeg lå på sofaen, under et teppe og var inne i en krimstim, var det helt greie bøker å lese.<br />
<br />
Og ja, jeg kommer til å lese flere Bolitar-bøker. Men det er ikke sikkert jeg kommer til å si noe om dem heller...<br />
.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-50133432010870759672012-02-28T13:53:00.001+01:002012-02-28T13:53:24.773+01:00Mo Hayder: Borte.<br />
<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEitsG5i9gU-4bWRhH91LL9Et3aEnIdc5FKfMifPk-74VHI3BUX45GbPc1WUJq5zHA-ymqC0rAigJMaOMSdHZarZA1kSRT4WniDhyvrgMo3mKPEGbmNNKUUaJJZen-Sy_XAV-p8W9JThD4p_/s1600/Borte_productimage.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="400" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEitsG5i9gU-4bWRhH91LL9Et3aEnIdc5FKfMifPk-74VHI3BUX45GbPc1WUJq5zHA-ymqC0rAigJMaOMSdHZarZA1kSRT4WniDhyvrgMo3mKPEGbmNNKUUaJJZen-Sy_XAV-p8W9JThD4p_/s400/Borte_productimage.jpg" width="250" /></a></div>
<br />
Mo Hayder klarte det igjen, å få meg til å ville sitte i en stol og lese bok, heller enn å f.eks. gå ut i det fine været.<br />
<br />
Det er ikke nødvendigvis en ulempe at det går opp for meg tidlig hvem gjerningsmannen er, som det gjør her. Mo Hayder klarer å holde meg fanget som leser, jeg liker å se saken bli nøstet opp. Hennes karakterer har sitt å bære på og spøkelser å slåss med, uansett om de befinner seg på rett side av loven eller ikke.<br />
<br />
Verden er et farlig sted, det får man igjen bekreftet i denne boka, og igjen grøsser jeg, og kjenner litt på mine egne spøkelser.<br />
<br />
Sakset fra Gyldendal:<br />
<i>En bil er blitt stjålet. Men det er ikke noe vanlig biltyveri. Bilen
ble tatt med makt fra eieren. Og i baksetet satt en passasjer. En jente
på elleve år. Hun er fortsatt savnet.</i><br />
<i>
Gjerningsmannen tar snart kontakt med politiet: Det er begynt, sier han,
og det kommer ikke til å ta slutt. Jack Caffery vet at mannen vil gjøre
det igjen. <br />Mo Hayder har skrevet åtte internasjonale
bestselgerkrimmer. Bøkene hennes er oversatt til over tjue språk. Borte
er tredje bok i serien om politidykker Flea Marley og etterforsker Jack
Caffery. </i><i>Ritualer (2010) og </i><i>Hud (2011) var de to første.</i><br />
.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-32510634725995910002012-02-23T12:17:00.001+01:002012-02-23T12:17:33.472+01:00Mo Hayder: Hud.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiHHfvRtUZ7L67X7rDl5FxCVTqG1Zhj3_yck-uz0NRCVF-qtSAAcx0rn8IRBF1EDMoqSDgwJkAsEnmeP37ZPksaAbIxzED5Ow_uWZw5rWippUAW80rKAVpbP6g62XV4dLGCbLklxZyvvO9Q/s1600/hud.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="400" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiHHfvRtUZ7L67X7rDl5FxCVTqG1Zhj3_yck-uz0NRCVF-qtSAAcx0rn8IRBF1EDMoqSDgwJkAsEnmeP37ZPksaAbIxzED5Ow_uWZw5rWippUAW80rKAVpbP6g62XV4dLGCbLklxZyvvO9Q/s400/hud.jpg" width="251" /></a></div>
<br />
<br />
Mo Hayder er aldri feil for meg, bøkene hennes får meg til å grøsse, og jeg liker å grøsse. I alle fall av og til.<br />
<br />
"Hud" er andre boka i serien om Jack Cafferty og Flea Marley, og den fortsetter der den forrige boka, "Ritualer", stoppet. Selv om jeg liker Hayders frittsående romaner bedre, er det et godt driv i denne boka, også, og mitt behov for det litt makabre blir dekket. Siden jeg, utenom å være en krimleser, også samler på medisinske leksikon, fikk jeg mye å boltre meg i her, uten at jeg skal si noe særlig mer om akkurat det.<br />
<br />
Sakset fra Cappelen:<br />
Det oppløste liket av en ung kvinne blir funnet i nærheten av et
nedlagt jernbanespor utenfor Bristol. Alt tyder på at hun har begått
selvmord. <br />
Men Jack Caffery er ikke så sikker. Han er på sporet av
noe som ikke er helt menneskelig, som skjuler seg i krokene og glir
ubemerket inn i husene. Og for første gang på svært lenge føler han seg
skremt.<br />
Mo Hayder har skrevet åtte internasjonale
bestselgerkrimmer. Bøkene hennes er oversatt til over tjue språk. Hud er
andre bok i serien om politidykker Flea Marley og etterforsker Jack
Caffery. <i>Ritualer</i> (2010) var den første.<br />
<br />
<br />
<br />
.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-83497063664098665912012-02-19T17:09:00.003+01:002012-02-19T17:10:18.968+01:00Sofi Oksanen: Stalins kyr.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjnYn8o-JHbm3ry0R_SaX6Ncj_CoIShIncaXyKzBYtxzbXSwrMqT2R74miRERORFcuO7kQutpsJ5ZIDe-N5vpNyR3jvPs1f5-BmoU3gwpljo6t9ftGTyudz15Gg0wYGkk8sJhcRgWx39Wb8/s1600/bok-stalinskyr.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="640" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjnYn8o-JHbm3ry0R_SaX6Ncj_CoIShIncaXyKzBYtxzbXSwrMqT2R74miRERORFcuO7kQutpsJ5ZIDe-N5vpNyR3jvPs1f5-BmoU3gwpljo6t9ftGTyudz15Gg0wYGkk8sJhcRgWx39Wb8/s640/bok-stalinskyr.jpg" width="396" /></a></div>
<br />
<br />
Jeg vet ikke hvorfor jeg har utsatt å lese Oksanen så lenge. Det har i alle fall ikke vært noe bevisst valg, jeg er slettes ingen systematisk og bevisst leser for tida. Nå har imidlertid også jeg stiftet bekjentskap med henne.<br />
<br />
Av latskap sakser jeg fra forlaget Oktobers side:<br />
I finsk-estiske Sofi Oksanens oppsiktsvekkende debutroman portretteres
tre kvinners liv: Sofia, Katariina og Anna – mormor, mor og datter. Anna
vokser opp i Finland og lærer tidlig å benekte sin estiske bakgrunn,
for Katariina vil beskytte datteren mot horestempelet estiske kvinner
har fått. Men båndet til Estland er sterkt for begge – Katariinas
hjemland der hennes mor bor, og Annas sted for de deiligste dufter og
smaker.
<br />
Familiens fortellinger bæres videre. De handler om brutalitet, svik og
nød under 2. verdesnkrig og i Sibirs fangeleire, og senere om
sovjettidens varemangel og overvåkingssamfunn.
<br />
Anna tar den estiske historien inn, som hun tar inn det vestlige
varesamfunnet og skjønnhetsdyrkelsen. I all hemmelighet utvikler hun en
ekstrem spiseforstyrrelse, og tror hun har full kontroll.
<br />
<i>Stalins kyr</i> er en stor fortelling om hvordan historiske erfaringer krysser generasjoner, landegrenser og samfunnsformer.
