... og akkurat sånn synes jeg det er ganske ofte. Livet, liksom....
.
6. juni 2009
5. mai 2009
Alice Sebold: Alle mine kjære
.
"Namnet mitt var Salmon, som fisken. Fornamn: Susie. Eg var fjorten då eg blei myrda den 6. desember 1973. Mordaren var ein mann frå nabolaget."
Sånn starter boka. På vei hjem fra skolen møter Susie en mann fra nabolaget som voldtar og dreper henne, for så å partere liket og dumpe det i et gjørmehull. Susie er fortelleren, og hun forteller historien fra himmelen. Himmelen hennes er ikke det kristne paradiset mange forestiller seg, men et sted som formes ut fra Susies drømmer og forestillinger, og etter-døden tilstanden er derfor ikke lik for alle. Hun har et liv med venninner og dagligdagse hendelser, og sorg, sorg over å være skilt fra familien sin på jorda. Hun er tilstede, usynlig, som blafring i gardinene eller et vindpust over panna, men hun kan aldri fortelle hva som egentlig skjedde.
Vi følger etterforskninga, og så det videre livet. Vi ser familien i oppløsning, vi ser hvordan det går med søsken og venner, og vi følger morderen.
Temaet er trist, og boka er selvfølgelig trist og vemodig, men den er ikke uutholdelig nitrist som man kanskje skulle tro. Dette er ei bok som er lett å lese, jeg likte den godt, selv om den kunne vært strammere og kortere. Da jeg leste denne boka, tenkte jeg at om jeg fortsatt hadde vært norsklærer, ville jeg anbefalt den til 10. klasse elevene mine - jeg tror de både ville likt den, og glemt at de leste nynorsk.
.
"Namnet mitt var Salmon, som fisken. Fornamn: Susie. Eg var fjorten då eg blei myrda den 6. desember 1973. Mordaren var ein mann frå nabolaget."
Sånn starter boka. På vei hjem fra skolen møter Susie en mann fra nabolaget som voldtar og dreper henne, for så å partere liket og dumpe det i et gjørmehull. Susie er fortelleren, og hun forteller historien fra himmelen. Himmelen hennes er ikke det kristne paradiset mange forestiller seg, men et sted som formes ut fra Susies drømmer og forestillinger, og etter-døden tilstanden er derfor ikke lik for alle. Hun har et liv med venninner og dagligdagse hendelser, og sorg, sorg over å være skilt fra familien sin på jorda. Hun er tilstede, usynlig, som blafring i gardinene eller et vindpust over panna, men hun kan aldri fortelle hva som egentlig skjedde.
Vi følger etterforskninga, og så det videre livet. Vi ser familien i oppløsning, vi ser hvordan det går med søsken og venner, og vi følger morderen.
Temaet er trist, og boka er selvfølgelig trist og vemodig, men den er ikke uutholdelig nitrist som man kanskje skulle tro. Dette er ei bok som er lett å lese, jeg likte den godt, selv om den kunne vært strammere og kortere. Da jeg leste denne boka, tenkte jeg at om jeg fortsatt hadde vært norsklærer, ville jeg anbefalt den til 10. klasse elevene mine - jeg tror de både ville likt den, og glemt at de leste nynorsk.
.
29. april 2009
Lei av griseprat...
.
Jeg tenker at jeg kunne skrevet en bloggpost om demografiske kriseår, og jeg kunne skåret et billig poeng på å snakke om demografiske griseår. Eller jeg kunne sagt noe om det umoralske og usannsynlig egoistiske i at friske mennesker hamstrer influensamedisin til seg selv.
Og ja da, det er alvorlig når sykdom muterer og går fra dyr til mennesker. Og pandemier er skumle. Men jeg klarer bare ikke å ta det helt på alvor, og jeg er allerede nå lei av å lese om svineinfluensa.
Men jeg tenker at fuglene puster letta ut, og kvitrer litt gladere enn de gjorde i fjor, og at de flyr litt høyere og litt friere. Det kan jeg jo glede meg litt over....
