Å ta tog med bibliotekarer

.
Forleden dag var jeg fanget på et tog med bibliotekarer. OK - jeg overdriver - jeg kunne gått av toget, eller forsøkt å finne en bibliotekarfri togvogn, men siden jeg hadde med meg ganske mange ting og et barn, valgte jeg å bli sittende.

Nå høres det ut som om jeg misliker bibliotekarer, det gjør jeg ikke, jeg liker bibliotekarer, særlig når de er på jobb, eller en og en. Når de er i flokk skjer det noe litt merkelig, og jeg blir litt usikker.

Det startet allerede på jernbanestasjonen. "Hva gjør de?", spurte det medbrakte barnet, og pekte, "Leker de ringleken?" For der stod de i ring, bibliotekarene fra det lokale biblioteket, og jeg tror kanskje at om vi hadde gått rundt dem og sunget "ta den ring og la den vandre" at de lydig ville stukket hendene fram.

Jeg og den medbrakte ble enige om at vi ikke hadde så veldig lyst til å sitte i samme vogn som de, og det unngikk vi. Det var bare det at alle togvognene var fulle av bibliotekarer, for de skulle på bokmesse, må vite, og vi skulle sitte på toget en time.

Det er mulig at det er fordi de har det stille på jobben at de er så høylydte, eller det kan være at det var fordi de som befant seg i samme vogn som oss var damer i sin beste aldre med mye stemme og mye å si. I alle fall fikk vi ganske mye mer informasjon enn vi ønsket oss, ok, så er sjefen ikke helt god, det kan vi klare å høre på, og ferieturene. Men sykdommene, det ble litt for mye for oss, og hvem som har fjernet hvilke innvoller trengte vi strengt tatt ikke å vite.

Kunne vi ikke få fortsette å tro at bibliotekarer bor på biblioteket, og når det stenger der om kvelden leser de litt for hverandre før de legger seg, stille, stille. Vi trengte i alle fall ikke å vite at det kommer ting ut av kroppene deres, vi trenger egentlig ikke å vite at de har kropper...

Og da en av damene tok litt hardt i setet, og sa at "Tenk om noen tror vi ødelegger, det kunne blitt en fin overskrift: "Bibliotekarer herper tog"", var det bare så vidt vi klarte å dy oss. Aller mest hadde vi lyst til å gå bort å si at hun bare skulle ta det med ro, ingen kom noengang til å mistenke henne for å lage et ørlite eseløre i en bok en gang, og aller minst for å gjøre hærverk på toget...
.