<br />
<br />
Ja, fortellingene er sterke. Jeg leser om kvinner og kvinners valg, om svik og kontroll. Om kontrollen fra samfunnet, og kontrollen over kroppen, gjennom en spiseforstyrrelse.<br />
Jeg leser om et samfunn i endring, og liker hvordan enkeltpersoner blir bærere av historien, siden historie tross alt befinner seg i fagkretsen min, synes jeg det er deilig å lese når historien blir knyttet til folk. Jeg liker at individer settes inn i en historisk sammenheng, hvis ikke kan de lett bli borte.<br />
<br />
Kommer skammen med spiseforstyrrelsen, eller er spiseforstyrrelsen en del av skammen? Sånne ting lurer jeg på, og jeg tenker at følelsen av skam kan overta oss, enten vi prøver å sulte oss til kontroll, eller forsvinne på annen måte. Jeg tenker at vi som først har en skam, ofte får flere. Skam gjør at vi sliter med å være sikre på hva det noermale er, vi som en gang, av en eller annen grunn, har blitt påført taushet, har noe felles, uansett skammens årsak.<br />
<br />
Jeg leste sakte, sakte. Selv om jeg ville lese fort, gikk det ikke. Og jeg tenker at skam tar fra oss språket, og skam kan vi ikke bite/spise i oss. Og derfor er det så befriende deilig å lese det, når noen setter ord på det ordløse. Og kanskje vi sitter igjen med en tanke om at når skam ofte er noe som forsvinner når den får ord på seg....<br />
.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-60379879119508089002012-02-13T20:41:00.003+01:002012-02-13T20:44:04.519+01:00Minette Walters: Djevelens fjær.<br />
Syk, på sofaen under et teppe.<br />
Og jeg tenker at krim ikke er for folk med feber, når man døser av kan det bli skumle drømmer av sånt.<br />
Likevel, jeg leser videre, og tenker at her er det driv, og om jeg blir straffa med en og annen vond feberdrøm, skal jeg vel fikse det, også...<br />
<br />
En mer utfyllende omtale, sikkert skrevet uten feber, kan leses <a href="http://www.bokklubben.no/SamboWeb/side.do?dokId=517003">her</a>.<br />
.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-62131039206396645732012-01-24T20:52:00.002+01:002012-01-24T20:52:26.213+01:00Minette Walters: Kameleonens skygge.<br />
<br />
Jeg tar en pause fra Knausgård, og leser krim. Denne gangen Kameleonens skygge, av Minette Walters.<br />
<br />
Jeg klipper og limer fra Gyldendals side:<br />
<br />
<i>Løytnant Charles Acland blir sendt hjem fra Irak med alvorlige
hodeskader. Den tidligere så utadvendte mannen plages av migreneanfall,
mistenksomhet og utbrudd av aggresjon. Etter en nesten-voldsepisode på
en pub havner han i politiets søkelys. Tre homofile er myrdet i området
rundt puben, drap som synes å ha blitt utløst av ekstremt sinne. Acland
er plutselig mistenkt for drap. Hvor stor kontroll har han egentlig over
de mørke sidene av sin personlighet? </i><br />
<i><br />
«Dette er en av Walters' tre–fire beste bøker, og kanskje den aller mest originale.»<br />
Ole Jacob Hoel, </i><i>Adresseavisen<br />
«En sterk og vond historie.»<br />
Lars Helge Nilsen, </i><i>Bergens Tidende<br />
«Det er en nervepirrende fornøyelse å følge hennes oppdagelsesferd gjennom karakterenes psyke.»<br />Ola A. Hegdal, </i><i>Dagens Næringsliv </i><br />
<br />
OK - som vanlig drives jeg framover når jeg leser Walters. Jeg krøller meg sammen i sofaen, under et teppe, og koser meg. Som vanlig liker jeg formen til Walters, jeg liker politrapporter og avisklipp inne i handlingen. Og historien er sterk og vond.<br />
<br />
Likevel er det noe som mangler, uten at jeg helt klarer å si hva det er. Kanskje er det litt for mange tilfeldigheter? Kanskje krim ikke var det rette for meg å lese akkurat nå?<br />
<br />
Jeg vet ikke, men selv om jeg ikke synes dette er Walters beste, er den absolutt noe av det bedre en krimelsker kan hvile øynene på.<br />
.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-23508794595130708952012-01-23T00:39:00.004+01:002012-01-23T00:39:54.659+01:00Knausgård: Min Kamp 3. <br />
Innledningen gir meg assosiasjoner til Lillebror og Knerten, det er nesten så jeg venter at far har blitt handelsreisende i kåper og kjoler, og lille Karl Ove har fått en pinne som bestevenn. I virkeligheten venter jeg selvfølgelig ikke det, til det vet jeg allerede for mye. Egentlig vet jeg ikke hva jeg venter, men jeg venter ikke dette: et så sterkt møte med min egen barndom som det jeg får av å lese denne boka.<br />
<br />
Jeg er født i 1965, så han vi møter som hovedperson i denne boka, er to år yngre enn meg. Vi har vokst opp i den samme tida, og når forfatteren skriver om hovedpersonens landskap, er det mitt eget barnelandskap jeg ser.<br />
<br />
Ranselen, den firkanta blå ranselen med hvite kanter, høres ut som om den kunne vært min, bare min var rød. Hallo, jeg er jo jente, klart min var rød. Jeg ser for meg gutten med de lyseblå klærne og den nye ranselen, og forventningen om alt som skulle læres. Jeg husker lukta av nye bøker, og det å sette på bokbind. Jeg husker leseboka, mor sa sel, sto det. Far så sil.<br />
<br />
Jeg ser for meg gutten som ligger på senga og leser, Fresi Fantastika, jeg likte den boka, og Den vesle heksa. Doktor Dyregod var jeg ikke så glad i. Jeg lurer på om hovedpersonen var med i barnas bokklubb, som jeg var det, og spent ventet på pakke i posten. Jeg går til bokhylla mi og ser på Fem-bøkene, og husker flukten fra den virkelige verden inn i bøkene, hvordan jeg var på Kirin-øya, jeg også. Og jeg lurer på om Ida-bøkene som nevnes, egentlig skal være Ina-bøkene, eller var det virkelig en hel serie jeg gikk glipp av?<br />
Jeg leser om turene til biblioteket, og husker mine egne. Jeg fikk bare lov til å gå på biblioteket på fredager, for det var umulig å stanse meg fra å lese hele natta.<br />
<br />
Jeg husker skolen, jeg husker sjokket da jeg fant ut at det å kunne mye ikke alltid var det beste, og at det å si det som var sant ikke alltid var forventet. Jeg oppdaget at det å kunne løpe fort, var viktigere enn å kunne lese fort. Jeg kunne ikke løpe fort.<br />
<br />
Jeg leser Knausgård, ikke som en norsklærer, eller som en voksen som skal si viktige ting om fortellerstemme, tema og komposisjon. Jeg har sluttet å lese på den måten, de ga meg ingen glede lenger. Jeg leser som den slukeren jeg en gang var, hun som jeg er i ferd med å bli kjent med på nytt. Og det viktige er ikke å kunne si noe om de rette tingene, det viktige er hva boka gjør med meg, at den tar meg med til Kirin-øya, eller til min egen barndom. Og det er litt skam knyttet til den måten å lese på, jeg burde si kloke ting som er forventet. Og jeg tenker at det bryr jeg meg ikke om, ikke akkurat nå, jeg kan ikke løpe fort, men lese fort, og reise i hodet, det kan jeg, det gjør jeg.<br />
<br />
Jeg drives gjennom boka, sulten. Jeg leser om barndom, noe jeg kjenner. Og jeg tenker som så mange ganger før, at barndom er ikke det vi prøver å få det til å være, de gode, lyse stundene uten bekymring. Barndom er å stå og late som ingen ting når man blir valgt sist igjen, barndom er å møte nye, ukjente og skumle ting hele tida. Barndommen er full av ydmykelser fra voksne som snakker om deg heller enn til deg, og som ikke nødvendigvis er snille. Det handler om uroen og usikkerheten i situasjoner det er opplest og vedtatt at skal være fine og gode. Det handler om foreldre som ikke strekker til, og ikke er snille. Det handler om barn som ikke strekker til. Det handler om skuffelser og sårhet og om å grine når man ikke vil.<br />
<br />