I fjor gikk jeg rundt og nynna på "Foggel i dag". Nå går jeg rundt og nynner på "Færra te Mexico". Irriterende er det, både å måtte forholde seg til griseinfluensagreiene i media og sangen i hodet mitt.
Jeg tenker at jeg kunne skrevet en bloggpost om demografiske kriseår, og jeg kunne skåret et billig poeng på å snakke om demografiske griseår. Eller jeg kunne sagt noe om det umoralske og usannsynlig egoistiske i at friske mennesker hamstrer influensamedisin til seg selv.
Og ja da, det er alvorlig når sykdom muterer og går fra dyr til mennesker. Og pandemier er skumle. Men jeg klarer bare ikke å ta det helt på alvor, og jeg er allerede nå lei av å lese om svineinfluensa.
Men jeg tenker at fuglene puster letta ut, og kvitrer litt gladere enn de gjorde i fjor, og at de flyr litt høyere og litt friere. Det kan jeg jo glede meg litt over....
I fjor gikk jeg rundt og nynna på "Foggel i dag". Nå går jeg rundt og nynner på "Færra te Mexico". Irriterende er det, både å måtte forholde seg til griseinfluensagreiene i media og sangen i hodet mitt.
14. april 2009
Lise Gundersen: Datter av Elvis
.
Den har stått i hylla mi lenge, denne boka. I flere år, faktisk. Jeg husker at jeg kjøpte den - den var så tiltalende å se på - formatet, forsida, baksida. Den var god å ta i, og det lukta godt i bokhandelen den dagen. Den kom hjem, boka "Datter av Elvis", og har stått der siden, ulest. Helt til nå. Det er vanskelig å si hvorfor jeg ikke har lest denne boka før, mulig at jeg trodde det var en ungdomsroman (som er et fryktelig ord som burde avskaffes fort, fort), den ser litt sånn ut, og siden det å jobbe med ungdom og lesing pleide å være noe jeg gjorde for penger, var det ikke så veldig fristende. (Jo, jeg elsket å jobbe med ungdom og lesing, men trengte å lese ting for bare min egen del også)
Baksideteksten er sånn:
«Det er jeg som er Lisa Marie. Jeg er oppkalt etter Elvis Presleys datter. Vi er ikke tvillinger, vi deler bare øyeblikk. Vi er født i samme minutt, dag, måned, år. Et mirakel av sammentreff, skal dere høre, siden faren min og Elvis er like gamle. De er født samme dag, pappa noen timer seinere enn Elvis Aron. Pappa har alltid følt presley-synkroniseringa brennsterkt. Det gjør ikke hans datter. Det gjør neppe dattera til Elvis heller. Min navnesøster og jeg har ikke kontakt. Men jeg tror faren min hadde kontakt med Elvis.»
"Datter av Elvis" er ingen ungdomsroman. Det er en oppvekstroman. Boka starter med at en overblid og aktiv mor vil sette igang hele familien med et oppussingsprosjekt. Ganske fort ser vi at her er det mye som ikke lar seg pusse opp: vi møter en kjernefamilie i oppløsning. Hovedfokus er på Mie, og de rundt henne.
Det er mange historier her, og mange temaer blir tatt opp. Vold, alkoholmisbruk, incest, skilsmisse, prostitusjon, relasjoner mellom familiemedlemmer, følelse av å ikke strekke til, skyld og skam. Forfatteren har stoff nok til mange bøker, men putter alle delene inn mellom de samme permene. Ved å blafre ulike anmeldelser av boka, ser jeg at mange mener at dette er en svakhet. Vel, for meg fungerte det godt - det fragmentariske, sprangene mellom temaer, det er sånn livet er, og dysfunksjonelle familier er ikke dysfunkjonelle av en grunn alene - livet er springende og fragmentarisk.
