Minette Walters: Kameleonens skygge

.

Jeg tar en pause fra Knausgård, og leser krim. Denne gangen Kameleonens skygge, av Minette Walters.

Jeg klipper og limer fra Gyldendals side:

Løytnant Charles Acland blir sendt hjem fra Irak med alvorlige hodeskader. Den tidligere så utadvendte mannen plages av migreneanfall, mistenksomhet og utbrudd av aggresjon. Etter en nesten-voldsepisode på en pub havner han i politiets søkelys. Tre homofile er myrdet i området rundt puben, drap som synes å ha blitt utløst av ekstremt sinne. Acland er plutselig mistenkt for drap. Hvor stor kontroll har han egentlig over de mørke sidene av sin personlighet? 

«Dette er en av Walters' tre–fire beste bøker, og kanskje den aller mest originale.»
Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«En sterk og vond historie.»
Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende
«Det er en nervepirrende fornøyelse å følge hennes oppdagelsesferd gjennom karakterenes psyke.»
Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv

OK - som vanlig drives jeg framover når jeg leser Walters. Jeg krøller meg sammen i sofaen, under et teppe, og koser meg. Som vanlig liker jeg formen til Walters, jeg liker politrapporter og avisklipp inne i handlingen. Og historien er sterk og vond.

Likevel er det noe som mangler, uten at jeg helt klarer å si hva det er. Kanskje er det litt for mange tilfeldigheter? Kanskje krim ikke var det rette for meg å lese akkurat nå?

Jeg vet ikke, men selv om jeg ikke synes dette er Walters beste, er den absolutt noe av det bedre en krimelsker kan hvile øynene på.
.

Knausgård: Min Kamp 3

.
Innledningen gir meg assosiasjoner til Lillebror og Knerten, det er nesten så jeg venter at far har blitt handelsreisende i kåper og kjoler, og lille Karl Ove har fått en pinne som bestevenn. I virkeligheten venter jeg selvfølgelig ikke det, til det vet jeg allerede for mye. Egentlig vet jeg ikke hva jeg venter, men jeg venter ikke dette: et så sterkt møte med min egen barndom som det jeg får av å lese denne boka.

Jeg er født i 1965, så han vi møter som hovedperson i denne boka, er to år yngre enn meg. Vi har vokst opp i den samme tida, og når forfatteren skriver om hovedpersonens landskap, er det mitt eget barnelandskap jeg ser.

Ranselen, den firkanta blå ranselen med hvite kanter, høres ut som om den kunne vært min, bare min var rød. Hallo, jeg er jo jente, klart min var rød. Jeg ser for meg gutten med de lyseblå klærne og den nye ranselen, og forventningen om alt som skulle læres. Jeg husker lukta av nye bøker, og det å sette på bokbind. Jeg husker leseboka, mor sa sel, sto det. Far så sil.

Jeg ser for meg gutten som ligger på senga og leser, Fresi Fantastika, jeg likte den boka, og Den vesle heksa. Doktor Dyregod var jeg ikke så glad i. Jeg lurer på om hovedpersonen var med i barnas bokklubb, som jeg var det, og spent ventet på pakke i posten. Jeg går til bokhylla mi og ser på Fem-bøkene, og husker flukten fra den virkelige verden inn i bøkene, hvordan jeg var på Kirin-øya, jeg også. Og jeg lurer på om Ida-bøkene som nevnes, egentlig skal være Ina-bøkene, eller var det virkelig en hel serie jeg gikk glipp av?
Jeg leser om turene til biblioteket, og husker mine egne. Jeg fikk bare lov til å gå på biblioteket på fredager, for det var umulig å stanse meg fra å lese hele natta.

Jeg husker skolen, jeg husker sjokket da jeg fant ut at det å kunne mye ikke alltid var det beste, og at det å si det som var sant ikke alltid var forventet. Jeg oppdaget at det å kunne løpe fort, var viktigere enn å kunne lese fort. Jeg kunne ikke løpe fort.

Jeg leser Knausgård, ikke som en norsklærer, eller som en voksen som skal si viktige ting om fortellerstemme, tema og komposisjon. Jeg har sluttet å lese på den måten, de ga meg ingen glede lenger. Jeg leser som den slukeren jeg en gang var, hun som jeg er i ferd med å bli kjent med på nytt. Og det viktige er ikke å kunne si noe om de rette tingene, det viktige er hva boka gjør med meg, at den tar meg med til Kirin-øya, eller til min egen barndom. Og det er litt skam knyttet til den måten å lese på, jeg burde si kloke ting som er forventet. Og jeg tenker at det bryr jeg meg ikke om, ikke akkurat nå, jeg kan ikke løpe fort, men lese fort, og reise i hodet, det kan jeg, det gjør jeg.