Jeg likte ikke å være barn. Jeg likte det ikke da jeg var det, og jeg liker ikke å tenke på det. Og jeg tenker at barndommen med de gode, lyse stundene, lager vi etterpå, hvis ikke blir det uutholdelig å ha vært der, og uutholdelig å være foreldre og påføre egne barn en barndom.<br />
<br />
Og jeg husker at jeg tente på, jeg også, akkurat som Karl Ove, og lukta bål når jeg kom hjem. Jeg husker den desperate trampingen for å få kontroll på brannen. Oftest gikk det bra, men ikke alltid. Det som nå er morsomme historier, var den gang skrekken når vi hørte brannbilen, og bekymringene over om vi klarte å gjemme fyrstikkene godt nok.<br />
<br />
Jeg leser, som den slukeren jeg en gang var. Jeg sluker historien i boka, og dykker i min egen. Jeg husker, men vet at jeg ikke husker alt. Og hva de voksne tenkte, vet jeg ikke, det trenger jeg ikke å vite, jeg var barnet, og hovedpersonen, og trenger ikke å forstå noen andre. Jeg trenger ikke å forstå situasjonen rett, jeg trenger ikke å se ting fra flere sider. Jeg trenger ikke å huske alt helt nøyaktig, min barndom kan jeg redigere. Kanskje er det gode ting jeg ikke husker, det er det sikkert, men det betyr ikke at ydmykelsen og sårheten ikke var der, det betyr ikke at jeg må forstå eller like faren min.<br />
<br />
Og jeg orker ikke å mene noe om fortellerstemme og tema. Og selvfølgelig er dette en roman, en fiksjon. Akkurat som alle barndommer er det.<br />
.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-3504123336451498022012-01-15T00:28:00.000+01:002012-01-15T00:28:16.158+01:00Levi Henriksen: Dagen skal komme med blå vind.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjRM4IdRHmW0Tz5AtTeinSfyuleQZB_Bf67ZRw_XTYQlHZp4-xSLy_VbrRNZxRJNO_IJIAXxYQUw-gGLo0Zp9019mZNy9PB6p69GSPZVzGZm82CWl2p4Xt0pRPuKFSDjdbOoi416_n9x_a9/s1600/Dagen-skal-komme-med-blaa-vind_productimage.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="400" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjRM4IdRHmW0Tz5AtTeinSfyuleQZB_Bf67ZRw_XTYQlHZp4-xSLy_VbrRNZxRJNO_IJIAXxYQUw-gGLo0Zp9019mZNy9PB6p69GSPZVzGZm82CWl2p4Xt0pRPuKFSDjdbOoi416_n9x_a9/s400/Dagen-skal-komme-med-blaa-vind_productimage.jpg" width="252" /></a></div>
<br />
<br />
<br />
I et tidligere liv hadde jeg ikke likt denne boka. Da hadde jeg tenkt at den hadde for mye. At en død forlovede, som i tillegg var gravid, en niese som blir hentet av barnevernet, en blind mor, stormer som endrer livene til folk, torpedoer, og en litt puslete (men for all del, ikke bare puslete) hovedperson ville minnet for mye om hendelsene i en skolestil skrevet av en dramatisk femtenåring, og de har jeg lest mange av. Før var jeg opptatt av underliggende temaer, og å plassere tekst inn i en sammenheng. I tida, i det politiske. Før var jeg opptatt av å diskutere det som bare ble antydet, og jeg ville tenkt at Levi Henriksen antyder for lite.<br />
<br />
I et tidligere liv ville jeg kanskje gjort det. Da jeg var en annen leser, og trodde verden var noe som hendte i hodet. I livet jeg lever nå, midt i livet, tenker jeg at jo, sånn kan det være. Livet er mange ting, folk er mange ting, og visst går det an å skrive en roman om det å få grep om livet sitt etter å ha mista en kjæreste og bare det, men i den virkelige verden har de som mister kjærestene sine en niese som blir hentet av barnevernet, og mora er kanskje blind, og den neste som får deg til å få tro på livet og kjærligheten, kommer kanskje fra Latvia. I det virkelige livet finnes torpedoer på motorsykler, selv om mora di er blind, og familien er full av hemmeligheter.<br />
<br />
Jeg liker folka jeg møter i denne boka. Jeg liker hvordan de får være seg sjøl. Men aller mest liker jeg beskrivelsene av stedet, og personene som en del av lokalmiljøet.<br />
Jeg har aldri sett et bedehus fra innsida, her jeg bor er det ikke mange bedehus. Men jeg har kjørt forbi mange, på vei til andre steder. Og jeg tenker at klart bedehuset er sentralt i bygda. Klart det, når lokalskolen er lagt ned og ungene kjører buss til byen, når nærbutikken ikke finnes mer, da er det bare bedehuset og bensinstasjonen igjen. Klart både Gud og bil er viktig da.<br />
<br />
Jeg kunne skrevet om handlingen i boka, om Mikael som prøver å skaffe penger, men ikke får det til, ikke en gang kriminell klarer han helt å være. Det kunne jeg skrevet om, men omtaler og anmeldelser finnes det nok av, skrevet av sånne som kan mye om hvordan de skal skrives.<br />
<br />
Så derfor gjør jeg ikke det. Jeg nøyer meg med å si at denne boka gjorde meg godt å lese. Jeg møtte folk skildret av en som vil dem vel, og jeg håper det går dem vel.<br />
<br />
Og av og til er det sånn at et lite avsnitt er nok til å gjøre en bok verdt å lese, og da blir jeg glad, når et sånt avsnitt finnes. Jeg fant det på side151, der Kristine ser på bildet av Ine:<br />
<br />
<i>- Er det henne? sa hun og løftet ramma opp.</i><br />
<i>Mikale nikket, og Kristine studerte ansiktet til Ine nøye.</i><br />
<i>De Høye kinnbeina, de latinske ansiktstrekkende, øynene som i liket med hans egne nesten virket like mye svarte som brune. Alt dette han ikke trengte å se noe bilde for å huske. Hadde Ine vært en himmelretning, ville hun vært sør, mens alt i Kristine var nodvendt.</i><br />
<i>- Er det lenge siden det skjedde? spurte hun.</i><br />
<i>Mikael tok bildet ut av henda hennes og la det med glasset ned på nattbordet.</i><br />
<i>- Bare hvis du måler det i år, sa han.</i><br />
<br />
.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-64080881161180382272012-01-11T23:35:00.000+01:002012-01-11T23:35:50.908+01:00Knausgård: Min kamp 2.<br />
Og jeg tenker at jeg er Linda, og ligger på sofaen og ser rotet vokse, og klarer ikke, klarer ikke, å ta tak i det.<br />
<br />
Og plutselig ser jeg inn i hodet til mannen min, selv om ordene er en annens.<br />
<br />
Og jeg ser de vekslende følelsene til barna, og nei, det har ikke bare med kjønn å gjøre, selv om mange damer later som om det har det.<br />
<br />
Og fortsatt er jeg Knausgård og Linda, og noen ganger er jeg barnet også, og jeg tenker at jo, dette må være universelle følelser, må det ikke?<br />
.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-30506532148896225482012-01-10T20:21:00.002+01:002012-01-10T20:23:10.797+01:00Knausgård: Min kamp 1.<br />
<br />
- Jeg visste ikke at jeg er gift med Knausgård, tenker jeg noen sider ut i boka.<br />
<br />
Så leser jeg litt til, og det går opp for meg at jeg <i>er</i> Knausgård.<br />
<br />
Når jeg leser om hendelsene når faren dør, tenker jeg at Knausgård er broren min, bare at faren min ikke har dødd enda, og jeg håper samboeren hans holder ut, så jeg slipper å rydde.<br />
<br />
Og det er dette som driver meg videre, det at jeg kjenner igjen meg selv og andre så godt, så godt.<br />
<br />
Så tenker jeg at enten klarer Knausgård å fange noe universelt, eller så er jeg mer skadd enn jeg tror. Og om det siste er det sanne, er det innmari godt at noen har et språk på det.<br />
.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-25026857561445146302011-01-19T15:29:00.000+01:002011-01-19T15:29:01.089+01:00Viagra for en slapp leser. <br />
I april skrev jeg dette:<br />
<i>"Det er ikke det at jeg ikke leser lenger. For det gjør jeg. Jeg leser. Jeg er riktignok en annen type leser enn før. Jeg leser færre romaner, jeg leser i kortere perioder av gangen, jeg er mer utålmodig. Jeg pleide å være en sluker, det er jeg ikke lenger.<br />
<br />
En norsklærervenn sier at jeg er sånn som hun tenker seg at de som er unge i dag er: utålmodig, og vil koble teksten opp mot andre ting. Det er bare det at jeg er voksen, og jeg trodde at lesermønsteret mitt skulle være det samme hele livet, at jeg skulle være trofast mot boka, den av papir, den man kan sitte med i fanget, under et teppe, og aldri, aldri kjede seg, fordi man eier en bokhylle.<br />