Her er raske scenskift og fortellerglede. Det jeg likte minst, var kanskje at jeg noen steder synes ordvalget bar preg av hastverk. Ikke at fortellerstemmen enkelte steder framsto som umoden, vi snakker tross alt om oppvekst, men kanskje at forfatteren gjorde det av og til. Vel og merke når det kommer til valg av ord. Ikke ellers. (Og nei, denne gangen hadde jeg ikke klistrelapper ved siden av meg da jeg leste, så jeg har ingen eksempler i farta, men jeg husker følelsen av irritasjon når jeg opplevde at språket ikke stemte).
Siden denne boka kom ut i 2004, finnes den sikkert ikke i bokhandelen. På biblioteket, derimot, er den sikkert. Den er ikke tung å bære med seg hjem, heller.
.
Den har stått i hylla mi lenge, denne boka. I flere år, faktisk. Jeg husker at jeg kjøpte den - den var så tiltalende å se på - formatet, forsida, baksida. Den var god å ta i, og det lukta godt i bokhandelen den dagen. Den kom hjem, boka "Datter av Elvis", og har stått der siden, ulest. Helt til nå. Det er vanskelig å si hvorfor jeg ikke har lest denne boka før, mulig at jeg trodde det var en ungdomsroman (som er et fryktelig ord som burde avskaffes fort, fort), den ser litt sånn ut, og siden det å jobbe med ungdom og lesing pleide å være noe jeg gjorde for penger, var det ikke så veldig fristende. (Jo, jeg elsket å jobbe med ungdom og lesing, men trengte å lese ting for bare min egen del også)
Baksideteksten er sånn:
«Det er jeg som er Lisa Marie. Jeg er oppkalt etter Elvis Presleys datter. Vi er ikke tvillinger, vi deler bare øyeblikk. Vi er født i samme minutt, dag, måned, år. Et mirakel av sammentreff, skal dere høre, siden faren min og Elvis er like gamle. De er født samme dag, pappa noen timer seinere enn Elvis Aron. Pappa har alltid følt presley-synkroniseringa brennsterkt. Det gjør ikke hans datter. Det gjør neppe dattera til Elvis heller. Min navnesøster og jeg har ikke kontakt. Men jeg tror faren min hadde kontakt med Elvis.»
"Datter av Elvis" er ingen ungdomsroman. Det er en oppvekstroman. Boka starter med at en overblid og aktiv mor vil sette igang hele familien med et oppussingsprosjekt. Ganske fort ser vi at her er det mye som ikke lar seg pusse opp: vi møter en kjernefamilie i oppløsning. Hovedfokus er på Mie, og de rundt henne.
Det er mange historier her, og mange temaer blir tatt opp. Vold, alkoholmisbruk, incest, skilsmisse, prostitusjon, relasjoner mellom familiemedlemmer, følelse av å ikke strekke til, skyld og skam. Forfatteren har stoff nok til mange bøker, men putter alle delene inn mellom de samme permene. Ved å blafre ulike anmeldelser av boka, ser jeg at mange mener at dette er en svakhet. Vel, for meg fungerte det godt - det fragmentariske, sprangene mellom temaer, det er sånn livet er, og dysfunksjonelle familier er ikke dysfunkjonelle av en grunn alene - livet er springende og fragmentarisk.
Her er raske scenskift og fortellerglede. Det jeg likte minst, var kanskje at jeg noen steder synes ordvalget bar preg av hastverk. Ikke at fortellerstemmen enkelte steder framsto som umoden, vi snakker tross alt om oppvekst, men kanskje at forfatteren gjorde det av og til. Vel og merke når det kommer til valg av ord. Ikke ellers. (Og nei, denne gangen hadde jeg ikke klistrelapper ved siden av meg da jeg leste, så jeg har ingen eksempler i farta, men jeg husker følelsen av irritasjon når jeg opplevde at språket ikke stemte).
Siden denne boka kom ut i 2004, finnes den sikkert ikke i bokhandelen. På biblioteket, derimot, er den sikkert. Den er ikke tung å bære med seg hjem, heller.