Jeg drives gjennom boka, sulten. Jeg leser om barndom, noe jeg kjenner. Og jeg tenker som så mange ganger før, at barndom er ikke det vi prøver å få det til å være, de gode, lyse stundene uten bekymring. Barndom er å stå og late som ingen ting når man blir valgt sist igjen, barndom er å møte nye, ukjente og skumle ting hele tida. Barndommen er full av ydmykelser fra voksne som snakker om deg heller enn til deg, og som ikke nødvendigvis er snille. Det handler om uroen og usikkerheten i situasjoner det er opplest og vedtatt at skal være fine og gode. Det handler om foreldre som ikke strekker til, og ikke er snille. Det handler om barn som ikke strekker til. Det handler om skuffelser og sårhet og om å grine når man ikke vil.

Jeg likte ikke å være barn. Jeg likte det ikke da jeg var det, og jeg liker ikke å tenke på det. Og jeg tenker at barndommen med de gode, lyse stundene, lager vi etterpå, hvis ikke blir det uutholdelig å ha vært der, og uutholdelig å være foreldre og påføre egne barn en barndom.

Og jeg husker at jeg tente på, jeg også, akkurat som Karl Ove, og lukta bål når jeg kom hjem. Jeg husker den desperate trampingen for å få kontroll på brannen. Oftest gikk det bra, men ikke alltid. Det som nå er morsomme historier, var den gang skrekken når vi hørte brannbilen, og bekymringene over om vi klarte å gjemme fyrstikkene godt nok.

Jeg leser, som den slukeren jeg en gang var. Jeg sluker historien i boka, og dykker i min egen. Jeg husker, men vet at jeg ikke husker alt. Og hva de voksne tenkte, vet jeg ikke, det trenger jeg ikke å vite, jeg var barnet, og hovedpersonen, og trenger ikke å forstå noen andre. Jeg trenger ikke å forstå situasjonen rett, jeg trenger ikke å se ting fra flere sider. Jeg trenger ikke å huske alt helt nøyaktig, min barndom kan jeg redigere. Kanskje er det gode ting jeg ikke husker, det er det sikkert, men det betyr ikke at ydmykelsen og sårheten ikke var der, det betyr ikke at jeg må forstå eller like faren min.

Og jeg orker ikke å mene noe om fortellerstemme og tema. Og selvfølgelig er dette en roman, en fiksjon. Akkurat som alle barndommer er det.
.

Levi Henriksen: Dagen skal komme med blå vind

.

I et tidligere liv hadde jeg ikke likt denne boka. Da hadde jeg tenkt at den hadde for mye. At en død forlovede, som i tillegg var gravid, en niese som blir hentet av barnevernet, en blind mor, stormer som endrer livene til folk, torpedoer, og en litt puslete (men for all del, ikke bare puslete)  hovedperson ville minnet for mye om hendelsene i en skolestil skrevet av en dramatisk femtenåring,  og de har jeg lest mange av. Før var jeg opptatt av underliggende temaer, og å plassere tekst inn i en sammenheng. I tida, i det politiske. Før var jeg opptatt av å diskutere det som bare ble antydet, og jeg ville tenkt at Levi Henriksen antyder for lite.

I et tidligere liv ville jeg kanskje gjort det. Da jeg var en annen leser, og trodde verden var noe som hendte i hodet. I livet jeg lever nå, midt i livet, tenker jeg at jo, sånn kan det være. Livet er mange ting, folk er mange ting, og visst går det an å skrive en roman om det å få grep om livet sitt etter å ha mista en kjæreste og bare det, men i den virkelige verden har de som mister kjærestene sine en niese som blir hentet av barnevernet, og mora er kanskje blind, og den neste som får deg til å få tro på livet og kjærligheten, kommer kanskje fra Latvia. I det virkelige livet finnes torpedoer på motorsykler, selv om mora di er blind, og familien er full av hemmeligheter.

Jeg liker folka jeg møter i denne boka. Jeg liker hvordan de får være seg sjøl. Men aller mest liker jeg beskrivelsene av stedet, og personene som en del av lokalmiljøet.
Jeg har aldri sett et bedehus fra innsida, her jeg bor er det ikke mange bedehus. Men jeg har kjørt forbi mange, på vei til andre steder. Og jeg tenker at klart bedehuset er sentralt i bygda. Klart det, når lokalskolen er lagt ned og ungene kjører buss til byen, når nærbutikken ikke finnes mer, da er det bare bedehuset og bensinstasjonen igjen. Klart både Gud og bil er viktig da.