<br />
Det er ikke det at jeg ikke leser, for det gjør jeg. Jeg leser faglitteratur, og mye, mye på nett. Jeg leser bare ikke like mange romaner lenger, men jeg gjør det også. Bare ikke så lenge av gangen.<br />
<br />
Før mente jeg noe om alt jeg leste, også. Det gjør jeg heller ikke lenger. Jeg pleide å være norsklærer, da skal mene noe hele tida, kanskje det er derfor det er litt vanskelig å mene noe alltid, jeg har ikke norsklærerspråket inne lenger, jeg er rusten.<br />
<br />
Men jeg leser. Det gjør jeg. Bare mye saktere enn før."</i> <br />
<br />
Og så var det stopp. Plutselig leste jeg så sakte at jeg for skams skyld ikke kunne kalle meg en leser mer. Joda, aviser og faglitteratur har jeg lest, og jeg har bladd i mange kunstbøker og kokebøker, men lysten til å lese romaner var borte. Eller, ikke lysten eller viljen. Evnen var borte.<br />
Gang på gang tok jeg fram bøker jeg hadde gledet meg til å lese. Og hver gang la jeg dem fra meg etter noen sider. Jeg klarte det ikke. Ikke bare det, det ble verre og verre for hver gang, etterhvert visste jeg at jeg ikke ville lykkes denne gangen heller.<br />
<br />
Jeg savnet bøkene mine. Jeg savnet det å lese, det å sitte under et teppe med en bok en sen kveld, og være gjest i en annen verden. Jeg savnet det, og jeg følte at jeg burde. Alle skikkelige mennesker må jo lese, ikke sant?<br />
<br />
Sorgen over den sviktende litterære ereksjonen var absolutt tilstede. Så begynte jeg å gruble. Hva var det som gjorde meg til en leser, den gangen for lenge siden? Til en sluker, som aldri trengte å kjede seg, hun hadde jo bøker. Og jeg tenkte: se på 14-åringene, de som sluker bøker, hva er det de gjør som ikke jeg gjør lenger? Og plutselig var svaret der, jeg fant min litterære viagra, jeg gikk til vampyrene.<br />
<br />
Jeg leste True-blood serien og Twilight-bøkene i ene eneste stor jafs. Jeg la bort det at jeg var voksen, det at jeg pleide å være norsklærer, det at jeg pleide å irritere meg over tynne historier og dårlig språk. Jeg gikk inn i en verden jeg i utgangspunktet ikke skjønte noe av, med nysgjerrighet. Ikke på hva som skjer i vampyrverdenen, men hva som skaper en leser.<br />
<br />
Jeg leste historier, og selv om de ikke interesserte meg så veldig mye i utgangspunktet, lot jeg meg rive med, jeg måtte vite hvordan det gikk, jeg måtte få svar, akkurat som da jeg var 14. Bortsett fra at da jeg var 14, leste jeg klassikere, så altså, som voksen dame gikk jeg tilbake mange hakk i litterær kvalitet - kvantitet var det viktige, og overflatisk spenning.<br />
<br />
Og det virka som bare det. Jeg ble en leser igjen. Og siden jeg tross alt ikke er 14 lenger, kunne jeg stoppe opp å se på masselitteraturens formelpreg, og kjenne igjen trekk og karakterer fra eventyrene. Siden jeg er voksen og har lest mye, kunne jeg gjette hvordan det ville gå, og veldig ofte hadde jeg rett. Heldigvis, så er ikke gammel kunnskap helt borte, selv om leseferdighetene skranter.<br />
<br />
Skal jeg lese mer om vampyrer? Tror ikke det. Akkurat som andre midler som hjelper mot erektil dysfunksjon, er det best å ikke overdrive. Og selvtilliten som leser er i alle fall tilbake i den forstand at jeg vet at jeg kan fullføre ei bok.<br />
<br />
Og hva det er med vampyrene som får oss til å bli slukere, enten vi er fjorten eller førti, det er en sak for seg. Det handler om eventyr, om helter som må overvinne skurker, om det gode som kjemper mot det onde. Det handler om pirrende forventning om at noe skal skje, og det skjer, og alt går bra til slutt.<br />
Med meg også - for jeg er en leser igjen.<br />
.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-76636666871025159732010-08-16T11:35:00.000+02:002010-08-16T11:35:59.394+02:00Richard Ford: Sportsjournalisten.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjPhuveIBLUOJueOQRssYGDaflw6quXgy17F32jjtFtrcC0WZn0MW-Cn3Z7B1iHDST-RTS2Mlu3mKj51Wx6lHhtDdwtA832IqFgMVGxTnU8EjV8t52f5Cvs_WBicKq62LCCNyv_DyCTXJSx/s1600/pocket.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="400" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjPhuveIBLUOJueOQRssYGDaflw6quXgy17F32jjtFtrcC0WZn0MW-Cn3Z7B1iHDST-RTS2Mlu3mKj51Wx6lHhtDdwtA832IqFgMVGxTnU8EjV8t52f5Cvs_WBicKq62LCCNyv_DyCTXJSx/s400/pocket.JPG" width="247" /></a></div><br />
<br />
Jeg skulle lese mye i sommer. Jeg hadde merket meg mange bøker som har stått lenge i bokhylla uten å bli rørt av menneskehender. Sånn gikk det ikke. Jeg har lest lite og sakte, men jeg har i alle fall lest en bok som har stått mange år i bokhylla, "Sportsjournalisten" av <a href="http://en.wikipedia.org/wiki/Richard_Ford">Richard Ford</a>.<br />
<br />
Sakset fra baksida: <i>Frank Bascombe har vendt en lovende forfatterkarriere ryggen for å arbeide som journalist i en avis i New York. Hans spesialitet er dyptgående portrettintervjuer med idrettsstjerner, og han trives med jobben sin. Men da sønnen Ralph dør og ekteskapet går i stykker, tvinges Bascombe til å ta fatt i beretningen om sitt eget liv; om valg og tap, om nærhet og avstand. Han må begynne å lete etter noe som kan få livet hans til å henge sammen. </i><br />
<br />
Jeg leste sakte, sakte. Og jeg hadde lange avbrekk. Litt for lange for en så ukonsentrert leser som jeg har blitt. Men det var ingen katastrofe - dette er en bok som handler om hverdager, og hverdagene kan godt være lange, med avbrekk, uten at det gjør noe. Frank Bascombe strever med alle de "vanlige" tingene - jobb, kjæreste, venner, tidligere kone. Her er det ikke mye drama - akkurat som i livet selv foregår det meste uten at resten av verden oppdager det - bare de involverte opplever sorg og savn, verden stopper ikke opp, den går videre, med nye hverdager.<br />
<br />
Og jeg tenker at det er godt at det står flere bøker om Frank Bascombe i hylla mi, og venter på flere sakte sommere, når det er greit å lese sakte, sakte om hverdagen.<br />
.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-20245373068188818892010-04-28T20:41:00.000+02:002010-04-28T20:41:31.415+02:00Om lesing, om å mangle ord, og om å bli voksen. Johan Harstad: Hässelby .<br />
<br />
Det er ikke det at jeg ikke leser lenger. For det gjør jeg. Jeg leser. Jeg er riktignok en annen type leser enn før. Jeg leser færre romaner, jeg leser i kortere perioder av gangen, jeg er mer utålmodig. Jeg pleide å være en sluker, det er jeg ikke lenger.<br />
<br />
En norsklærervenn sier at jeg er sånn som hun tenker seg at de som er unge i dag er: utålmodig, og vil koble teksten opp mot andre ting. Det er bare det at jeg er voksen, og jeg trodde at lesermønsteret mitt skulle være det samme hele livet, at jeg skulle være trofast mot boka, den av papir, den man kan sitte med i fanget, under et teppe, og aldri, aldri kjede seg, fordi man eier en bokhylle.<br />
<br />
Det er ikke det at jeg ikke leser, for det gjør jeg. Jeg leser faglitteratur, og mye, mye på nett. Jeg leser bare ikke like mange romaner lenger, men jeg gjør det også. Bare ikke så lenge av gangen.<br />
<br />
Før mente jeg noe om alt jeg leste, også. Det gjør jeg heller ikke lenger. Jeg pleide å være norsklærer, da skal mene noe hele tida, kanskje det er derfor det er litt vanskelig å mene noe alltid, jeg har ikke norsklærerspråket inne lenger, jeg er rusten.<br />
<br />
Men jeg leser. Det gjør jeg. Bare mye saktere enn før.<br />
<br />