.
18. mars 2009
Late-som dagen
Nei, jeg skal ikke begynne med bildedagbok, men hvis jeg hadde laget bildedagbok kunne dette bildet passet i dag. Egentlig har jeg mye å gjøre, men synes at jeg ikke får gjort noen ting. Noen dager går jeg rundt meg selv, og selv om jeg gjør ting hele tida blir ingenting ferdig. Dette er en sånn dag. En late-som dag. Late-som dager er slitsomme, selv om det ikke høres sånn ut. Jeg skal snart ha en late meg dag, da skal jeg ikke late som noe som helst. Ikke gjøre noe, heller.
.
25. februar 2009
Mark Haddon: Noe til besvær
.
Da jeg var lærer opplevde jeg ganske ofte at enkelte av elevene mine kom tilbake med veldig tynne bøker når de ble sendt til skolebiblioteket for å låne en "ranselbok". Boka kunne godt være lista som en av de ti dårligste bøkene som noen gang var utgitt, det spilte ingen rolle, bare den var tynn. Dessverre var de elevene som valgte bok ut fra sidetall ofte de samme som burde lest noe skikkelig bra, for kanskje å møte på boka i sitt liv.
Men dette skal ikke handle om sidetall og lesestimulering (som forøvrig er et fryktelig ord som ikke stimulerer meg til noe som helst, i alle fall). Jeg kom bare til å tenke på noen av elevene mine da jeg sto foran bokhylla og ikke visste hva jeg skulle lese.
Jeg sto foran bokhylla, foran alle de uleste romanene, og ante ikke hva jeg skulle ta tak i. Jeg valgte Mark Haddons "Noe til besvær". Jeg valgte ikke på grunn av sidetall, det er 473 sider i boka, men jeg valgte den fordi den har korte kapitler.... I boka er det 144 kapitler, og jeg tenkte at det var bra for meg akkurat nå, siden jeg har mye å gjøre og egentlig ikke så god tid til å lese.
Og den var bra for meg, boka med de korte kapitlene.
I første kapittel møter vi George. Han står i et prøverom og prøver en dress, han skal i begravelse, og mens han står i prøverommet oppdager han en flekk på hoften, er sikker på at han har kreft og derfor må ta livet av seg. Etterhvert møter vi kona hans, som har et forhold til en av Georges tidligere kollegaer, datteren hans som skal gifte seg med en mann ingen i familien liker, den homofile sønnen og hans kompliserte forhold.
Selv om dette høres ut som noe tatt rett ut av en såpeserie på TV, er det en morsom bok med en handling som fungerer godt. Og selv om det er morsomt, er det ikke bare det, vi følge med George når angsten overtar livet hans, vi håper det ordner seg for sønnen, og vi håper at familien etterhvert vil like datterens kommende mann.
Fra bokomslaget sakser vi:
George Hall har førtidspensjonert seg i en alder av 57 år for å nyte livet. Men så annonserer datteren Katie brått at hun skal gifte seg med kjæresten Ray. Familien er skeptisk. Moren Jean er ergerlig over at all planleggingen bryllupet fører med seg kommer i veien for sidespranget hennes med en av Georges tidligere kolleger. Broren Jamie får problemer når han lar være å invitere elskeren Tony i bryllupet. Og midt i dette kaoset oppdager George en mørk flekk på låret og blir sikker på at han har kreft.
I denne atmosfæren av Georges' stigende panikk, Jeans lykksalige sidesprang, Katie og Rays uavklarte forhandlinger, og Jamies selvbedrag, skyter handlingen fart med hysterisk morsomme scener og høyt tempo.