Jeg kunne skrevet om handlingen i boka, om Mikael som prøver å skaffe penger, men ikke får det til, ikke en gang kriminell klarer han helt å være. Det kunne jeg skrevet om, men omtaler og anmeldelser finnes det nok av, skrevet av sånne som kan mye om hvordan de skal skrives.

Så derfor gjør jeg ikke det. Jeg nøyer meg med å si at denne boka gjorde meg godt å lese. Jeg møtte folk skildret av en som vil dem vel, og jeg håper det går dem vel.

Og av og til er det sånn at et lite avsnitt er nok til å gjøre en bok verdt å lese, og da blir jeg glad, når et sånt avsnitt finnes. Jeg fant det på side151, der Kristine ser på bildet av Ine:

- Er det henne? sa hun og løftet ramma opp.
Mikale nikket, og Kristine studerte ansiktet til Ine nøye.
De Høye kinnbeina, de latinske ansiktstrekkende, øynene som i liket med hans egne nesten virket like mye svarte som brune. Alt dette han ikke trengte å se noe bilde for å huske. Hadde Ine vært en himmelretning, ville hun vært sør, mens alt i Kristine var nodvendt.
- Er det lenge siden det skjedde? spurte hun.
Mikael tok bildet ut av henda hennes og la det med glasset ned på nattbordet.
- Bare hvis du måler det i år, sa han.

.

Knausgård: Min kamp 2

.
Og jeg tenker at jeg er Linda, og ligger på sofaen og ser rotet vokse, og klarer ikke, klarer ikke, å ta tak i det.

Og plutselig ser jeg inn i hodet til mannen min, selv om ordene er en annens.

Og jeg ser de vekslende følelsene til barna, og nei, det har ikke bare med kjønn å gjøre, selv om mange damer later som om det har det.

Og fortsatt er jeg Knausgård og Linda, og noen ganger er jeg barnet også, og jeg tenker at jo, dette må være universelle følelser, må det ikke?
.

Knausgård: Min kamp 1

.

- Jeg visste ikke at jeg er gift med Knausgård, tenker jeg noen sider ut i boka.

Så leser jeg litt til, og det går opp for meg at jeg er Knausgård.

Når jeg leser om hendelsene når faren dør, tenker jeg at Knausgård er broren min, bare at faren min ikke har dødd enda, og jeg håper samboeren hans holder ut, så jeg slipper å rydde.

Og det er dette som driver meg videre, det at jeg kjenner igjen meg selv og andre så godt, så godt.

Så tenker jeg at enten klarer Knausgård å fange noe universelt, eller så er jeg mer skadd enn jeg tror. Og om det siste er det sanne, er det innmari godt at noen har et språk på det.
.

Viagra for en slapp leser

.
I april skrev jeg dette:
"Det er ikke det at jeg ikke leser lenger. For det gjør jeg. Jeg leser. Jeg er riktignok en annen type leser enn før. Jeg leser færre romaner, jeg leser i kortere perioder av gangen, jeg er mer utålmodig. Jeg pleide å være en sluker, det er jeg ikke lenger.

En norsklærervenn sier at jeg er sånn som hun tenker seg at de som er unge i dag er: utålmodig, og vil koble teksten opp mot andre ting. Det er bare det at jeg er voksen, og jeg trodde at lesermønsteret mitt skulle være det samme hele livet, at jeg skulle være trofast mot boka, den av papir, den man kan sitte med i fanget, under et teppe, og aldri, aldri kjede seg, fordi man eier en bokhylle.

Det er ikke det at jeg ikke leser, for det gjør jeg. Jeg leser faglitteratur, og mye, mye på nett. Jeg leser bare ikke like mange romaner lenger, men jeg gjør det også. Bare ikke så lenge av gangen.

Før mente jeg noe om alt jeg leste, også. Det gjør jeg heller ikke lenger. Jeg pleide å være norsklærer, da skal mene noe hele tida, kanskje det er derfor det er litt vanskelig å mene noe alltid, jeg har ikke norsklærerspråket inne lenger, jeg er rusten.

Men jeg leser. Det gjør jeg. Bare mye saktere enn før."

Og så var det stopp. Plutselig leste jeg så sakte at jeg for skams skyld ikke kunne kalle meg en leser mer. Joda, aviser og faglitteratur har jeg lest, og jeg har bladd i mange kunstbøker og kokebøker, men lysten til å lese romaner var borte. Eller, ikke lysten eller viljen. Evnen var borte.
Gang på gang tok jeg fram bøker jeg hadde gledet meg til å lese. Og hver gang la jeg dem fra meg etter noen sider. Jeg klarte det ikke. Ikke bare det, det ble verre og verre for hver gang, etterhvert visste jeg at jeg ikke ville lykkes denne gangen heller.