Jeg har lest Johan Harstads "Hässelby". Og jeg klarer ikke å si noe om den. Selv om jeg likte den, nesten hele. Selv om jeg leste fortere enn jeg har gjort på lenge. Det er en stund siden jeg leste den, men jeg har ikke klart å si noe om den, og jeg tror ikke jeg kan det nå heller. Selv om jeg likte den. Godt. Nesten hele.<br />
<br />
Jeg har alltid tenkt at Albert Åberg var på alder med ungene mine, sikkert fordi jeg har lest bøkene om Albert for dem. I 1985, da min eldste datter ble født, var Albert Åberg på Interrail i Europa. Det kunne jeg også vært, om det ikke var for at jeg var kjempegravid akkurat den sommeren. Albert Åberg, som jeg forestilte meg var på alder med datteren min, er født i 1965, akkurat som meg.<br />
Vi hørte på den samme musikken, vokste opp med de samme tingene rundt oss. Og plutselig en dag var vi voksne, både Albert Åberg og jeg. Kanskje det er derfor det er vanskelig å finne ord. Kanskje fordi Milla og Victor kunne vært mine venner. Kanske fordi man plutselig en dag er voksen og jobber på Clahs Ohlsson. Eller i skolen. Eller på biblioteket.<br />
<br />
Og jeg tenker på skulderputene og Margareth Tatcher. Og jeg husker bildene fra søppelstreiken i Paris, og jeg tenker at der var han, Albert Åberg. Jeg pleier å si at jeg ikke likte 80-tallet, men da jeg satt med denne boka i fanget, under et teppe, var det nesten som om jeg likte det litt likevel, men ikke håret, absolutt ikke håret. <br />
<br />
Jeg likte "Hässelby". Jeg synes Harstad skriver godt. Jeg likte absolutt mesteparten av boka - slutten likte jeg ikke like godt . Mulig at undergangen eller demonteringen blir for absurd. Men deler av boka er knakende god. Og selv om jeg ikke sier noe særlig om boka, fordi jeg ikke får det til, betyr jo ikke det at andre ikke har sagt noe. <a href="http://www.dagsavisen.no/kultur/boker/article317676.ece">Dagsavisens anmeldelse</a> var i sin tid med på å få meg til å få lyst til å lese boka. Og den er verdt å lese, altså, selv om jeg som sagt ikke liker slutten. Det er forresten ikke uvanlig at jeg ikke liker slutten...<br />
<br />
Og så lurer jeg litt for meg selv: hvor ble det av farmor? Jeg tenker at hun døde brått og uventa, og etterlot far og sønn Åberg alene igjen. Og jeg tenker at om hun hadde levd lenger, ville det kanskje gått litt bedre for Albert, farmor som sa at det var fint at det ikke var jul hele tida, og at det var godt å kjede seg litt innimellom, for da ble det morsommere senere. De hadde trengt en sånn dame lenger i livet sitt, de to Åbergene, for ikke å synke ned i tungsinn uten at noen dro dem opp.<br />
<br />
Plutselig en dag er man voksen, det går av seg selv, uten at man vet helt hvordan det skjer. Noe tar slutt. Noe annet begynner. Det skjedde med Albert og det skjedde meg. Og jeg tenker på det å vokse opp, og får lyst til å høre på <a href="http://www.youtube.com/watch?v=DX6gsdXczW4">Lars Winnerbäck</a>...<br />
.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-39887547012096293652010-02-11T12:56:00.000+01:002010-02-11T12:56:37.451+01:00Arto Paasilinna: Harens år.<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjC7tLx97DsRGv6b1lTZZhAxlGiWf1G3jefP3Rk0oeobrfV-OB-BwUFub5AEj3y-PaeeLB2dL-GaN1O_7ActyeZJlEPNP14XoMBPyVlxPLjca1wHkBH06CmtpRPqBU-Hxjdq4LpS6AbpjXc/s1600-h/hare.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="400" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjC7tLx97DsRGv6b1lTZZhAxlGiWf1G3jefP3Rk0oeobrfV-OB-BwUFub5AEj3y-PaeeLB2dL-GaN1O_7ActyeZJlEPNP14XoMBPyVlxPLjca1wHkBH06CmtpRPqBU-Hxjdq4LpS6AbpjXc/s400/hare.jpg" width="243" /></a></div><br />
<br />
Det var baksideteksten som lokket meg til å lese denne boka, det og at jeg nylig har oppdaget Paasilinnas forfatterskap:<br />
<br />
<i>"Vatanen og hans fotograf er ute på oppdrag ett eller annet sted i Finlands dype skoger. Plutselig hopper en liten hare ut i veien foran bilen. Vatanen går ut av bilen for å se hvordan det har gått. Han finner haren, som merkelig nok bare er lettere skadet og i samme øyeblikk tar han den store avgjørelsen om å vende ryggen til hele sitt borgerlige liv. Fotografen gir snart opp å vente. Vatanen og haren vandrer rett inn i ødemarken.</i><br />
<i><br />
</i><br />
<i>Dette er opptakten til et fullstendig sinnsykt eventyr, som bl.a. innbefatter en overarbeidet bulldozerfører som går amok, en skogbrann, en blodtørstig bjørn - og Hannikainen, som har brukt år av sitt liv på å bevise at den finske president Kekkonen i virkeligheten ble erstattet av en dobbeltgjenger i 1968.</i><br />
<i><br />
</i><br />
<i>Harens år er en beretning om hvordan en liten har kan forandre et helt livsløp.".</i><br />
<br />
<br />
<br />
Det er riktig at historien er sinnsyk og urealistisk. Likevel tror jeg på hvert eneste ord mens jeg leser, jeg blir fanga i selskapet med Vatanen og haren. Jeg kan nesten kjenne det lille harehjertet banke av skrekk når den møter farer, og jeg kan nesten føle den mye pelsen under fingertuppene mine når jeg blar om til neste side.<br />
<br />
Paasilinna klarer å fange meg. Han fanger meg som bare enkelte latin-amerikanske forfattere pleide å gjøre, han får meg til å tro på noe som helt sikkert ikke er sant, han får meg til å oppleve det jeg leser som noe som har skjedd i virkeligheten. Her er det fyll og spetakkel, humor og glede. Det er mange morsomme episoder, det er for eksempel fornøyelig lesning når Vatanen jager den russiske bjørnen tilbake til Sovjetunionen, kanskje særlig fordi av oss som har levd en stund, og som vet at boka egentlig kom ut i 1975.<br />
<br />
Jeg pleide å være en leser. Jeg pleide alltid å ha en bok med meg, i tilfelle jeg fikk fem ledige minutter. På et tidspunkt sluttet jeg å være en lidenskaplig leser, fra å være en storeser har jeg blitt en dårlig leser. Jeg lar meg avlede, jeg er opptatt av ting rundt meg, jeg blir fanga i nettet.<br />
<br />
"Harens år" får meg til å være en leser igjen, i alle fall for den korte stunda det tar å lese denne boka. Den korte stunda jeg elsket hvert eneste minutt av, og som får meg til å ville gå på jakt etter andre perler i bohylla. Den fikk meg til å huske hva bøkene kan gjøre med meg. Den ga meg det beste en bok kan gi: lysten til å lese mer. Og jeg tenker at alle burde møte en hare en gang i livet....<br />
.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-28104014514699394482010-01-05T14:38:00.003+01:002010-01-05T15:05:20.833+01:00Arto Paasilinna: Den elskelige giftblandersken.<br /><span style="font-style: italic;"><br /></span><a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgUaN_V39YNSUC89xkhVoF3TMG6Grs8eXmO6BPRMcCwR80FWcxzODsXP8NARUwpH_1iTJVDG0iPzrI-Q7EoBD7nYEkclXtpxZ6TlHwvJJhiQxg-IPF23tKfKXj14RmAR32Gt1NukRkQEY-g/s1600-h/gift.jpg"><img style="margin: 0px auto 10px; display: block; text-align: center; cursor: pointer; width: 246px; height: 400px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgUaN_V39YNSUC89xkhVoF3TMG6Grs8eXmO6BPRMcCwR80FWcxzODsXP8NARUwpH_1iTJVDG0iPzrI-Q7EoBD7nYEkclXtpxZ6TlHwvJJhiQxg-IPF23tKfKXj14RmAR32Gt1NukRkQEY-g/s400/gift.jpg" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5423256466452005538" border="0" /></a><br /><span style="font-style: italic;"><br />"Er det virkelig mulig å skrive så morsomt? Så frekt, så politisk ukorrekt, så på tvers av all redelighet?" </span> <p class="boksideingress"><span style="font-style: italic;">aftonbladet.se </span></p> <p style="font-style: italic;" class="brodtekst2"> </p><p style="font-style: italic;">Linnea er en snill enke på 78 år som bor på et fredelig lite torp på landet. Hun kunne levd sine pensjonistår i ro og mak, hadde det ikke vært for hennes kriminelle nevø Kauko. Sammen med sine to kamerater gjør han livet surt for henne med sine stadige trusler og pengetyverier. Til slutt får Linnea nok og rømmer til Helsinki.