Men her er også intenst smertefulle øyeblikk når George ikke kan tøyle fortvilelsen og redselen. Kjærlighet, samliv og familie står i fare, konfrontert med redselen for ensomhet, galskap og død. "Noe til besvær" er en klassisk komedie der alt må gå i stykker før alt kan bli bra. Haddon viser med dette at suksessen med "Den merkelige hendelsen med hunden den natten" ikke var et engangsfenomen
Siden jeg har lest mye ekkel krim den siste tiden, var det befriende deilig å lese denne boka, selv om det var på grensa til veldig kvalmt da George i all sin galskap prøvde seg som amatørkirurg på seg selv....
Dette er en underholdende bok, som hele tiden skifter synsvinkel mellom de ulike familiemedlemmene, og her er det språklige morsomheter, mangel på kommunikasjon, misforståelser, gamle familiemønstre....
Det er en god bok å slappe av med, og en gang i tida blir det nok en søt og morsom film ut av den, også.
Mark Haddon hjemmeside er forøvrig vel verdt et besøk.
.
Da jeg var lærer opplevde jeg ganske ofte at enkelte av elevene mine kom tilbake med veldig tynne bøker når de ble sendt til skolebiblioteket for å låne en "ranselbok". Boka kunne godt være lista som en av de ti dårligste bøkene som noen gang var utgitt, det spilte ingen rolle, bare den var tynn. Dessverre var de elevene som valgte bok ut fra sidetall ofte de samme som burde lest noe skikkelig bra, for kanskje å møte på boka i sitt liv.
Men dette skal ikke handle om sidetall og lesestimulering (som forøvrig er et fryktelig ord som ikke stimulerer meg til noe som helst, i alle fall). Jeg kom bare til å tenke på noen av elevene mine da jeg sto foran bokhylla og ikke visste hva jeg skulle lese.
Jeg sto foran bokhylla, foran alle de uleste romanene, og ante ikke hva jeg skulle ta tak i. Jeg valgte Mark Haddons "Noe til besvær". Jeg valgte ikke på grunn av sidetall, det er 473 sider i boka, men jeg valgte den fordi den har korte kapitler.... I boka er det 144 kapitler, og jeg tenkte at det var bra for meg akkurat nå, siden jeg har mye å gjøre og egentlig ikke så god tid til å lese.
Og den var bra for meg, boka med de korte kapitlene.
I første kapittel møter vi George. Han står i et prøverom og prøver en dress, han skal i begravelse, og mens han står i prøverommet oppdager han en flekk på hoften, er sikker på at han har kreft og derfor må ta livet av seg. Etterhvert møter vi kona hans, som har et forhold til en av Georges tidligere kollegaer, datteren hans som skal gifte seg med en mann ingen i familien liker, den homofile sønnen og hans kompliserte forhold.
Selv om dette høres ut som noe tatt rett ut av en såpeserie på TV, er det en morsom bok med en handling som fungerer godt. Og selv om det er morsomt, er det ikke bare det, vi følge med George når angsten overtar livet hans, vi håper det ordner seg for sønnen, og vi håper at familien etterhvert vil like datterens kommende mann.
Fra bokomslaget sakser vi:
George Hall har førtidspensjonert seg i en alder av 57 år for å nyte livet. Men så annonserer datteren Katie brått at hun skal gifte seg med kjæresten Ray. Familien er skeptisk. Moren Jean er ergerlig over at all planleggingen bryllupet fører med seg kommer i veien for sidespranget hennes med en av Georges tidligere kolleger. Broren Jamie får problemer når han lar være å invitere elskeren Tony i bryllupet. Og midt i dette kaoset oppdager George en mørk flekk på låret og blir sikker på at han har kreft.
I denne atmosfæren av Georges' stigende panikk, Jeans lykksalige sidesprang, Katie og Rays uavklarte forhandlinger, og Jamies selvbedrag, skyter handlingen fart med hysterisk morsomme scener og høyt tempo.