Jeg savnet bøkene mine. Jeg savnet det å lese, det å sitte under et teppe med en bok en sen kveld, og være gjest i en annen verden. Jeg savnet det, og jeg følte at jeg burde. Alle skikkelige mennesker må jo lese, ikke sant?

Sorgen over den sviktende litterære ereksjonen var absolutt tilstede. Så begynte jeg å gruble. Hva var det som gjorde meg til en leser, den gangen for lenge siden? Til en sluker, som aldri trengte å kjede seg, hun hadde jo bøker. Og jeg tenkte: se på 14-åringene, de som sluker bøker, hva er det de gjør som ikke jeg gjør lenger? Og plutselig var svaret der, jeg fant min litterære viagra, jeg gikk til vampyrene.

Jeg leste True-blood serien og Twilight-bøkene i ene eneste stor jafs. Jeg la bort det at jeg var voksen, det at jeg pleide å være norsklærer, det at jeg pleide å irritere meg over tynne historier og dårlig språk. Jeg gikk inn i en verden jeg i utgangspunktet ikke skjønte noe av, med nysgjerrighet. Ikke på hva som skjer i vampyrverdenen, men hva som skaper en leser.

Jeg leste historier, og selv om de ikke interesserte meg så veldig mye i utgangspunktet, lot jeg meg rive med, jeg måtte vite hvordan det gikk, jeg måtte få svar, akkurat som da jeg var 14. Bortsett fra at da jeg var 14, leste jeg klassikere, så altså, som voksen dame gikk jeg tilbake mange hakk i litterær kvalitet - kvantitet var det viktige, og overflatisk spenning.

Og det virka som bare det. Jeg ble en leser igjen. Og siden jeg tross alt ikke er 14 lenger, kunne jeg stoppe opp å se på masselitteraturens formelpreg, og kjenne igjen trekk og karakterer fra eventyrene. Siden jeg er voksen og har lest mye, kunne jeg gjette hvordan det ville gå, og veldig ofte hadde jeg rett. Heldigvis, så er ikke gammel kunnskap helt borte, selv om leseferdighetene skranter.

Skal jeg lese mer om vampyrer? Tror ikke det. Akkurat som andre midler som hjelper mot erektil dysfunksjon, er det best å ikke overdrive. Og selvtilliten som leser er i alle fall tilbake i den forstand at jeg vet at jeg kan fullføre ei bok.

Og hva det er med vampyrene som får oss til å bli slukere, enten vi er fjorten eller førti, det er en sak for seg. Det handler om eventyr, om helter som må overvinne skurker, om det gode som kjemper mot det onde. Det handler om pirrende forventning om at noe skal skje, og det skjer, og alt går bra til slutt.
Med meg også - for jeg er en leser igjen.
.

Richard Ford: Sportsjournalisten

.

Jeg skulle lese mye i sommer. Jeg hadde merket meg mange bøker som har stått lenge i bokhylla uten å bli rørt av menneskehender. Sånn gikk det ikke. Jeg har lest lite og sakte, men jeg har i alle fall lest en bok som har stått mange år i bokhylla, "Sportsjournalisten" av Richard Ford.

Sakset fra baksida: Frank Bascombe har vendt en lovende forfatterkarriere ryggen for å arbeide som journalist i en avis i New York. Hans spesialitet er dyptgående portrettintervjuer med idrettsstjerner, og han trives med jobben sin. Men da sønnen Ralph dør og ekteskapet går i stykker, tvinges Bascombe til å ta fatt i beretningen om sitt eget liv; om valg og tap, om nærhet og avstand. Han må begynne å lete etter noe som kan få livet hans til å henge sammen.

Jeg leste sakte, sakte. Og jeg hadde lange avbrekk. Litt for lange for en så ukonsentrert leser som jeg har blitt. Men det var ingen katastrofe - dette er en bok som handler om hverdager, og hverdagene kan godt være lange, med avbrekk, uten at det gjør noe. Frank Bascombe strever med alle de "vanlige" tingene - jobb, kjæreste, venner, tidligere kone. Her er det ikke mye drama - akkurat som i livet selv foregår det meste uten at resten av verden oppdager det - bare de involverte opplever sorg og savn, verden stopper ikke opp, den går videre, med nye hverdager.

Og jeg tenker at det er godt at det står flere bøker om Frank Bascombe i hylla mi, og venter på flere sakte sommere, når det er greit å lese sakte, sakte om hverdagen.
.