</p> <p style="font-style: italic;">I sin fortvilelse steller hun i stand en giftsprøyte som hun kan bruke til å begå selvmord med, hvis Kauko klarer å spore henne opp. Men skjebnen vil det annerledes og ruller i gang en snøball av elleville forviklinger og lattervekkende burleske situasjoner.</p> <p><span style="font-style: italic;">Arto Paasilinnas nye roman er et fyrverkeri av en bok, med herlig svart humor og fengslende fortellekunst. </span>(hentet fra bokklubben.no)<br /></p><br />Årets første leseropplevelse viste seg å bli denne boka. Det var mitt aller første møte med denne forfatteren, men ikke det siste. Nå er jeg kanskje noe treg, siden "alle" har lest Paasilinna, men sett i sammenheng med at det tok omtrent 30 år fra debuten til forfatteren ble oversatt til norsk, er jeg rene lynet. Denne boka kom ut i Finland i 1988, så det tok bare 20 år til den kom på det norske markedet.<br /><br />Absurd, morsom, burlesk. Oberstinnen og enkefruen som plutselig blir morder er et fornøyelig bekjentskap. Og at det er en liten bok som kan leses i et jafs, er bare deilig om man som meg trenger å sitte en dag under et teppe uten " fornuftige" sysler som forstyrrer.<br /><br />Jeg liker forresten at det er en gammel dame som er hovedpersonen, en gammel dame med bein i nesa, og, som når hun endelig får nok, tør å ta tak i sin egen umulige situasjon. Jeg liker at hun orner opp med disse unge mennene som føler seg misforstått av samfunnet, og som benytter en hver anleding til å ta seg til rette, og til å klage over det urettferdige i samfunnet. Jeg begynner å tenke at det er for få gamle damer i litteraturen, vi trenger å se dem, og for oss som har planer om å bli riktige gamle damer selv en gang, er det fint når de får hovedroller, og ikke bare er demente plagsomme tanter i en og annen bisetning.<br /><br />OK - jeg er treg, men nå har jeg i alle fall lest den. Jeg burde ha gjort det før, det er lenge siden jeg merket meg <a href="http://leselama.wordpress.com/2008/07/21/en-bok-a-smahumre-eller-gapskratte-av/">Leselamas</a> anbefaling, men siden jeg ventet på noe godt, fikk jeg i alle fall en deilig vinterdag med bok, te og teppe.<br />.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-58955426214412958362009-12-14T03:25:00.000+01:002009-12-14T00:52:16.190+01:00London Calling.<br /><object height="344" width="425"><param name="movie" value="http://www.youtube.com/v/79iZy_DqoyI&hl=en_US&fs=1&"><param name="allowFullScreen" value="true"><param name="allowscriptaccess" value="always"><embed src="http://www.youtube.com/v/79iZy_DqoyI&hl=en_US&fs=1&" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" height="344" width="425"></embed></object><br /><br /><br />I dag fyller albumet "London Calling" 30 år, og i dag skal The Clash få lov til å dominere i min mp3-spiller. Jeg er svak for mange av sangene på den plata, men velger meg "Death or Glory" i dag.<br /><br />Også <a href="http://www.youtube.com/watch?v=xXWir1wNGfw&feature=related">tittelsporet</a> er absolutt verdt å høre på. "London is drowning and I live by the river" - i dag skal jeg spille den høyt rett inn i øret.<br />De som ikke kan teksten utenat lenger, og vil friske opp hukommelsen, kan lese den <a href="http://londonsburning.org/lyr_london_calling.html">her</a>.<br />.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-91397706509718135102009-12-07T11:28:00.002+01:002009-12-07T11:31:43.698+01:00Tom Waits fyller seksti.<br /><object width="425" height="344"><param name="movie" value="http://www.youtube.com/v/t85UpHTV1Ww&hl=en_US&fs=1&"></param><param name="allowFullScreen" value="true"></param><param name="allowscriptaccess" value="always"></param><embed src="http://www.youtube.com/v/t85UpHTV1Ww&hl=en_US&fs=1&" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="425" height="344"></embed></object><br /><br /><br />Pindia-bloggen er i en slags dvale, men hever hodet over vannet og snapper etter luft i anledning av at Tom Waits fyller seksti, og hører på en av de vakreste og såreste kjærlighetssangene som noen gang er skrevet - "San Diego Serenade".<br />.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-36031923853587959412009-08-20T22:11:00.005+02:002009-08-20T22:56:52.159+02:00Diane Setterfield: Den trettende fortellingen.<br /><br /><a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj5bh51ytv1GshbXl0QTcudsjvQCQc-8e-wWnRHCdVU76yObTg-2T8R0B_ZBXe1Bub54VrFAp7r203tJuveDInwewXA6girCNWVz3v2xdflQjF_XufJ9B0fo7wrHuFhsod8AKrbL7YKxFvH/s1600-h/trettende.jpg"><img style="margin: 0px auto 10px; display: block; text-align: center; cursor: pointer; width: 120px; height: 194px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj5bh51ytv1GshbXl0QTcudsjvQCQc-8e-wWnRHCdVU76yObTg-2T8R0B_ZBXe1Bub54VrFAp7r203tJuveDInwewXA6girCNWVz3v2xdflQjF_XufJ9B0fo7wrHuFhsod8AKrbL7YKxFvH/s400/trettende.jpg" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5372152380653064482" border="0" /></a><br /><a href="http://www.dagbladet.no/kultur/2007/07/30/507451.html">Glatt bestselger</a>, sier Dagbladet. <a href="http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article1817321.ece">En grov fornærmelse</a>, sier Aftenposten. Jeg likte den likevel, jeg, romanen "Den trettende fortellingen". OK, den er ingen nobelprisvinner, men det er de fleste bøker heller ikke.<br /><br />Når jeg leser anmeldelser av bøker jeg har lest, tenker jeg ofte at det er noe jeg ikke har skjønt, og at jeg burde skamme meg over min enkle smak når det gjelder litteratur. Og så tenker jeg videre at jeg slettes ikke har en enkel smak når det gjelder litteratur, jeg har en variert smak, og det er mange grunner til at jeg leser. Og så tenker jeg at man oppfatter en bok forskjellig ut fra hvilken rolle man har; det å være lystleser, norsklærer, anmelder, korrekturleser, osv., osv., alle rollene gir oss ulike opplevelser.<br /><br />Noen ganger leser jeg for å lære noe. Det påvirker selvfølgelig valg av bok. Noen ganger leser jeg for å få et gjensyn med klassikere, eller for å oppdage klassikere. Noen ganger leser jeg for å bli kjent med nye forfattere. Da anstrenger jeg meg litt ekstra for å være en hyggelig leser, og gi dem en ekstra sjanse selv om de første kapitlene er kjedelige. Noen ganger leser jeg til og med en bok jeg har lest før, det er når jeg må vite hva jeg får og absolutt ikke vil bli overraska.<br /><br />Ofte leser jeg for ikke å kjede meg. Jeg har lyst til å sitte i sofaen min under et teppe med ei bok og la tida gå. Da står ikke jeg foran bokhylla og lurer på hvilken bok jeg kan lære mest av, og hvilken forfatter som har de mest spissfindige språklige virkemidlene. "Hvilken fortelling skal få tida til å gå sammen med meg", tenker jeg da. En sånn bok var "Den trettende fortelling".<br /><br />Det var datteren min som kom med den. Hun hadde lest den, og var i gang med å lese engelske klassikere, det fikk hun lyst til da hun leste den boka. Jeg liker å lese bøker som får folk jeg kjenner til å lese andre bøker, det er norsklæreren i meg som ikke helt har sluppet taket. Derfor leste jeg den.<br /><br />Og jeg likte den. Selv om den ikke kommer til å komme i nærheten av Nobelprisen. Jeg liker bøker som handler om bøker: om å lese dem, skrive dem og elske dem. OK, historien er tynn av og til, men jeg lar meg fascinere av begge hovedpersonene, Vida Winther og Margaret Lea. Og ja, jeg irriterer meg over slutten, det ble litt for lettvint, litt som når elevene mine plutselig puttet et nytt element inn i stilen sin for å kunne avslutte. Men likevel: mesteparten av tiden var jeg nysgjerrig og lot meg underholde. Og det er godt å være nysgjerrig selv om man er voksen, og det er ingen skam å la seg underholde, heller, selv om avisenes anmeldere nesten fikk meg til å skamme meg litt....