Men her er også intenst smertefulle øyeblikk når George ikke kan tøyle fortvilelsen og redselen. Kjærlighet, samliv og familie står i fare, konfrontert med redselen for ensomhet, galskap og død. "Noe til besvær" er en klassisk komedie der alt må gå i stykker før alt kan bli bra. Haddon viser med dette at suksessen med "Den merkelige hendelsen med hunden den natten" ikke var et engangsfenomen
Siden jeg har lest mye ekkel krim den siste tiden, var det befriende deilig å lese denne boka, selv om det var på grensa til veldig kvalmt da George i all sin galskap prøvde seg som amatørkirurg på seg selv....
Dette er en underholdende bok, som hele tiden skifter synsvinkel mellom de ulike familiemedlemmene, og her er det språklige morsomheter, mangel på kommunikasjon, misforståelser, gamle familiemønstre....
Det er en god bok å slappe av med, og en gang i tida blir det nok en søt og morsom film ut av den, også.
Mark Haddon hjemmeside er forøvrig vel verdt et besøk.
.
8. februar 2009
Rett skriving/rettskriving
.
Da jeg var lærer pleide jeg å bekymre meg ganske mye over rettskrivinga. Nå var jo det faktisk jobben min å gjøre det, så hvis jeg ikke hadde bekymra meg, hadde vel det vært et tegn på at jeg gjorde en dårlig jobb...
Det var ikke bare det at jeg bekymra meg - jeg var forundra også, forundra over at det så ut til at uansett hvor mange ganger man gjentok ting så gikk det bare ikke inn - rettskrivingspraksis endra seg ikke, eller, endringa gikk veeeeldig sakte.
Jeg mener at folk skal få ytre seg og uttrykke seg selv om de skriver feil og ikke kjenner til all verdens regler, for all del, og som lesere synes jeg at vi skal legge velviljen til, og ikke kritisere feil og mangler i teksten om meningen kommer fram. Og om vi synes det er så fryktelig å lese, kan vi la det være. MEN - vi som skriver kan jo også skjerpe oss litt, vi kan f.eks. huske på særskriving, så vi ikke bedriver sær skriving.
Bildet over minnet meg om det å være lærer, en lærer som får se stavemåter av ord som er heller sjeldne (skeldne, skjeldne, skjeldene, sceldne). Og jeg ble minnet om at det er en universell greie - lærere i alle land får se de samme rare og unødvendige feilene.
Og jeg tenker at det vi sjelden klarer å lære bort, er det å bruke ordliste når vi er i tvil. Og at det mest sannsynlig er størst grunn til å bruke ordliste om vi aldri er i tvil...
.
Da jeg var lærer pleide jeg å bekymre meg ganske mye over rettskrivinga. Nå var jo det faktisk jobben min å gjøre det, så hvis jeg ikke hadde bekymra meg, hadde vel det vært et tegn på at jeg gjorde en dårlig jobb...
Det var ikke bare det at jeg bekymra meg - jeg var forundra også, forundra over at det så ut til at uansett hvor mange ganger man gjentok ting så gikk det bare ikke inn - rettskrivingspraksis endra seg ikke, eller, endringa gikk veeeeldig sakte.
Jeg mener at folk skal få ytre seg og uttrykke seg selv om de skriver feil og ikke kjenner til all verdens regler, for all del, og som lesere synes jeg at vi skal legge velviljen til, og ikke kritisere feil og mangler i teksten om meningen kommer fram. Og om vi synes det er så fryktelig å lese, kan vi la det være. MEN - vi som skriver kan jo også skjerpe oss litt, vi kan f.eks. huske på særskriving, så vi ikke bedriver sær skriving.
Bildet over minnet meg om det å være lærer, en lærer som får se stavemåter av ord som er heller sjeldne (skeldne, skjeldne, skjeldene, sceldne). Og jeg ble minnet om at det er en universell greie - lærere i alle land får se de samme rare og unødvendige feilene.
Og jeg tenker at det vi sjelden klarer å lære bort, er det å bruke ordliste når vi er i tvil. Og at det mest sannsynlig er størst grunn til å bruke ordliste om vi aldri er i tvil...
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