<br /><br />Egentlig hadde jeg tenkt å si litt om hva boka handla om, også. Men det var før jeg skrev meg bort. Så jeg anbefaler heller å se på <a href="http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2339023">Bokkildens presentasjon av boka</a> - der er både omtale, baksideteksten, utdrag fra boka og leseromtaler.<br />.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-75392238237229685352009-08-19T11:41:00.002+02:002009-08-19T11:43:50.386+02:00Hjemme igjen.....<br /><br /><a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjv4xVNKcPHyq36fmelXjCkxZCaMh1KPmvW8Uq1brEMeqteLhnJIxaQcbBj6CLQOYVsdW8CTAb8dbXWf8O1cgcv2U6862JpBA-zGhtpY_O9oSRK8fX5O7cuTrJx-0zrOnrwqrEOqfvT21zq/s1600-h/bitsch.jpg"><img style="margin: 0px auto 10px; display: block; text-align: center; cursor: pointer; width: 362px; height: 273px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjv4xVNKcPHyq36fmelXjCkxZCaMh1KPmvW8Uq1brEMeqteLhnJIxaQcbBj6CLQOYVsdW8CTAb8dbXWf8O1cgcv2U6862JpBA-zGhtpY_O9oSRK8fX5O7cuTrJx-0zrOnrwqrEOqfvT21zq/s400/bitsch.jpg" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5371608037758755410" border="0" /></a><br />Endelig hjemme igjen, etter en noe uvanlig festivalsommer...<br />.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-31345300601840576952009-08-16T14:16:00.004+02:002009-08-16T14:54:01.809+02:00100 bøker....<br />I bloggen <a href="http://cunninghamfan.blogspot.com/2009/08/how-many-have-you-read.html">"Nikola's book blog"</a> fant jeg en liste over 100 bøker. BBC mener at de fleste bare vil ha lest 6 av bøkene på denne lista. Det var nok til å pirre min nysgjerrighet - her er lista, med mine kryss for hvilke av bøkene jeg har lest.<br /><br />Jeg er ikke like god til å telle som til å lese, så det er mye mulig at jeg tar feil når jeg tror jeg har lest 60 av bøkene på denne lista. Men ikke så veldig feil, jeg har i alle fall lest over halvparten, noe som nok skyldes at jeg slukte klassikere i min ungdom.<br /><br />1 Pride and Prejudice - Jane Austen (x)<br /><br />2 The Lord of the Rings - JRR Tolkien (x)<br /><br />3 Jane Eyre - Charlotte Bronte (x)<br /><br />4 Harry Potter series - JK Rowling (x)<br /><br />5 To Kill a Mockingbird - Harper Lee (x)<br /><br />6 The Bible (x)<br /><br />7 Wuthering Heights - Emily Bronte (x)<br /><br />8 Nineteen Eighty Four - George Orwell (x)<br /><br />9 His Dark Materials - Philip Pullman ()<br /><br />10 Great Expectations - Charles Dickens (x)<br /><br />11 Little Women - Louisa M Alcott ()<br /><br />12 Tess of the D’Urbervilles - Thomas Hardy ()<br /><br />13 Catch 22 - Joseph Heller ()<br /><br />14 Complete Works of Shakespeare ()<br /><br />15 Rebecca - Daphne Du Maurier(x)<br /><br />16 The Hobbit - JRR Tolkien (x)<br /><br />17 Birdsong - Sebastian Faulk ()<br /><br />18 Catcher in the Rye - JD Salinger ()<br /><br />19 The Time Traveler’s Wife - Audrey Niffenegger ()<br /><br />20 Middlemarch - George Eliot ()<br /><br />21 Gone With The Wind - Margaret Mitchell (x)<br /><br />22 The Great Gatsby - F Scott Fitzgerald (x)<br /><br />23 Bleak House - Charles Dickens (x)<br /><br />24 War and Peace - Leo Tolstoy (x)<br /><br />25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy - Douglas Adams ()<br /><br />26 Brideshead Revisited - Evelyn Waugh ()<br /><br />27 Crime and Punishment - Fyodor Dostoyevsky (x)<br /><br />28 Grapes of Wrath - John Steinbeck (x)<br /><br />29 Alice in Wonderland - Lewis Carroll (x)<br /><br />30 The Wind in the Willows - Kenneth Grahame (x)<br /><br />31 Anna Karenina - Leo Tolstoy (x)<br /><br />32 David Copperfield - Charles Dickens (x)<br /><br />33 Chronicles of Narnia - CS Lewis (x)<br /><br />34 Emma-Jane Austen ()<br /><br />35 Persuasion - Jane Austen ()<br /><br />36 The Lion, The Witch and The Wardrobe - CS Lewis (x)<br /><br />37 The Kite Runner - Khaled Hossein ()<br /><br />38 Captain Corelli’s Mandolin - Louis De Bernieres (x)<br /><br />39 Memoirs of a Geisha - Arthur Golden ()<br /><br />40 Winnie the Pooh - AA Milne (x)<br /><br />41 Animal Farm - George Orwell (x)<br /><br />42 The Da Vinci Code - Dan Brown (x)<br /><br />43 One Hundred Years of Solitude - Gabriel Garcia Marquez (x)<br /><br />44 A Prayer for Owen Meaney - John Irving (x)<br /><br />45 The Woman in White - Wilkie Collins ()<br /><br />46 Anne of Green Gables - LM Montgomery (x)<br /><br />47 Far From The Madding Crowd - Thomas Hardy ()<br /><br />48 The Handmaid’s Tale - Margaret Atwood (x)<br /><br />49 Lord of the Flies - William Golding (x)<br /><br />50 Atonement - Ian McEwan (x)<br /><br />51 Life of Pi - Yann Martel (x)<br /><br />52 Dune - Frank Herbert ()<br /><br />53 Cold Comfort Farm ()<br /><br />54 Sense and Sensibility - Jane Austen (x)<br /><br />55 A Suitable Boy - Vikram Seth ()<br /><br />56 The Shadow of the Wind - Carlos Ruiz Zafon (x)<br /><br />57 A Tale Of Two Cities - Charles Dickens ()<br /><br />58 Brave New World - Aldous Huxley (x)<br /><br />59 The Curious Incident of the Dog in the Night - Mark Haddon (x)<br /><br />60 Love In The Time Of Cholera - Gabriel Garcia Marquez (x)<br /><br />61 Of Mice and Men - John Steinbeck ()<br /><br />62 Lolita - Vladimir Nabokov (x)<br /><br />63 The Secret History - Donna Tartt (x)<br /><br />64 The Lovely Bones - Alice Sebold (x)<br /><br />65 Count of Monte Cristo - Alexandre Dumas (x)<br /><br />66 On The Road - Jack Kerouac ()<br /><br />67 Jude the Obscure - Thomas Hardy ()<br /><br />68 Bridget Jones’s Diary - Helen Fielding (x)<br /><br />69 Midnight’s Children - Salman Rushdie ()<br /><br />70 Moby Dick - Herman Melville (x)<br /><br />71 Oliver Twist - Charles Dickens (x)<br /><br />72 Dracula - Bram Stoker ()<br /><br />73 The Secret Garden - Frances Hodgson Burnett (x)<br /><br />74 Notes From A Small Island - Bill Bryson ()<br /><br />75 Ulysses - James Joyce ()<br /><br />76 The Inferno – Dante ()<br /><br />77 Swallows and Amazons - Arthur Ransome ()<br /><br />78 Germinal - Emile Zola ()<br /><br />79 Vanity Fair - William Makepeace Thackeray ()<br /><br />80 Possession - AS Byatt ()<br /><br />81 A Christmas Carol - Charles Dickens (x)<br /><br />82 Cloud Atlas - David Mitchell ()<br /><br />83 The Color Purple - Alice Walker (x)<br /><br />84 The Remains of the Day - Kazuo Ishiguro (x)<br /><br />85 Madame Bovary - Gustave Flaubert (x)<br /><br />86 A Fine Balance - Rohinton Mistry ()<br /><br />87 Charlotte’s Web - EB White ()<br /><br />88 The Five People You Meet In Heaven - Mitch Albom ()<br /><br />89 Adventures of Sherlock Holmes - Sir Arthur Conan Doyle (x)<br /><br />90 The Faraway Tree Collection - Enid Blyton ()<br /><br />91 Heart of Darkness - Joseph Conrad (x)<br /><br />92 The Little Prince - Antoine De Saint-Exupery (x)<br /><br />93 The Wasp Factory - Iain Banks ()<br /><br />94 Watership Down - Richard Adams (x)<br /><br />95 A Confederacy of Dunces - John Kennedy Toole (x)<br /><br />96 A Town Like Alice - Nevil Shute (x)<br /><br />97 The Three Musketeers - Alexandre Dumas (x)<br /><br />98 Hamlet - William Shakespeare (x)<br /><br />99 Charlie and the Chocolate Factory - Roald Dahl (x)<br /><br />100 Les Miserables - Victor Hugo ()<br /><br />Om jeg nå skal rote fram de uleste bøkene fra denne lista, er nok noe tvilsomt. Køen over uleste bøker i dette huset vokser fort nok helt uten hjelp fra lister. Samtidig må jeg innrømme at det å bli påminnet flere av disse bøkene nok kan komme til å friste meg til nylesing.<br />.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-76055461298715289492009-07-31T21:00:00.001+02:002009-07-31T21:10:26.621+02:00Coulrofobi.<br /><br /><a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiKHVl90eWbnIamyckSRdj9bPaYlJhSv6aYhh9hHwKvsAT7V-h-XYor5lqIzn7QVrtJuGMJ_A4L_oDCciR9BwMFBpwHmNPNUOdCUg5LVMwX7dz4Ym715oPM6gbYPnw0sTRc3g83BhWIhzh0/s1600-h/Melanie+K+-+ow+-+clown.JPG"><img style="margin: 0px auto 10px; display: block; text-align: center; cursor: pointer; width: 400px; height: 300px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiKHVl90eWbnIamyckSRdj9bPaYlJhSv6aYhh9hHwKvsAT7V-h-XYor5lqIzn7QVrtJuGMJ_A4L_oDCciR9BwMFBpwHmNPNUOdCUg5LVMwX7dz4Ym715oPM6gbYPnw0sTRc3g83BhWIhzh0/s400/Melanie+K+-+ow+-+clown.JPG" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5364700205036171186" border="0" /></a><br /><em>Coulrofobi</em> er betegnelsen på en irrasjonell og overdrevet frykt for klovner. Jeg antar at fobien kan framprovoseres ved blant annet å gi ungen sin en bursdagskake som denne....<br />.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-23607079505828420512009-07-20T15:25:00.002+02:002009-07-20T15:27:37.393+02:00Til kamp mot juice.....<br /><a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEji-IVKBCDFvWARRHAobraHO1Yy6-i3s2KHDaXXWNy8LQqOpJOgXd0pinDliFFoiug0DlfkZsYarFTaaOh3LSr7gAHTF7PXzyNi4PG4Q09glWCk8Meqp3FcuE5GBddjyS8gc5flT_dEcoNC/s1600-h/fail-owned-jihad-fail.jpg"><img style="margin: 0px auto 10px; display: block; text-align: center; cursor: pointer; width: 342px; height: 400px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEji-IVKBCDFvWARRHAobraHO1Yy6-i3s2KHDaXXWNy8LQqOpJOgXd0pinDliFFoiug0DlfkZsYarFTaaOh3LSr7gAHTF7PXzyNi4PG4Q09glWCk8Meqp3FcuE5GBddjyS8gc5flT_dEcoNC/s400/fail-owned-jihad-fail.jpg" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5360533295399857490" border="0" /></a><br />OK - man trenger jo ikke å like alle fruktdrikker, akkurat, men dette er å strekke det litt langt, synes jeg.....<br />.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-57527462652905058162009-06-06T02:57:00.001+02:002009-06-06T02:59:11.602+02:00Livet, liksom....<br /><br /><a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjewNZXKffooFDur9UVlsuJEg77V1bR_rkChyvPI1pBMSGMv-a29AZSlWA1Ialuv95YTxuBLWSplmyZbKcDOYF8M0fkzYRnEErzCIxNrpuK0Q16MHsQf2mxJZ0QLLS94xEGpqNbX682Of3p/s1600-h/engrish-funny-visitors-way.jpg"><img style="margin: 0px auto 10px; display: block; text-align: center; cursor: pointer; width: 400px; height: 274px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjewNZXKffooFDur9UVlsuJEg77V1bR_rkChyvPI1pBMSGMv-a29AZSlWA1Ialuv95YTxuBLWSplmyZbKcDOYF8M0fkzYRnEErzCIxNrpuK0Q16MHsQf2mxJZ0QLLS94xEGpqNbX682Of3p/s400/engrish-funny-visitors-way.jpg" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5344012699157123170" border="0" /></a><br />... og akkurat sånn synes jeg det er ganske ofte. Livet, liksom....<br />.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-67837810095774235572009-05-05T14:23:00.004+02:002009-05-06T12:19:36.298+02:00Alice Sebold: Alle mine kjære.<br /><br /><a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjehnYJSJSyevHZi5SWuiy6UTDIYZSO7K9Nz3gFbKs32VlO2QBWej1w6vewYAQTPYJEpd98vRHspEri4PtgnWZrMq0BM8oDyh427qRKq9uKD0TfGBe03mESTQn2M6ql06n30y0BtGQF7ts9/s1600-h/image0001.jpg"><img style="margin: 0px auto 10px; display: block; text-align: center; cursor: pointer; width: 269px; height: 400px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjehnYJSJSyevHZi5SWuiy6UTDIYZSO7K9Nz3gFbKs32VlO2QBWej1w6vewYAQTPYJEpd98vRHspEri4PtgnWZrMq0BM8oDyh427qRKq9uKD0TfGBe03mESTQn2M6ql06n30y0BtGQF7ts9/s400/image0001.jpg" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5332653516078895970" border="0" /></a><br />"Namnet mitt var Salmon, som fisken. Fornamn: Susie. Eg var fjorten då eg blei myrda den 6. desember 1973. Mordaren var ein mann frå nabolaget."<br /><br />Sånn starter boka. På vei hjem fra skolen møter Susie en mann fra nabolaget som voldtar og dreper henne, for så å partere liket og dumpe det i et gjørmehull. Susie er fortelleren, og hun forteller historien fra himmelen. Himmelen hennes er ikke det kristne paradiset mange forestiller seg, men et sted som formes ut fra Susies drømmer og forestillinger, og etter-døden tilstanden er derfor ikke lik for alle. Hun har et liv med venninner og dagligdagse hendelser, og sorg, sorg over å være skilt fra familien sin på jorda. Hun er tilstede, usynlig, som blafring i gardinene eller et vindpust over panna, men hun kan aldri fortelle hva som egentlig skjedde.<br /><br />Vi følger etterforskninga, og så det videre livet. Vi ser familien i oppløsning, vi ser hvordan det går med søsken og venner, og vi følger morderen.<br /><br />Temaet er trist, og boka er selvfølgelig trist og vemodig, men den er ikke uutholdelig nitrist som man kanskje skulle tro. Dette er ei bok som er lett å lese, jeg likte den godt, selv om den kunne vært strammere og kortere. Da jeg leste denne boka, tenkte jeg at om jeg fortsatt hadde vært norsklærer, ville jeg anbefalt den til 10. klasse elevene mine - jeg tror de både ville likt den, og glemt at de leste nynorsk.<br />.pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2321146120958476260.post-48600595644568656162009-04-29T11:18:00.007+02:002009-04-29T11:39:19.569+02:00Lei av griseprat....<br /><br /><a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjwu8b8yIEO3fG5swPfMMcAb2WMuCgmbSl0_E9_95raIJONOEsRtpGVuymu-sLHPJFqJJELTAOngUk5h5gIibKIPwzHvq3PsQlkDtNh6F_2vDpLIaJTsiwgmIcnutlVd7HLX3LNSuhsbDml/s1600-h/grisegreier.jpg"><img style="margin: 0px auto 10px; display: block; text-align: center; cursor: pointer; width: 400px; height: 300px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjwu8b8yIEO3fG5swPfMMcAb2WMuCgmbSl0_E9_95raIJONOEsRtpGVuymu-sLHPJFqJJELTAOngUk5h5gIibKIPwzHvq3PsQlkDtNh6F_2vDpLIaJTsiwgmIcnutlVd7HLX3LNSuhsbDml/s400/grisegreier.jpg" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5330044482100409986" border="0" /></a><br />Jeg tenker at jeg kunne skrevet en bloggpost om demografiske kriseår, og jeg kunne skåret et billig poeng på å snakke om demografiske griseår. Eller jeg kunne sagt noe om det umoralske og usannsynlig egoistiske i at friske mennesker hamstrer influensamedisin til seg selv.<br /><br />Og ja da, det er alvorlig når sykdom muterer og går fra dyr til mennesker. Og pandemier er skumle. Men jeg klarer bare ikke å ta det helt på alvor, og jeg er allerede nå lei av å lese om svineinfluensa.<br /><br />Men jeg tenker at fuglene puster letta ut, og kvitrer litt gladere enn de gjorde i fjor, og at de flyr litt høyere og litt friere. Det kan jeg jo glede meg litt over....<br /><br />I fjor gikk jeg rundt og nynna på "Foggel i dag". Nå går jeg rundt og nynner på "Færra te Mexico". Irriterende er det, både å måtte forholde seg til griseinfluensagreiene i media og sangen i hodet mitt.<br /><br /><object width="425" height="344"><param name="movie" value="http://www.youtube.com/v/Ep8RdN2FIvU&hl=en&fs=1"></param><param name="allowFullScreen" value="true"></param><param name="allowscriptaccess" value="always"></param><embed src="http://www.youtube.com/v/Ep8RdN2FIvU&hl=en&fs=1" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="425" height="344"></embed></object>pindia pampistiko pampibanonhttp://www.blogger.com/profile/17211160974745073576noreply@blogger.com0